Jeg skal møte deg
på den mest forurensede broen i Europa
der man kan se ned på ei grunn elv
som narrer deg til å tro at du kunne
stått på bunnen
men vannet ville spent bein på deg
Vi skal møtes i støyen og smogen
og minnes et liv
da vi begge på sett og vis var barn
en tid hvor du ennå ikke var gitt videre
men forsatt tilhørte meg
Jeg skal se inn i øynene dine og se
at dypet i dem går lenger
enn baksiden av hodet ditt
og at det blanke blikket ditt er grumsete av sorg
og jeg skal vite
at det ikke er noe jeg kan gjøre
Når vi møtes skal det være solskinn
men du har gardinene trukket for
og du vil helst snakke
om noe helt annet
Copyright meg, 2009.
Viser innlegg med etiketten Trondheim. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Trondheim. Vis alle innlegg
lørdag 11. juli 2009
søndag 7. juni 2009
It can't rain all the time
Som så mange har fått med seg går jeg igjennom et brudd. Ikke bare et brudd med kjæresten, men et brudd med alt jeg har slått rot i de siste ti-elleve årene. Et helt liv har blitt trukket vekk under meg som et teppe som trekkes vekk under beina mine, og jeg er fremdeles i fritt fall. Et helt liv jeg trodde jeg begynte å kjenne retningen på, har gått i oppløsning som en sky av sporer fra en døende sopp. Jeg skulle ønske jeg hadde en bedre allegori, men det har jeg ikke.
Det var ikke jeg som gikk, men jeg som måtte flytte. Frarøvet både hjemmet mitt og det jeg trodde var den store kjærligheten. Nytt bosted er ordnet fra og med høsten av, men inntil da lever jeg fra hånd til munn. Det verste er dog ikke dette, men det faktum at jeg av og til glemmer at jeg svever i fritt fall, og når jeg ser ned (altså husker hvilken situasjon jeg faktisk er i), ser jeg bare en avgrunn. Synet av den gapende kofferten jeg lever ut av om dagen skremmer og deprimerer meg, for jeg vet at jeg ikke bare er en besøkende, jeg vet at jeg ikke kan dra hjem - i alle fall ikke til den personen som hadde blitt definisjonen på "hjem" for meg.
Jeg skal ikke lyve og si at det var et stygt brudd, for det var det ikke. Jeg var bare ikke enig. Vennlige sjeler påpeker at jeg vil komme over det, at livet går videre, men jeg beklager - det hjelper ikke. Ikke ennå. Jeg orker ikke å konsentrere meg om alt jeg burde gjøre nå som sjansen byr seg; flytte utenbys, få meg jobb, skrive bok, reise, whatdeføkk. Jeg bryr meg ikke. Noen ganger tenker jeg at det kan være det samme med alt.
Andre ganger tenker jeg det ikke. Det er tross alt ikke noen vits i å bekymre seg for meg; jeg er alt for rasjonell til å gjøre noe så komplett idiotisk som å hoppe utfor ei brygge eller momse i meg sovepiller. Gud bedre. Noen ganger er det likevel et problem at alle mener jeg er så sterk og flott. Har det slått noen, noen gang, at jeg kanskje ikke har lyst til å være det? Noen ganger vil man bare være liten og stakkarslig. Verden kan seile sin egen sjø. Jeg gidder ikke å høre på problemene dine på et halvt års tid, minst. Nothing personal.
Og til de som kunne tenke seg å si ett og annet negativt til min eks: Drit og dra. Jeg vil ikke høre noe piss. Bruddet var rent, det var tvert av, men det skjedde ikke uten dårlig samvittighet og melankoli. Det var sannhet, og sannhet bør man sette pris på i denne verden av løgn og dekor. Vi er fortsatt venner, selv om jeg trenger den fysiske distansen (ute av øye, ute av sinn?), og fremdeles føler meg ille til mote av å nærme meg leiligheten der vi skulle bo for alltid.
Det er kanskje på tide å innse at ingenting varer evig, og at det er nettopp dette som gjør det vakkert.
Om det bare kunne slutte å være vintertemperaturer i Trondheim nå, så tror jeg at jeg kunne følt at livet var litt mer levelig. Jeg fryser!
Det var ikke jeg som gikk, men jeg som måtte flytte. Frarøvet både hjemmet mitt og det jeg trodde var den store kjærligheten. Nytt bosted er ordnet fra og med høsten av, men inntil da lever jeg fra hånd til munn. Det verste er dog ikke dette, men det faktum at jeg av og til glemmer at jeg svever i fritt fall, og når jeg ser ned (altså husker hvilken situasjon jeg faktisk er i), ser jeg bare en avgrunn. Synet av den gapende kofferten jeg lever ut av om dagen skremmer og deprimerer meg, for jeg vet at jeg ikke bare er en besøkende, jeg vet at jeg ikke kan dra hjem - i alle fall ikke til den personen som hadde blitt definisjonen på "hjem" for meg.
Jeg skal ikke lyve og si at det var et stygt brudd, for det var det ikke. Jeg var bare ikke enig. Vennlige sjeler påpeker at jeg vil komme over det, at livet går videre, men jeg beklager - det hjelper ikke. Ikke ennå. Jeg orker ikke å konsentrere meg om alt jeg burde gjøre nå som sjansen byr seg; flytte utenbys, få meg jobb, skrive bok, reise, whatdeføkk. Jeg bryr meg ikke. Noen ganger tenker jeg at det kan være det samme med alt.
Andre ganger tenker jeg det ikke. Det er tross alt ikke noen vits i å bekymre seg for meg; jeg er alt for rasjonell til å gjøre noe så komplett idiotisk som å hoppe utfor ei brygge eller momse i meg sovepiller. Gud bedre. Noen ganger er det likevel et problem at alle mener jeg er så sterk og flott. Har det slått noen, noen gang, at jeg kanskje ikke har lyst til å være det? Noen ganger vil man bare være liten og stakkarslig. Verden kan seile sin egen sjø. Jeg gidder ikke å høre på problemene dine på et halvt års tid, minst. Nothing personal.
Og til de som kunne tenke seg å si ett og annet negativt til min eks: Drit og dra. Jeg vil ikke høre noe piss. Bruddet var rent, det var tvert av, men det skjedde ikke uten dårlig samvittighet og melankoli. Det var sannhet, og sannhet bør man sette pris på i denne verden av løgn og dekor. Vi er fortsatt venner, selv om jeg trenger den fysiske distansen (ute av øye, ute av sinn?), og fremdeles føler meg ille til mote av å nærme meg leiligheten der vi skulle bo for alltid.
Det er kanskje på tide å innse at ingenting varer evig, og at det er nettopp dette som gjør det vakkert.
Om det bare kunne slutte å være vintertemperaturer i Trondheim nå, så tror jeg at jeg kunne følt at livet var litt mer levelig. Jeg fryser!
søndag 26. april 2009
Tider skal komme
Her om dagen luktet det bikkjedritt på Møllenberg. Da vet man at det er vår. I går samlet voksne studenter seg i gamle russedresser og drakk øl på åpen gate i et håpløst forsøk på å oppføre seg like ansvarløst nå som de gjorde like før avgangseksamen i videregående. Knust glass er overalt. Jeg er glad jeg ikke er hund. Pluss: Drite på gata og gi faen. Minus: Tråkke i seg glasskår. Det er en vakker vår.
onsdag 8. april 2009
Til Elverhøi
...eller egentlig ikke. Til England. I morgen reiser jeg for å besøke lillesøsteren min i Kent. Deretter skal vi besøke en venninne i Salisbury. Vi skal shoppe for penger vi ikke har, og delta på ekte britiske "Easter Shenanigans", komplett med eggrulling ned en bakke og leting etter godteriegg i hagen. Huset i Salisbury er etter sigende fullt av katter i alle fasonger og størrelser. Jeg gleder meg.
Men altså: Endelig en ferie til et land der jeg skjønner hva folk sier! Siden dette blir den eneste ferien jeg tar i år, bør den jaggu bli bra også. Når det gjelder ferier har jeg oppdaget at jeg - i tillegg til at jeg ikke liker å reise - ofte inntar "Rocky-innstillingen" til ferieturene. Hvorfor drar jeg på ferie? Selvsagt for å se nye steder og føle at jeg har tid til kjæresten min, men også for å kunne lene meg tilbake og slappe av, og ikke tenke på alle de tingene man vanligvis bare må gjøre for å få hjulene til å gå rundt. Nå når jeg er i England skal jeg ikke tenke på regninger, søknader, skattekort, renter, eller andre plikter eller mongokjedelige økonomiting. Hvis jeg har lyst til å lese litt, skal jeg gjøre det. Hvis jeg vil ut og ta en pils, skal jeg gjøre det. I motsetning til par-feriene jeg har vært på, der jeg og kjæresten kun har hatt hverandre til underholdning, kommer denne ferien til å bli mye bedre. Andre mennesker til å underholde oss! Snabelaktig.
Rapporter fra United Kingdom (og selve reisen) blir å finne når jeg har fått kommet meg dit og lokalisert noe internett.
Våren er ellers kommet til Trøndelag også. Så smått. Jeg har gått ut uten lue. Snart skal jeg gå ut uten skjerf også, og bli fryktelig overrasket og bitter når jeg blir forkjølt etterpå. Må huske å bunkre Lemsip mens jeg er i utlandet.
Men altså: Endelig en ferie til et land der jeg skjønner hva folk sier! Siden dette blir den eneste ferien jeg tar i år, bør den jaggu bli bra også. Når det gjelder ferier har jeg oppdaget at jeg - i tillegg til at jeg ikke liker å reise - ofte inntar "Rocky-innstillingen" til ferieturene. Hvorfor drar jeg på ferie? Selvsagt for å se nye steder og føle at jeg har tid til kjæresten min, men også for å kunne lene meg tilbake og slappe av, og ikke tenke på alle de tingene man vanligvis bare må gjøre for å få hjulene til å gå rundt. Nå når jeg er i England skal jeg ikke tenke på regninger, søknader, skattekort, renter, eller andre plikter eller mongokjedelige økonomiting. Hvis jeg har lyst til å lese litt, skal jeg gjøre det. Hvis jeg vil ut og ta en pils, skal jeg gjøre det. I motsetning til par-feriene jeg har vært på, der jeg og kjæresten kun har hatt hverandre til underholdning, kommer denne ferien til å bli mye bedre. Andre mennesker til å underholde oss! Snabelaktig.
Rapporter fra United Kingdom (og selve reisen) blir å finne når jeg har fått kommet meg dit og lokalisert noe internett.
Våren er ellers kommet til Trøndelag også. Så smått. Jeg har gått ut uten lue. Snart skal jeg gå ut uten skjerf også, og bli fryktelig overrasket og bitter når jeg blir forkjølt etterpå. Må huske å bunkre Lemsip mens jeg er i utlandet.
torsdag 2. april 2009
Jeg velger meg April
I dag var min siste dag i muskelterapi. Takk, guder og gode krefter! Jeg er så jævlig sinnssykt lei av å stå på tredemøllen på 3T og se på snøstormen som herjer triangelbygget og Maskinagentur på den andre siden av hovedveien. Snøstormen, ja. I April.
"Jeg velger meg April," sa en eller annen dikter. Jeg tror jaggu det var Bjørnson. Han har jeg generelt sett lite til overs for (Synnøve Solbakken meg i ræva); nå også med skepsis til hans lovprisning av denne måneden. Jeg er på dag to av April, og irriterer meg allerede over hvor lite vår som har kommet til Trondheim.
Av de sikre vårtegnene er disse nå på plass:
- Hestehov (la jeg merke til først i forgårs)
- Hundebæsj
- Regn i stedet for snø
- Jeg har gått i joggesko utendørs for første gang i år
- Sommertid
Dette mangler:
- Knopper på trærne
- Antydninger til grønt gress
- Snøsmelting (skikkelig)
- Gå ut uten lue
- Fuglekvitring
At Bjørnson hevder at "i [April] blir somren til!" er kanskje å ta i litt. Men så tror jeg også Bjørnson var kjent for det; å ta i. Han var i alle fall utro som bare pokker. På et tidspunkt hadde konen hans sagt at om han var utro igjen, skulle hun hoppe fra verandaen. Da han så kom hjem, var det første han sa til henne: "Hopp, Karoline! Hopp!" Da snakker vi manipulativ satan, altså.
Forresten, skriver man månedsnavn med stor bokstav i Norge? Eller blander jeg med engelsk nå?
"Jeg velger meg April," sa en eller annen dikter. Jeg tror jaggu det var Bjørnson. Han har jeg generelt sett lite til overs for (Synnøve Solbakken meg i ræva); nå også med skepsis til hans lovprisning av denne måneden. Jeg er på dag to av April, og irriterer meg allerede over hvor lite vår som har kommet til Trondheim.
Av de sikre vårtegnene er disse nå på plass:
- Hestehov (la jeg merke til først i forgårs)
- Hundebæsj
- Regn i stedet for snø
- Jeg har gått i joggesko utendørs for første gang i år
- Sommertid
Dette mangler:
- Knopper på trærne
- Antydninger til grønt gress
- Snøsmelting (skikkelig)
- Gå ut uten lue
- Fuglekvitring
At Bjørnson hevder at "i [April] blir somren til!" er kanskje å ta i litt. Men så tror jeg også Bjørnson var kjent for det; å ta i. Han var i alle fall utro som bare pokker. På et tidspunkt hadde konen hans sagt at om han var utro igjen, skulle hun hoppe fra verandaen. Da han så kom hjem, var det første han sa til henne: "Hopp, Karoline! Hopp!" Da snakker vi manipulativ satan, altså.
Forresten, skriver man månedsnavn med stor bokstav i Norge? Eller blander jeg med engelsk nå?
torsdag 26. mars 2009
Vess æ fekk være sola di
Det er sol ute. Egentlig, i en fornuftig og hyggelig verden, er det fint. I går ble jeg invitert på utepils, som etterhvert ble innepils; en idé fremkalt av det fine været og til tross for minusgradene som fremdeles (og igjen) knuger Trondheim og suger livslysten ut av f.eks. meg. Jeg ble sittende sammen med tre venner, som etter hvert økte til fire pluss kjæresten min, og vi var vel strengt tatt ganske giddy alle tre, beruset på en mikstur av øl og vårsol.
Kanskje ikke det optimale med tanke på at jeg skal i terapitrening igjen i dag, og har vondt over hele føkkings kroppen. Men jaja. Det var da verd det. Jeg våknet til og med ti minutter før vekkerklokken i dag, som er en interessant observasjon forøvrig. Jeg vil vanligvis aldri stå opp før jeg må. I går sov jeg for lenge, og var susete i hodet mesteparten av dagen.
I serien "Hva en arbeidsløs fyller dagene med" kan jeg nå opplyse om at jeg er godt inne i sesong 2 av TV-serien Life med Damien Lewis i hovedrollen. Charlie Crewes er en politietterforsker som nettopp har sluppet ut av fengsel etter tolv år for et drap han ikke begikk. Han har fått et forlik på 50 millioner dollar, blitt zen-buddhist, og ansatt en av sine medfanger (en underslagsdømt forretningsmann ved navn Ted) til å styre økonomien sin. Som del av forliket har han også fått igjen jobben sin i LAPD, og partneren hans er en eks-alkoholisert eks-dopmisbruker som er blitt partneren hans for "straff" og for å varsle dersom han gjør noe tullete. Episodene har ganske dumme plot, men det overhengende plottet ("hvem drepte ofrene som Charlie Crewes ble dømt for") er veldig bra. TV-nerdz, se opp for opptredener av kjente fjes som Adam Arkin (Chicago Hope, noen som husker den?), Brent Sexton og Robin Weigert (Deadwood), og Christina Hendricks (Firefly).
Kanskje ikke det optimale med tanke på at jeg skal i terapitrening igjen i dag, og har vondt over hele føkkings kroppen. Men jaja. Det var da verd det. Jeg våknet til og med ti minutter før vekkerklokken i dag, som er en interessant observasjon forøvrig. Jeg vil vanligvis aldri stå opp før jeg må. I går sov jeg for lenge, og var susete i hodet mesteparten av dagen.
I serien "Hva en arbeidsløs fyller dagene med" kan jeg nå opplyse om at jeg er godt inne i sesong 2 av TV-serien Life med Damien Lewis i hovedrollen. Charlie Crewes er en politietterforsker som nettopp har sluppet ut av fengsel etter tolv år for et drap han ikke begikk. Han har fått et forlik på 50 millioner dollar, blitt zen-buddhist, og ansatt en av sine medfanger (en underslagsdømt forretningsmann ved navn Ted) til å styre økonomien sin. Som del av forliket har han også fått igjen jobben sin i LAPD, og partneren hans er en eks-alkoholisert eks-dopmisbruker som er blitt partneren hans for "straff" og for å varsle dersom han gjør noe tullete. Episodene har ganske dumme plot, men det overhengende plottet ("hvem drepte ofrene som Charlie Crewes ble dømt for") er veldig bra. TV-nerdz, se opp for opptredener av kjente fjes som Adam Arkin (Chicago Hope, noen som husker den?), Brent Sexton og Robin Weigert (Deadwood), og Christina Hendricks (Firefly).
tirsdag 10. mars 2009
Breiflabb overaaaalt
Så har jeg nettopp kommet hjem etter en femdagerstur til Bergen. Hvorfor Bergen? Tja. Laiv. Laiving i Bergen har jeg udelt positiv erfaring med, så det anbefales sterkt, dersom du har slike legninger. Forrige gang jeg var på bergenslaiv var jeg jo for så vidt ikke en gang innom selve byen, så denne gangen var det litt digg å ha mesteparten av mandagen til å fjase rundt på kafé sammen med lokale venner med sjarmerende skarring. Vi overnattet hos en trøndervenninne oppe ved Brann Stadion (der er det forøvrig en nydelig liten park like ovenfor), fikk middag både på søndag og mandag, og pratet trønderlaiv i mange timer. Linsesuppe med chili og sitron er forøvrig good eatin'.
Det deiligste med bergensoppholdet var at været var tidvis mye mer vårlig enn i Trondheim. Det var ikke bedre vær per se, siden det på et tidspunkt virket som om selve syndefloden skulle komme med sine førti dager regn i økonomipakke, dvs komprimert ned til tre timer, men det var mildere og det lå ikke snø noe annet sted enn på fjelltoppene rundt. Jeg fikk endelig se bare veier, og snøklokker og krokus vokste om kapp i grøntområdene. Det varmet et trønderhjerte som har vært pakket i møkkete hålk-is på snart fjerde måneden. Nabolaget til venninna vår var også fullt av søte små hundevalper, og på mandagen gikk vi på en kafé i sentrum som hadde to typer sjokoladekonfektkake og veldig god kaffe. Kaféen heter Erna, og ligger litt ovenfor Torgallmenningen.
Selvsagt er ikke Bergen perfekt, slik det gjerne er med mange ting. Da vi skulle ta buss og spurte om hva holdeplassen vi skulle av på het, fikk vi vite at holdeplassene ikke har navn. In the sweet words of Virgin Mary; "Come again?" Bussene har nummer, men holdeplassene har verken nummer eller navn, og det er derfor ganske vanskelig å vite hvor og når man skal av eller på. Et lite helvete for besøkende med akutt bussbehov, med andre ord. Spør du meg er det kanskje den dårligste avgjørelsen siden mor og far Jensen fant ut at de skulle lage lille Siv. Heldigvis skulle vi ikke reise så mange steder med buss, men det var et stressmoment jeg kan klare meg uten når jeg befinner meg i fremmed by.
Ellers må jeg si at jeg ikke forstår meg på folk som disser bergensdialektene. For meg er det nemlig udelt sjarmerende å høre på skarring, konsekvente -en-endelser, og dårlige forsøk på å snakke trøndersk. Bergenslaivere: I loves ya good.
Det deiligste med bergensoppholdet var at været var tidvis mye mer vårlig enn i Trondheim. Det var ikke bedre vær per se, siden det på et tidspunkt virket som om selve syndefloden skulle komme med sine førti dager regn i økonomipakke, dvs komprimert ned til tre timer, men det var mildere og det lå ikke snø noe annet sted enn på fjelltoppene rundt. Jeg fikk endelig se bare veier, og snøklokker og krokus vokste om kapp i grøntområdene. Det varmet et trønderhjerte som har vært pakket i møkkete hålk-is på snart fjerde måneden. Nabolaget til venninna vår var også fullt av søte små hundevalper, og på mandagen gikk vi på en kafé i sentrum som hadde to typer sjokoladekonfektkake og veldig god kaffe. Kaféen heter Erna, og ligger litt ovenfor Torgallmenningen.
Selvsagt er ikke Bergen perfekt, slik det gjerne er med mange ting. Da vi skulle ta buss og spurte om hva holdeplassen vi skulle av på het, fikk vi vite at holdeplassene ikke har navn. In the sweet words of Virgin Mary; "Come again?" Bussene har nummer, men holdeplassene har verken nummer eller navn, og det er derfor ganske vanskelig å vite hvor og når man skal av eller på. Et lite helvete for besøkende med akutt bussbehov, med andre ord. Spør du meg er det kanskje den dårligste avgjørelsen siden mor og far Jensen fant ut at de skulle lage lille Siv. Heldigvis skulle vi ikke reise så mange steder med buss, men det var et stressmoment jeg kan klare meg uten når jeg befinner meg i fremmed by.
Ellers må jeg si at jeg ikke forstår meg på folk som disser bergensdialektene. For meg er det nemlig udelt sjarmerende å høre på skarring, konsekvente -en-endelser, og dårlige forsøk på å snakke trøndersk. Bergenslaivere: I loves ya good.
mandag 16. februar 2009
Her kommer tøffe tøffe tøffe tøff
Tog til og fra Oslo... jeg kan tenke meg bedre måter å tilbringe 14 timer til sammen på. Særlig når den ene reisen innebærer å sitte med ryggen mot kjøreretningen, i et sete hvor stollommen foran meg er halvveis revet av og dermed ubrukelig, sammen med en dame som spiser matpakke som lukter sterkt av sitron(!) og klager over at hun må sitte baklengs.
Ja, du må sitte baklengs. Toget er fullt. Jeg driter i om det plager deg, jeg vil høre på musikk og lese spillbøker i fred. Ti still.
Det har vært en hyggelig tur ellers, da. Koselige folk i koselige omstendigheter på Holmestrand, samt en tur innom Grünerløkka og jyplingkollektivet der på torsdag, som endte i øl og en fantastisk deilig sovesofa som jeg hadde fått låne (nesten utelukkende) fordi jeg tok med en bøtte med frossen Innherredssodd i gave til beboerne (sodden var selvsagt tint som faen da jeg endelig var kommet frem etter sju timer i et tog der det trakk minusgradertrekk langs gulvet, men vinduskarmene kokte armen min). Og ostesmørbrød til frokost på fredag.
Toget til Holmestrand på fredag var selvsagt forsinket med minst en time, og min plan om å heltemodig hjelpe til med å rigge til og lage mat og sånt, døde litt. I stedet spiste jeg litt grandiosa for første gang på årevis, tror jeg, drakk ugudelige mengder kaffe, og prøvde å psyche meg til det jeg skulle gjøre senere på kvelden. Helgen skled deretter ut i stadig dårligere vitser, så jeg føler at jeg var i riktig miljø. Jeg merker dog at jeg er sosialt sliten nå, at jeg har gitt mye av meg selv i helgen, og at jeg derfor i ettertid knuger grådig på det lille som er igjen. Jeg har selvsagt også savnet vennene mine her i byen, og kjæresten min, og internett. Men nå skal jeg på trening for å få mindre vondt i armene.
Ja, du må sitte baklengs. Toget er fullt. Jeg driter i om det plager deg, jeg vil høre på musikk og lese spillbøker i fred. Ti still.
Det har vært en hyggelig tur ellers, da. Koselige folk i koselige omstendigheter på Holmestrand, samt en tur innom Grünerløkka og jyplingkollektivet der på torsdag, som endte i øl og en fantastisk deilig sovesofa som jeg hadde fått låne (nesten utelukkende) fordi jeg tok med en bøtte med frossen Innherredssodd i gave til beboerne (sodden var selvsagt tint som faen da jeg endelig var kommet frem etter sju timer i et tog der det trakk minusgradertrekk langs gulvet, men vinduskarmene kokte armen min). Og ostesmørbrød til frokost på fredag.
Toget til Holmestrand på fredag var selvsagt forsinket med minst en time, og min plan om å heltemodig hjelpe til med å rigge til og lage mat og sånt, døde litt. I stedet spiste jeg litt grandiosa for første gang på årevis, tror jeg, drakk ugudelige mengder kaffe, og prøvde å psyche meg til det jeg skulle gjøre senere på kvelden. Helgen skled deretter ut i stadig dårligere vitser, så jeg føler at jeg var i riktig miljø. Jeg merker dog at jeg er sosialt sliten nå, at jeg har gitt mye av meg selv i helgen, og at jeg derfor i ettertid knuger grådig på det lille som er igjen. Jeg har selvsagt også savnet vennene mine her i byen, og kjæresten min, og internett. Men nå skal jeg på trening for å få mindre vondt i armene.
mandag 9. februar 2009
Vinterferie = ferie fra vinteren
Så begynner det å snø, vettu. Igjen. Den siste uken har det vært relativt kaldt i Trondheim, med minusgrader helt ned i sjiktet der kvikksølvet teaser 10-tallet som en annen luremus. Så da det begynte å snø for to dager siden tenkte jeg i min ungdommelige naivitet "Hurra, snø, det betyr at det i hvert fall har blitt litt varmere!"
Men neida. Like forbannet kaldt. Åtte-ti minus og snø? Jeg tror menneskeheten har overvurdert hvor stilige effektene av den globale oppvarmingen kom til å bli. Særlig tror jeg oppvarmings-biten er litt å ta i. Luften er så tørr at jeg kunne slengt et glass vann ut vinduet og det ville bli absorbert opp og forsvinne fullstendig. Snøen knirker ikke under føttene når man går, den bare føles som tørr sand. Å gå utendørs i Trondheim for tiden er som å gå på stranda, med alle de negative tingene det medfølger og ingen av de positive - det er tungt å gå, man sklir, har ikke fotfeste, og det er langt fra varmt, alle rundt en ser ut som varierende grader av michelin-mannen, og man ser ikke helt hvor man går fordi det er snøvær, og man hører ikke bølgeskvulp, men rushtrafikk.
Vinterferie i februar hadde derfor vært helt på sin plass, dersom det hadde betydd faktisk, bokstavelig ferie fra vinteren. Jeg er rett og slett pisse lei. Når man fryser så lett som jeg gjerne gjør, hadde det ikke vært av veien å få lagt varmekabler under hele Trondheim, og bare sette dem på litt uti februar måned, når julen er over for lengst og noveltyen med snø og vinter begynner å gå over i pur irritasjon. Lite miljøvennlig, sier du? Joda, sant det. Men likevel.
Jeg har blitt en stuegris denne vinteren, like mye fordi jeg ikke kan plages til å gidde å vasse rundt i snø som går over støvleskaftene mine, bokstavelig talt - men også fordi jeg fryser, og fordi jeg utvikler en usunn aggresjon av å gå på glatt is. Brodder, sier folk. Brodder hjelper ikke mot snø, og det hjelper heller ikke mot is som er så glatt at selv sanden man strør oppå ruller rundt som miniatyrklinkekuler og gjør det om mulig enda vanskeligere å holde seg på bena - brodder kan også skli, visste du det? Når denne snøen så kommer og gjemmer de glatte issvullene, så man ikke en gang kan se hvor man skal trå forsiktig, da gir jeg meg over og setter meg i sofaen med kaffekopp og laptop. Jeg hadde ikke falt på isen på over fem år før i år; i år har jeg falt tre ganger. Er det noen som har den villeste aning om hvor vondt det er å falle med muskelsmerter?
Trondheim kommune har ifølge sikre kilder solgt isskrapene man bruker til å ta vekk noe av den ujevne glattisen fra fortauene. Solgt, hvorfor det? Jo, visstnok fordi de "ikke kommer til å trenge dem lenger, med den globale oppvarmingen". Makan til kjøtthuer. Håper de faller og brekker noe, hele bunten, så de skjønner hva de gjør med oss vanlige mennesker. Drittfolk.
Hvis det ikke er varmere i Oslo i helgen, så griner jeg, og så absorberes tårene mine opp i luften, så det er ingen som ser det og jeg kan late som om jeg er kjempetøff. Sukk.
Men neida. Like forbannet kaldt. Åtte-ti minus og snø? Jeg tror menneskeheten har overvurdert hvor stilige effektene av den globale oppvarmingen kom til å bli. Særlig tror jeg oppvarmings-biten er litt å ta i. Luften er så tørr at jeg kunne slengt et glass vann ut vinduet og det ville bli absorbert opp og forsvinne fullstendig. Snøen knirker ikke under føttene når man går, den bare føles som tørr sand. Å gå utendørs i Trondheim for tiden er som å gå på stranda, med alle de negative tingene det medfølger og ingen av de positive - det er tungt å gå, man sklir, har ikke fotfeste, og det er langt fra varmt, alle rundt en ser ut som varierende grader av michelin-mannen, og man ser ikke helt hvor man går fordi det er snøvær, og man hører ikke bølgeskvulp, men rushtrafikk.
Vinterferie i februar hadde derfor vært helt på sin plass, dersom det hadde betydd faktisk, bokstavelig ferie fra vinteren. Jeg er rett og slett pisse lei. Når man fryser så lett som jeg gjerne gjør, hadde det ikke vært av veien å få lagt varmekabler under hele Trondheim, og bare sette dem på litt uti februar måned, når julen er over for lengst og noveltyen med snø og vinter begynner å gå over i pur irritasjon. Lite miljøvennlig, sier du? Joda, sant det. Men likevel.
Jeg har blitt en stuegris denne vinteren, like mye fordi jeg ikke kan plages til å gidde å vasse rundt i snø som går over støvleskaftene mine, bokstavelig talt - men også fordi jeg fryser, og fordi jeg utvikler en usunn aggresjon av å gå på glatt is. Brodder, sier folk. Brodder hjelper ikke mot snø, og det hjelper heller ikke mot is som er så glatt at selv sanden man strør oppå ruller rundt som miniatyrklinkekuler og gjør det om mulig enda vanskeligere å holde seg på bena - brodder kan også skli, visste du det? Når denne snøen så kommer og gjemmer de glatte issvullene, så man ikke en gang kan se hvor man skal trå forsiktig, da gir jeg meg over og setter meg i sofaen med kaffekopp og laptop. Jeg hadde ikke falt på isen på over fem år før i år; i år har jeg falt tre ganger. Er det noen som har den villeste aning om hvor vondt det er å falle med muskelsmerter?
Trondheim kommune har ifølge sikre kilder solgt isskrapene man bruker til å ta vekk noe av den ujevne glattisen fra fortauene. Solgt, hvorfor det? Jo, visstnok fordi de "ikke kommer til å trenge dem lenger, med den globale oppvarmingen". Makan til kjøtthuer. Håper de faller og brekker noe, hele bunten, så de skjønner hva de gjør med oss vanlige mennesker. Drittfolk.
Hvis det ikke er varmere i Oslo i helgen, så griner jeg, og så absorberes tårene mine opp i luften, så det er ingen som ser det og jeg kan late som om jeg er kjempetøff. Sukk.
fredag 2. januar 2009
2008 - en oppsummering
Dette er en oppsummering av året som var. Jeg husker ikke hvor jeg først rappet denne listen med spørsmål, men jeg brukte den på devArt-bloggen min sist nyttår, og kan like gjerne bruke den her også.
1. Hva gjorde du i 2008 som du aldri hadde gjort før?
Jeg hadde en skikkelig lærerjobb i videregående skole. Bare et vikariat, men likevel. Og så spiste jeg fårikål. Fysj. (No offense, Bjarte! Jeg liker bare ikke sauekjøtt.) Og så var jeg på Arcon.
2. Holdt du noen av nyttårsløftene dine, og skal du ha noen nye dette året?
Jeg har aldri noen nyttårsforsetter av den enkle grunn at jeg ikke ser behovet for å øyeblikksfeste avgjørelser om å endre seg. Hvis jeg skal slutte å spise sjokolade, f.eks., så er sannsynligheten for at jeg vil greie det uaffektert av i hvilket øyeblikk jeg først tenkte tanken. "Nyttår" eller "andre torsdag i mars", det er liksom likegyldig.
3. Var det noen fødsler i din nære krets?
Det kommer an på definisjonen av "nær krets".
4. Var det noen dødsfall i din nære krets?
Ikke dette året.
5. Hvilke land besøkte du i 2008?
Frankrike.
6. Hva ønsker du deg i 2009 som du ikke fikk i 2008?
En smertefri eksistens.
7. Hvilken dato i 2008 vil du huske lenge, og hvorfor?
Bryllupet til Helge og Rigmor! Beste bryllupet jeg har vært i noen sinne. Nå har jeg bare vært i tre, så det teller kanskje ikke, men likevel. Og tredveårsdagen til kjæresten min. Fordi det er en runddag, og fordi det skjedde flere hyggelige ting den dagen.
8. Hvilket mål var det beste målet du oppnådde i 2008?
Jeg så Tom Waits i Paris! Nå kan jeg dø.
9. Hva var din største tabbe?
Å snakke før jeg tenker. Det var liksom ikke én stor tabbe, men masse små. Som vanlig.
10. Led du av noen sykdom eller skader i 2008?
Jeg har kroniske smerter i armene og skuldrene, så jepp.
11. Hva var den beste tingen du kjøpte?
Jeg kjøpte en t-skjorte på katebeaton.com med teksten "Reading - it's crazy!". Og så kjøpte jeg tre fargeglade t-skjorter med utrolig cheesy motiv fra GinaTricot, og de er fantastisk behagelige å gå i. Dessuten kjøpte jeg en blå selskapskjole til bryllupet til Helge og Rigmor, og den var snasen.
12. Hvem oppførte seg prisverdig?
Jeg. Stort sett.
13. Hvem oppførte seg på et vis som deprimerte deg eller gjorde deg sint?
Bygones. Jeg skal ikke nevne navn.
14. Hva ble mesteparten av pengene dine brukt til?
Husleie, strøm, mat, tur til Oslo, tur til Lofoten, tur til Paris, bryllupsgaver.
15. Hva ble du veldig, veldig entusiastisk over og begeistret for?
Tom Waits-konserten, det nevnte bryllupet, og rollespillet Itras By. Rollespill generelt, egentlig. Som vanlig.
16. Hvilke sanger kommer til å minne deg om 2008?
Ganske mange. Hele Maskineri-albumet til Kaizers Orchestra, f.eks., og hele albumet We Were Dead Before The Ship Even Sank av Modest Mouse. Låtene Marching Bands of Manhattan av Death Cab For Cutie, og Bad Things av Jace Everett troner også høyt.
17. Sammenlignet med denne tiden sist år, er du:
a. lykkeligere eller ulykkeligere? - Lykkeligere. Definitivt.
b. tynnere eller tjukkere? Tynnere!
c. rikere eller fattigere? Fattigere.
18. Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av?
Trening. Vektløfting er den nye greia mi, og det skal jeg begynne med denne måneden, for pokker!
19. Hva skulle du ønske du hadde gjort mindre av?
Sagt ja til ting jeg egentlig ikke gidder å gjøre.
20. Hvordan tilbragte du julen?
Sammen med mamma, søsteren min, kjæresten, og kjærestens bror, i leiligheten vår her i Trondheim. Det ble litt krise og stress og gnål, men sånn er det å feire jul. Sier Grinchen.
21. Hvem snakket du mest med på telefonen?
Kjæresten.
22. Forelsket du deg i 2008?
Mnei, ikke med mindre man regner kjærligheten i et elleve år langt forhold som "forelskelse".
23. Hvor mange one-night stands?
Ingen.
24. Hva var ditt yndlings-TV-program?
Eureka. Ellers så er også Chuck, Bones, Heroes, How I Met Your Mother og Stargate: Atlantis på topp-ti-lista.
25. Er det noen du hater nå som du ikke hatet på denne tiden sist år?
Nei, mitt hatnivå er ganske konstant og jevnt.
26. Hva var den beste boken du leste?
"La den rette komme inn" av John Ajvide Lindqvist.
27. Hva var din største musikalske oppdagelse?
Jeg gjenoppdaget Bob Dylan, og det var topp. Ellers oppdaget jeg Death Cab For Cutie og Modest Mouse.
28. Hva ønsket du deg som du fikk?
Tom Waits-konsert og en tur til Louvre.
29. Hva ønsket du deg som du ikke fikk?
Å skrive og utgi en bok.
30. Hva var favorittfilmen din i 2008?
The Dark Knight på førsteplass, Gone Baby Gone på andreplass, og Iron Man på tredjeplass.
31. Hva gjorde du på bursdagen din, og hvor gammel ble du?
Siden jeg har oppmerksomhetsspennet til en full gullfisk, husker jeg ikke det. Jeg ble 28.
32. Hvilken ting kunne gjort året ditt bedre?
Mer penger.
33. Beskriv ditt motekonsept for året 2008?
Svart. Og morsomme t-skjorter.
34. Hva fikk deg til å beholde fornuften?
Fornuften?
35. Hvilken kjendis ble du mest sjarmert av?
Robert Downey jr.
36. Hvilke politiske tema opptok deg mest?
Presidentvalget i USA.
37. Hvem savnet du?
Morfar, fremdeles. Det er nå ca fem år siden han døde. Jeg savnet også søsteren min, som flyttet til Kent (i Storbritannia) i september.
38. Hvem var den beste nye personen du ble kjent med?
Dere nede i Oslo; dere vet hvem dere er.
39. Fortell om en livserfaring du gjorde deg i 2008:
"Twenty years of schoolin' and they put you on the day shift." (Bob Dylan)
40. Siter en sangtekst for å oppsummere året 2008:
Bob Dylan: "Shelter From The Storm"
'Twas in another lifetime, one of toil and blood
When blackness was a virtue and the road was full of mud
I came in from the wilderness, a creature void of form.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
And if I pass this way again, you can rest assured
I'll always do my best for her, on that I give my word
In a world of steel-eyed death, and men who are fighting to be warm.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Not a word was spoke between us, there was little risk involved
Everything up to that point had been left unresolved.
Try imagining a place where it's always safe and warm.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
I was burned out from exhaustion, buried in the hail,
Poisoned in the bushes an' blown out on the trail,
Hunted like a crocodile, ravaged in the corn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Suddenly I turned around and she was standin' there
With silver bracelets on her wrists and flowers in her hair.
She walked up to me so gracefully and took my crown of thorns.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Now there's a wall between us, somethin' there's been lost
I took too much for granted, got my signals crossed.
Just to think that it all began on a long-forgotten morn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Well, the deputy walks on hard nails and the preacher rides a mount
But nothing really matters much, it's doom alone that counts
And the one-eyed undertaker, he blows a futile horn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
I've heard newborn babies wailin' like a mournin' dove
And old men with broken teeth stranded without love.
Do I understand your question, man, is it hopeless and forlorn?
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
In a little hilltop village, they gambled for my clothes
I bargained for salvation an' they gave me a lethal dose.
I offered up my innocence and got repaid with scorn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Well, I'm livin' in a foreign country but I'm bound to cross the line
Beauty walks a razor's edge, someday I'll make it mine.
If I could only turn back the clock to when God and her were born.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
1. Hva gjorde du i 2008 som du aldri hadde gjort før?
Jeg hadde en skikkelig lærerjobb i videregående skole. Bare et vikariat, men likevel. Og så spiste jeg fårikål. Fysj. (No offense, Bjarte! Jeg liker bare ikke sauekjøtt.) Og så var jeg på Arcon.
2. Holdt du noen av nyttårsløftene dine, og skal du ha noen nye dette året?
Jeg har aldri noen nyttårsforsetter av den enkle grunn at jeg ikke ser behovet for å øyeblikksfeste avgjørelser om å endre seg. Hvis jeg skal slutte å spise sjokolade, f.eks., så er sannsynligheten for at jeg vil greie det uaffektert av i hvilket øyeblikk jeg først tenkte tanken. "Nyttår" eller "andre torsdag i mars", det er liksom likegyldig.
3. Var det noen fødsler i din nære krets?
Det kommer an på definisjonen av "nær krets".
4. Var det noen dødsfall i din nære krets?
Ikke dette året.
5. Hvilke land besøkte du i 2008?
Frankrike.
6. Hva ønsker du deg i 2009 som du ikke fikk i 2008?
En smertefri eksistens.
7. Hvilken dato i 2008 vil du huske lenge, og hvorfor?
Bryllupet til Helge og Rigmor! Beste bryllupet jeg har vært i noen sinne. Nå har jeg bare vært i tre, så det teller kanskje ikke, men likevel. Og tredveårsdagen til kjæresten min. Fordi det er en runddag, og fordi det skjedde flere hyggelige ting den dagen.
8. Hvilket mål var det beste målet du oppnådde i 2008?
Jeg så Tom Waits i Paris! Nå kan jeg dø.
9. Hva var din største tabbe?
Å snakke før jeg tenker. Det var liksom ikke én stor tabbe, men masse små. Som vanlig.
10. Led du av noen sykdom eller skader i 2008?
Jeg har kroniske smerter i armene og skuldrene, så jepp.
11. Hva var den beste tingen du kjøpte?
Jeg kjøpte en t-skjorte på katebeaton.com med teksten "Reading - it's crazy!". Og så kjøpte jeg tre fargeglade t-skjorter med utrolig cheesy motiv fra GinaTricot, og de er fantastisk behagelige å gå i. Dessuten kjøpte jeg en blå selskapskjole til bryllupet til Helge og Rigmor, og den var snasen.
12. Hvem oppførte seg prisverdig?
Jeg. Stort sett.
13. Hvem oppførte seg på et vis som deprimerte deg eller gjorde deg sint?
Bygones. Jeg skal ikke nevne navn.
14. Hva ble mesteparten av pengene dine brukt til?
Husleie, strøm, mat, tur til Oslo, tur til Lofoten, tur til Paris, bryllupsgaver.
15. Hva ble du veldig, veldig entusiastisk over og begeistret for?
Tom Waits-konserten, det nevnte bryllupet, og rollespillet Itras By. Rollespill generelt, egentlig. Som vanlig.
16. Hvilke sanger kommer til å minne deg om 2008?
Ganske mange. Hele Maskineri-albumet til Kaizers Orchestra, f.eks., og hele albumet We Were Dead Before The Ship Even Sank av Modest Mouse. Låtene Marching Bands of Manhattan av Death Cab For Cutie, og Bad Things av Jace Everett troner også høyt.
17. Sammenlignet med denne tiden sist år, er du:
a. lykkeligere eller ulykkeligere? - Lykkeligere. Definitivt.
b. tynnere eller tjukkere? Tynnere!
c. rikere eller fattigere? Fattigere.
18. Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av?
Trening. Vektløfting er den nye greia mi, og det skal jeg begynne med denne måneden, for pokker!
19. Hva skulle du ønske du hadde gjort mindre av?
Sagt ja til ting jeg egentlig ikke gidder å gjøre.
20. Hvordan tilbragte du julen?
Sammen med mamma, søsteren min, kjæresten, og kjærestens bror, i leiligheten vår her i Trondheim. Det ble litt krise og stress og gnål, men sånn er det å feire jul. Sier Grinchen.
21. Hvem snakket du mest med på telefonen?
Kjæresten.
22. Forelsket du deg i 2008?
Mnei, ikke med mindre man regner kjærligheten i et elleve år langt forhold som "forelskelse".
23. Hvor mange one-night stands?
Ingen.
24. Hva var ditt yndlings-TV-program?
Eureka. Ellers så er også Chuck, Bones, Heroes, How I Met Your Mother og Stargate: Atlantis på topp-ti-lista.
25. Er det noen du hater nå som du ikke hatet på denne tiden sist år?
Nei, mitt hatnivå er ganske konstant og jevnt.
26. Hva var den beste boken du leste?
"La den rette komme inn" av John Ajvide Lindqvist.
27. Hva var din største musikalske oppdagelse?
Jeg gjenoppdaget Bob Dylan, og det var topp. Ellers oppdaget jeg Death Cab For Cutie og Modest Mouse.
28. Hva ønsket du deg som du fikk?
Tom Waits-konsert og en tur til Louvre.
29. Hva ønsket du deg som du ikke fikk?
Å skrive og utgi en bok.
30. Hva var favorittfilmen din i 2008?
The Dark Knight på førsteplass, Gone Baby Gone på andreplass, og Iron Man på tredjeplass.
31. Hva gjorde du på bursdagen din, og hvor gammel ble du?
Siden jeg har oppmerksomhetsspennet til en full gullfisk, husker jeg ikke det. Jeg ble 28.
32. Hvilken ting kunne gjort året ditt bedre?
Mer penger.
33. Beskriv ditt motekonsept for året 2008?
Svart. Og morsomme t-skjorter.
34. Hva fikk deg til å beholde fornuften?
Fornuften?
35. Hvilken kjendis ble du mest sjarmert av?
Robert Downey jr.
36. Hvilke politiske tema opptok deg mest?
Presidentvalget i USA.
37. Hvem savnet du?
Morfar, fremdeles. Det er nå ca fem år siden han døde. Jeg savnet også søsteren min, som flyttet til Kent (i Storbritannia) i september.
38. Hvem var den beste nye personen du ble kjent med?
Dere nede i Oslo; dere vet hvem dere er.
39. Fortell om en livserfaring du gjorde deg i 2008:
"Twenty years of schoolin' and they put you on the day shift." (Bob Dylan)
40. Siter en sangtekst for å oppsummere året 2008:
Bob Dylan: "Shelter From The Storm"
'Twas in another lifetime, one of toil and blood
When blackness was a virtue and the road was full of mud
I came in from the wilderness, a creature void of form.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
And if I pass this way again, you can rest assured
I'll always do my best for her, on that I give my word
In a world of steel-eyed death, and men who are fighting to be warm.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Not a word was spoke between us, there was little risk involved
Everything up to that point had been left unresolved.
Try imagining a place where it's always safe and warm.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
I was burned out from exhaustion, buried in the hail,
Poisoned in the bushes an' blown out on the trail,
Hunted like a crocodile, ravaged in the corn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Suddenly I turned around and she was standin' there
With silver bracelets on her wrists and flowers in her hair.
She walked up to me so gracefully and took my crown of thorns.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Now there's a wall between us, somethin' there's been lost
I took too much for granted, got my signals crossed.
Just to think that it all began on a long-forgotten morn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Well, the deputy walks on hard nails and the preacher rides a mount
But nothing really matters much, it's doom alone that counts
And the one-eyed undertaker, he blows a futile horn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
I've heard newborn babies wailin' like a mournin' dove
And old men with broken teeth stranded without love.
Do I understand your question, man, is it hopeless and forlorn?
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
In a little hilltop village, they gambled for my clothes
I bargained for salvation an' they gave me a lethal dose.
I offered up my innocence and got repaid with scorn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
Well, I'm livin' in a foreign country but I'm bound to cross the line
Beauty walks a razor's edge, someday I'll make it mine.
If I could only turn back the clock to when God and her were born.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."
fredag 14. november 2008
Where everybody knows your name
Noen ganger må jeg innrømme at jeg føler meg utilpass. Med verden, med folk, og med ... alt, egentlig. Det skjer rimeligvis ofte, siden jeg er en sånn person som tidvis leter (nøye) etter ting jeg kan ta ille opp og føle meg negativt innstilt til. Noen ganger sitter jeg på bussen og føler at jeg har tatt på meg fjeset feil, at øyenhullene i ansiktshuden ikke passer helt til øynene eller what have you. Jeg går rundt i sentrum og føler at gamle damer fnyser av meg, at jeg har på en lue som gjør at jeg kunne vært æresmedlem i Blånissene, og at selgerne av den der uteliggeravisa (jeg husker ikke hva den heter) ser på meg som en pompøs, gjerrig snobb fordi jeg ikke har penger til over for å kjøpe et eksemplar.
Når dette skjer, foregår en transformasjon i personligheten min. Jeg begynner å streve for å bli likt. Og er det noen typer folk jeg selv hater, så er det folk som strever for å bli likt. Det funker ikke. Det er greit å være alminnelig høflig og grei, men ikke vær overstrømmende med mindre du faktisk pleier å være det. Ikke glis i tide og utide hvis det ikke faller deg naturlig å gjøre det. Ikke le når du synes noe ikke er morsomt. Men sånn blir jeg. Litt. Jeg gliser til kassapersonalet i butikken. Jeg sier ja takk til pose og nei takk til kvittering med høy og litt skjærende stemme. Jeg blir en annen og mye mindre saklig person. Jeg hater meg selv litt, og det skinner igjennom bak all overhøfligheten og overvennligheten.
Jeg er ikke en høflig og vennlig person. Jeg liker de menneskene jeg liker, og til skogen med resten. Samtidig er jeg oppdratt til å tåle alle mulige folk, og det gjør jeg også. Jeg tåler. Det holder hardt noen ganger, men jeg tåler. For det handler ikke bare om meg. Det handler om alle sammen, at vi skal kunne fungere i samme verden, sammen om ting. Det handler om at man må kunne oppføre seg, en sannhet jeg er rimelig sikker på at dagens oppvoksende generasjon mangler innsikt i. Nå høres jeg ut som en surpadde, men unger som går på skole i denne byen virker som dessertgenerasjonen tatt et par skritt videre. Mer som "dessert, kaffe, konjakk, og dyr italiensk stripper"-generasjonen. Med sukker på. Og tequilashots. En del voksne folk oppfører seg også som om de eier verden noen ganger. Men hva er det egentlig å eie? Jeg sier som Jokeren i Batman: "Hvorfor kontrollere verden når du kan se den brenne?"
Ikke at jeg vil brenne opp verden. Da hadde det blitt trasig å leve. Først veldig varmt, så veldig kaldt og svart og kjedelig.
Det jeg vil frem til er at når man føler at fjeset er skjevt og at man har usynlig dopapir festet til skosålen og flekk på nesen... da er det greit å vite at man har folk å oppsøke som driter i det. Folk som setter pris på deg og ikke tvinger deg til å ta frem skrikestemmen i butikken. At det finnes steder man kan slappe av helt til man har drukket så mye kaffe at avslapning er en lost cause, hvor man kan skifte litt gir og la verdens stimer av sure kjerringer sige forbi vinduet. Et av disse stedene er den amerikanske dineren som nettopp åpnet i Trondheim; Pair-a-Dice. Betjeningen er blide og koselige, kjenner deg igjen etter at du har vært der et par ganger, og man kan bestille ved bordet. De kommer rundt med kaffekannen og gir deg så mange påfyll på kaffen som du bare greier å bøtte i deg så lenge du gidder å sitte der for 28 gærninger, og de matcher inventaret, som holder en smooth femtitallsstil bortsett fra i hjørnet ved vinduet, til venstre for inngangen, som er innredet som stuen til noens farmor på søttitallet og får meg til å tenke på konfirmasjonsselskap. En av servitørene komplimenterte meg til og med på den litt billige t-skjorten min, med påtrykk av en panter i gull og en rose og noe greier som ser ut som det er rippa fra veggen på et billig tatoveringsstudio, og mens jeg overrasket mumlet en takk, fikk jeg nytt påfyll på kaffen og et smil og et blunk. Makan! ...and I mean that in the best possible way.
Ellers: Den siste traileren til Watchmen. I høydefinisjon.
Når dette skjer, foregår en transformasjon i personligheten min. Jeg begynner å streve for å bli likt. Og er det noen typer folk jeg selv hater, så er det folk som strever for å bli likt. Det funker ikke. Det er greit å være alminnelig høflig og grei, men ikke vær overstrømmende med mindre du faktisk pleier å være det. Ikke glis i tide og utide hvis det ikke faller deg naturlig å gjøre det. Ikke le når du synes noe ikke er morsomt. Men sånn blir jeg. Litt. Jeg gliser til kassapersonalet i butikken. Jeg sier ja takk til pose og nei takk til kvittering med høy og litt skjærende stemme. Jeg blir en annen og mye mindre saklig person. Jeg hater meg selv litt, og det skinner igjennom bak all overhøfligheten og overvennligheten.
Jeg er ikke en høflig og vennlig person. Jeg liker de menneskene jeg liker, og til skogen med resten. Samtidig er jeg oppdratt til å tåle alle mulige folk, og det gjør jeg også. Jeg tåler. Det holder hardt noen ganger, men jeg tåler. For det handler ikke bare om meg. Det handler om alle sammen, at vi skal kunne fungere i samme verden, sammen om ting. Det handler om at man må kunne oppføre seg, en sannhet jeg er rimelig sikker på at dagens oppvoksende generasjon mangler innsikt i. Nå høres jeg ut som en surpadde, men unger som går på skole i denne byen virker som dessertgenerasjonen tatt et par skritt videre. Mer som "dessert, kaffe, konjakk, og dyr italiensk stripper"-generasjonen. Med sukker på. Og tequilashots. En del voksne folk oppfører seg også som om de eier verden noen ganger. Men hva er det egentlig å eie? Jeg sier som Jokeren i Batman: "Hvorfor kontrollere verden når du kan se den brenne?"
Ikke at jeg vil brenne opp verden. Da hadde det blitt trasig å leve. Først veldig varmt, så veldig kaldt og svart og kjedelig.
Det jeg vil frem til er at når man føler at fjeset er skjevt og at man har usynlig dopapir festet til skosålen og flekk på nesen... da er det greit å vite at man har folk å oppsøke som driter i det. Folk som setter pris på deg og ikke tvinger deg til å ta frem skrikestemmen i butikken. At det finnes steder man kan slappe av helt til man har drukket så mye kaffe at avslapning er en lost cause, hvor man kan skifte litt gir og la verdens stimer av sure kjerringer sige forbi vinduet. Et av disse stedene er den amerikanske dineren som nettopp åpnet i Trondheim; Pair-a-Dice. Betjeningen er blide og koselige, kjenner deg igjen etter at du har vært der et par ganger, og man kan bestille ved bordet. De kommer rundt med kaffekannen og gir deg så mange påfyll på kaffen som du bare greier å bøtte i deg så lenge du gidder å sitte der for 28 gærninger, og de matcher inventaret, som holder en smooth femtitallsstil bortsett fra i hjørnet ved vinduet, til venstre for inngangen, som er innredet som stuen til noens farmor på søttitallet og får meg til å tenke på konfirmasjonsselskap. En av servitørene komplimenterte meg til og med på den litt billige t-skjorten min, med påtrykk av en panter i gull og en rose og noe greier som ser ut som det er rippa fra veggen på et billig tatoveringsstudio, og mens jeg overrasket mumlet en takk, fikk jeg nytt påfyll på kaffen og et smil og et blunk. Makan! ...and I mean that in the best possible way.
Ellers: Den siste traileren til Watchmen. I høydefinisjon.
mandag 10. november 2008
You still don't want to leave before the end of the movie
Årets Hexcon-festival er vel overstått. 250 norske, blanke gærninger kostet herligheten, og jeg sitter igjen med tom pengesekk og unders om det var verd det. Hadde jeg vært smart, hadde jeg forhåndsbetalt og spart meg 25 kroner, men ærlig talt; 25 kroner er ganske lite å gnåle over. Selv droppet jeg søndagens program fordi a) det var kjedelig og b) jeg drakk øl kvelden før og kvelden før der igjen. Mmm, øl.
Leiligheten vår var hotell i helga, og jeg var guide til Trondheims busser og småkjipe utesteder. Gjesten (som karakteriserte seg selv som "noen ganger hyggelig, noen ganger dritings") dro for rundt tolv timer siden. Det var litt pussig å plutselig ikke ha noen boende i stua. Jeg hadde nettopp begynt å bli vant til det. Ikke for det, jeg er glad det ikke bor noen der til vanlig, for da hadde jeg jo ikke kunnet sitte oppe sent, mutters alene på den stasjonære PC'en, sånn som nå. Og det er jo noe jeg liker godt. Denne uken var det Ole Peder som okkuperte stuerommet, og om en uke eller så er det faren min som skal gjøre det samme. Jeg får utnytte mine ensomme nattetimer når jeg kan.
På årets Hexcon fikk jeg prøvedurt et scenario jeg har kjørt ut av hjernekisten to ganger før; skrevet for Chaosiums Call of Cthulhu og renskrevet i lesbar og brukbar form ene og alene i fall flere enn fem hadde lyst til å spille det. Det skjedde jo selvsagt ikke, men jeg fikk gjort et forsøk. Det gikk circa som forventet, bortsett fra at ingen ble gale eller døde. Det overrasket meg litt. Dagen etter spilledet jeg Ole Peder og Håkens Itras By-scenario Syndere i Sommersol. Det var et interessant scenario som jeg ikke egentlig skal røpe for mye av. Det kommer muligens til å dukke opp på neste års Arcon, og om skjæbnen så vil skal jeg være der og spillede det da også. Det var (som jeg forutante) slitsomt, men spennende. Det kan ha lagt en liten demper på det hele at gruppen hadde en spiller for lite, at to av spillerne knapt visste hva Itras By gikk ut på, og at en av spillerne samt spilleder var veldig slitne. Jeg fikk også prestasjonsangst av å ha en av spillets forfattere i min gruppe, men akkurat det gikk overraskende bra. Takk skal du ha, Martin.
Det slår meg forøvrig at årets Hexcon tapte litt på å ta i bruk en relativt ny skole med nymotens "öppna landskap" i motsetning til foregående års leie av Rosenborg skole (nå revet og under gjenoppbygging). Öppna landskap er ikke ideelt når man skal leve seg litt inn i spillene, og neonlys og rosa tegninger av ponnier og blomster er ikke egentlig spesielt egnet til å opparbeide seg en skummel stemning i et skrekkrollespill. De stakkars frivillige skal ha ros for sitt pågangsmot og mye genuin kioskfnising, dog.
Til tross for årets labre inntrykk av Hexcon skal jeg fortsatt på neste års Arcon i Oslo. Om ikke annet, så for å møte igjen gærne Oslofolk og drikke øl på Cacadou mellom slagene. Spillkonvensjoner har liksom mye bra, men når man foretrekker "sine egnes" spillmodus, og ikke liker (fremmede) folk på generelt prinsipp, kan de være traumatiserende. Det er også fortsatt like pussig å møte lys levende forumbrukere som man ellers kun kommuniserer med i skrift.
Om to dager skal jeg spillede god, gammeldags D&D 3.5 - det gleder jeg meg til nå. Jeg skal printe ut kart med ruter på, og vi skal rulle initiativ. Det kan hende noen ser på det som gammeldags og lite fantasifullt (vi bruker til og med en bok med publiserte eventyr i, jeg slipper å tenke selv, hurra), men jeg synes det noen ganger kan være akkurat det man trenger. ...and I still don't want to leave before the end of the movie - I still don't want to leave before the end of the show.
Leiligheten vår var hotell i helga, og jeg var guide til Trondheims busser og småkjipe utesteder. Gjesten (som karakteriserte seg selv som "noen ganger hyggelig, noen ganger dritings") dro for rundt tolv timer siden. Det var litt pussig å plutselig ikke ha noen boende i stua. Jeg hadde nettopp begynt å bli vant til det. Ikke for det, jeg er glad det ikke bor noen der til vanlig, for da hadde jeg jo ikke kunnet sitte oppe sent, mutters alene på den stasjonære PC'en, sånn som nå. Og det er jo noe jeg liker godt. Denne uken var det Ole Peder som okkuperte stuerommet, og om en uke eller så er det faren min som skal gjøre det samme. Jeg får utnytte mine ensomme nattetimer når jeg kan.
På årets Hexcon fikk jeg prøvedurt et scenario jeg har kjørt ut av hjernekisten to ganger før; skrevet for Chaosiums Call of Cthulhu og renskrevet i lesbar og brukbar form ene og alene i fall flere enn fem hadde lyst til å spille det. Det skjedde jo selvsagt ikke, men jeg fikk gjort et forsøk. Det gikk circa som forventet, bortsett fra at ingen ble gale eller døde. Det overrasket meg litt. Dagen etter spilledet jeg Ole Peder og Håkens Itras By-scenario Syndere i Sommersol. Det var et interessant scenario som jeg ikke egentlig skal røpe for mye av. Det kommer muligens til å dukke opp på neste års Arcon, og om skjæbnen så vil skal jeg være der og spillede det da også. Det var (som jeg forutante) slitsomt, men spennende. Det kan ha lagt en liten demper på det hele at gruppen hadde en spiller for lite, at to av spillerne knapt visste hva Itras By gikk ut på, og at en av spillerne samt spilleder var veldig slitne. Jeg fikk også prestasjonsangst av å ha en av spillets forfattere i min gruppe, men akkurat det gikk overraskende bra. Takk skal du ha, Martin.
Det slår meg forøvrig at årets Hexcon tapte litt på å ta i bruk en relativt ny skole med nymotens "öppna landskap" i motsetning til foregående års leie av Rosenborg skole (nå revet og under gjenoppbygging). Öppna landskap er ikke ideelt når man skal leve seg litt inn i spillene, og neonlys og rosa tegninger av ponnier og blomster er ikke egentlig spesielt egnet til å opparbeide seg en skummel stemning i et skrekkrollespill. De stakkars frivillige skal ha ros for sitt pågangsmot og mye genuin kioskfnising, dog.
Til tross for årets labre inntrykk av Hexcon skal jeg fortsatt på neste års Arcon i Oslo. Om ikke annet, så for å møte igjen gærne Oslofolk og drikke øl på Cacadou mellom slagene. Spillkonvensjoner har liksom mye bra, men når man foretrekker "sine egnes" spillmodus, og ikke liker (fremmede) folk på generelt prinsipp, kan de være traumatiserende. Det er også fortsatt like pussig å møte lys levende forumbrukere som man ellers kun kommuniserer med i skrift.
Om to dager skal jeg spillede god, gammeldags D&D 3.5 - det gleder jeg meg til nå. Jeg skal printe ut kart med ruter på, og vi skal rulle initiativ. Det kan hende noen ser på det som gammeldags og lite fantasifullt (vi bruker til og med en bok med publiserte eventyr i, jeg slipper å tenke selv, hurra), men jeg synes det noen ganger kan være akkurat det man trenger. ...and I still don't want to leave before the end of the movie - I still don't want to leave before the end of the show.
søndag 2. november 2008
Robin Hood var laiver
Noe av det morsomme med å bo på et leierom i Oslo var å ha tilgang på massevis av TV-kanaler. Hjemme har vi ikke egentlig noe særlig til signal, og dermed blir det til at vi ikke ser på noen kanaler i det hele tatt. Vi ser dvd, laster ned filmer og TV-serier, eller ser nett-TV. Jaja, vi stjeler sikkert livsverket til en del fattige TV-serie-produsenter, men til gjengjeld kan jeg si at jeg kjøper faktisk det beste av det jeg ser - når jeg har råd.
Etter det jeg har oppdaget er den en kanal som heter Viasat 4. Den har en liten gullrekke på ettermiddagstid som består av Futurama, Family Guy, og en dobbel The Simpsons. Kanalen sender også perler som Stargate SG-1 og Chuck. Det jeg derimot merket meg mest ved da jeg satt plantet i det matpapiraktige sengeteppet og zappet mellom kanalene, var den fantastisk elendige serien The New Adventures of Robin Hood fra 1997. Det første som slo meg var at skuespillerne hadde like mye innlevelse som en stabel med vedkubber. Sannsynligvis er det snakk om skuespillere som uansett ikke får noen større jobber; de vet at de er håpløst washed out, noen av dem har kanskje begynt å pepre snuten eller drikke tett for å glemme. Det tragiske i å leve et liv som skuespiller blir først åpenbart når man er nødt til å si fraser som "Robin Hood! We meet at last!" i en litt flat stemme mens man lurer på om nylontangaen er årsaken til det gufne utslettet man har fått i skrittet og slitt mye med de siste ukene.
Det andre som fascinerte meg med serien var at sminkørene og stylistene hadde ringt 80-tallet for å få noen hete tips. De fleste (unntatt broder Tuck) hadde digert Mötley Crüe-hår med plass nok til å gjemme en frossen kylling. For det tredje: Robin Hood og hele kostebinderiet var åpenbart laivere. Ikke bare det, de var cheap ass laivere som lager kostymene sine av biter av de nylonbaserte Halloween-kostymene man får kjøpt på Nille. Jeg har allerede nevnt noe om en nylontanga. Jepp, det var voksne menn der med pelskrave, hestehale og nylontanga. Jeg lurer med skrekkblandet fryd hva som ville skjedd dersom en av skuespillerne kom litt for nære bålet, det er 50-50 hva som ville tatt fyr først; håret eller klærne. Jeg tror jaggu meg bålet var det eneste de hadde på settet som ikke var glorete og iøynefallende falskt på noe vis. For å summere det opp: Jeg har sett pornofilmer med større kostymebudsjett.
Det var lite tvil om hvem som var onde og gode i serien, i det minste. De onde hadde leopardmønstrete plastkorsetter og hellebarder skåret ut i aluminium av en tolvåring på sløyden. De hadde stirrende, oppsperrede øyne og kvinnene hadde knallrød leppestift. De gode hadde sterke farger på klærne og var generelt penere. De pene børster håret sitt, de slemme går til en full frisør som klipper det rart. Episoden jeg så handlet om at en onding hadde rekruttert slåssetryner til hæren sin. Det gjorde han på den måten at han fikk dem til å dukke opp i borgen sin og slåss i tvekamper til døden. "Bare de beste ovelever, og blir soldater hos meg!" Yeah, whatever. Det er sikkert kjempelurt å få soldatene du rekrutterer til å myrde hverandre, så slipper fienden å gjøre det, lizzm. De hadde en slåssering, og mellom kampene gikk det - I kid you not - en dame kledd i gullbikini rundt inne i ringen og holdt opp et skilt med rundenummer på. De hadde til og med en ond dverg i cowboyhatt(!) som tok imot veddemål fra tilskuerne. Spilt av en ordentlig dverg! Som også var ond, forøvrig (i serien, sikkert ikke på ordentlig).
Episodens dilemma var at Lille John følte seg underlegen i Robin Hoods gjeng, og dro til ondingen for å briljere i tvekampen. Selvsagt ville han ikke drepe motstanderne sine, og da måtte Robin Hood trå til med sin akrobatiske slåssestil hentet rett fra Snikende Ullteppe, Hoppende Giraff for å redde idioten. Det var nok mange engelske landevieisrøvere som kunne judo på den tiden. Den onde what's-his-face hadde også fanget mentoren til Robin Hood, en eldre kar med ninjaskills og marginalt bedre skuespillertalent. Han måtte reddes av Robin Hood mens Lady Marian, en veritabel Elektra-kopi i rød skimpy læroutfit slåss til døden med en blåmalt afrokjerring med pappmasjéøks. Jeg synes det beste med hele episoden var denne kampen, hvor Lady Marian wuxia-hopper opp på en balkong, rapper en pisk fra en av tilskuerne (pisken ser forøvrig ut som et helt vanlig hamptau), og fanger den blåmalte afrokjerringa med pisken før hun på én meters avstand slenger vedkommende opp i balkongen med full kraft så skurken faller livløs til jorden. Snakk om heroisk - eventuelt totalt og fullstendig skrotnisseri. Jeg satt med åpen munn og bivånet dette makkverket av en TV-serie, trollbundet av dens mangel på både talent og budsjett. Det er som om noen har tatt en støvsuger med seg inn på settet i den hensikt å sluke til seg alle pengene i budsjettet mens alle andre er opptatt med å friske opp hårsprayen mellom scenene, men at støvsugeren også har greid å sluke til seg alt talent og all entusiasme i tillegg. Sjelden har jeg sett skuespillere med mindre glimt i øyet. I stedet har de en matt glans der som vitner om et (sannsynligvis) jevnlig inntak av alkohol og en mangel på vilje og lyst til å leve videre. Stakkars jævler.
Men nå er jeg altså hjemme. Trondheim, jeg har savnet deg, og hører du har savnet meg. Det er et gjensidig platonisk kjærlighetsforhold. Selv om jeg flørter med Oslo. Oslo kan skjenke meg full og sjarmere meg any day, men det er Trondheim jeg vender tilbake til. My one true love, i geografisk forstand.
Etter det jeg har oppdaget er den en kanal som heter Viasat 4. Den har en liten gullrekke på ettermiddagstid som består av Futurama, Family Guy, og en dobbel The Simpsons. Kanalen sender også perler som Stargate SG-1 og Chuck. Det jeg derimot merket meg mest ved da jeg satt plantet i det matpapiraktige sengeteppet og zappet mellom kanalene, var den fantastisk elendige serien The New Adventures of Robin Hood fra 1997. Det første som slo meg var at skuespillerne hadde like mye innlevelse som en stabel med vedkubber. Sannsynligvis er det snakk om skuespillere som uansett ikke får noen større jobber; de vet at de er håpløst washed out, noen av dem har kanskje begynt å pepre snuten eller drikke tett for å glemme. Det tragiske i å leve et liv som skuespiller blir først åpenbart når man er nødt til å si fraser som "Robin Hood! We meet at last!" i en litt flat stemme mens man lurer på om nylontangaen er årsaken til det gufne utslettet man har fått i skrittet og slitt mye med de siste ukene.
Det andre som fascinerte meg med serien var at sminkørene og stylistene hadde ringt 80-tallet for å få noen hete tips. De fleste (unntatt broder Tuck) hadde digert Mötley Crüe-hår med plass nok til å gjemme en frossen kylling. For det tredje: Robin Hood og hele kostebinderiet var åpenbart laivere. Ikke bare det, de var cheap ass laivere som lager kostymene sine av biter av de nylonbaserte Halloween-kostymene man får kjøpt på Nille. Jeg har allerede nevnt noe om en nylontanga. Jepp, det var voksne menn der med pelskrave, hestehale og nylontanga. Jeg lurer med skrekkblandet fryd hva som ville skjedd dersom en av skuespillerne kom litt for nære bålet, det er 50-50 hva som ville tatt fyr først; håret eller klærne. Jeg tror jaggu meg bålet var det eneste de hadde på settet som ikke var glorete og iøynefallende falskt på noe vis. For å summere det opp: Jeg har sett pornofilmer med større kostymebudsjett.
Det var lite tvil om hvem som var onde og gode i serien, i det minste. De onde hadde leopardmønstrete plastkorsetter og hellebarder skåret ut i aluminium av en tolvåring på sløyden. De hadde stirrende, oppsperrede øyne og kvinnene hadde knallrød leppestift. De gode hadde sterke farger på klærne og var generelt penere. De pene børster håret sitt, de slemme går til en full frisør som klipper det rart. Episoden jeg så handlet om at en onding hadde rekruttert slåssetryner til hæren sin. Det gjorde han på den måten at han fikk dem til å dukke opp i borgen sin og slåss i tvekamper til døden. "Bare de beste ovelever, og blir soldater hos meg!" Yeah, whatever. Det er sikkert kjempelurt å få soldatene du rekrutterer til å myrde hverandre, så slipper fienden å gjøre det, lizzm. De hadde en slåssering, og mellom kampene gikk det - I kid you not - en dame kledd i gullbikini rundt inne i ringen og holdt opp et skilt med rundenummer på. De hadde til og med en ond dverg i cowboyhatt(!) som tok imot veddemål fra tilskuerne. Spilt av en ordentlig dverg! Som også var ond, forøvrig (i serien, sikkert ikke på ordentlig).
Episodens dilemma var at Lille John følte seg underlegen i Robin Hoods gjeng, og dro til ondingen for å briljere i tvekampen. Selvsagt ville han ikke drepe motstanderne sine, og da måtte Robin Hood trå til med sin akrobatiske slåssestil hentet rett fra Snikende Ullteppe, Hoppende Giraff for å redde idioten. Det var nok mange engelske landevieisrøvere som kunne judo på den tiden. Den onde what's-his-face hadde også fanget mentoren til Robin Hood, en eldre kar med ninjaskills og marginalt bedre skuespillertalent. Han måtte reddes av Robin Hood mens Lady Marian, en veritabel Elektra-kopi i rød skimpy læroutfit slåss til døden med en blåmalt afrokjerring med pappmasjéøks. Jeg synes det beste med hele episoden var denne kampen, hvor Lady Marian wuxia-hopper opp på en balkong, rapper en pisk fra en av tilskuerne (pisken ser forøvrig ut som et helt vanlig hamptau), og fanger den blåmalte afrokjerringa med pisken før hun på én meters avstand slenger vedkommende opp i balkongen med full kraft så skurken faller livløs til jorden. Snakk om heroisk - eventuelt totalt og fullstendig skrotnisseri. Jeg satt med åpen munn og bivånet dette makkverket av en TV-serie, trollbundet av dens mangel på både talent og budsjett. Det er som om noen har tatt en støvsuger med seg inn på settet i den hensikt å sluke til seg alle pengene i budsjettet mens alle andre er opptatt med å friske opp hårsprayen mellom scenene, men at støvsugeren også har greid å sluke til seg alt talent og all entusiasme i tillegg. Sjelden har jeg sett skuespillere med mindre glimt i øyet. I stedet har de en matt glans der som vitner om et (sannsynligvis) jevnlig inntak av alkohol og en mangel på vilje og lyst til å leve videre. Stakkars jævler.
Men nå er jeg altså hjemme. Trondheim, jeg har savnet deg, og hører du har savnet meg. Det er et gjensidig platonisk kjærlighetsforhold. Selv om jeg flørter med Oslo. Oslo kan skjenke meg full og sjarmere meg any day, men det er Trondheim jeg vender tilbake til. My one true love, i geografisk forstand.
lørdag 1. november 2008
"Curiosity killed the cat, you know." - "I know."
10 poeng til den som gjetter hvilken film tittelen på innlegget er et sitat fra.
Jeg har nettopp kommet hjem fra en halloween-fest der 90% av gjestene var under min alder med godt og vel fem år. Det var en tanke spesielt. Å føle seg gammel, liksom. Jeg har ikke egentlig noe problem med det per se, jeg bare... er sånn. Gammel, altså. Dvs. ifølge en del andre folk er jeg jo ung.
Alder er sært. Som lærer er jeg for ung - foreldre vil ikke ta meg seriøst dersom jeg forteller dem at ungene deres trenger strengere oppdragelse eller mindre sukker i kosten. Som alt annet er jeg for gammel. Som kvinne, f.eks. Alle har en utløpsdato, og den kommer tidligere for kvinner enn menn. Det er litt urettferdig. Menn: 50, kvinner: 30. Om de i det hele tatt rekker å bli 30 før mannfolk tenker "whateevør". Ikke for det, menns seksuelle høydepunkt er i tenårene, kvinners seksuelle høydepunkt er nærmere førtiårsalderen. Det er litt betryggende, men også litt skremmende, å tenke på.
Min første halloween på noen år uten lillesøsteren min. Trasig. Hun befinner seg i Kent, England, på lysdesignstudiet ved Rose Bruford-skolen. En av de første hendelsene hun ble vitne til var at en av romvenninnene hennes (fra Wales) prøvde å ta sitt eget liv ved å hoppe ut fra vinduet på rommet sitt. Vedkommende overlevde med hjernerystelse, knust håndledd og brukket kravebein. Det er trist, men samtidig så tenker man at når noen faktisk overlever med så få skader, så prøvde de ikke hardt nok. "Rop om hjelp." Jepp.
Ellers: Godt å se igjen gamle, om enn unge, venner i Oslo. Oslo, dette sluket som suger til seg vennene mine på løpende bånd og så ser jeg dem sjelden igjen. Jævla Oslo. Men så har jeg i det minste en unnskyldning til å reise litt, da. Tja. Savner Trondheim.
Jeg har nettopp kommet hjem fra en halloween-fest der 90% av gjestene var under min alder med godt og vel fem år. Det var en tanke spesielt. Å føle seg gammel, liksom. Jeg har ikke egentlig noe problem med det per se, jeg bare... er sånn. Gammel, altså. Dvs. ifølge en del andre folk er jeg jo ung.
Alder er sært. Som lærer er jeg for ung - foreldre vil ikke ta meg seriøst dersom jeg forteller dem at ungene deres trenger strengere oppdragelse eller mindre sukker i kosten. Som alt annet er jeg for gammel. Som kvinne, f.eks. Alle har en utløpsdato, og den kommer tidligere for kvinner enn menn. Det er litt urettferdig. Menn: 50, kvinner: 30. Om de i det hele tatt rekker å bli 30 før mannfolk tenker "whateevør". Ikke for det, menns seksuelle høydepunkt er i tenårene, kvinners seksuelle høydepunkt er nærmere førtiårsalderen. Det er litt betryggende, men også litt skremmende, å tenke på.
Min første halloween på noen år uten lillesøsteren min. Trasig. Hun befinner seg i Kent, England, på lysdesignstudiet ved Rose Bruford-skolen. En av de første hendelsene hun ble vitne til var at en av romvenninnene hennes (fra Wales) prøvde å ta sitt eget liv ved å hoppe ut fra vinduet på rommet sitt. Vedkommende overlevde med hjernerystelse, knust håndledd og brukket kravebein. Det er trist, men samtidig så tenker man at når noen faktisk overlever med så få skader, så prøvde de ikke hardt nok. "Rop om hjelp." Jepp.
Ellers: Godt å se igjen gamle, om enn unge, venner i Oslo. Oslo, dette sluket som suger til seg vennene mine på løpende bånd og så ser jeg dem sjelden igjen. Jævla Oslo. Men så har jeg i det minste en unnskyldning til å reise litt, da. Tja. Savner Trondheim.
mandag 20. oktober 2008
Nummer 13
Forrige torsdag gjorde jeg min debut som spilleder for det norske rollespillet Itras By. Vi spilte et ferdig scenario fra årets Arcon-festival kalt Nummer 13, skrevet av Magnus Jakobsson. Scenariet er (løst?) basert på diktet med samme navn av Rudolf Nilsen. Jeg var selv spiller da scenariet ble satt opp på Arcon, og hva kan jeg si? I laughed, I cried, it changed my life.
Opplevelsen min med scenariet Nummer 13 her hjemme, med spillere jeg kjenner fra før og er komfortabel med, var minst like god som på festivalen. Jeg inviterte fem spillere til det jeg kalte "første gjennomspilling", som ganske riktig vil si at jeg kommer til å spillede det samme scenariet minst én gang til. Om ikke for øvelsens skyld, så fordi scenariet er en utmerket introduksjon til spillet som helhet. Samtidig er det utrolig interessant å se hvilke forskjellige avgjørelser som tas fra spillergruppe til spillergruppe - og hvordan hver gruppe velger å møte utfordringene som gis.
Noen av spillerne kom direkte uforberedt til den typen spill som Itras By jo er representativt for - et i høy grad helimprovisert drama der man bruker de klisjéer og de originale tanker man har om hverandre i en salig blanding. Spillerne var - til min (og deres) store fornøyelse - fullstendig uforberedt på det som måtte dukke opp av intervjuer, spontane kjønnsskifter, pressekonferanser, motsattdager, og de fleste andre av sjansekortenes uendelige muligheter. Alle var fornøyde med handlingskortene, selv om de kanskje ble brukt litt for flittig. Det skal jeg ta på min kappe.
Nummer 13 er et scenario som - i forhold til de fleste andre mulige scenarier i Itras By - legger flere strenge føringer for spillet i forkant. Blant annet foregår alt spill innenfor bygården der rollene bor, og det som foregår utenfor blir rett og slett bare fortalt kort før man går videre med spillet. Jeg sier "strenge føringer", men i dette tilfellet virker disse rammene befriende, særlig på en som ikke har satt seg så grundig inn i alle nyansene av den utrolig komplekse og fargerike settingen. Samtidig som scenariet krever minimalt med innsikt i selve stedet Itras By, introduserer det elementer som gir et unikt innblikk i settingen for alle involverte. Jeg sier ikke mer.
Jeg skal ikke røpe handlingen i scenariet. Det bør tross alt spilles, ikke fortelles om. Men om man skal snakke mer om selve spillet, så kan jeg jo nevne at fra en teaterviters synspunkt er Itras By nær sagt unikt i sin form (i alle fall ut fra de kriterier jeg er kjent med fra rollespillmediet). Det er nært knyttet til teatrale virkemidler, kanskje spesielt fra grener som improvisasjon og teatersport. Noe av utfordringen for de som er mer vant til tradisjonelle spill, er graden av spontan kreativitet som forventes av spillerne under spillets gang. Selv jeg, som er trent i improvisasjon, merker at jeg tidvis sliter med å holde de kreative hjulene i gang. Ikke for det, jeg hører at øvelse gjør mester. Mer øvelse vil derfor sannsynligvis gjøre ... mer mester. Eller noe. Dessuten blir jeg som spilleder av Itras By avlastet av spillerne, i stedet for å måtte fylle den tradisjonelle (og slitsomme) spillederrollen som "oppfinner av og enehersker over diegesen".
Hvis man misforstår meg nå, så tror man at jeg ikke liker å spillede tradisjonelle rollespill. Dette stemmer ikke. Jeg elsker det. Men det er mulig å like både pizza og risengrynsgrøt, ikke sant? Man kan bare spise én ting av gangen (med mindre man er Kristoffer Schau), men fortsatt beholde lidenskapen for begge. Eller, altså, "lidenskapen"... nå er jeg ikke akkurat så lidenskapelig overfor risengrynsgrøt, men man skjønner hva jeg mener. Noen av spillerne mine uttalte forsåvidt sine bekymringer for at de ville kommet til å bli veldig slitne av å spille en hel kampanje satt i Itras By, nettopp på grunn av det høye aktivitetsnivået som påkreves. Jeg mener at det er vanskelig å vite på forhånd. Det er utrolig hva man gidder så lenge man har det kjempegøy.
Last ned scenariet Nummer 13 her. NB! Hvis du kjenner meg, bor i Trondheim, og ikke har spilt dette før, hør gjerne om jeg vil spille det sammen med deg før du laster det ned og leser det (med mindre du allerede har en gruppe du vil spillede det for, da). Usikker på hva Itras By egentlig er? Les litt på disse sidene.
Opplevelsen min med scenariet Nummer 13 her hjemme, med spillere jeg kjenner fra før og er komfortabel med, var minst like god som på festivalen. Jeg inviterte fem spillere til det jeg kalte "første gjennomspilling", som ganske riktig vil si at jeg kommer til å spillede det samme scenariet minst én gang til. Om ikke for øvelsens skyld, så fordi scenariet er en utmerket introduksjon til spillet som helhet. Samtidig er det utrolig interessant å se hvilke forskjellige avgjørelser som tas fra spillergruppe til spillergruppe - og hvordan hver gruppe velger å møte utfordringene som gis.
Noen av spillerne kom direkte uforberedt til den typen spill som Itras By jo er representativt for - et i høy grad helimprovisert drama der man bruker de klisjéer og de originale tanker man har om hverandre i en salig blanding. Spillerne var - til min (og deres) store fornøyelse - fullstendig uforberedt på det som måtte dukke opp av intervjuer, spontane kjønnsskifter, pressekonferanser, motsattdager, og de fleste andre av sjansekortenes uendelige muligheter. Alle var fornøyde med handlingskortene, selv om de kanskje ble brukt litt for flittig. Det skal jeg ta på min kappe.
Nummer 13 er et scenario som - i forhold til de fleste andre mulige scenarier i Itras By - legger flere strenge føringer for spillet i forkant. Blant annet foregår alt spill innenfor bygården der rollene bor, og det som foregår utenfor blir rett og slett bare fortalt kort før man går videre med spillet. Jeg sier "strenge føringer", men i dette tilfellet virker disse rammene befriende, særlig på en som ikke har satt seg så grundig inn i alle nyansene av den utrolig komplekse og fargerike settingen. Samtidig som scenariet krever minimalt med innsikt i selve stedet Itras By, introduserer det elementer som gir et unikt innblikk i settingen for alle involverte. Jeg sier ikke mer.
Jeg skal ikke røpe handlingen i scenariet. Det bør tross alt spilles, ikke fortelles om. Men om man skal snakke mer om selve spillet, så kan jeg jo nevne at fra en teaterviters synspunkt er Itras By nær sagt unikt i sin form (i alle fall ut fra de kriterier jeg er kjent med fra rollespillmediet). Det er nært knyttet til teatrale virkemidler, kanskje spesielt fra grener som improvisasjon og teatersport. Noe av utfordringen for de som er mer vant til tradisjonelle spill, er graden av spontan kreativitet som forventes av spillerne under spillets gang. Selv jeg, som er trent i improvisasjon, merker at jeg tidvis sliter med å holde de kreative hjulene i gang. Ikke for det, jeg hører at øvelse gjør mester. Mer øvelse vil derfor sannsynligvis gjøre ... mer mester. Eller noe. Dessuten blir jeg som spilleder av Itras By avlastet av spillerne, i stedet for å måtte fylle den tradisjonelle (og slitsomme) spillederrollen som "oppfinner av og enehersker over diegesen".
Hvis man misforstår meg nå, så tror man at jeg ikke liker å spillede tradisjonelle rollespill. Dette stemmer ikke. Jeg elsker det. Men det er mulig å like både pizza og risengrynsgrøt, ikke sant? Man kan bare spise én ting av gangen (med mindre man er Kristoffer Schau), men fortsatt beholde lidenskapen for begge. Eller, altså, "lidenskapen"... nå er jeg ikke akkurat så lidenskapelig overfor risengrynsgrøt, men man skjønner hva jeg mener. Noen av spillerne mine uttalte forsåvidt sine bekymringer for at de ville kommet til å bli veldig slitne av å spille en hel kampanje satt i Itras By, nettopp på grunn av det høye aktivitetsnivået som påkreves. Jeg mener at det er vanskelig å vite på forhånd. Det er utrolig hva man gidder så lenge man har det kjempegøy.
Last ned scenariet Nummer 13 her. NB! Hvis du kjenner meg, bor i Trondheim, og ikke har spilt dette før, hør gjerne om jeg vil spille det sammen med deg før du laster det ned og leser det (med mindre du allerede har en gruppe du vil spillede det for, da). Usikker på hva Itras By egentlig er? Les litt på disse sidene.
fredag 26. september 2008
Trønder
Det er ikke ofte jeg skammer meg over å være trønder. Jeg kaller meg til og med trønder til tross for at jeg er født i Nordmøre og trådte mine barnesko bl.a. i Nordland. Men noen ganger, f.eks. når DDE ligger på hitlistene og alle andre i landet tror at Trøndelag handler om bart og tresko, da hender det jeg skammer meg litt. Ellers er det ofte motsatt. Når jeg er i Oslo og folk der ikke skjønner hva jeg sier og lurer på om vi har bensinstasjon i Trondheim, da hender det jeg i stedet blir ekstra stolt av æ'ene mine og sjøh'ene mine. "Sjøh" er forøvrig en forkortelse for "skjønner du", og kan faktisk ikke brukes ukritisk i slutten av hver eneste setning, bare så dere vet det, øst-/vest-/nord-/sørlendinger-som-ønsker-å-parodiere-trøndere.
Anyway.
I dag skammet jeg meg litt over å være trønder. Som mange sikkert vet, er sjokoladeprodusenten Nidar av trøndersk opphav. I dag, 26. september, en god uke før høstferien, lanserer Nidar et "begrenset utvalg" julemarsipan i kiosker og butikker. Ja, du leste riktig. Jule. Marsipan. I. September. September, for chrissakes. Det har ikke vært høstferie enda, bladene har såvidt begynt å ta farge og tumle ned fra trærne, det er fluesopp i skogkanten og blåbær på busk, og nå også, altså, jul i godterihyllene på Rema. Dæven døtte sykkelstøtte.
Jeg har vanskelig for å finne ut hvorfor dette provoserer meg. Jeg er ikke en veldig julete person. Kanskje det er nettopp derfor at jeg finner flirende nisser på godteriet mitt såpass formastelig, så tidlig på året. Hvem vet. Er det noe jeg kan spare meg for, så er det flirende nisser.
Det var bare det. Peace out, y'all.
Anyway.
I dag skammet jeg meg litt over å være trønder. Som mange sikkert vet, er sjokoladeprodusenten Nidar av trøndersk opphav. I dag, 26. september, en god uke før høstferien, lanserer Nidar et "begrenset utvalg" julemarsipan i kiosker og butikker. Ja, du leste riktig. Jule. Marsipan. I. September. September, for chrissakes. Det har ikke vært høstferie enda, bladene har såvidt begynt å ta farge og tumle ned fra trærne, det er fluesopp i skogkanten og blåbær på busk, og nå også, altså, jul i godterihyllene på Rema. Dæven døtte sykkelstøtte.
Jeg har vanskelig for å finne ut hvorfor dette provoserer meg. Jeg er ikke en veldig julete person. Kanskje det er nettopp derfor at jeg finner flirende nisser på godteriet mitt såpass formastelig, så tidlig på året. Hvem vet. Er det noe jeg kan spare meg for, så er det flirende nisser.
Det var bare det. Peace out, y'all.
søndag 21. september 2008
Glass
En trend jeg har lagt merke til i løpet av mine siste fem år i Trondheim, er glassknusertrenden. Hva den går ut på? Å knuse så mye glass som mulig på gatene i Trondheim, spesielt i Møllenberg-området. Knuste flasker over alt. Jeg er glad jeg ikke har kjæledyr, for jeg ville konstant ha vært nødt til å plukke glasskår ut av potene deres og koste på meg dyre dyrlegeregninger samt sjelekvaler over at dyrene min skulle ha det vondt. Jeg mener, er det virkelig nødvendig å knuse alt glass man kommer over? Hva skjedde med å sette fra seg den tomme ølflasken sånn at de gamle jubbene som leter etter panteflasker kan komme og ta den med seg? Jeg husker faktisk en tid hvor man kunne gå barføtt på asfalten i denne byen. Men ikke nå lenger, nei. Ganske meningsløse greier, spør du meg.
Av andre meningsløse tidtrøyter er det å spille Xbox. Det vil si, meningsløst, men ganske gøy. Spillet Lost Odyssey er et eventyrspill der man spiller den udødelige Kaim Argonar - kriger fra en annen verden. Kampene er turbaserte, slik som i Final Fantasy, og gjør strategi i kamp så mye lettere å forholde seg til for oss som er litt treige på labben. Det merkes at spillet er japansk, for i tillegg til en rekke andre udødelige karakterer (og en litt snotty trollmann) som legges til Kaims brave gjeng er to unger(!) på en åtte-ti år som kan å trylle og slåss. I alle cutscenes er de skvetne og barnslige, men i kamp er de urokkelige pillarer av bravur. Snodig, det der. Rent bortsett fra regelrett railroading av handlingen, samt et par virkelig irriterende sniking-i-labyrint-løsninger hvor man er nødt til å gjøre alt fra begynnelsen hver gang man blir oppdaget, er det faktisk et rimelig bra spill. Stemningen blir virkelig til å ta og føle på igjennom en rekke noveller forkledd som drømmesekvenser som dukker opp igjennom spillet. Ja ja, jeg vet - den gjengse gamer vil vel gjerne bruke argumentet "jeg vil spille, ikke lese" - men prøv det gjerne. Om det blir for kjedelig eller tar for lang tid, kan man bare skippe over sekvensene ved å trykke B i stedet for A hver gang de dukker opp. Det er faktisk også mulig å skippe over de lange, noen ganger litt goofy cutscenene, men i så fall går man glipp av mye av bakhistorien i spillet.
Ironisk nok er det jeg som bruker Xboxen mest her i huset nå for tiden, etter å ha sittet i lengre tid og murret fordi kjæresten fikk til å spille Mass Effect, noe som virket totalt dødfødt på meg. Bra story, dårlig spillkontroll. Takke meg til turbasert kamp!
Å spille Xbox har nå i det hele tatt vært en liten velsignelse for meg i det siste. Jeg har vært murrete og utilpass en stund, uvisst hvorfor, annet enn at det kan ha noe å gjøre med min stadige arbeidsløshet. Det var spennende å være på laiv igjen forrige helg, og etter en spennende laiv blir det alltid litt kjedelig å returnere til "gompeland", for å bruke et Harry Potter-uttrykk. Og ikke nok med det, men det virker som det blir lite rollespill utover, siden folk er så forbannet opptatte hele tiden. Ræv og ræv.
Jahopp. Så har jeg greid å skrive en totalt innholdsløs blogg denne gangen også. I must be losing my grip.
Av andre meningsløse tidtrøyter er det å spille Xbox. Det vil si, meningsløst, men ganske gøy. Spillet Lost Odyssey er et eventyrspill der man spiller den udødelige Kaim Argonar - kriger fra en annen verden. Kampene er turbaserte, slik som i Final Fantasy, og gjør strategi i kamp så mye lettere å forholde seg til for oss som er litt treige på labben. Det merkes at spillet er japansk, for i tillegg til en rekke andre udødelige karakterer (og en litt snotty trollmann) som legges til Kaims brave gjeng er to unger(!) på en åtte-ti år som kan å trylle og slåss. I alle cutscenes er de skvetne og barnslige, men i kamp er de urokkelige pillarer av bravur. Snodig, det der. Rent bortsett fra regelrett railroading av handlingen, samt et par virkelig irriterende sniking-i-labyrint-løsninger hvor man er nødt til å gjøre alt fra begynnelsen hver gang man blir oppdaget, er det faktisk et rimelig bra spill. Stemningen blir virkelig til å ta og føle på igjennom en rekke noveller forkledd som drømmesekvenser som dukker opp igjennom spillet. Ja ja, jeg vet - den gjengse gamer vil vel gjerne bruke argumentet "jeg vil spille, ikke lese" - men prøv det gjerne. Om det blir for kjedelig eller tar for lang tid, kan man bare skippe over sekvensene ved å trykke B i stedet for A hver gang de dukker opp. Det er faktisk også mulig å skippe over de lange, noen ganger litt goofy cutscenene, men i så fall går man glipp av mye av bakhistorien i spillet.
Ironisk nok er det jeg som bruker Xboxen mest her i huset nå for tiden, etter å ha sittet i lengre tid og murret fordi kjæresten fikk til å spille Mass Effect, noe som virket totalt dødfødt på meg. Bra story, dårlig spillkontroll. Takke meg til turbasert kamp!
Å spille Xbox har nå i det hele tatt vært en liten velsignelse for meg i det siste. Jeg har vært murrete og utilpass en stund, uvisst hvorfor, annet enn at det kan ha noe å gjøre med min stadige arbeidsløshet. Det var spennende å være på laiv igjen forrige helg, og etter en spennende laiv blir det alltid litt kjedelig å returnere til "gompeland", for å bruke et Harry Potter-uttrykk. Og ikke nok med det, men det virker som det blir lite rollespill utover, siden folk er så forbannet opptatte hele tiden. Ræv og ræv.
Jahopp. Så har jeg greid å skrive en totalt innholdsløs blogg denne gangen også. I must be losing my grip.
mandag 11. august 2008
"Good news, everyone...
...I've got some bad news, everyone."
OK, så har jeg kanskje sett litt for mye Futurama i det siste. Moving on to Dexter, som jeg synes er underholdende, men som går for sakte frem til at jeg føler meg fryktelig engasjert akkurat nå.
I morgen skal jeg ut og spise på restaurant med kjæresten. Fancypants? Jepp. Anledningen? En meget gledelig en, som jeg skal avsløre siden. Alt jeg kan si er at jeg ikke er præggers og at vi ikke skal gifte oss. Jeg har heller ikke blitt til en superhelt, eller vunnet i Lotto. Patience, young padawans. Jeg skal fortelle det når det er offisielt.
Ellers har jeg luftet en bitteliten hund i dag, som skal venne seg på å være alene hjemme mens naboene er på jobb om dagene. Siden han er så liten, dog, så rekrutterte de meg til å passe på at han fikk tisset fra seg utendørs i stedet for på kjøkkengulvet. Heldigvis bæsjet han ikke, for selv om jeg er en innbitt tilgenger av å plukke opp etter hunden sin når den driter, så så jeg ikke frem til følelsen av en varm "blautis" i hånden, selv ikke med en (tynn!) bæsjepose imellom.
Hvilket leder meg videre til en rant: Hundeeiere i Trondheim beware! Jeg vet at dere går rundt med loppesekkene deres og lar dem drite over-føkkings-alt og deretter går videre mens dere ser uskyldige ut og plystrer og ser opp i luften eller whatever. Jeg vet at dere av og til, når folk ser på, plukker opp bæsjen i en pose, knytter pent sammen, venter til tilskuerne går eller ser vekk, og dermed hiver posen med innhold rett i rennesteinen uten å tenke på de fulle studentene som har tenkt å legge seg til å sove der (se en tidligere post). Jeg vet at dere er late idioter som foretrekker å la bikkjefaen deres drite rett i snøen vinterstid uten å plukke opp, og uten å tenke over at hele byen lukter hundebæsj come springtime. Trondheim er mesteparten av tiden dekket av et tynt lag bæsj takket være dere, og ingen anger er å se over det heller.
Men en dag. En vakker dag. Du åpner postkassa di, og der ligger den. Bæsjeposen som du trodde du så snikete hadde gjemt under hjulet på den parkerte mopeden du passerte i går kveld. Hvordan havnet den her, i postkassa? Og hvorfor brenner den? Og hvorfor... Du får aldri noe svar. Du ser deg om neste gang du er ute med hunden, usikker på hvem av de passerende som er din bæsjenemesis. Du tar en sjanse, og plukker ikke opp denne gangen heller. Neste morgen finner du kjøkkenvinduet oversmurt med hundelort. Det er en tynn sprekk i glasset, og noe av dritten har trengt igjennom og lagt et lag av avføringsdugg på innsiden av den ytterste glassplaten. Du ser anklagende på hunden, som kikker tilbake med et blikk som sier "ikke se på meg, jeg bare gjør mitt fornødne. Det er du som har ansvaret." og du vet at den har rett. Den jævla bikkja har rett, og ikke bare det, den er deg moralsk overlegen. Neste dag tør du ikke annet enn å plukke opp bæsjen og bære posen til nærmeste søppelbøtte, i frykt for hvilke represalier du vil måtte gjennomgå hvis du lar møkka ligge. Og den dagen er en virkelig vakker dag.
OK, så har jeg kanskje sett litt for mye Futurama i det siste. Moving on to Dexter, som jeg synes er underholdende, men som går for sakte frem til at jeg føler meg fryktelig engasjert akkurat nå.
I morgen skal jeg ut og spise på restaurant med kjæresten. Fancypants? Jepp. Anledningen? En meget gledelig en, som jeg skal avsløre siden. Alt jeg kan si er at jeg ikke er præggers og at vi ikke skal gifte oss. Jeg har heller ikke blitt til en superhelt, eller vunnet i Lotto. Patience, young padawans. Jeg skal fortelle det når det er offisielt.
Ellers har jeg luftet en bitteliten hund i dag, som skal venne seg på å være alene hjemme mens naboene er på jobb om dagene. Siden han er så liten, dog, så rekrutterte de meg til å passe på at han fikk tisset fra seg utendørs i stedet for på kjøkkengulvet. Heldigvis bæsjet han ikke, for selv om jeg er en innbitt tilgenger av å plukke opp etter hunden sin når den driter, så så jeg ikke frem til følelsen av en varm "blautis" i hånden, selv ikke med en (tynn!) bæsjepose imellom.
Hvilket leder meg videre til en rant: Hundeeiere i Trondheim beware! Jeg vet at dere går rundt med loppesekkene deres og lar dem drite over-føkkings-alt og deretter går videre mens dere ser uskyldige ut og plystrer og ser opp i luften eller whatever. Jeg vet at dere av og til, når folk ser på, plukker opp bæsjen i en pose, knytter pent sammen, venter til tilskuerne går eller ser vekk, og dermed hiver posen med innhold rett i rennesteinen uten å tenke på de fulle studentene som har tenkt å legge seg til å sove der (se en tidligere post). Jeg vet at dere er late idioter som foretrekker å la bikkjefaen deres drite rett i snøen vinterstid uten å plukke opp, og uten å tenke over at hele byen lukter hundebæsj come springtime. Trondheim er mesteparten av tiden dekket av et tynt lag bæsj takket være dere, og ingen anger er å se over det heller.
Men en dag. En vakker dag. Du åpner postkassa di, og der ligger den. Bæsjeposen som du trodde du så snikete hadde gjemt under hjulet på den parkerte mopeden du passerte i går kveld. Hvordan havnet den her, i postkassa? Og hvorfor brenner den? Og hvorfor... Du får aldri noe svar. Du ser deg om neste gang du er ute med hunden, usikker på hvem av de passerende som er din bæsjenemesis. Du tar en sjanse, og plukker ikke opp denne gangen heller. Neste morgen finner du kjøkkenvinduet oversmurt med hundelort. Det er en tynn sprekk i glasset, og noe av dritten har trengt igjennom og lagt et lag av avføringsdugg på innsiden av den ytterste glassplaten. Du ser anklagende på hunden, som kikker tilbake med et blikk som sier "ikke se på meg, jeg bare gjør mitt fornødne. Det er du som har ansvaret." og du vet at den har rett. Den jævla bikkja har rett, og ikke bare det, den er deg moralsk overlegen. Neste dag tør du ikke annet enn å plukke opp bæsjen og bære posen til nærmeste søppelbøtte, i frykt for hvilke represalier du vil måtte gjennomgå hvis du lar møkka ligge. Og den dagen er en virkelig vakker dag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
