Guds lepper synger apocalypso
Han kysser de dødes øyelokk og spiller musikk for dem på tunge trommer
det er Hans plikt å emulere deres tidligere hjerteslag
så de kan danse seg inn i Hans tåkearmer
øynene Hans er sydd igjen og ørene uimottakelige for bønner
dette tykke, slimete babbelet som får Ham til å hoste til Han brekker seg
de døde stopper opp da, forsiktig balanserende på sine xylofon-skjeletter
All denne tiden har vi sagt til oss selv: "Det er Guds hånd!"
men det var Hans lepper
all denne tiden har vi sagt til oss selv: "Det er Guds vilje!"
men det var Hans skjebne
Copyright meg. Tjuveri vil bli straffet ved at jeg oppsøker tjuven og slår ham med en spade til han/hun slutter å puste. Egen oversettelse, originalen finnes her. Ordet "apocalypso" har jeg knabba fra skaperne av Itras By.
Viser innlegg med etiketten musikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten musikk. Vis alle innlegg
fredag 17. april 2009
mandag 27. oktober 2008
Fløytisten
Jeg går i halvmørket
punktert av lyskjegler fra lampehullene i virkeligheten
som å gå langs innsiden av en kjempefløyte
Noen ganger er det noen som snakker til meg og jeg tror det er telefonen min
et hviskende, syngende dialektcrescendo
kroppen min er ekvivalenten til en levende, ensom tone
Vinden er sur pust som kaster løv i ansiktene våre
fløytisten er en guddom som animerer oss med resonanse
ved enden av den mørke gaten finnes kun de enorme leppene til den aller helligste
Vi er ikke alene; vi er alltid alene
nålepunkter som skifter mellom lag av mørk materie
den røykaktige blodskyen i monsterfylt farvann
Copyright meg, osv. osv. Originalen på engelsk finnes her.
punktert av lyskjegler fra lampehullene i virkeligheten
som å gå langs innsiden av en kjempefløyte
Noen ganger er det noen som snakker til meg og jeg tror det er telefonen min
et hviskende, syngende dialektcrescendo
kroppen min er ekvivalenten til en levende, ensom tone
Vinden er sur pust som kaster løv i ansiktene våre
fløytisten er en guddom som animerer oss med resonanse
ved enden av den mørke gaten finnes kun de enorme leppene til den aller helligste
Vi er ikke alene; vi er alltid alene
nålepunkter som skifter mellom lag av mørk materie
den røykaktige blodskyen i monsterfylt farvann
Copyright meg, osv. osv. Originalen på engelsk finnes her.
søndag 24. august 2008
Lever i en drøm...
...en temmelig vill en.
Pstereofestivalen i Trondheim har vært en moderat suksess. Etter mine standarder. Nå skulle de gjerne hatt flere dasser, og flere band med vokalister som ikke høres ut som de har satt familiejuvelene i en stikkontakt, men jevnt over var det helt greit. Jeg overvar ikke alle konsertene, men fikk med meg litt her og der, samt hele konsertene til Lillebjørn Nilsen, Bob Hund, Clutch, og Dumdum Boys.
Lillebjørn spilte på fredagen, og brukte mesteparten av sine førtifem minutter på å stemme gitaren og tulle med tekstene. Han spilte ikke med band, men med to andre gitarister, og smalt til med slager etter slager, og en del litt rørete prating. Jeg satte stor pris på konserten. Den føltes organisk og ekte, og jeg likte at Lillebjørn snakket en del om Bob Seeger, som han har oversatt sangene til i mange herrens år før verden fikk oppleve Bruce Springsteens hyllest til Seeger på albumet "The Seeger Sessions". For meg, som hørte på Lillebjørn Nilsen den gangen det eneste vi hadde å spille musikk på i familien var en gammel og knitrende LP-spiller, følte at dette var litt som å komme hjem. Det var sparsomt med publikum, men de som var der tror jeg delte "hjemkomsten". Hippiefølelsen. Selv om alle skulle hatt lusekofte og snadde for at det skulle vært perfekt. Det slår meg at Lillebjørn Nilsen er en del av norsk kulturarv, og det er godt å tenke på at jeg faktisk fikk oppleve mannen i lys levende live.
Bob Hund spilte senere på fredagskvelden, og lirte av seg et voldsomt trøkk. Vokalisten stablet høyttalere og knuste plaststoler, og var løs i snakketøyet mellom låtene; bare så synd at ingen i Trondheim (eller resten av verden for den saks skyld) skjønner skånsk. Jeg ble skuffet over at de ikke spilte "Tralala Lilla Molntuss", men man kan ikke få alt man vil her i verden heller.
På lørdagen gadd jeg ikke dra på festivalen før Clutch spilte i ni-tiden. Clutch er machobluesbandet med trøkk ut alle kroppsåpninger. Det var en flott konsert, selv om jeg ikke her heller fikk oppleve favorittlåten ("Elephant Rider"). Det eneste jeg har å utsette på konserten var den fem minutter lange trommesolorunken midt i nest siste låt. Her har man førtifem minutter spilletid og så kaster man bort tiden til publikummet med å dælje løs (dog på dyktigste vis) på trommene som om man var fetteren til Animal i Muppet Show. Ærlig talt. Da ble jeg faktisk etter hvert mer underholdt av at det var et hull i bakken like foran der jeg sto, slik at jeg flere ganger observerte folk (med og uten plastglass med øl i begge hender) snuble og tryne i hullet.
Mellom de to lørdagskonsertene jeg ville ha med meg var det et tidshull på i overkant av en halvtime. Denne tiden skulle jeg bruke på å gå på toalettet. Det var faktisk så vidt jeg rakk det. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan folk greier å bruke så lang tid på do. Jeg tror ikke jeg ville greid å bruke så lang tid med mindre jeg skulle a) født et barn, b) bæsjet, c) lest en skjønnlitterær roman, eller d) satt et skudd. Av disse har jeg kun erfaring med b) og c), men dere skjønner tegningen. Jeg greier ikke å bruke så lang tid selv om jeg drøyer, trekker trusene saaaakte på meg, knepper buksene langsomt og møysommelig... og selv da vil jeg ha tid til overs hvis jeg skal sammenligne meg med folk flest. Hva er det de driver med der inne? Bæsjer de, alle sammen? Hele tiden? Det er et mysterium.
Dumdum Boys toppet lørdagskransekaken med sin slagerspekkede sluttkonsert. Selve settet og showet var kjempebra, mens det fantes andre ting jeg kunne irritere meg over: Folk. Fulle folk med øl i wobbly plastglass, som danser rundt innenfor intimsonen min og truer med å gi den (og meg) en dusj av litt surt og utvannet øl. Selv drakk jeg ikke på festivalen, mye fordi jeg har en festblære som er mindre enn festblæren til en veldig liten humle, og jeg gidder rett og slett ikke å stå i dasskø når det finnes god musikk å nyte. Men det var disse andre tusenvis av menneskene, da. Fulle. Sjanglete. Dansende.
På Dumdum-konserten sto jeg oppe i bakken mot Nidarosdomen og hadde full utsikt til hele scenen og kunne se bandet ganske godt. Siden jeg er kun noen centimeter for høy til å klassifiseres som egnet til å stilles ut på sirkus, ser jeg alltid dårlig på konserter. Det vil si, jeg ser ganske mange rygger og bakhoder. Så også nå. Jeg hadde flott utsikt mesteparten av tiden, men ble nødt til å flytte på meg hvert femte minutt grunnet en par-tre tullinger som absolutt skulle drive og sjangle frem og tilbake like foran meg hele tiden. Jeg skulle likt å si at jeg er vant til det, men jeg blir ikke vant til det. Aldri. Det er noe av det som suger absolutt mest med å være kortvokst. Jeg kan leve med å ikke rekke opp i kjøkkenskapet uten krakk. Jeg kan leve med å måtte legge opp alle buksene mine. Men jeg blir lei meg hver gang jeg betaler hundrevis av kroner for en konsert der jeg ikke en gang får se bandet.
Og til deg som sto like i nærheten av meg på Dumdum-konserten; ja, deg ja, du mann i tredveårene med beige jakke, kortklipt lyst hår og to ustødige ølbeger i begge hendene, du som ødela bandets fremføring av "Tynn, Tynn Tråd" for meg med snøvlet ditt om hvordan du hadde vært på konsert i Fredrikstad og hvordan settlisten måtte være den samme på denne konserten, og hvordan Dumdum Boys hadde falt inn i en rutine, bla bla bla... jeg skal si deg én ting: Føkk åff! Hvis jeg vil høre misfornøyd gnåling om bandet jeg har betalt for å se, mens jeg ser dem, ja, da ber jeg om det. Hvis jeg vil høre deg skryte om hvilke andre konserter du har vært på i det siste, ja, da ber jeg om det også. Nå kan jeg ikke huske å ha bedt deg om en dritt, men jeg forventer faktisk av voksne mennesker at når de er på konsert så skal de greie å holde seg på beina, ikke søle øl på folk, og holde godt kjeft med mindre de skal synge med. Ikke bump inn i meg, ikke dans foran meg så jeg ikke ser noe, og hvis du absolutt skal åpne den ubrukelige kjeften din så kan du i det minste si noe hyggelig.
I morgen er det tidlig opp og besøke mormor. Mulig jeg bør legge meg snart.
Pstereofestivalen i Trondheim har vært en moderat suksess. Etter mine standarder. Nå skulle de gjerne hatt flere dasser, og flere band med vokalister som ikke høres ut som de har satt familiejuvelene i en stikkontakt, men jevnt over var det helt greit. Jeg overvar ikke alle konsertene, men fikk med meg litt her og der, samt hele konsertene til Lillebjørn Nilsen, Bob Hund, Clutch, og Dumdum Boys.
Lillebjørn spilte på fredagen, og brukte mesteparten av sine førtifem minutter på å stemme gitaren og tulle med tekstene. Han spilte ikke med band, men med to andre gitarister, og smalt til med slager etter slager, og en del litt rørete prating. Jeg satte stor pris på konserten. Den føltes organisk og ekte, og jeg likte at Lillebjørn snakket en del om Bob Seeger, som han har oversatt sangene til i mange herrens år før verden fikk oppleve Bruce Springsteens hyllest til Seeger på albumet "The Seeger Sessions". For meg, som hørte på Lillebjørn Nilsen den gangen det eneste vi hadde å spille musikk på i familien var en gammel og knitrende LP-spiller, følte at dette var litt som å komme hjem. Det var sparsomt med publikum, men de som var der tror jeg delte "hjemkomsten". Hippiefølelsen. Selv om alle skulle hatt lusekofte og snadde for at det skulle vært perfekt. Det slår meg at Lillebjørn Nilsen er en del av norsk kulturarv, og det er godt å tenke på at jeg faktisk fikk oppleve mannen i lys levende live.
Bob Hund spilte senere på fredagskvelden, og lirte av seg et voldsomt trøkk. Vokalisten stablet høyttalere og knuste plaststoler, og var løs i snakketøyet mellom låtene; bare så synd at ingen i Trondheim (eller resten av verden for den saks skyld) skjønner skånsk. Jeg ble skuffet over at de ikke spilte "Tralala Lilla Molntuss", men man kan ikke få alt man vil her i verden heller.
På lørdagen gadd jeg ikke dra på festivalen før Clutch spilte i ni-tiden. Clutch er machobluesbandet med trøkk ut alle kroppsåpninger. Det var en flott konsert, selv om jeg ikke her heller fikk oppleve favorittlåten ("Elephant Rider"). Det eneste jeg har å utsette på konserten var den fem minutter lange trommesolorunken midt i nest siste låt. Her har man førtifem minutter spilletid og så kaster man bort tiden til publikummet med å dælje løs (dog på dyktigste vis) på trommene som om man var fetteren til Animal i Muppet Show. Ærlig talt. Da ble jeg faktisk etter hvert mer underholdt av at det var et hull i bakken like foran der jeg sto, slik at jeg flere ganger observerte folk (med og uten plastglass med øl i begge hender) snuble og tryne i hullet.
Mellom de to lørdagskonsertene jeg ville ha med meg var det et tidshull på i overkant av en halvtime. Denne tiden skulle jeg bruke på å gå på toalettet. Det var faktisk så vidt jeg rakk det. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan folk greier å bruke så lang tid på do. Jeg tror ikke jeg ville greid å bruke så lang tid med mindre jeg skulle a) født et barn, b) bæsjet, c) lest en skjønnlitterær roman, eller d) satt et skudd. Av disse har jeg kun erfaring med b) og c), men dere skjønner tegningen. Jeg greier ikke å bruke så lang tid selv om jeg drøyer, trekker trusene saaaakte på meg, knepper buksene langsomt og møysommelig... og selv da vil jeg ha tid til overs hvis jeg skal sammenligne meg med folk flest. Hva er det de driver med der inne? Bæsjer de, alle sammen? Hele tiden? Det er et mysterium.
Dumdum Boys toppet lørdagskransekaken med sin slagerspekkede sluttkonsert. Selve settet og showet var kjempebra, mens det fantes andre ting jeg kunne irritere meg over: Folk. Fulle folk med øl i wobbly plastglass, som danser rundt innenfor intimsonen min og truer med å gi den (og meg) en dusj av litt surt og utvannet øl. Selv drakk jeg ikke på festivalen, mye fordi jeg har en festblære som er mindre enn festblæren til en veldig liten humle, og jeg gidder rett og slett ikke å stå i dasskø når det finnes god musikk å nyte. Men det var disse andre tusenvis av menneskene, da. Fulle. Sjanglete. Dansende.
På Dumdum-konserten sto jeg oppe i bakken mot Nidarosdomen og hadde full utsikt til hele scenen og kunne se bandet ganske godt. Siden jeg er kun noen centimeter for høy til å klassifiseres som egnet til å stilles ut på sirkus, ser jeg alltid dårlig på konserter. Det vil si, jeg ser ganske mange rygger og bakhoder. Så også nå. Jeg hadde flott utsikt mesteparten av tiden, men ble nødt til å flytte på meg hvert femte minutt grunnet en par-tre tullinger som absolutt skulle drive og sjangle frem og tilbake like foran meg hele tiden. Jeg skulle likt å si at jeg er vant til det, men jeg blir ikke vant til det. Aldri. Det er noe av det som suger absolutt mest med å være kortvokst. Jeg kan leve med å ikke rekke opp i kjøkkenskapet uten krakk. Jeg kan leve med å måtte legge opp alle buksene mine. Men jeg blir lei meg hver gang jeg betaler hundrevis av kroner for en konsert der jeg ikke en gang får se bandet.
Og til deg som sto like i nærheten av meg på Dumdum-konserten; ja, deg ja, du mann i tredveårene med beige jakke, kortklipt lyst hår og to ustødige ølbeger i begge hendene, du som ødela bandets fremføring av "Tynn, Tynn Tråd" for meg med snøvlet ditt om hvordan du hadde vært på konsert i Fredrikstad og hvordan settlisten måtte være den samme på denne konserten, og hvordan Dumdum Boys hadde falt inn i en rutine, bla bla bla... jeg skal si deg én ting: Føkk åff! Hvis jeg vil høre misfornøyd gnåling om bandet jeg har betalt for å se, mens jeg ser dem, ja, da ber jeg om det. Hvis jeg vil høre deg skryte om hvilke andre konserter du har vært på i det siste, ja, da ber jeg om det også. Nå kan jeg ikke huske å ha bedt deg om en dritt, men jeg forventer faktisk av voksne mennesker at når de er på konsert så skal de greie å holde seg på beina, ikke søle øl på folk, og holde godt kjeft med mindre de skal synge med. Ikke bump inn i meg, ikke dans foran meg så jeg ikke ser noe, og hvis du absolutt skal åpne den ubrukelige kjeften din så kan du i det minste si noe hyggelig.
I morgen er det tidlig opp og besøke mormor. Mulig jeg bør legge meg snart.
torsdag 21. august 2008
Rain Dogs
Jeg er litt full/beruset og har vært på utestedet Storås (puben i Trondheim, ikke stedet Storås) for å se Rain Dogs, dvs den norske delen av Rain Dogs, det dansk/norske Tom Waits-coverbandet. Flotte, flotte låter fremført på en flott, flott måte. Kudos, gutter! Selv om jeg ikke greide å få dere med på nachspiel hos min single venninne. I stedet ble jeg avbrutt av Mads Eriksen. Nå ja.
Grunnen til at jeg er noget pussa er at jeg fikk husleiepengene i går. To husleier på en gang, og siden den ene allerede var betalt fikk jeg en til overs. Den kunne jeg kjøpe øl for. Noe av den, i hvert fall.
Nå vet jeg ikke hva mer jeg skal skrive om i kveld/natt. Annet enn at jeg ble veldig nostalgisk under konserten, siden de to gutta fra bandet som var der begge var medelever fra mitt kull på Gauldal Folkehøgskole i 1999/2000. Jeg lurer litt på hva som gikk galt med akkurat meg, siden jeg ikke er den som springer rundt og spiller i band/gir ut bok/gir ut plate/lager film/osv. Ikke at jeg tror alle andre på Gauldal det året er kjendiser i dag, men noen er faktisk det. Og ikke at jeg egentlig vil være kjendis heller, men det hadde vært greit å - jeg vet ikke helt - kanskje ha utrettet noe. Ha noe å vise til. Annet enn å greie å skrive rett mesteparten av tiden selv om jeg er full.
Jeg er faktisk ganske smart. Men enten er jeg for smart, eller så er jeg ikke smart nok. Jeg har i hvert fall ikke oppnådd så mye.
I helgen skal jeg i alle fall på Pstereo-festivalen og se Clutch, DumDum Boys, Lillebjørn Nilsen og litt annet. Det blir sikkert kult. Jeg tror jeg skal skrive mer når jeg evt. blir edru igjen. God natt.
Grunnen til at jeg er noget pussa er at jeg fikk husleiepengene i går. To husleier på en gang, og siden den ene allerede var betalt fikk jeg en til overs. Den kunne jeg kjøpe øl for. Noe av den, i hvert fall.
Nå vet jeg ikke hva mer jeg skal skrive om i kveld/natt. Annet enn at jeg ble veldig nostalgisk under konserten, siden de to gutta fra bandet som var der begge var medelever fra mitt kull på Gauldal Folkehøgskole i 1999/2000. Jeg lurer litt på hva som gikk galt med akkurat meg, siden jeg ikke er den som springer rundt og spiller i band/gir ut bok/gir ut plate/lager film/osv. Ikke at jeg tror alle andre på Gauldal det året er kjendiser i dag, men noen er faktisk det. Og ikke at jeg egentlig vil være kjendis heller, men det hadde vært greit å - jeg vet ikke helt - kanskje ha utrettet noe. Ha noe å vise til. Annet enn å greie å skrive rett mesteparten av tiden selv om jeg er full.
Jeg er faktisk ganske smart. Men enten er jeg for smart, eller så er jeg ikke smart nok. Jeg har i hvert fall ikke oppnådd så mye.
I helgen skal jeg i alle fall på Pstereo-festivalen og se Clutch, DumDum Boys, Lillebjørn Nilsen og litt annet. Det blir sikkert kult. Jeg tror jeg skal skrive mer når jeg evt. blir edru igjen. God natt.
onsdag 9. juli 2008
Kor e alle heltar hen?
Siden Lofoten fremdeles er friskt i mitt minne, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det som jeg oppdaget da jeg var der: Noe om helter. Jeg har tidligere publisert en lite over heltene mine (eller idolene, som jeg da kalte dem) på Hyperions rollespillforum, men de tåler gjentagelse, og noe av poenget er mitt nyfunne tillegg av nok en helt til listen.
Heltene vil her bli presentert ved navn (eller tittel), og gitt en kort introduksjon som forteller hvem de er og hva de har gjort for å fortjene heltestatus. NB! De står ikke i rangert rekkefølge! Jeg skiller dessuten mellom ekte og fiktive helter, og presenterer ekte helter først. Dersom jeg gidder å ta for meg fiktive helter vil de dukke opp i et kommende innlegg.
1. Scott Thoe
Thoe er kunstner fra USA, nå bosatt i Stamsund, Lofoten. Dette er mannen som lagde en fungerende modell av en bærebjelkekonstruksjon (egen oppfinnelse) i utskåret kålrabi, og presenterte verket for Teknisk Etat i Vestvågøy kommune. Han driver galleri med sin fru, og står bl.a. bak det største veggmaleriet i verden, malt på veggen til slippverket i Ballstad. Han er også en av pådriverne for å lage en bro av gamle tanks som del av nedrustingsprogrammet til Russland.
2. Morfar
Morfar var fra Narvik. Han lekte med meg hver dag de gangene vi var sammen. Hver morgen vekket jeg ham i sengen, og så ble sengen i løpet av kort tid forvandlet til en båt, et romskip, en flåte, et hus, en borg, eller noe annet. Mormor fikk ofte rollen som havfrue, romvesen, isbjørn, eller hva det skulle være, noe hun oftest tok med stoisk ro og forlot rommet. Det var sammen med ham at jeg lærte å leke, og lærte å se gjennom virkeligheten og oppdage andre ting der enn det folk flest gjør. Jeg strever hardt med å beholde denne lærdommen. Morfar gikk bort i 2004, til de evige moltemyrer.
3. Tor Åge Bringsværd
Bringsværd er en av fabelprosaens "fedre" i Norge. Sammen med Jon Bing utga han novellesamlinger og antologier, alene presterte han (og presterer fortsatt) utallige skuespill, hørespill og bøker - ofte "for barn", selv om Bringsværd selv ville fnyst av den betegnelsen. Han lærte meg videre om fantasien ved å demonstrere for meg at den ikke kjenner noen alder. Han legitimerer glede over sitt fedreland uten fnugg av tvilsomhet, argumenterer stadig for å ta tilbake kulturarven fra rasistiske nasjonalistgrupper, og viser en språkglede jeg aldri ville vært foruten. Han unngår å sette i bås, enten det er religion, sjanger, eller hva det skal være. Han snakker med hunder og katter og griser, og får det til å virke selvsagt. Han argumenterer for at politiske saker gjerne skal kunne vedtas med begrunnelsen "fordi det er koselig". Jeg håper han lever lenge og vel i mange år til, for han er en kulturskatt. At han ikke har fått fjeset sitt på en penge enda er beyond me.
4. Patti Smith
Første kvinne ut er blitt kalt rockens bastardgudmor. Hun ser ut som et fugleskremsel og har en mørk og mandig stemme som til tross for sitt dype toneleie er mer kvinnelig enn noe jeg har hørt før eller siden. Hun skraper i dybden av det sjelelige jordsmonnet og klager, hulker, gneller ut sitt budskap. Som poet er hun enda bedre. Jeg var på en akustisk konsert med henne på Roskilde-festivalen i 2001, og fikk en åpenbaring der. Det var det nærmeste jeg kom, og siden har kommet, en religiøs opplevelse.
5. Tom Waits
Tom Waits er en gud. Det er ikke stort mer å si. Evnen hans til å fortelle historier gjennom musikk går forbi mye annet jeg har vært borti. Ikke alt han gjør er stor poesi, og ikke all musikken er laget for å fenge, men uansett hva han lager så finner jeg det interessant. Det er rett og slett vanskelig å la være. Hadde Tom levd i middelalderen hadde han lett vært kongens narr; den som sier hva han vil og gjør hva han vil uten frykt for represalier.
6. Douglas Adams
Salige Douglas Adams var britisk humor på sitt ypperste siden Monty Python. Han rakk ikke å gi ut så gudsjammerlig mye materiale, men bare det lille som finnes er ordkunst, hver bidige setning. Det var mye vidd i den mannen, og han ble oss frarøvet aldeles for snart.
7. Neil Gaiman
Neil Gaiman er min helt fordi han viser meg hvilke veier fantasien kan gå hvis de bare får lov. Hans portrettering av Dream (of the Endless) som "fortellingenes prins", og linjen han trakk mellom drømmer og skaldekunst, åpnet opp en rekke rom i meg som jeg tror ellers ville forblitt stengte og nedstøvede. Jeg er også særs glad i mannen som aldri dør, som har en pakt med Dream, og jeg liker tanken på Delight som ble til Delirium. Det er gjennom tegneseriene, som den årvåkne leser sikkert skjønner, at jeg først ble kjent med Neil Gaiman. Siden fulgte noveller (hans etter min mening sterkeste side) og bøker.
8. Edward Norton
Da jeg skrev hjemmeeksamen i teaterteori i 2001 var det Edward Norton jeg siterte da jeg beskrev skuespilleren som kun et lerret man kan projisere andre figurer på. Metodeskuespill til side, Edward Norton er mannen som er samfunnsengasjert til de grader, som nekter å ta kreditt for arbeid han mener er "for lite" (han prøvde bl.a. å nekte Ridley Scott å sette navnet hans på rulleteksten til filmen Kingdom of Heaven fordi rollen hans var skjult og bare stemmen kunne høres), som gir bort solcellepaneler til fattige familier som ikke ellers kan betale strømregningen, og som har deltatt i en enorm kampanje for å få velgere i USA til å stemme. Likevel er det lite man vet om privatlivet til fyren, fordi han gjerne vil distansere seg selv fra media - der er det jo rollene han spiller som hører til.
9. Garth Ennis
Garth Ennis får plass på listen fordi han gang på gang brutaliserer fantasien min, og gang på gang får meg til å komme tilbake etter mer. Han står bak mange av historiene i tegneserier som Hellblazer, Preacher, Just a Pilgrim, The Punisher, m.fl. Mye av det han skriver er over-the-top, gjerne så brutalt at man begynner å le av det absurde i det. Samtidig er det noe av det som er så jævlig at det er til å grine av.
10. Chuck Palahniuk
Chuck Palahniuk er en amerikansk forfatter. Han gjør mye av det samme som Garth Ennis, med unntak av en ting - han brutaliserer fantasien min ved å vise meg at det ekte ofte er mer brutalt enn noen fiksjon. Det meste han skriver om i sitt forfatterskap er ting som kunne ha skjedd. Det er usannsynlig, men fortsatt innenfor en ramme av relativitet. Han har mange ganger skrevet fra perspektivet til kvinnelige hovedpersoner som virker råere og mer selvstendige som karakterer enn noen kvinnelig karakter skapt av en kvinnelig forfatter (som jeg har lest). Han hadde meg ved Fight Club, men genistreken som gjorde meg til fan for alltid var roadtrip-romanen Invisible Monsters. Korte setninger, muntlig språk, stream of consciousness - alle teknikker brukt av ham, og brukt djevelsk godt. Jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av talentet hans.
11. Polly Jean Harvey
PJ Harvey er en britisk snagerinne som i sin tid hadde et forhold til Nick Cave (bruddet dem imellom resulterte visstnok i hans plate The Boatman's Call). Hun er ikke min heltinne for det, dog, men for sin alternative musikkstil. Hun synger, i samme tråd som Patti Smith, fra dypet av det dypeste stille vannet hun har inni seg. Hennes trolske stemme er noe jeg har ønsket meg lenge, men som det ikke bare er å få i julepresang.
12. Aung San Suu Kyi
Denne kvinnen, som har sittet i husarrest i eget land i fåglarna vet hvor mange år, er min heltinne for å vise meg hvilken disiplin mennesker er i stand til dersom saken deres betyr nok. Nelson Mandela kan nevnes i samme åndedrag, men han får ingen egen plass på listen.
13. Julius Paltiel
Paltiel var en jødisk mann som bodde i Trondheim fra sin fødsel til sin død, med unntak av et opphold i konsentrasjonsleir under krigen. Han fortalte studentene i mitt kull på lærerhøgskolen om det de måtte slite med i leirene, og det var ikke noen oppstæsjet klagehistorie, men rett og slett en rekke enkle sannheter. Lidelsen var ikke smurt tykt på. Det var ingen demonisering av tyskerne. Det var dog en ærlighet og en sterk vilje om at dette ikke skulle gjenta seg. Jeg beundret dette, og var lei meg for at han gikk bort tidligere i år. Flere skulle ha hørt på ham mens han levde.
14. Kevin Smith
Kevin Smith fremstår for meg som en kjempebaby, en griseheldig og bortskjemt filmnerd som til tross for mye motstand (f.eks. mot genikomedien Dogma; forøvrig etter min mening Ben Afflecks eneste akseptable rolleprestasjon) har klart å gjøre nøyaktig det han vil med livet sitt. Det beundrer jeg.
15. Serj Tankian
Sangeren i System of a Down demonstrerer et unikt talent for stemmekontroll, poetisk sans, og musikalsk/politisk bevissthet. At gitaristen i bandet har begynt å synge mer på platene deres irriterer meg grenseløst - fyren er best som backing for geniale Tankian.
Det slår meg at det var alt jeg hadde å si om heltene mine denne gangen. Det er kanskje ikke så mye, men det er da noe. Egentlig burde jeg vel hatt flere helter som ikke er internasjonale artister, men... feh. Det driter jeg i.
Heltene vil her bli presentert ved navn (eller tittel), og gitt en kort introduksjon som forteller hvem de er og hva de har gjort for å fortjene heltestatus. NB! De står ikke i rangert rekkefølge! Jeg skiller dessuten mellom ekte og fiktive helter, og presenterer ekte helter først. Dersom jeg gidder å ta for meg fiktive helter vil de dukke opp i et kommende innlegg.
1. Scott Thoe
Thoe er kunstner fra USA, nå bosatt i Stamsund, Lofoten. Dette er mannen som lagde en fungerende modell av en bærebjelkekonstruksjon (egen oppfinnelse) i utskåret kålrabi, og presenterte verket for Teknisk Etat i Vestvågøy kommune. Han driver galleri med sin fru, og står bl.a. bak det største veggmaleriet i verden, malt på veggen til slippverket i Ballstad. Han er også en av pådriverne for å lage en bro av gamle tanks som del av nedrustingsprogrammet til Russland.
2. Morfar
Morfar var fra Narvik. Han lekte med meg hver dag de gangene vi var sammen. Hver morgen vekket jeg ham i sengen, og så ble sengen i løpet av kort tid forvandlet til en båt, et romskip, en flåte, et hus, en borg, eller noe annet. Mormor fikk ofte rollen som havfrue, romvesen, isbjørn, eller hva det skulle være, noe hun oftest tok med stoisk ro og forlot rommet. Det var sammen med ham at jeg lærte å leke, og lærte å se gjennom virkeligheten og oppdage andre ting der enn det folk flest gjør. Jeg strever hardt med å beholde denne lærdommen. Morfar gikk bort i 2004, til de evige moltemyrer.
3. Tor Åge Bringsværd
Bringsværd er en av fabelprosaens "fedre" i Norge. Sammen med Jon Bing utga han novellesamlinger og antologier, alene presterte han (og presterer fortsatt) utallige skuespill, hørespill og bøker - ofte "for barn", selv om Bringsværd selv ville fnyst av den betegnelsen. Han lærte meg videre om fantasien ved å demonstrere for meg at den ikke kjenner noen alder. Han legitimerer glede over sitt fedreland uten fnugg av tvilsomhet, argumenterer stadig for å ta tilbake kulturarven fra rasistiske nasjonalistgrupper, og viser en språkglede jeg aldri ville vært foruten. Han unngår å sette i bås, enten det er religion, sjanger, eller hva det skal være. Han snakker med hunder og katter og griser, og får det til å virke selvsagt. Han argumenterer for at politiske saker gjerne skal kunne vedtas med begrunnelsen "fordi det er koselig". Jeg håper han lever lenge og vel i mange år til, for han er en kulturskatt. At han ikke har fått fjeset sitt på en penge enda er beyond me.
4. Patti Smith
Første kvinne ut er blitt kalt rockens bastardgudmor. Hun ser ut som et fugleskremsel og har en mørk og mandig stemme som til tross for sitt dype toneleie er mer kvinnelig enn noe jeg har hørt før eller siden. Hun skraper i dybden av det sjelelige jordsmonnet og klager, hulker, gneller ut sitt budskap. Som poet er hun enda bedre. Jeg var på en akustisk konsert med henne på Roskilde-festivalen i 2001, og fikk en åpenbaring der. Det var det nærmeste jeg kom, og siden har kommet, en religiøs opplevelse.
5. Tom Waits
Tom Waits er en gud. Det er ikke stort mer å si. Evnen hans til å fortelle historier gjennom musikk går forbi mye annet jeg har vært borti. Ikke alt han gjør er stor poesi, og ikke all musikken er laget for å fenge, men uansett hva han lager så finner jeg det interessant. Det er rett og slett vanskelig å la være. Hadde Tom levd i middelalderen hadde han lett vært kongens narr; den som sier hva han vil og gjør hva han vil uten frykt for represalier.
6. Douglas Adams
Salige Douglas Adams var britisk humor på sitt ypperste siden Monty Python. Han rakk ikke å gi ut så gudsjammerlig mye materiale, men bare det lille som finnes er ordkunst, hver bidige setning. Det var mye vidd i den mannen, og han ble oss frarøvet aldeles for snart.
7. Neil Gaiman
Neil Gaiman er min helt fordi han viser meg hvilke veier fantasien kan gå hvis de bare får lov. Hans portrettering av Dream (of the Endless) som "fortellingenes prins", og linjen han trakk mellom drømmer og skaldekunst, åpnet opp en rekke rom i meg som jeg tror ellers ville forblitt stengte og nedstøvede. Jeg er også særs glad i mannen som aldri dør, som har en pakt med Dream, og jeg liker tanken på Delight som ble til Delirium. Det er gjennom tegneseriene, som den årvåkne leser sikkert skjønner, at jeg først ble kjent med Neil Gaiman. Siden fulgte noveller (hans etter min mening sterkeste side) og bøker.
8. Edward Norton
Da jeg skrev hjemmeeksamen i teaterteori i 2001 var det Edward Norton jeg siterte da jeg beskrev skuespilleren som kun et lerret man kan projisere andre figurer på. Metodeskuespill til side, Edward Norton er mannen som er samfunnsengasjert til de grader, som nekter å ta kreditt for arbeid han mener er "for lite" (han prøvde bl.a. å nekte Ridley Scott å sette navnet hans på rulleteksten til filmen Kingdom of Heaven fordi rollen hans var skjult og bare stemmen kunne høres), som gir bort solcellepaneler til fattige familier som ikke ellers kan betale strømregningen, og som har deltatt i en enorm kampanje for å få velgere i USA til å stemme. Likevel er det lite man vet om privatlivet til fyren, fordi han gjerne vil distansere seg selv fra media - der er det jo rollene han spiller som hører til.
9. Garth Ennis
Garth Ennis får plass på listen fordi han gang på gang brutaliserer fantasien min, og gang på gang får meg til å komme tilbake etter mer. Han står bak mange av historiene i tegneserier som Hellblazer, Preacher, Just a Pilgrim, The Punisher, m.fl. Mye av det han skriver er over-the-top, gjerne så brutalt at man begynner å le av det absurde i det. Samtidig er det noe av det som er så jævlig at det er til å grine av.
10. Chuck Palahniuk
Chuck Palahniuk er en amerikansk forfatter. Han gjør mye av det samme som Garth Ennis, med unntak av en ting - han brutaliserer fantasien min ved å vise meg at det ekte ofte er mer brutalt enn noen fiksjon. Det meste han skriver om i sitt forfatterskap er ting som kunne ha skjedd. Det er usannsynlig, men fortsatt innenfor en ramme av relativitet. Han har mange ganger skrevet fra perspektivet til kvinnelige hovedpersoner som virker råere og mer selvstendige som karakterer enn noen kvinnelig karakter skapt av en kvinnelig forfatter (som jeg har lest). Han hadde meg ved Fight Club, men genistreken som gjorde meg til fan for alltid var roadtrip-romanen Invisible Monsters. Korte setninger, muntlig språk, stream of consciousness - alle teknikker brukt av ham, og brukt djevelsk godt. Jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av talentet hans.
11. Polly Jean Harvey
PJ Harvey er en britisk snagerinne som i sin tid hadde et forhold til Nick Cave (bruddet dem imellom resulterte visstnok i hans plate The Boatman's Call). Hun er ikke min heltinne for det, dog, men for sin alternative musikkstil. Hun synger, i samme tråd som Patti Smith, fra dypet av det dypeste stille vannet hun har inni seg. Hennes trolske stemme er noe jeg har ønsket meg lenge, men som det ikke bare er å få i julepresang.
12. Aung San Suu Kyi
Denne kvinnen, som har sittet i husarrest i eget land i fåglarna vet hvor mange år, er min heltinne for å vise meg hvilken disiplin mennesker er i stand til dersom saken deres betyr nok. Nelson Mandela kan nevnes i samme åndedrag, men han får ingen egen plass på listen.
13. Julius Paltiel
Paltiel var en jødisk mann som bodde i Trondheim fra sin fødsel til sin død, med unntak av et opphold i konsentrasjonsleir under krigen. Han fortalte studentene i mitt kull på lærerhøgskolen om det de måtte slite med i leirene, og det var ikke noen oppstæsjet klagehistorie, men rett og slett en rekke enkle sannheter. Lidelsen var ikke smurt tykt på. Det var ingen demonisering av tyskerne. Det var dog en ærlighet og en sterk vilje om at dette ikke skulle gjenta seg. Jeg beundret dette, og var lei meg for at han gikk bort tidligere i år. Flere skulle ha hørt på ham mens han levde.
14. Kevin Smith
Kevin Smith fremstår for meg som en kjempebaby, en griseheldig og bortskjemt filmnerd som til tross for mye motstand (f.eks. mot genikomedien Dogma; forøvrig etter min mening Ben Afflecks eneste akseptable rolleprestasjon) har klart å gjøre nøyaktig det han vil med livet sitt. Det beundrer jeg.
15. Serj Tankian
Sangeren i System of a Down demonstrerer et unikt talent for stemmekontroll, poetisk sans, og musikalsk/politisk bevissthet. At gitaristen i bandet har begynt å synge mer på platene deres irriterer meg grenseløst - fyren er best som backing for geniale Tankian.
Det slår meg at det var alt jeg hadde å si om heltene mine denne gangen. Det er kanskje ikke så mye, men det er da noe. Egentlig burde jeg vel hatt flere helter som ikke er internasjonale artister, men... feh. Det driter jeg i.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
