Fuck snow. Bare fuck... snow.

Martin Kellerman sier det så presist at jeg bare ikke trenger å si noe. Jeg våknet i morges til snø i april, jeg har ikke ord for hvor utrolig deprimerende det er. Kanskje kaldeste vinter på ti år, og tror du noen gang den slutter? Nei.

Nå flytter jeg til Afrika.

Stripeserienes vekst og fall

Nå høres tittelen fryktelig pretensiøs ut, men det får være.

Jeg har kjøpt, og kjøper fortsatt, en del stripeserier (også betegnet som "tegneserier") i eget blad. M, Pondus, Nemi, og Rocky har vært standard de siste par årene, og før det også Tommy & Tigern, Ernie, og Larsons Gale Verden. Det slutter aldri å forbløffe meg hvordan Bill Watterson hadde evig rett - dersom man ikke gir seg med å tegne mens man er på topp, forfaller produktet kraftig helt til det ikke er annet enn ræl igjen. Både han og Gary Larson ga seg på nittitallet, noe jeg tror var lurt.

Norske stripeserier fikk en enorm vekst med power-duoen Pondus og Nemi for rundt ti år tilbake, og det er ut fra disse man har fått egne blader for Kollektivet, Eon, og M. For å være helt ærlig så synes jeg ikke noe særlig om verken Kollektivet eller Eon. Kollektivet er dårlig tegnet og har et innhold som blir for stereotypeparodisk for min smak, og Eon er bare en dårligere utgave av Berkeley Breatheds serie Opus (Bloom County på originalspråket), som gikk i Tommy & Tigern-bladet i sin tid. Ærlig talt. Hvem er det som ikke ser at kaninen Gonzales er en annen utgave av Bill the Cat? Jeez. Jeg respekterer forøvrig Torbjørn Lien som person, men serien hans er ikke så veldig morsom. Lars Lauvik respekterer jeg som tegner, for han er skikkelig flink, men serien hans er heller ikke så veldig morsom. Sukk.

Snakker om skuffelser: Karine Haaland var også en av de jeg forgudet i sin tid, da hun hadde noen striper uten tittel og uten sammenheng på trykk i Larsons Gale Verden. I det siste, dog, med det mer faste persongalleriet i seriene Piray og Snorre - Verdens Sinteste Mann, har hun falt så på ræv humoristisk sett at jeg ikke kan regne meg som fan av henne lenger. Det er veldig trist, for jeg kan fortsatt se glimt av det gamle fliret i nyseriene hennes, men alas - det er ikke nok til at jeg får igjen kicket.


Ellers... Frode Øverli har greid å lage en serie hvor persongalleriet faktisk utvikler seg. Spesielt bipersonene Påsan og Frida (tidl. "Sneipen"), Jokke, Camilla, Turid-Laila, Else og Günther, samt de slitsomme bussjåførene, homsenaboene, de stygge damene, og gotherne. Serien er til tider så nær fordomskanten at det gjør litt vondt, men den overlever stort sett. Nesten ingen striper er direkte kjedelige. Til sammenligning: Lise Myhre har klart bragden å la Nemi-serien skli nedover til det nærmest grusomt gørre, helt til hun sluttet å være gravid og begynte å ta ting på alvor igjen... eller på mindre alvor, kanskje. De fine, poetiske skildringene hun av og til viser i søndagssidene sine er fine avbrekk til en serie som ellers er veldig rølpete. Den balanserer seg ut på den måten, synes jeg. Men faktisk... i forhold til Frode Øverli så må jeg innrømme at jeg foretrekker Rutetid. Koser meg med den.


Men M var jo serien jeg håpet skulle revolusjonere stripene og sette nerdene på kartet igjen. Den gjorde jo det, en kort stund, men jeg lurer på om ikke den bihulebetennelsen eller hva pokker det var Mads Eriksen dro på seg for noen år siden kanskje kan ha vært den største ulykken som kunne befalle tegneserienorge. Bladet har også noen utrolig crappy biserier, som "Major Thomas", som bare er dårlig rettskriving med litt klønete skribling til, mens jeg setter stor pris på "Nilsen og Viktor", i alle fall stripene (de lengre seriene som bare handler om å drepe folk uten klær, og uten motivasjon, er litt tråkigere). Nå er M-bladet bare en skygge av seg selv, med repriser på andre året eller noe, og mesteparten av plassen til serier går til ett eller annet ræl som redaksjonen har plukket opp over internett. Eller småsnutter av Sergio Aragonés eller Lewis Trondheim, som faktisk ER verd papiret seriene trykkes på og vel så det. Det går opp og ned her i verden.



Vinneren for meg de siste årene har vært Rocky, som aldri har vært dårlig, og aldri mislyktes med å få meg til å le. Det måtte en svenske til, liksom. Det eneste kjipe med Rocky er måten bladet utgis på i Norge, for det har vært jævlig variabelt. Først var det et tegneserieblad på vanlig vis, så ble det et magasin med artikler og greier - noe jeg selv satte stor pris på, det var mye spennende å lese - og nå har det ramlet tilbake på den gamle formelen igjen, med kun Rocky i bladet, pluss en eller annen kjip artikkel av noen som jobber i redaksjonen og tror de kan skrive, eller repriser på gode artikler de har trykket før. Selve tegneserien er heldigvis uberørt av dette, sånn at jeg med relativt god samvittighet kan fortsette å kjøpe bladet selv om det bare kommer ut hvert skuddår dersom julaften også kommer på en mandag.

Årets fangst

Dette fikk jeg til jul. Hvis noen som leser dette ser at jeg har glemt noe, bare rett på meg.

• Buffy the Vampire Slayer, alle sju sesongene, i en dvd-boks.
• Blå genser og svart strikkejakke.
• Dorull med bilder av George W. Bush på.
• Isbitbrett som lager isbiter som ser ut som gebiss!
• Håndklær.
• Råfine sjansekort og handlingskort til Itras By.
• Teenage Mutant Ninja Turtles (den nyeste animasjonsfilmen) på dvd. Bardomshelter...
• Et brett med Ferrero Rocher (sånne kuler med Nugatti inni).
• Konfekt.
• Penger!
• Star Wars Saga Edition-hovedbok av spillgruppa mi, som sikkert er dritleie av å se meg fomle rundt med .pdf-filer.
• How To Write A Novel And Getting It Published For DUMMIES. Takk, Vero. Om ikke annet så er den et solid tupp i ræva og et "right back at ya" for alle de gangene jeg formaner deg om å gjøre det du har mest lyst til men ikke har kommet i gang med enda.
• Personligfisert almanakk med navnet mitt trykt på.
• En bunke gamle fotografier fra den gang jeg var liten (yngre).
• Ullsokker, hjemmestrikkede.
• Stargate Atlantis-kalender for 2009.
• Kunstkalender med bilder malt av Scott Thoe.
• En nisse laget av datteren til den nye kjæresten til pappa.
• Fuktighetskremer.
• Parfyme fra Diesel (den luktet ikke diesel, heldigvis).
• T-skjorte med et søtt monster og påskriften "Come to the dark side, we have cookies" og i samme pakken; en pakke cookies.
• Ganske kort/liten morgenkåpe i et særs glatt stoff som såvidt henger på. Kjæresten satte stor pris på den.
• Brødbakemaskin (fellesgave med kjæresten).
• Zofies Verden-bok.
• Tovede votter og tøfler i samme farger.
• Fingerløse vanter, hjemmestrikkede.

Jeg ble faktisk overrasket over å ikke få noen bøker i år, men det burde jeg kanskje ikke bli, siden jeg ikke på noe tidspunkt leverte fra meg noen ønskeliste. Mangelen på samsnakk førte også til at jeg slepte min egen brødbakemaskin hjem fra sentrum så jeg trodde armene skulle ramle av, for å gi den i gave til kjæresten, bare for å finne ut at "svigers" hadde kjøpt en større og finere og dyrere en i gave til oss begge. Farvel, overraskelse. Det var hyggelig å kjenne deg. Men skuffelsen har gitt seg litt nå, og vi kan bytte den ene i noe annet etter hvert. Humøret kommer nok også tilbake etter en liten crazyrunde på bokhandlene der jeg bruker opp litt av pengene jeg fikk. Mistenker jeg.

Faktisk tror jeg at jeg (selv om jeg blir nødt til å spare en del penger fremover) skal lage meg en "unneburk". Ordet er svensk, jeg har det fra Rocky-tegneserien, og det betyr at man har en boks med penger som man bare skal bruke på luksus og det man har lyst på, ikke det man må. Og fåglarna vet at jeg har lyst på en del ting - klær, bøker... ja, igrunn mest klær og bøker. Om det er ett sted X-kromosomene mine har slått til så er det i shoppetrangen (og mangelen på teknisk innsikt, selv om jeg kan smykke meg med mye større teknisk innsikt enn de fleste kvinner jeg pleier omgang med; unntaket må være søsteren min på elektriske dingser, og Vero på wiki- og nettsidedesign).

Ellers kan jeg anbefale den svenske filmen Så som i himmelen. Han som alltid spiller helt på svensk film, spiller helt; han som alltid spiller skurk, spiller skurk. Ting er som de skal være.

FUCKERRR

I fjor leste jeg boken Too Fast For Love av Jonas Inde, illustrert av Martin Kellerman. (Jepp, den Martin Kellerman.) Bortsett fra å være en innsikt inn i sinnet til en noe forstyrret kar, nemlig forfatteren, var det igrunn lite å hente av underholdning fra boken. Jeg bet meg dog merke i Indes personifisering av de psykiske problemene sine: han pleide å kalle vrangforestillingene sine for "Apan" (apen), og kom til stadighet med innskutte setninger om hva Apan sa og gjorde i spesielle situasjoner, og om hvordan han stagget Apan med Zoloft. Han var heller ikke nådig med sin reisefelle Martin. Jeg skjønner ikke helt hva som er greia med denne Jonas Inde. I Sverige er han visst kjendis av noe slag, men han fremstår egentlig som en komplett kødd i sin egen bok. Nåja.

Det jeg skulle frem til, som fascinerte meg mest med boken, var hendelsen som bl.a. også er skildret i en av Rocky-stripene til Kellerman: den gangen Inde husker på en flause han begikk en gang, og som resultat av dette roper han spontant "FUCKERRR!" ut i rommet. På en overfylt diner. Hvorpå Kellerman prøver å få ham til å la være å gjenta bragden, men ikke lykkes helt. Samtidig som dette på ingen måte kan kalles sunn oppførsel, skjønner jeg på en måte den mentale prosessen bak. Inde er deprimert og har dårlig selvtillit, noe han tar igjen ved å fremstå som en komplett kødd. Noen ganger husker han derimot at han skal jekke seg ned noen hakk, fordi han kommer på at han også kan gjøre tabber. Dessverre uttrykkes hans nedjekking av seg selv gjennom roping av ukvemsord, og ikke stille inne i hodet hans.

Grunnen til at jeg kom på dette i dag, er at jeg våknet i morges av et mareritt jeg ikke helt kunne plassere, men jeg vet at innholdet i drømmen ikke bare var Noe Farlig(tm), men også utrolig flaut. Jeg husker ikke hva drømmen handlet om, men jeg våknet altså av at jeg drev og skammet meg over noe. Det var utrolig ubehagelig. I det øyeblikket begynte jeg å huske andre ting, flauser jeg faktisk har begått, dumme ting jeg har sagt og gjort i livet. Det strømmet på. Jeg ble litt kvalm, og fikk ikke sove mer. Jeg hadde nesten lyst til å rope "FUCKERRR!", siden jeg jo var alene i mitt eget hjem og ikke midt i en full diner i USA, men det ble med tanken.

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør at jeg alltid husker flaue ting. Jeg husker gode ting også, og vonde ting, men ikke like livaktig som jeg husker det flaue (som også ofte er sterkt linket til det vonde). Jeg husker fremdeles en gang jeg dummet meg ut i barnehagen, fordi jeg ville være like tøff som min navnevenninne Nalle-Maja i tegneserien Bamse, Världens Stärkaste Björn. Jeg husker da jeg var sju og tok hånda til en fremmed mann i stedet for pappaen min i en fornøyelsespark i Sverige, og maste om at han måtte gå fortere, for han gikk veldig sakte. Flaut. Det verste er kanskje den gangen jeg sa til en fyr "Kysser du mora di med den kjeften?" og han fortalte meg at hun var død av kreft. Hva gjør man med sånt? Hva skal man si, liksom? "Unnskyld" dekker det bare ikke helt.

Slike ting husker jeg i livaktig detalj. Da får jeg lyst til å rope "FUCKERRR!". Men jeg lar det være. I stedet prøver jeg å huske andre ting: Da jeg kysset kjæresten min første gangen. Øyeblikket da jeg skjønte at søsteren min så opp til meg. Den gangen jeg og kjæresten sto på verandaen og så på lynet som slo ned over Trondheim, og vi følte det trykkende varme været slå over i kjølende sommerregn som smatret mot asfalten som en mitraljøse. De gangene jeg lekte romskip med bestefaren min, som nå rusler over de Evige Moltemyrer. En gang da jeg ble gjenkjent for å ha laget et dikt som noen likte så godt at vedkommende ville ha en kopi. Det finnes mange fine ting, minner jeg meg selv om. Mange vonde eller flaue ting finnes også, så klart, men uten dem hadde ikke de fine tingene vært så fine. Man må være en fucker noen ganger for å sette pris på å være en kul person ellers. Noen ganger må man bare be Apan om å holde kjeft.