Det fables

Fjorårets aller beste byttelån var da jeg lånte vekk Xbox-spillene GTAIV (som jeg uansett ikke spiller) og Lost Odyssey (som ikke en gang tilhører meg) til en kompis mot at jeg fikk låne hans eksemplar av Fable 2. Som storfan av "Zelda-typen" TV-spill er Fable 2 midt i blinken for meg; akkurat passe langt (dvs. dritlangt) og detaljert, med masse frivillige oppdrag i tillegg til "hovedplottet", og faktiske konsekvenser for å gjøre slemme eller snille valg i løpet av spillet.

Som i alle slike spill er det en viss jernbanefeeling over plottet, komplett med en lysende, blinkende, glitrende sti man kan følge hvis man ikke selv vet hvilken retning man skal gå i. Stien viser vei avhengig av hvilket oppdrag man har satt som høyeste prioritet for øyeblikket. Hovedhistorien er måtelig spennende, og veldig typisk fantasy. Du er en stor helt, skjebnen din er viktig, og bla bla bla. Selvsagt har du en mentor som kan gjøre massevis av mektige ting, unntatt de tingene som du må gjøre, uten annen grunn enn at du er helten. Alle viktige biroller kommer med fantastisk erkebritisk voice-casting fra bl.a. Stephen Fry, og kongedømmet Albion (som spillet foregår i) er jo mer eller mindre et lite fantasy-Storbritannia fra den tiden man ikke vasket seg så ofte under armene (eller i skrittet... ugh).

Apropos skrittet, så kan man jo også pule i spillet, og avhengig av hvem man prøver å sjarmere underskjørtene av, så må man først gifte seg. Det finnes en rekke såkalte "expressions" i spillet, som man kan bruke på folk flest (mer eller mindre uviktige biroller) for å interagere med dem og påvirke humøret deres og følelsene deres. Man kan f.eks. prompe for å få folk til å le, spille lutt for at de skal bli glade, komme med sjekkereplikker for at de skal forelske seg, eller vræle som en astmatisk bavian for å skremme dem. Hvis man greier å få noen til å forelske seg, er det bare å kjøpe en ring av rett kvalitet, og overrekke denne. Deretter må man kjøpe et hus og ta med ektefellen til senga, klikke på den og velge om man vil ha beskyttet etter ubeskyttet sex. Makan til bevisstgjøring! Dette tar forsåvidt en del tid og krefter vekk fra å renne rundt på landsbygda og sparke banditter i ansiktet, så jeg har foreløpig ikke holdt så mye på med denne sexinga. De gangene jeg prøvde meg på de "romantiske" delene av spillet ble jeg fort litt sliten av all orginga, og fant ut at det ikke var verd det. Det er lenge siden jeg var ute på kjøttmarkedet i det virkelige liv også, men jeg undres over om det er like vanskelig å få seg et ligg i virkeligheten som det er i det spillet. Ikke bare er det mye orging, men når man får dreisen på sjekkinga har man det med å affektere alle folk rundt en når man holder på, så plutselig kan man ikke vise seg på gatene uten å ha en skokk med siklende husmødre rennende i hælene på seg etter to skritt. Jeg sier husmødre, men beilerne kan være av hvilket kjønn som helst. Albion er tilsynelatende fullt av biseksuelle gærninger. Men gifte seg skal de!

Ellers er det en del morsomme bielementer i spillet, som at man kan endre utseende og bli tjukk eller tynn avhengig av hva man spiser, og i tillegg til å endre moral ut fra valgene man tar, kan man velge å spise moralsk eller umoralsk mat. Selleri er f.eks. slankende, tofu er moralsk, ost er skittent, øl er fetende, pai er enda mer fetende, epler er foredlende, og grillkylling er ondskapsfullt. For å bli medlem av det slemme tempelet må man f.eks. spise fem grillkyllinger. Jeg er litt usikker, men jeg tror man kan oppnå samme mengde ondhets-poeng av å skyte en bonde etter å ha brutt seg inn i huset hans. Dessuten blir man korrumpert i sjelen av å sette opp husleia, selv om man først skulle sette den ned til et fullstendig urimelig hippie-nivå og deretter skulle ønske å sette den opp igjen til gjenomsnittlige summer. Horn og hale hører med når man er en så urimelig husvert. Hadde forholdene vært slik i dagens Norge ville Trondheim by vært full av slipskledde minotaurer. Then again, hadde Trondheim vært som Albion, hadde det holdt å prompe nasjonalsangen for å bli overøst av gaver fra tilfeldige forbipasserende.

Det eneste som irriterer meg nevneverdig med spillet er Xboxens generelle tendens til å la B-knappen fylle cancel-funksjonen. Det funker ikke alltid slik i Fable 2. Man canceler fortsatt menyer med B, men ikke andre ting. Derimot bruker man B-knappen til å kaste trylleformularer med. Dermed har jeg flere ganger i vanvare fyrt av en eller annen trolldom som har skremt vannet av lokalbefolkningen, mant frem spøkelser i nærheten av små barn... you catch the drift. Ellers irriterer jeg meg tidvis grønn over at birollene ikke ser ut til å kunne holde kjeft i fem jævla minutter. Hver eneste en av dem lirer av seg smalltalk uavbrutt, og hvis du først har klart å smiske til deg en viss fanklubb, kan du banne på at de maser om forlovelsesringer mens de står og henger rundt deg som et annet fotballag. "Build your own entourage," reklamerer spillet med, men faen tute, entourager er slitsomme saker for en enkel landsens pike som bare brenner for å stikke monstre i nyrene og få bikkja si til å snuse opp godis som man så kan grave opp av bakken. Må det absolutt være så jævlig komplisert?

Spillet anbefales likevel for den typen spillere som liker å utforske spillverdener i all evighet, samle XP og gull, bytte klær, kjøpe eiendommer, og generelt bare loke rundt. Man kan jo også rett og slett bare følge hovedplottet - man trenger jo slett ikke å gjøre alt det andre om man strengt tatt ikke vil. Spillet har også gjenspillspotensiale, fordi man ikke kan gjøre alt første gangen - spillets karakter vil jo endre seg etter hva slags moralitet man ønsker å spille med, og hvilke oppdrag man ønsker å utføre. Jeg synes kanskje spillskaperne har gjort det litt for enkelt å bli ond og feit, dog. Når man løper så mye rundt på eng og sti og skyter skurker som levebrød, bør man strengt tatt ikke bli til Knut Borge bare av å spise en blåbærpai som bikkja gravde opp bak låven. Men pytt sann.

Det er jo nesten sånn i det virkelige liv også. Før man vet ordet av det er man feit og middelaldrende, og har en ektemann som sitter i en husvogn og kjeder seg mens kona er avgårde og puler pirater. C'est la vie.

2008 - en oppsummering

Dette er en oppsummering av året som var. Jeg husker ikke hvor jeg først rappet denne listen med spørsmål, men jeg brukte den på devArt-bloggen min sist nyttår, og kan like gjerne bruke den her også.

1. Hva gjorde du i 2008 som du aldri hadde gjort før?
Jeg hadde en skikkelig lærerjobb i videregående skole. Bare et vikariat, men likevel. Og så spiste jeg fårikål. Fysj. (No offense, Bjarte! Jeg liker bare ikke sauekjøtt.) Og så var jeg på Arcon.

2. Holdt du noen av nyttårsløftene dine, og skal du ha noen nye dette året?
Jeg har aldri noen nyttårsforsetter av den enkle grunn at jeg ikke ser behovet for å øyeblikksfeste avgjørelser om å endre seg. Hvis jeg skal slutte å spise sjokolade, f.eks., så er sannsynligheten for at jeg vil greie det uaffektert av i hvilket øyeblikk jeg først tenkte tanken. "Nyttår" eller "andre torsdag i mars", det er liksom likegyldig.

3. Var det noen fødsler i din nære krets?
Det kommer an på definisjonen av "nær krets".

4. Var det noen dødsfall i din nære krets?
Ikke dette året.

5. Hvilke land besøkte du i 2008?
Frankrike.

6. Hva ønsker du deg i 2009 som du ikke fikk i 2008?
En smertefri eksistens.

7. Hvilken dato i 2008 vil du huske lenge, og hvorfor?
Bryllupet til Helge og Rigmor! Beste bryllupet jeg har vært i noen sinne. Nå har jeg bare vært i tre, så det teller kanskje ikke, men likevel. Og tredveårsdagen til kjæresten min. Fordi det er en runddag, og fordi det skjedde flere hyggelige ting den dagen.

8. Hvilket mål var det beste målet du oppnådde i 2008?
Jeg så Tom Waits i Paris! Nå kan jeg dø.

9. Hva var din største tabbe?
Å snakke før jeg tenker. Det var liksom ikke én stor tabbe, men masse små. Som vanlig.

10. Led du av noen sykdom eller skader i 2008?
Jeg har kroniske smerter i armene og skuldrene, så jepp.

11. Hva var den beste tingen du kjøpte?
Jeg kjøpte en t-skjorte på katebeaton.com med teksten "Reading - it's crazy!". Og så kjøpte jeg tre fargeglade t-skjorter med utrolig cheesy motiv fra GinaTricot, og de er fantastisk behagelige å gå i. Dessuten kjøpte jeg en blå selskapskjole til bryllupet til Helge og Rigmor, og den var snasen.

12. Hvem oppførte seg prisverdig?
Jeg. Stort sett.

13. Hvem oppførte seg på et vis som deprimerte deg eller gjorde deg sint?
Bygones. Jeg skal ikke nevne navn.

14. Hva ble mesteparten av pengene dine brukt til?
Husleie, strøm, mat, tur til Oslo, tur til Lofoten, tur til Paris, bryllupsgaver.

15. Hva ble du veldig, veldig entusiastisk over og begeistret for?
Tom Waits-konserten, det nevnte bryllupet, og rollespillet Itras By. Rollespill generelt, egentlig. Som vanlig.

16. Hvilke sanger kommer til å minne deg om 2008?
Ganske mange. Hele Maskineri-albumet til Kaizers Orchestra, f.eks., og hele albumet We Were Dead Before The Ship Even Sank av Modest Mouse. Låtene Marching Bands of Manhattan av Death Cab For Cutie, og Bad Things av Jace Everett troner også høyt.

17. Sammenlignet med denne tiden sist år, er du:
a. lykkeligere eller ulykkeligere? - Lykkeligere. Definitivt.
b. tynnere eller tjukkere? Tynnere!
c. rikere eller fattigere? Fattigere.

18. Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av?
Trening. Vektløfting er den nye greia mi, og det skal jeg begynne med denne måneden, for pokker!

19. Hva skulle du ønske du hadde gjort mindre av?
Sagt ja til ting jeg egentlig ikke gidder å gjøre.

20. Hvordan tilbragte du julen?
Sammen med mamma, søsteren min, kjæresten, og kjærestens bror, i leiligheten vår her i Trondheim. Det ble litt krise og stress og gnål, men sånn er det å feire jul. Sier Grinchen.

21. Hvem snakket du mest med på telefonen?
Kjæresten.

22. Forelsket du deg i 2008?
Mnei, ikke med mindre man regner kjærligheten i et elleve år langt forhold som "forelskelse".

23. Hvor mange one-night stands?
Ingen.

24. Hva var ditt yndlings-TV-program?
Eureka. Ellers så er også Chuck, Bones, Heroes, How I Met Your Mother og Stargate: Atlantis på topp-ti-lista.

25. Er det noen du hater nå som du ikke hatet på denne tiden sist år?
Nei, mitt hatnivå er ganske konstant og jevnt.

26. Hva var den beste boken du leste?
"La den rette komme inn" av John Ajvide Lindqvist.

27. Hva var din største musikalske oppdagelse?
Jeg gjenoppdaget Bob Dylan, og det var topp. Ellers oppdaget jeg Death Cab For Cutie og Modest Mouse.

28. Hva ønsket du deg som du fikk?
Tom Waits-konsert og en tur til Louvre.

29. Hva ønsket du deg som du ikke fikk?
Å skrive og utgi en bok.

30. Hva var favorittfilmen din i 2008?
The Dark Knight på førsteplass, Gone Baby Gone på andreplass, og Iron Man på tredjeplass.

31. Hva gjorde du på bursdagen din, og hvor gammel ble du?
Siden jeg har oppmerksomhetsspennet til en full gullfisk, husker jeg ikke det. Jeg ble 28.

32. Hvilken ting kunne gjort året ditt bedre?
Mer penger.

33. Beskriv ditt motekonsept for året 2008?
Svart. Og morsomme t-skjorter.

34. Hva fikk deg til å beholde fornuften?
Fornuften?

35. Hvilken kjendis ble du mest sjarmert av?
Robert Downey jr.

36. Hvilke politiske tema opptok deg mest?
Presidentvalget i USA.

37. Hvem savnet du?
Morfar, fremdeles. Det er nå ca fem år siden han døde. Jeg savnet også søsteren min, som flyttet til Kent (i Storbritannia) i september.

38. Hvem var den beste nye personen du ble kjent med?
Dere nede i Oslo; dere vet hvem dere er.

39. Fortell om en livserfaring du gjorde deg i 2008:
"Twenty years of schoolin' and they put you on the day shift." (Bob Dylan)

40. Siter en sangtekst for å oppsummere året 2008:

Bob Dylan: "Shelter From The Storm"

'Twas in another lifetime, one of toil and blood
When blackness was a virtue and the road was full of mud
I came in from the wilderness, a creature void of form.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."

And if I pass this way again, you can rest assured
I'll always do my best for her, on that I give my word
In a world of steel-eyed death, and men who are fighting to be warm.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."

Not a word was spoke between us, there was little risk involved
Everything up to that point had been left unresolved.
Try imagining a place where it's always safe and warm.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."

I was burned out from exhaustion, buried in the hail,
Poisoned in the bushes an' blown out on the trail,
Hunted like a crocodile, ravaged in the corn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."

Suddenly I turned around and she was standin' there
With silver bracelets on her wrists and flowers in her hair.
She walked up to me so gracefully and took my crown of thorns.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."

Now there's a wall between us, somethin' there's been lost
I took too much for granted, got my signals crossed.
Just to think that it all began on a long-forgotten morn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."

Well, the deputy walks on hard nails and the preacher rides a mount
But nothing really matters much, it's doom alone that counts
And the one-eyed undertaker, he blows a futile horn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."

I've heard newborn babies wailin' like a mournin' dove
And old men with broken teeth stranded without love.
Do I understand your question, man, is it hopeless and forlorn?
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."

In a little hilltop village, they gambled for my clothes
I bargained for salvation an' they gave me a lethal dose.
I offered up my innocence and got repaid with scorn.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."

Well, I'm livin' in a foreign country but I'm bound to cross the line
Beauty walks a razor's edge, someday I'll make it mine.
If I could only turn back the clock to when God and her were born.
"Come in," she said,
"I'll give you shelter from the storm."

Homo no igjæn

Leser oppgitt siste artikkel som omhandler den kollektivt betegnede "homosaken" (altså enhver sak som har med diskriminering av homofile å gjøre - den jeg snakker om står i Dagbladet). Her uttaler Knut Storberget: "Vi trenger mer av kjærlighet, ikke en kirke som mobiliserer for å hindre dette. Jeg trodde kirkas utfordring var å få flere til å gifte seg i kirka. De burde bruke tida på noe annet enn å stoppe kjærlighet mellom mennesker."

Kjære Storberget. Når skal du skjønne at det ikke er noe poeng i å mase seg til å være med i en klubb som ikke vil ha deg som medlem? La kirken holde på med sitt, og la de homofile lage seg en ny og kulere kirke, hvis de så absolutt skal tilbe en guddom som igrunn gjerne ser at de ikke holder på med sånt tøv. Det har vært gjort før. Når skal man begynne å se sannheten i øynene? "Gud elsker oss alle," sies det, men i så fall elsker han vel alle, da, og i så fall kan man ikke komme her og basere en institusjon på at han plutselig ikke gjør det? Tankene går til George Orwells berømte sitat "All animals are equal, but some are more equal than others."

Gud elsker oss alle, unntatt... og unntatt... og med mindre... Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til alle disse forbeholdene. Kjære Storberget. Hvis du synes man bør mobilisere for kjærlighet, og kirken åpenbart mobiliserer for å hindre kjærlighet, så er det kanskje ikke en klubb det er verd å være med i, er det vel? Du ville ikke stemt på et politisk parti som sto midt imot det du står for? Hvis en venn av deg plutselig begynte å behandle deg som søppel ville du blitt trist og lei deg, men du ville ikke fortsatt å være vennen hans, regner jeg med. Det ville i hvert fall ikke jeg. Livet er for kort til å forsøke å endre noe som ikke vil endres, som ikke ønsker å endres. Man kan stille et ultimatum: Gud, om du nå er der, hvis du ikke slutter å hate homofile, så vil jeg ikke være med i klubben din lenger. Hører du? Jeg slutter. Og så kan Gud, om han nå finnes, ta det derfra. Ballen er liksom på hans banehalvdel. Slutter han, så kan dere bli venner igjen. Om han nå finnes. Det er slett ikke noen garanti for det.

Endring til det bedre er forsåvidt ikke noe å kimse av, og jeg skal kanskje prise Storbergets holdninger og innsats for å endre dette neserynkende forgubbelsesprosjektet som kirken er og har vært i uminnelige tider. Noen må brette opp ermene og ta oppvasken som har blitt stående på kjøkkenbenken. Gradvis; ett og ett glass, en og en tallerken, en og en kasserolle. Sakte og snikende endringer, så de sure gubbene ikke merker at vi endrer på det de sitter og knuger på. Revolusjonens oppvaskmaskin er for rask, for effektiv, for omveltende. Sakte og krypende, det er tingen. Distraher dem med et homobryllup, og snik inn kvinnelige prester. Distraher dem med homoadopsjon, og snik inn homobryllup. Neste gang får man distrahere dem med noe annet de misliker sterkt, slik som abort eller homofiles rett til å sitter foran i bussen... nei, vent, det var i USA, og en helt annen konflikt. Lett å forveksle.

Det støggast trøndersk ordet

I går (19. juli) var jeg i det nydeligste bryllupet jeg noen gang har vært. Nå har jeg riktignok bare vært i tre, og det er mulig jeg er partisk siden det var i dette siste jeg følte at jeg hørte hjemme. Tidligere har jeg vært i bryllup to ganger som kjærestens "pluss én", og sist var han også forlover, noe som gjorde at jeg såvidt så snurten av ham i løpet av dagen og kvelden og natten. Denne gangen var det også mine venner som ble smidd i hymens lenker, hva nå det egentlig skal bety. Jeg pleier ikke å være så stor fan av bryllup, fordi jeg igrunn mener at ekteskapet er en utdatert institusjon som bare har praktiske funksjoner, og ikke feirer kjærlighet: Det er økonomisk trygghet i det, men bare dersom ingen av ektefellene er uføre eller arbeidsledige. Det er trygghet for eventuelle unger i det, men ikke dersom man ikke har unger, og man bare kan skille seg.

Jeg innrømmer at jeg nok er merket av det faktum at mine foreldre skilte seg da jeg var rundt sytten-atten. Det var klart at de både hadde lyst til og burde ha gjort det mye tidligere, og jeg tror ikke de hadde det så bra i perioden før dette. Å "holde sammen for ungene sin del" er ikke et godt grunnlag for å tyne seg gjennom et skakkjørt samliv, og kan gjerne til og med gjøre ting verre. Nå hadde mine foreldre i all sin fornuft valgt å hele tiden informere oss ungene og forsikre oss om at ting skulle gå bra, og all ære til dem for å ha greid å oprettholde et slags vennskap selv mange år etter skilsmissen og med nye partnere på hver sin kant. De er flotte mennesker på alle vis, men å være gift greide de ikke. Dette får meg til å tro at ekteskap ikke er ment for alle.

Likevel var jeg ikke uberørt av helgens bryllupsfest. Jeg skal ikke si så mye om talene av frykt for å tråkke på noen tær som jeg egentlig ikke kjenner menneskene til, men både brudens og brudgommens taler samsvarte med de personene jeg kjenner dem som. Fabelaktige folk. Det var ikke så mye fjasete romantikk, ikke noe kliss, ikke noe rosafarget tjafsitjafs. Det var direkte og ekte, det var jordnært og rett frem, uten mellomlegg, rett i fletta LOVE. Det ga meg troen på at om man ikke nødvendigvis skal gjøre hver minste ting sammen så kan man i hvert fall ha seg en real fest og feire det man har her og nå.

Til neste år skal jeg i kast med min første tale i et bryllup. Da er det jeg som skal stå i brudepikekjole og prate om første gangen jeg møtte bruden. Jeg som skal drite ut brudgommen før forloveren rekker å gjøre det. På vekselvis norsk og engelsk. Det kan bli spennende. Eventuelt kan det bli katastrofalt. Særlig siden brudens familie ikke kan et kløyva ord norsk bortsett fra noe banning og ingrediensene i husholdningssaft.

Ellers benytter jeg sjansen til å promotere bandet som spilte i bryllupet, folk/rockbandet Glød - Trondheimsbasert, bestående bl.a. av to veldig gode venner av meg (og resten av bandet er også greie folk). Følg med på deres karriere, og man vil etter hvert kunne høre låter med tekster skrevet av yours truly. På nynorsk. Jeg er ingen fan av nynorsk, men når man en gang skal synge på dialekt er det kanskje litt greiere å forholde seg til det enn til bokmål, som ofte kan bli for oppstyltet. Glød, altså: Finn, lytt, lik. Det ligger ikke så jævlig mye ute på nett enda, av den enkle grunn at bassisten (som legger ut ting) er litt sløv. Disclaimer/redigering: Det er ikke bassisten, men vokalisten som legger ut ting. Beklager. Sløve vokalisten!

Jeg ble her om dagen ferdig med boken Snuff av Chuck Palahniuk. Ikke egentlig blant hans beste, men med groteskt mange ukjente(?) og skremmende detaljer fra pornoindustrien. Ikke skremmende som i "folk blir utnyttet", for det vet man jo strengt tatt fra før, men mer skremmende fordi det er så mye sært. F.eks. påstanden om at hvis man smekker i stedet for å presse på huden der man nettopp har vokset bort kjønnshårene, vil det stagge smerten bedre. Og at Hitler var oppfinneren av den første oppblåsbare Barbaraen. Obskuriteter, absurditeter, og en ganske spesiell historie. Slutten skuffet meg litt, men bare litt. Den er verd å lese.

Av TV driver jeg for tiden og ser My Name is Earl. Den anbefales på det sterkeste. Det er en feel good-serie med gode skuespillere i kule roller. Den driver ap med den amerikanske white trash-kulturen samtidig som den portretterer personer derfra i et velmenende lys. Ulovlige immigranter, yrkeskriminelle, tilbakestående, lause kvinnfolk, knarkere, eks-skjønnhetsdronninger, rednecks, hicks, token black guys. Flott blanding. Jason Lee har vært en av mine favoritter av B-skuespillere ganske lenge, faktisk helt siden han hadde en liten rolle i Almost Famous fra 2000, samt hatt småroller i omtrent alle filmer Kevin Smith noen gang har hatt de lubne små sossissfingrene sine borti. Earls tilbakestående bror spilles av samme kar som i sin tid spilte feit nazist i American History X fra 1998. Jeg lar meg lett imponere av noen som greier det spranget, for å si det sånn, selv om nazister ofte kan omtales (and justly so) som tilbakestående.

Næh. På tide å legge seg, kanskje? Med denne linken sier jeg god natt: TV Nord-Trøndelag.

Vil du være sola mi

Da har jeg sett midnattssola for andre gang i mitt liv. Denne gangen så den mistenkelig ut som den vanlige sola, og jeg mistenker at det er fordi den er den vanlige sola. Sist var den rød, men det var (sier folk som vet sånt) fordi det da var senere på året. Jeg befant meg dessuten lenger nord den gangen. Det er kanskje femten år siden nå, om ikke mer.

Kjæresten min kjøpte seg en Nintendo DS like før ferien. Dels fordi han "samler på" konsoller (han er fra før av den stolte eier av en Nintendo 64, en Nintendo GameCube, en Nintendo Wii, og en Xbox 360), dels fordi han trenger noe å gjøre når vi sitter på flyplassen og venter på flyet til Paris i sommer. Han har også brukt den flittig her oppe i Lofoten, og strever for øyeblikket med det lange, men stemningsfulle spillet Legend of Zelda: Phantom Hourglass. Zelda-spillene er en av mine favoritter blant TV-spill, og jeg ble igrunn veldig skuffet over at spillkontrollen til Phantom Hourglass tar på senebetennelsen min mye mer enn vanlige spill og konsollers kontroller gjør. Å holde i en stylus i timesvis når man får litt vondt av å skrive julekort, er ikke akkurat optimalt. Jeg får dermed holde meg til nyervervet litteratur, og er i full gang med Chuck Palahniuks siste, Snuff. Gjett hva den handler om.

I morgen skal jeg på vikingmuseet på Borg. Gleder meg veldig. Jeg er ikke spesielt opptatt av vikingtiden som sådan, men danske Peter Madsen fenget naturlig nok mitt barnesinn med sine tegneserier om norrøne guder den gangen jeg var liten jente (rundt åtte år, kanskje?). Jeg fulgte opp med å lese Tor Åge Bringsværds "Vår Gamle Gudelære"-billedbokserie (se forrige post), og var dermed hekta på - vel, ikke akkurat vikinger per se, men hekta på mytologi. Neste ut var den greske gudelæren, den egyptiske, og derfra ballet det på seg litt. Jeg spiller mye Forgotten Realms fordi den settingen har en så velutviklet og spennende pantheon. Jeg er oppdratt "strengt" ateistisk, noe som kanskje har bidratt til min økende interesse for religion som fenomen og guder som personligheter i fortellinger. Hvem vet.

Forøvrig var jeg innom verdens mest creepy dukkemuseum i dag. De hadde mange gammeldagse dukker i glassmontere. Dukkene så ut som veldig ondsinnede og hysterisk sinnssyke unger. Hadde det vært mørk natt, hadde jeg sannsynligvis fått frysninger. Utenfor sto en tralle full av tørkede torskehoder som skal sendes til Afrika. Det var til og med en sak om disse torskehodene i helgens utgave av Magasinet (men ikke i nettutgaven, ser det ut til). Knær og lår verker som satan etter to turer i går og to (kortere) i dag. Jeg merker at det skal bli godt å komme hjem og spille litt rollespill.

Jeg skulle også gjerne sagt noe om ordet "nerd", siden det går en minidebatt om saken på hyperions rollespillforum akkurat nå. Men jeg gidder ikke. Det betyr rett og slett ikke så mye for meg. Saken er at "nerd" kan oppfattes som negativt, og har blitt det i mange år, mens noen vil ta uttrykket tilbake og gjøre det til sitt eget (altså positivt), og andre igjen hevder at dette allerede er blitt gjort. Jeg vet ikke, jeg. Jeg bruker ordet ganske ukritisk, men så er jo jeg av generasjonen som pleide å synes det var greit å si "neger" da vi var små. Det er jo ikke like greit lenger, naturlig nok. Likevel tar jeg meg i å bruke ordet til "husbruk". Selv om den utrolig vakre, mørkhudede damen i Hotel Cæsar (jeg husker ikke hva hun heter, og gidder ikke Google det i farten) har sagt til avisene at hun blir såret av at folk i det hele tatt vurderer å bruke det ordet. Jeg diskriminerer jo helst ikke, men skulle jeg diskriminert henne hadde jeg i hvert fall valgt andre grunner enn hudfargen. Da hadde jeg heller valgt å plukke på f.eks. det faktum at hun er med i Hotel Cæsar. Men jeg vil jo, som sagt, gjerne unngå diskriminering.

Selv har jeg blitt diskriminert for å være jente og like jenteting. Så, da jeg begynte å gjøre gutteting, ble jeg diskriminert for å være jente som gjorde gutteting. You cannot win. Nå er jeg en person som gjør ting. Ferdig med det. Båser er ikke helt min greie, selv om jeg liker å forsøksvis prøve ut båser jeg har funnet på selv. Det verste jeg vet er forsåvidt situasjoner der jeg er forventet å tilpasse meg konvensjoner. Sånn som at jeg skal i bryllup i sommer, og må kle meg pent og oppføre meg, holde albuene av bordet og la være å rape. Jeg må ha på meg pensko. Kjole. Jeg hater kjoler with a vengeance, og vurderer å komme i dress og slips. Slik som Frida Kahlo en gang gjorde på et familiebilde - og det var på 20-tallet. Jeg lurer på om jeg kanskje egentlig har en liten drag-king i magen? I så fall er kanskje ikke et bryllup rette stedet å definere det på. Ikke for det, jeg har nok grundig definert meg som en veldig lite damete dame tidligere, så det er kanskje ikke så sjokkerende for dem som kjenner meg godt.

To dager til vi reiser hjem til Trondheim.

Vi små en alen lange

Så er 17. mai overstått, heldigvis også i år uten antydning til korps, kø, snørrunger, trengsel, übernasjonalromantikk, osv. Ni av oss dro fra kaotiske Trondheim til et lånt feriehus på fredelige Frosta over 17. mai-helgen, drakk øl, spiste kake, og skjøt ballonger med luftgevær, og det var utrolig mye bedre enn alternativet.

Nå skal det jo presiseres at ingen av de involverte har barn, så det var ingen komplikasjoner der eventuelle barn ville ha gnålt høl i huet på samtlige om å få mer is, mer pølse, mer gudvethva. Unger som bazookaspyr krone-is-spy på 17. mai har jeg overhodet ingen ønsker om å oppleve, og forhåpentligvis slipper jeg å ta stilling til det på mange år enda. I stedet opplevde jeg et rått drikkepress på Fernet Branca (som jeg ikke ga etter for, siden det lukter malingfjerner av skiten), og jeg lærte meg å spille Amerikaner - igjen. Jeg tror muligens jeg har lært det spillet tretten-fjorten ganger nå uten å huske det fra gang til gang.

Før jeg dro hadde jeg tenkt å poste artikkelen jeg skrev om dramaturgi og karakterutvikling i rollespill og TV-serier, men så kom jeg på at dersom sensor sjekker nettet for om jeg har kopiert teksten fra noe sted så er det jo litt kjipt om han/hun finner den selvsamme teksten ordrett gjengitt på en anonym blogg (selv om bloggen og artikkelen er skrevet av samme person). Ergo venter jeg til etter sensuren har falt. Det er vel bare et par uker igjen til det.

Jen, hvis blogg dere finner i margen et sted, skal gifte seg om ett og et halvt år. Da skal jeg være brudepike. Jeg driver fortsatt og vurderer om jeg skal skaffe meg en kjole eller få sydd en kjole eller rett og slett kjøpe en dress.
Det er vel mest kosher med kjoler på brudepiker, men samtidig så har jeg aldri likt verken kjoler eller skjørt. Folk sier det kler meg å gå i dem, men gudene vet at jeg ser ut som et lubbent lemen uansett hva jeg har på meg. Det hadde dog vært snasent å ha en kjole så jeg kan se litt feminin ut for en gangs skyld - jeg følte at det ble most noen ugler da venninnen min Vero forsnakket seg og kalte meg mann i helgen. Hun skal også være brudepike, så jeg kommer til å ha masse tid på meg til å ta igjen. Mohaha.

Vero har også i sin blogg (se link på siden her) utfordret meg til en greie:

"Plukk opp nærmeste bok.
Slå opp på side 123.
Finn den femte setningen.
Post de neste tre setningene.
Tag fem andre, og gi heder og ære til den som tagga deg."

You might make someone remember a wedding ceremony, but you couldn't implant a whole courtship and marriage. In any event, the memory is temporary. It fades within 2-5 hours and certainly vanishes after a night's sleep.

Jeg har egentlig ingen å tagge som Vero ikke allerede har tagget (tagd?), så jeg tagger alle som vil hurra!

Ellers er jeg lam på venstre side av ansiktet etter nok en tur til tannlegen. Det er vanskelig å drikke vann, og det gjør litt vondt å le. Det kjipeste ved å være til tannlegen er ikke lenger svelginga av litervis med vann som genereres av boret. Det er heller ikke bomullen som blir dyttet inn i hamsterkinnene dine. Det er ikke å ligge opp ned. Det er et stykke papir av metall, som sandpapir nesten, som tvinges inn og rasper mellom tennene sånn at tannlegen skal kunne tvinge inn ei løkke av stålbånd som skrus fast inni der fåglarna vet hvorfor! Dæven døtte sykkelstøtte!

Men tennene blir fine, da. Unntatt den jeg skal trekke fordi det er billig og lettvint. Den skal ut. Auf wiedersehen, gamle gnager, det var hyggelig å ha deg til å kna tyggegummi, sette fast bringerbærsteiner og valmuefrø i, pusse med superliten tannbørste, og... nei, vent. Alt det der suger jo lut. Mulig det bare kommer til å bli flott å bli kvitt den skittanna, altså. Jepp.