Heim til Kristiania, glem no personalia og andre trivialia

Da var jeg atter i Oslo. I motsetning til mine forventninger om vær- og føreforhold på Østlandet snør det faktisk her nede. Det gjør det ikke i Trondheim, så vidt jeg vet, noe som føles som en liten seier. Oslo stikker alltid av med finværet, men ikke i dag. Hå nei. Bare synd at det selvsagt er slik akkurat når jeg befinner meg i Oslo. C'est la vie.

Vi ankom med nattoget klokken kvart på sju i morges. Jeg kan, om jeg tenker meg godt nok om, komme på bedre tidspunkter å stå opp på. Etter tolv, f.eks. Jeg er bortskjemt med soving nå som jeg er arbeidsledig, og det eneste jeg gruer meg til ved å få meg jobb er å stå opp tidlig om morgenen igjen. Det verste ved å ankomme en fremmed by så tidlig om morgenen er fraværet av åpne kaféer og andre fasiliteter som kan bidra til å holde en våken og underholdt frem til man kan sjekke inn på overnattingsstedet. Som de fleste av de som kjenner meg vet, er jeg uhelbredelig grinete hvis jeg er trøtt eller sulten. En kombo av disse kan gjøre meg til en eiterspyende harpy på null komma svisj. Kiwi på Oslo S ble redningen for oss. Ellers hadde det gått ille, mistenker jeg. Da jeg fikk i meg litt kaffe etterpå, ble det jo rene kosetimen før kjæresten måtte stikke på kurs.

Nattog, forøvrig, er en genial oppfinnelse. Da tenker jeg selvsagt på den utgaven hvor man kan sove i en seng like smal som en ispinne, i et rom designet for anorektikere med klatre- og stablebehov. Kupéens og sengens (mangel på) størrelse til tross, det å kunne overnatte i horisontal stilling og sove mens man reiser er brilliant. Er det noe jeg hater mer enn å sitte på skjeven i et trangt togsete uten mulighet til å legge ned seteryggen, mens folk rundt meg plaprer i mobilen og flirer hønseaktig ut i de små timer? Ja. Men ikke mye. Da foretrekker jeg anorektikerkupéen, selv om jeg kunne spart meg for vekkingen fra konduktøren den knappe halvtimen jeg hadde igjen med søvn før vi kom frem. Maken til pratesyk konduktør har jeg knapt vært borti før. Jeg trenger ikke å vite togtidene til Skien klokken halv sju om morgenen, takk. Rett i øret via en høyttaler det er umulig å skru av eller dekke til. Det hadde også vært en fordel om det hadde gått an å dempe lyset i gangen utenfor - så man slipper å bli blindet av lyset og bli tvunget til å famle seg frem hele veien til toalettet, om man skulle få slike behov i løpet av nattetimene. Er det noe jeg gjerne vil slippe, så er det å føle meg frem inne på et offentlig toalett.

Så hva skal man ellers gjøre enn å sette seg på Deichmanske bibliotek og vente til butikkene åpner og man kan hente nøkkelen til overnattingsstedet? Det eneste jeg har å utsette på den planen er at det trådløse nettet er tilgjengelig i det samme området som kaffeautomaten (noe jeg vanligvis ville satt stor pris på), men det koster en femmer å late vannet. Det stemmer nok at midlene staten setter av til bibliotekene er magre når de må be besøkende om småpenger til dasspapir. Grunnen til at denne kaffeautomaten er plagsom er forøvrig at den lager en sildrende lyd hver gang noe drikke tømmes opp i den dertil egnede pappkoppen, noe som minner en tissetrengt sjel om... ja, nettopp. Hvert femte minutt! Om jeg ikke bare kan hive i en femmer for å lette på trykket? Det er i slike øyeblikk man angrer på at man ikke har lommene fulle av småpenger.

Og som om jeg ikke har nok å syte og bære meg over, så holder den ene knappen på å falle av jakkeermet mitt. Den knappen har ikke noen funksjon annet enn å se tilnærmet tøff og kul ut, men hvis den faller av blir det heller tilnærmet dumt og teit. Sysaker er heller ikke noe jeg har tenkt på å ta med meg til Oslo. Hvorfor skulle jeg det, liksom? Skitt pommfritt.

Jeg returnerer med oppdateringer neste gang det skjer noe og jeg er i nærheten av trådløst nett. Stay tuned!

Lever i en drøm...

...en temmelig vill en.

Pstereofestivalen i Trondheim har vært en moderat suksess. Etter mine standarder. Nå skulle de gjerne hatt flere dasser, og flere band med vokalister som ikke høres ut som de har satt familiejuvelene i en stikkontakt, men jevnt over var det helt greit. Jeg overvar ikke alle konsertene, men fikk med meg litt her og der, samt hele konsertene til Lillebjørn Nilsen, Bob Hund, Clutch, og Dumdum Boys.

Lillebjørn spilte på fredagen, og brukte mesteparten av sine førtifem minutter på å stemme gitaren og tulle med tekstene. Han spilte ikke med band, men med to andre gitarister, og smalt til med slager etter slager, og en del litt rørete prating. Jeg satte stor pris på konserten. Den føltes organisk og ekte, og jeg likte at Lillebjørn snakket en del om Bob Seeger, som han har oversatt sangene til i mange herrens år før verden fikk oppleve Bruce Springsteens hyllest til Seeger på albumet "The Seeger Sessions". For meg, som hørte på Lillebjørn Nilsen den gangen det eneste vi hadde å spille musikk på i familien var en gammel og knitrende LP-spiller, følte at dette var litt som å komme hjem. Det var sparsomt med publikum, men de som var der tror jeg delte "hjemkomsten". Hippiefølelsen. Selv om alle skulle hatt lusekofte og snadde for at det skulle vært perfekt. Det slår meg at Lillebjørn Nilsen er en del av norsk kulturarv, og det er godt å tenke på at jeg faktisk fikk oppleve mannen i lys levende live.

Bob Hund spilte senere på fredagskvelden, og lirte av seg et voldsomt trøkk. Vokalisten stablet høyttalere og knuste plaststoler, og var løs i snakketøyet mellom låtene; bare så synd at ingen i Trondheim (eller resten av verden for den saks skyld) skjønner skånsk. Jeg ble skuffet over at de ikke spilte "Tralala Lilla Molntuss", men man kan ikke få alt man vil her i verden heller.

På lørdagen gadd jeg ikke dra på festivalen før Clutch spilte i ni-tiden. Clutch er machobluesbandet med trøkk ut alle kroppsåpninger. Det var en flott konsert, selv om jeg ikke her heller fikk oppleve favorittlåten ("Elephant Rider"). Det eneste jeg har å utsette på konserten var den fem minutter lange trommesolorunken midt i nest siste låt. Her har man førtifem minutter spilletid og så kaster man bort tiden til publikummet med å dælje løs (dog på dyktigste vis) på trommene som om man var fetteren til Animal i Muppet Show. Ærlig talt. Da ble jeg faktisk etter hvert mer underholdt av at det var et hull i bakken like foran der jeg sto, slik at jeg flere ganger observerte folk (med og uten plastglass med øl i begge hender) snuble og tryne i hullet.

Mellom de to lørdagskonsertene jeg ville ha med meg var det et tidshull på i overkant av en halvtime. Denne tiden skulle jeg bruke på å gå på toalettet. Det var faktisk så vidt jeg rakk det. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan folk greier å bruke så lang tid på do. Jeg tror ikke jeg ville greid å bruke så lang tid med mindre jeg skulle a) født et barn, b) bæsjet, c) lest en skjønnlitterær roman, eller d) satt et skudd. Av disse har jeg kun erfaring med b) og c), men dere skjønner tegningen. Jeg greier ikke å bruke så lang tid selv om jeg drøyer, trekker trusene saaaakte på meg, knepper buksene langsomt og møysommelig... og selv da vil jeg ha tid til overs hvis jeg skal sammenligne meg med folk flest. Hva er det de driver med der inne? Bæsjer de, alle sammen? Hele tiden? Det er et mysterium.

Dumdum Boys toppet lørdagskransekaken med sin slagerspekkede sluttkonsert. Selve settet og showet var kjempebra, mens det fantes andre ting jeg kunne irritere meg over: Folk. Fulle folk med øl i wobbly plastglass, som danser rundt innenfor intimsonen min og truer med å gi den (og meg) en dusj av litt surt og utvannet øl. Selv drakk jeg ikke på festivalen, mye fordi jeg har en festblære som er mindre enn festblæren til en veldig liten humle, og jeg gidder rett og slett ikke å stå i dasskø når det finnes god musikk å nyte. Men det var disse andre tusenvis av menneskene, da. Fulle. Sjanglete. Dansende.

På Dumdum-konserten sto jeg oppe i bakken mot Nidarosdomen og hadde full utsikt til hele scenen og kunne se bandet ganske godt. Siden jeg er kun noen centimeter for høy til å klassifiseres som egnet til å stilles ut på sirkus, ser jeg alltid dårlig på konserter. Det vil si, jeg ser ganske mange rygger og bakhoder. Så også nå. Jeg hadde flott utsikt mesteparten av tiden, men ble nødt til å flytte på meg hvert femte minutt grunnet en par-tre tullinger som absolutt skulle drive og sjangle frem og tilbake like foran meg hele tiden. Jeg skulle likt å si at jeg er vant til det, men jeg blir ikke vant til det. Aldri. Det er noe av det som suger absolutt mest med å være kortvokst. Jeg kan leve med å ikke rekke opp i kjøkkenskapet uten krakk. Jeg kan leve med å måtte legge opp alle buksene mine. Men jeg blir lei meg hver gang jeg betaler hundrevis av kroner for en konsert der jeg ikke en gang får se bandet.

Og til deg som sto like i nærheten av meg på Dumdum-konserten; ja, deg ja, du mann i tredveårene med beige jakke, kortklipt lyst hår og to ustødige ølbeger i begge hendene, du som ødela bandets fremføring av "Tynn, Tynn Tråd" for meg med snøvlet ditt om hvordan du hadde vært på konsert i Fredrikstad og hvordan settlisten måtte være den samme på denne konserten, og hvordan Dumdum Boys hadde falt inn i en rutine, bla bla bla... jeg skal si deg én ting: Føkk åff! Hvis jeg vil høre misfornøyd gnåling om bandet jeg har betalt for å se, mens jeg ser dem, ja, da ber jeg om det. Hvis jeg vil høre deg skryte om hvilke andre konserter du har vært på i det siste, ja, da ber jeg om det også. Nå kan jeg ikke huske å ha bedt deg om en dritt, men jeg forventer faktisk av voksne mennesker at når de er på konsert så skal de greie å holde seg på beina, ikke søle øl på folk, og holde godt kjeft med mindre de skal synge med. Ikke bump inn i meg, ikke dans foran meg så jeg ikke ser noe, og hvis du absolutt skal åpne den ubrukelige kjeften din så kan du i det minste si noe hyggelig.

I morgen er det tidlig opp og besøke mormor. Mulig jeg bør legge meg snart.