Til Elverhøi

...eller egentlig ikke. Til England. I morgen reiser jeg for å besøke lillesøsteren min i Kent. Deretter skal vi besøke en venninne i Salisbury. Vi skal shoppe for penger vi ikke har, og delta på ekte britiske "Easter Shenanigans", komplett med eggrulling ned en bakke og leting etter godteriegg i hagen. Huset i Salisbury er etter sigende fullt av katter i alle fasonger og størrelser. Jeg gleder meg.

Men altså: Endelig en ferie til et land der jeg skjønner hva folk sier! Siden dette blir den eneste ferien jeg tar i år, bør den jaggu bli bra også. Når det gjelder ferier har jeg oppdaget at jeg - i tillegg til at jeg ikke liker å reise - ofte inntar "Rocky-innstillingen" til ferieturene. Hvorfor drar jeg på ferie? Selvsagt for å se nye steder og føle at jeg har tid til kjæresten min, men også for å kunne lene meg tilbake og slappe av, og ikke tenke på alle de tingene man vanligvis bare må gjøre for å få hjulene til å gå rundt. Nå når jeg er i England skal jeg ikke tenke på regninger, søknader, skattekort, renter, eller andre plikter eller mongokjedelige økonomiting. Hvis jeg har lyst til å lese litt, skal jeg gjøre det. Hvis jeg vil ut og ta en pils, skal jeg gjøre det. I motsetning til par-feriene jeg har vært på, der jeg og kjæresten kun har hatt hverandre til underholdning, kommer denne ferien til å bli mye bedre. Andre mennesker til å underholde oss! Snabelaktig.

Rapporter fra United Kingdom (og selve reisen) blir å finne når jeg har fått kommet meg dit og lokalisert noe internett.

Våren er ellers kommet til Trøndelag også. Så smått. Jeg har gått ut uten lue. Snart skal jeg gå ut uten skjerf også, og bli fryktelig overrasket og bitter når jeg blir forkjølt etterpå. Må huske å bunkre Lemsip mens jeg er i utlandet.

Heim til Kristiania, glem no personalia og andre trivialia

Da var jeg atter i Oslo. I motsetning til mine forventninger om vær- og føreforhold på Østlandet snør det faktisk her nede. Det gjør det ikke i Trondheim, så vidt jeg vet, noe som føles som en liten seier. Oslo stikker alltid av med finværet, men ikke i dag. Hå nei. Bare synd at det selvsagt er slik akkurat når jeg befinner meg i Oslo. C'est la vie.

Vi ankom med nattoget klokken kvart på sju i morges. Jeg kan, om jeg tenker meg godt nok om, komme på bedre tidspunkter å stå opp på. Etter tolv, f.eks. Jeg er bortskjemt med soving nå som jeg er arbeidsledig, og det eneste jeg gruer meg til ved å få meg jobb er å stå opp tidlig om morgenen igjen. Det verste ved å ankomme en fremmed by så tidlig om morgenen er fraværet av åpne kaféer og andre fasiliteter som kan bidra til å holde en våken og underholdt frem til man kan sjekke inn på overnattingsstedet. Som de fleste av de som kjenner meg vet, er jeg uhelbredelig grinete hvis jeg er trøtt eller sulten. En kombo av disse kan gjøre meg til en eiterspyende harpy på null komma svisj. Kiwi på Oslo S ble redningen for oss. Ellers hadde det gått ille, mistenker jeg. Da jeg fikk i meg litt kaffe etterpå, ble det jo rene kosetimen før kjæresten måtte stikke på kurs.

Nattog, forøvrig, er en genial oppfinnelse. Da tenker jeg selvsagt på den utgaven hvor man kan sove i en seng like smal som en ispinne, i et rom designet for anorektikere med klatre- og stablebehov. Kupéens og sengens (mangel på) størrelse til tross, det å kunne overnatte i horisontal stilling og sove mens man reiser er brilliant. Er det noe jeg hater mer enn å sitte på skjeven i et trangt togsete uten mulighet til å legge ned seteryggen, mens folk rundt meg plaprer i mobilen og flirer hønseaktig ut i de små timer? Ja. Men ikke mye. Da foretrekker jeg anorektikerkupéen, selv om jeg kunne spart meg for vekkingen fra konduktøren den knappe halvtimen jeg hadde igjen med søvn før vi kom frem. Maken til pratesyk konduktør har jeg knapt vært borti før. Jeg trenger ikke å vite togtidene til Skien klokken halv sju om morgenen, takk. Rett i øret via en høyttaler det er umulig å skru av eller dekke til. Det hadde også vært en fordel om det hadde gått an å dempe lyset i gangen utenfor - så man slipper å bli blindet av lyset og bli tvunget til å famle seg frem hele veien til toalettet, om man skulle få slike behov i løpet av nattetimene. Er det noe jeg gjerne vil slippe, så er det å føle meg frem inne på et offentlig toalett.

Så hva skal man ellers gjøre enn å sette seg på Deichmanske bibliotek og vente til butikkene åpner og man kan hente nøkkelen til overnattingsstedet? Det eneste jeg har å utsette på den planen er at det trådløse nettet er tilgjengelig i det samme området som kaffeautomaten (noe jeg vanligvis ville satt stor pris på), men det koster en femmer å late vannet. Det stemmer nok at midlene staten setter av til bibliotekene er magre når de må be besøkende om småpenger til dasspapir. Grunnen til at denne kaffeautomaten er plagsom er forøvrig at den lager en sildrende lyd hver gang noe drikke tømmes opp i den dertil egnede pappkoppen, noe som minner en tissetrengt sjel om... ja, nettopp. Hvert femte minutt! Om jeg ikke bare kan hive i en femmer for å lette på trykket? Det er i slike øyeblikk man angrer på at man ikke har lommene fulle av småpenger.

Og som om jeg ikke har nok å syte og bære meg over, så holder den ene knappen på å falle av jakkeermet mitt. Den knappen har ikke noen funksjon annet enn å se tilnærmet tøff og kul ut, men hvis den faller av blir det heller tilnærmet dumt og teit. Sysaker er heller ikke noe jeg har tenkt på å ta med meg til Oslo. Hvorfor skulle jeg det, liksom? Skitt pommfritt.

Jeg returnerer med oppdateringer neste gang det skjer noe og jeg er i nærheten av trådløst nett. Stay tuned!

Universets ubrytelige lover

Det er ingen hemmelighet at universet har noen merkelige lover. Hvor blir det f.eks. av alle sokkene som blir borte når man vasker klær? Personlig, dog, har universet og jeg en høne å plukke med hverandre. Jeg er litt usikker på hva jeg har gjort for å bli behandlet på denne måten, men noe må det altså være.

Jeg er forkjølet. Det i seg selv er ikke så spektakulært, men omstendighetene gjør det til noe above and beyond vanlig sykdom. I utgangspunktet begynte dette med at jeg fikk øyekatarr for en ukes tid siden. Den er nesten gått over nå, men i stedet har jeg altså rukket å bli forkjølt. Hvorfor er dette spesielt? Fordi jeg reiser på laiv i morgen. Det er en femdagerslaiv, altså den lengste laiven jeg har vært på noen gang. Den skal, som de fleste andre laiver jeg har vært på, foregå oppi skogen et sted hvor det er kaldt og hustrig. Ingen dans på roser å være forkjølet, med andre ord. Hvordan er dette verre enn vanlig? Fordi jeg alltid blir syk på laiv. Eller like før. Alltid. Syk. Laiv. Tre ord som kombineres med uslåelig presisjon. Jeg er ikke overrasket. Jeg er bare fryktelig oppgitt.

PC'en min kræsjet for over en uke siden. Jeg greide å laste ned et virus og installere det helt på egen hånd. Det kalles gjerne "idiotsyken" og anbefales ikke. Heldigvis smitter den ikke, for når noen forteller deg at de har idiotsyken og hva det innebærer, vil du i de aller fleste tilfeller bare le rått av hvor idiot vedkommende har vært, eller (hvis du er snillere) fnise manisk i skjul mens du klapper dem på ryggen og påstår at "det kan hende den beste". (For det kan det ikke, da hadde de ikke vært best.) Løsningen ble å fysisk ta ut hele den ene harddriven. Ved reboot viste det seg at OS på den gjenværende driven bootet opp velvillig og smooth. Likevel mistet jeg en del arbeid jeg hadde liggende på den andre driven. Nå har jeg tatt backup så det singler i vinduene, men at jeg skal greie å være idiot igjen... tja. Jeg tør ikke vedde på at jeg ikke kommer til å være det.

Nå skal jeg panikksy små ullposer til å lagre te og godterier i når jeg skal avgårde på laiv. Leke i fem dager. Være noen andre, som ikke har idiotsyken, men som også er snufsete og litt pjusk. Kanskje jeg får litt sympati i rolle, i et annet univers, som ikke har ekle planer for meg som går ut på å spise bihulene mine til frokost.

OMG the Angst er bra for deg

Jeg er i bedre humør og PC'en min er berget. Det er litt mindre varmt ute, så jeg slipper å dø av heteslag. Til gjengjeld har jeg greid å åpne den digre kjeften min på litt for vidt gap igjen, besserwisser som jeg er, og burde kanskje lære meg å passe mine egne saker. Jeg ba dog om unnskyldning, men har ikke fått noe videre respons på det. Nuvel.

Det eneste som gjenstår å fortelle fra Paris-turen er hjemreisen. I en flott gest av vennlighet fikk vi byttelåne metropass med de to kompisene våre slik at kjæresten kunne følge meg hele veien til flyplassen Charles de Gaulle. Hadde jeg vært en berømt død statsleder hadde jeg nok ønsket at man kalte opp noe hyggeligere etter meg, som f.eks. et mottak for hjemløse kattunger eller en park. Flyplassen de Gaulle var ikke koselig i det hele tatt. Som flyplasser flest. Det som var enda mer frustrerende var at toalettene lå på utsiden av sikkerhetskontrollen. Jeg, som hadde gått gjennom sikkerhetskontrollen så fort jeg kunne for å spare tid, hadde stått i kø i tyve minutter og endelig sluppet igjennom, da jeg oppdaget at jeg måtte gå ut igjen for å gå på dass. Og det måtte jeg til slutt bare innse var høyst nødvendig, så jeg gjorde det. Og måtte selvsagt stå i ny kø gjennom sikkerhetskontrollen etterpå. Jeg vil gjerne vite hvilket jævla brilliant geni det var som fant på denne ordningen, slik at jeg kan spore ham opp og tvinge ham til å stå i en kø helt til han tisser i buksa og deretter slå ham ihjel med en metalldetektor.

Det var selvsagt uutholdelig varmt på flyplassen, på flyet, og da vi mellomlandet på Arlanda i Stockholm var det jaggu ikke likere der heller. Bedre ble det ikke av at jeg kjøpte taxfreestæsj til ryggsekken holdt på å sprenges, slik at skuldrene mine truet med å ramle av i protest mot den dårlige behandligen. Da jeg endelig landet på Værnes var jeg så føkkt i kroppen at jeg trodde jeg skulle sparke bøtta. Rett på flybussen bar det, og jeg var hjemme rundt åtte på kvelden. Søndag. Uten mat i kåken. Da hadde jeg reist kontinuerlig siden elleve om morgenen - det er ni føkkings timer, det. Rett etter at jeg kom hjem fikk jeg besøk av søsteren min og kjæresten hennes, og fikk vist dem de mange håpløse bildene jeg hadde tatt under turen. Deretter gikk jeg til en brustadbu og kjøpte meg ferdigmat. Home sweaty home!

Så nå er det i gang med forberedelsene til laiv i september. Jeg skal spille en rolle som ikke egentlig har noen gruppe å spille sammen med, men jeg håper å kunne slenge meg innpå stort sett alt som foregår og stikke nesa mi alle steder - særlig der den ikke hører hjemme. Det som bekymrer meg mest er at jeg egentlig ikke har råd til å kjøpe mer stoff til kostymet mitt, siden jeg ikke eier penger i det hele tatt. Jeg bekymrer meg også for at jeg ikke har lært meg det noe intrikate skriftspråket til laiven enda, faktisk ikke begynt heller, og at jeg ikke egentlig har nok kunnskap om verdenen og settingen til å klare å uttale meg om recent events i spill. Foreløpig skal jeg delta på en enkveldslaiv der jeg skal introdusere rollen min til gruppen jeg skal reise sammen med (og dermed ankomme i spill sammen med), selv om jeg ikke aner hvordan rollen min er, bare hva konseptet skal være. Så det blir vel mest improvisering. Jeg kan å improvisere, men noen ganger er det greiest å kunne forberede seg litt - noe jeg ikke føler jeg får sjansen til denne gangen. Det stresser meg litt, men jeg gleder meg til laiven.

Rollespill har jeg også fått spilt litt av denne uken, men "bare" de tre første dagene. Først en real hack'n'slash-episode av spin-off-kampanjen til Den Store D&D-kampanjen vår (som har vart i fire og et halvt år). Dette er en gruppe som driver og spiller igjennom den siste eventyr-trilogien til Forgotten Realms som ble gitt ut i 3.5 før WotC "tok på seg langunderbuksa for å dekke mest mulig, men lot rumpeklaffen henge åpen så de kan bli rævpult av andre rollespillutgivere" (som kjæresten min uttalte i etterkant av utgivelsen av 4th ed). Hele gruppen var døden nær opptil flere ganger, og gitt det apokalyptiske resultatet dersom vi feiler eventyret, begynner det å sitre litt i engstelsesmusklene. Det er mulig vi føkker over verden, for å si det sånn. Kan bli morsomt. De to neste dagene spilte jeg Star Wars. Vår kampanje foregår i en håpløs alfa-utgave av 4th ed d20, men er underholdende pga apokalyptiske plottlinjer (ser man et mønster i min rollespilling her?) og drama mellom rollene, samt kule npc'er og medspillere. Jeg koser meg som regel glugg ihjel, men nå er det slutt, for nå flytter SL til Oslo for å selge sjelen sin til Satan (les: bli advokat). Det er trist og leit, men livet er ofte det, så det tar jeg ikke så tungt i grunn.

Apropos rollespill, så skal det jo gjerne handle om noe angstete for å maxe ut dramatisk potensiale. Som en rollespillende kompis sa nettopp: "OMG the Angst er bra for deg." Jeg tror han har rett. Jeg tror det er rensende for oss spillere å få leve ut litt fantasi-angst for å sette hverdagsangsten litt i perspektiv. Jeg har allerede hodet fullt av idéer til andre personer jeg vil skape og spille ut livet til. Om jeg ikke glemmer mitt eget liv oppi alt dette? Næh. Jeg våkner fremdeles hver morgen med monsterånde og verkende albuer, med kjæresten ved min side, døde møll på kontoen og dårlig hår. Jeg er kanskje ikke så jævlig godt forankret i virkeligheten, men jeg vet godt hva som er virkelig og ikke. Jeg vet også at jeg ville foretrukket virkeligheten dersom jeg hadde måttet velge.

Nå skulle jeg til å trekke en parallell til The Matrix, men så slo det meg at den ikke vil passe. Neo velger virkeligheten fremfor illusjonen, men han velger ikke den virkeligheten han har levd i til nå; han velger den som - inntil nylig og for alt han visste - ikke fantes. Han blir revet ut av hverdagen for å møte et dilemma: hvorvidt han skal velge å tre inn i en annen verden. At denne verdenen tilfeldigvis er virkeligheten og det han har levd i til nå er en illusjon, er uvesentlig. Han velger det nye og spennende fremfor det gamle og "trygge". Jeg for min del ville valgt det som er virkelig, fordi noe annet ville vært egoistisk. Nå tror jeg a) at det ikke er noen Matrix, og b) at jeg babler, så jeg skal gi meg. Til og med jeg har mistet tråden nå.

See ya later, carburetor.

Daytripper

...eller "four-day tripper", hvis det er noe som heter det.

Onsdag 23. juli klokken halv ni gikk toget fra Trondheim. Dette var første steg på en reise som skulle ta meg til Paris, kjærlighetens by, en by jeg hittil aldri hadde vært i, i et land jeg hittil aldri hadde vært i. Spennende. Det er mer enn man kan si om togturen, dog. Rent bortsett fra at det var over tredve helsvette grader i toget og at vognen vår ikke hadde mulighet til å åpne vinduene, slik at jeg på et tidspunkt trodde jeg kanskje skulle forgå og legge på røret av mangel på oksygen, var det en forferdelig uspennende tur. Det eneste jeg kan si var at jeg la merke til en eldre kar som ikke akkurat brukte innestemmen der han satt og pratet med seg selv og tidvis i telefonen. De han ringte til var muligens ikke så hyppe på å snakke med ham, for det tok særdeles kort tid fra han slo et nytt nummer og til han ble nødt til å si "ja, hadet, ja!" Ellers kan jeg nevne at jeg passerte en annen vogn på leting etter et fungerende toalett, da jeg passerte en haug med fransktalende mennesker som drev og åt salat ut av en enorm kasserolle! På toget! De var kanskje femogtyve stykker, alle med papptallerkener og plastbestikk. Noen vet å ordne seg med niste... selv hadde vi et helt oppskåret brød med oss, og en tube rekeost som - i varmen - gjorde at jeg fryktet litt for helsen hver gang jeg tok en skive.

Flyturen var enda mindre spennende enn togturen, men da vi først landet på Orly, begynte stresset. Ukjent med byen og dens metronett skulle vi komme oss til et område jeg ikke en gang tør å prøve å stave uten skriftlig referanse. Overraskende mange snakket engelsk og var veldig hjelpsomme, men ikke mange nok. Vi kjøpte togbilletter i stedet for bussbilletter inn til byen fordi et stort skilt som annonserte "Kjøp bussbilletter her!" pekte mot en automat hvor man ikke fikk kjøpt annet enn togbilletter, merkelig nok. På toget fant vi fort ut at vi måtte bytte til metroen, hvor vi sporenstreks mistet retningssansen og måtte ha hjelp igjen. Hotellet lå et stykke utenfor sentrum, og da vi endelig fant det, tre timer etter at vi hadde gått av flyet, fikk vi høre at de ikke hadde mat på hotellet slik vi trodde, men at vi måtte ut og kjøpe noe. Greit nok. Alle butikker var også stengt, siden det var så sent på kvelden. Greit nok. Vi tråklet oss vei gjennom nabolaget, og fant en pizzarestaurant der den lokale utgaven av Tony Soprano satt med hele familien og breiet seg. Pizzaen jeg bestilte blindt fordi jeg ikke kunne språket var toppet med en enorm klædd creme fraiche og noen små pølsebiter som smakte selvdød geit. Dette var riktignok den eneste virkelig ekle matopplevelsen jeg hadde i byen der mat liksom står i høysetet (kun overkjørt av l'amour).

Da vi ramlet i seng i totiden etter å ha funnet en kiosk som solgte brus og kjeks, var det blitt konklusjonen på min første dag i Paris. Førsteinntrykket var svett, luktet søppel og smakte geit, men things got better. Nå som jeg er hjemme igjen og har nett kommer jeg til å oppdatere "reisedagboken" min i løpet av de neste dagene.

Bon nuit. Bon nuit to you all.

The prettiest girl in... Bodø?

Jeg befinner meg nå i Bodø. Her er det sol. Jepp, sol. Klokken ti over to på natten. Sære planeten jorda. Hvordan i Bodø? Jo, jeg tok flyet fra Oslo i (går) kveld. Hvorfor i Bodø? Jeg skal over til Lofoten og besøke min far. Det vil si; han, sprø som en nyutsprunget asparges som han er, skal sykle fra Stamsund i dette øyeblikk, på vei til en ferge som skal ta ham over til Bodø i løpet av morgentimene. Han skal møte oss til frokost. Mitt forhold til min far er uproblematisk, men nokså spesielt. Jeg vet ikke alltid helt om jeg skal se opp til ham eller bare hive ham på sinnssykehus så fort jeg får sjansen. Som regel blir det det første.

Arcon, dag 4 (søndag): Jeg sov så lenge jeg kunne etter å ha lagt meg klokken fem på morgenen. Jeg våknet i ti-tiden, og dett var dett. Sliten som en strømpebukse sto jeg opp og reiste etter hvert opp til Blindern med trikken for å se om noe skjedde der oppe. Jeg var ikke påmeldt noe.

Det første jeg fikk med meg var bartekonkurransen. Jeg tok noen bilder, men tør ikke legge dem ut her uten samtykke fra deltagerne, så det blir nok ikke noe av. Ikke fordi jeg ikke tror jeg får lov til å legge dem ut, men fordi jeg er for lat til å spørre. En svenske og en kar jeg ikke kjente vant, mens jeg heiet på en jeg kjente som ikke vant. Konferansieren gjorde et hederlig forsøk på å se sexy og glamorøs ut i gullbrokadedress og manga-frisyre. Arcon: Nå også sexy og glamorøst. Altså.

Siden soset jeg rundt og ble ved en tilfeldighet meddommer i finalen i spørrekonkurransen. Deretter dro jeg derfra og spiste pannekaker sammen med verten min og hennes ektemann (som er flink til å lage pannekaker). Deretter dro jeg til flyplassen. Der kjøpte jeg noe mat for rett under hundrelappen - en brødblings med noe tomat på og en farris. Flyplasser tror visst de kan ta hva de vil for hva som helst, og det kan de jo. Hadde de kun solgt gammelost og lefse til to hundre kroner tallerkenen på Gardermoen hadde de jaggu fått til det også.

På flyet sloknet jeg som et lys, og sov til det var tyve minutter igjen til landing. Nakken min tar livet av meg. Det var utrolig godt å se igjen kjæresten, som hadde dratt i forveien. Han hadde dog også gjort noe annet som jeg ikke satte like stor pris på, nemlig tatt skjegget. En skulle tro jeg hadde fått nok av skjegg etter Arcon, men nei. Skjegg er livets vann, i hårform, i ansiktet. Det er noe Jesus kunne vært stolt av. Eller hans onde tvillingbror, Hesos.

I Bodø er det kaldere enn i Oslo. Gatene er tomme. Nå er det natt til mandag, så det er muligens naturlig. Kjæresten ligger i sengen og spiller Nintendo DS. Jeg har det ganske bra.

Forøvrig rettes en stor takk til Vero, hvis blogg finnes tillenket på siden her (Exploring the Galaxies). Det er godt å bli satt pris på, og det føler jeg at jeg ofte blir. Av henne. Kanskje til og med oftere enn jeg fortjener. Vero lytter til mine urimeligheter med takknemlighet (hvorfor aner jeg ikke), deler frustrasjoner, og har blitt mitt store sosialpsykologiske prosjekt. (Det siste der var ikke planlagt.) Hun skriver i bloggen sin: "Jeg er ganske sikker på at jeg hadde vært kjempeforelsket i [henne] hvis hun hadde vært en mann." Det er litt av et kompliment. Skjønt, hadde jeg vært mann hadde jeg aller mest sannsynlig vært en kort og grisete kis. En liten, snuskete jævel. Så det er kanskje like greit at jeg er kvinne, for alle involverte (og mange uinvolverte også). Griskjærringer kan de fleste leve med.

The prettiest girl in Oslo

Jeg er dum. Åpenbart. I går natt hadde jeg reisefeber, noe jeg vil beskrive som kaldsvette, kvalme, hjertebank og søvnløshet - noe jeg alltid får når jeg vet at jeg skal ut og reise. Ergo fikk jeg jo ikke sove, og tok i stedet en lang, god nerdesession over msn med Vero, og la meg klokka fire etter å ha dusjet av meg kaldsvetten og fått presset i meg en skive med sjokopålegg. Dumt, dumt, dumt.

Så, i morges, ble jeg vekket av jobben (som jeg strengt tatt ikke har lenger) som ba meg om å gjøre noe ekstraarbeid. Nølende sa jeg ja, dersom jeg kunne få ting (en eksamensoppgave og to besvarelser) tilsendt på epost. Så jeg får besvarelsene, men ikke oppgaven. Konge. Jeg sender epost tilbake og ber om oppgaven også. Det kommer ikke noe svar før jeg må løpe for å rekke flybussen, så jeg lar det ligge og håper at jeg får nett der jeg skal overnatte. Jeg tar flybussen og rekker så vidt innsjekkingen fordi bussen er forsinket. Sjekke inn, sette seg på flyet, sove i tre kvarter, gå av flyet, finne en buss eller en trikk.

Trikken jeg fant var en av de jeg hadde fått beskjed om at ville funke. Nummer 18. Jeg får en sms fra jobben om at nå skal oppgaven være sendt. Så, etter å ha passert Aker Brygge, som så visst var fullstendig riv ruskende gal retning, ringte jeg til overnattingsverten min og spurte "hva nå?" Samtidig oppdaget jeg at nummeret på trikken plutselig hadde skiftet til 12. WTF? Så jeg går av trikken, jabber litt geografi over telefonen med verten min, og finner til slutt en trikk som stemmer. Det er hyggelig å endelig være på rett vei, og jeg får masse oppvartning der jeg skal sove. Nett får jeg også, og sjekker eposten min etter den oppgaven som skulle vært tilsendt. Nada.

Så kommer tiden for å forlate leiligheten og dra til Arcon. Grunnen til at jeg er i Oslo. Jeg skal delta og observere spill og lek der oppe, og intervjue folk om rollespill som hobby. Jeg kommer til de ganske nitriste sekstitallslokalene til Wilhelm Bjerckes Hus på Blindern, og tenker umiddelbart: Hvorfor vil noen studere her? Utendørs er området ganske fancy, men innendørs minner det mest om en gammel og lite vedlikeholdt barneskole fra da jeg var sju. Når alt er dekket med plastlag som liksom skal forestille tre, og stoppen tyter ut av stolputene, da holder det ikke å ha montert inn en hypermoderne flatskjerm med rullende infotekst i veggen. Sorry mac. Folk som er der oppe er noen jeg kjenner og masse ukjente, og det går for det meste i litt tjukke mennesker som ikke har fått alt for mye sol. Det er mye skjegg og briller å se. Det er i grunnen ikke noe galt med noe av dette, men det er en viss aura av "nerd" som bare ligger tjukt utenpå og gjør meg litt ekstra bevisst på tingenes tilstand. Det slår meg at jeg kanskje ikke er blant de styggeste menneskene på jorden.

Ok, dette høres kanskje litt slemt og hyklersk ut, siden jeg heller ikke akkurat er noen kurv med frukt, men i mange tilfeller har stereotypene litt rett. Jeg beklager.

Av andre interessante opplevelser jeg har hatt i dag: Jeg har møtt en liten dansk-svensk gårdshund om heter Odin. Han er utrolig spretten og aktiv, og har tygd på omtrent alle mine hjørner i løpet av den korte tiden vi har kjent hverandre. Han minner om en hundeformet mixmaster, så aktiv er han.

Oppdateringer av faktiske aktiviteter på Arcon kommer i morgen.

Mine alternative liv

De siste dagene har jeg nytt fruktene av nybegynt ferie... avslapning på sofaen med kjæresten, spise kakerester fra utdrikningslaget forrige helg, jabbe skit over msn, og se film. Ikke pakke til reisen jeg skal på i overimorgen. Neida. Alt må jo gjøres i siste liten. Faktisk, hadde det ikke vært for "siste liten" ville ingenting noen gang bli gjort.

Mye av samtalen over msn har vært med Vero (hvis perspektiver kan leses i bloggen Exploring the Galaxies, link på høyresiden her). Samtalene har til tider vært i form av en dialog i rolle, for å løse situasjoner i Star Wars-universet, rollespillutgaven. Jeg vet hva du tenker, og det er en av disse:

Den uinnvidde: "Rollespill?"
Den litt mer innvidde: "Men trenger man ikke terninger og sånn for å gjøre det?"
Den som har bodd under en stein mye av livet: "Men... Star Wars er en filmserie, den er ferdiglaget, hvordan kan man spille den, det går jo ikke an?" evt. "Hva er Star Wars?"
Den innvidde: "Aha, terningløst spill!"

Det er da sistnevnte som har rett. Jeg og Vero (og til tider en tredjemann) har snakket en del over msn om det mellommenneskelige som eksisterer mellom karakterene vi spiller. Vi er spillere i en Star Wars: Saga Edition-kampanje. Kampanjen er lagt opp til å være space opera, men med innslag av grit og humor fra TV-serier som Firefly (og tilynelatende BSG). Noe av det vi får mest glede av er karakterutvikling. Spillederen vår er utrolig dyktig til å finne på jævlige ting som karakterene våre får oppleve; en av force-brukerne våre har allerede falt til den Mørke Siden men blitt bragt tilbake (delvis), mens den andre er i ferd med å gå samme vei. De siste karakterene er noen brutale jævler med delvis medmenneskelige trekk, og sjefen er en godhjertet, men bombastisk løgnhals og en påfuglspradebass.

Nå skal spillederen vår flytte til høsten, noe som betyr farvel til kampanjen, og vi tar igjen alt vi skal ha gjort utav disse karakterene før dette skjer, ved å spille over msn når situasjonen byr seg, uten terninger som regel, men med tall til å guide avgjørelser. Det funker, pardon my French, som snus på kus. Vi har hatt et skikkelig trekantdrama gående i det siste, mye som i originaltrilogien, bare at ingen er uvitende i slekt med hverandre (foreløpig).

Noen ganger er jeg så involvert når jeg spiller rollespill, særlig i lange kampanjer der karakterene rekker å gå igjennom flere faser med utvikling, at jeg må innrømme at jeg noen ganger frykter for min mentale helse. Jeg sier dette med forbehold og litt ironi, siden jeg egentlig da sammenligner god fantasi og empati med å være kokko. Nå kan det jo forsåvidt hende jeg er kokko, uten at jeg skal si for sikkert verken det ene eller det andre. Fordelen med å være så involvert som jeg ofte er, er at man får utrolig mye ut av opplevelsen det er å spille rollespill. I det siste har innlevelsen vært så tilstede at jeg gruer meg litt til abstinensene som kommer til å slå inn når jeg nå ikke får spilt på tre uker. Ja, abstinenser. Det er et merkelig sosial-psykologisk fenomen.

Om to dager drar jeg forsåvidt på Arcon, så jeg kommer ikke til å ikke spille rollespill... jeg får bare ikke spilt det jeg føler meg involvert i. Jeg skal også liksom gjøre innsamling av informasjon til en masteroppgave jeg har planlagt å skrive om - nettopp - rollespill, men tidligere dårlige karakterer gjør meg motløs og lite motivert. Jeg kommer fremdeles til å gjennomføre intervjuene, men det er mulig resultatene kommer til å gå inn i et arbeid som heller bør publiseres som artikkel eller artikler om rollespill i stedet for å brukes i en oppgave. Det blir jeg bare nødt til å vurdere etter hvert.

In other recent news... så er jeg Introvert Sensing Feeling Judging ifølge herr Jung. "Introvert" er et ord jeg tidligere bare har vært borti i forbindelse med et rollespillsystem, så jeg ble først litt overrasket og deretter ikke overrasket i det hele tatt. Da jeg slo opp ordet videre, ble jeg enda mindre overrasket. Mine tidligere antagelser om "et rikt indre liv" har slått til. Det føles ganske befriende å vite at jeg ikke bare er en særing, som mange tror, men at det finnes et slags psykologisk teorem omkring min måte å være på. Det er ingen tvil om at jeg snur mye av min energi innover, men det slår ut på mange positive måter, som f.eks. kreativitet, kunstneriske anlegg, og dyp filosofering. Det hender jeg sier til meg selv "nå tenker du for mye", og jeg har nok rett i det oftere enn ikke.

Jeg lovte en publisering av artikkelen jeg skrev tidligere til et av forberedelsesfagene til masterstudiet. Nå vet jeg ikke lenger om jeg vil publisere den, siden den fikk en elendig karakter. Jeg må lese over den en gang til og se om den duger som artikkel i egen kraft, men som et stykke dramateori holder den åpenbart ikke. Dessverre.