"Familie" er også et ord

Familie er viktig. Det sier alle. Hvem disse "alle" er, er jeg ikke helt sikker på, men det er nå det de sier. Dette fører ofte til en litt uforklarlig trang til å alltid opprettholde kontakt med alskens fjerne tanter, søskenbarn, tremenninger, foreldres søskenbarn, og så videre. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Lojalitet til blod, liksom. For meg er det mye viktigere at man føler en samhørighet og at den går begge veier. Familie er ikke et biologisk bånd for meg, men en emosjonell tilstand. De menneskene som støtter meg og får meg til å føle meg akseptert, til å føle meg "hjemme", er min familie, enten de er i slekt med meg eller ikke. For meg vil det si at foreldrene mine har gjort seg fortjent til å være i familie med meg, ved å være fabelaktige mennesker. Hadde de ikke vært det, kunne det vært det samme for meg, gitt. Klart, alle har sine dårlige sider, men det er ikke mangel på dårlige sider jeg sikter til - det er lojalitet og følelsesmessig tilknytning.

Nuvel.

Livet går i en berg-og-dalbane. Rett som det er opplever jeg en plutselig innsikt, noe i meg som sier "it's gonna be okay" (i mangel av en norsk ekvivalent som høres riktig ut). I neste øyeblikk er jeg et åpent sår.

Lasse Gustavson snakker om at når man opplever en krise, så kan man ikke bare glemme den og håpe at den forsvinner. Den vil alltid være med deg, og man må konfrontere den, la den kverne, la den tygge, la den tære på en, slik at man blir ferdig med den og kan komme ut på den andre siden og fortsatt være i live. Man må bekjempe de fryktene og lidelsene man gjennomgår, ikke late som om de ikke finnes. Det låter veldig som min greie, men det er vondt. Ikke brent-opp-over-hele-kroppen-så-jeg-må-lære-å-gå-på-nytt-og-alt-mulig-vondt, men likevel.

Jeg kan jo trøste meg med at i forhold til Maslows behovspyramide har jeg dekket det nederste trinnet i det minste. Foreløpig. Er det egentlig mulig å hoppe over trinn? I teorien er det vel ikke det, men jeg føler at jeg har gjort det. Selv det umulige er mulig så lenge det er kjipt nok, åpenbart.