Et rikt indre liv

Mange ganger når jeg har lest om, eller hørt om, svært handikappede mennesker, har det alltid kulminert i en diskusjon om hvorvidt det er bedre å leve eller å dø når man uansett ikke kan leve som tilnærmet normale mennesker. "Det er ikke noe liv," er ofte argumentet for at det er best å dø, mens argumentet til livets fordel ofte er det elusive "Kanskje de har et rikt indre liv?" Dette har jeg fundert på mange ganger: Hva kvalifiserer til "et rikt indre liv"? Kan et menneske som aldri har opplevd noe vi vil kalle normale sanseinntrykk, som kanskje er både blindt og døvt, forestille seg livet annerledes enn det er? En venn av meg som er blind forklarte at han ikke husket hvordan det var å se, for han hadde mistet synet i en alder av to år. I stedet brukte han andre inntrykk til å guide seg og kose seg i hverdagen. Nå hadde han riktignok alle andre funksjoner i orden. Jeg vil si å være frarøvet én sans ikke nødvendigvis er så ille. Jeg hadde nok overlevd. Men mister man to, tre? Hva da? Riktignok hadde Helen Keller et (antatt) verdig og rikt liv, flott for henne, men jeg klarer ikke å forestille meg det uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne.


Det slår meg at uttrykket "et rikt indre liv" også kan applikere til vanlige mennesker, altså friske mennesker uten handikapp. Jeg anser meg selv for å ha et rikt indre liv, for eksempel, uten å implisere at jeg er spesielt handikappet (litt kronisk senebetennelse er da ingenting). Noen ganger har jeg et så rikt indre liv at jeg ikke får sove om natten fordi hjernen min krever å underholde meg (litt som en alt for ivrig hund som hopper opp og ned og bjeffer og vil ut på tur), hvilket gjør meg groggy og trøtt når jeg skal opp på jobb dagen etter, og når jeg blir trøtt blir jeg fryktelig kreativ, og så er det på'n igjen. Misforstå meg rett, jeg er veldig, veldig glad for at jeg har en så livlig fantasi - det hjelper meg til å føle medfølelse med andre, for å sette meg i andres situasjoner og forutse tenkte scenarioer, bygge sosiale teorier, osv osv - men det tærer på sosiale antenner (oppmerksomhet) og søvnbehov.


Et av mine kreative "outlets" er rollespill. Jepp, den typen med bøker og rare terninger (for de få stakkarene som leser denne bloggen og ikke kjenner meg fra før). Det fine med rollespill er at jeg kan bruke kreativiteten min i spillet, og dermed "bruke opp" litt av den så hjernen min kan jobbe med andre ting ellers: Jobb, forberedelse, skrive søknader, rydde og vaske, etc. Baksiden med rollespill er at det også pirrer og engasjerer fantasien sånn at hvis jeg opplever noe (som ikke er virkelig) kan jeg finne på å få et like stort adrenalin-/endorfinrush av det som av noe jeg opplever "på ordentlig". Jeg lurer på om dette kan klassifiseres som "et rikt indre liv"?

På den mer praktiske kanten: NTNU er svindlere som ikke overholder egne regler angående sensurfrister. Tre uker meg midt i ryggen. Dessuten har bussjåførene i Trondheim funnet ut at det er en topp idé å streike akkurat nå, hvilket vil si at jeg ikke vet om jeg kommer meg på jobb i morgen. Når det er sagt, har jeg full sympati med bussjåførene. Å outsource busstjenesten i Trondheim til private selskaper (som er stridens eple) er kanskje den dårligste avgjørelsen man kan ta i denne sammenhengen annet enn å bytte ut bussene med rickshawer eller begynne å ta mer enn tredve kroner per billett. En gladnyhet på tampen er at det sannsynligvis blir en ny ekteskapslov! Gratulerer, folkens! Et kjempeflott fremskritt for likestilling av kjønn og legninger i kjærlighetsspørsmål. Sånt blir jeg glad av.

Kontinuum

Forfatterspiren i meg har vaagnet! Senest i går kveld jobbet jeg meg igjennom kapitel ni av en bok jeg har jobbet med i årevis. Den er på engelsk, men det vil kanskje være mulig å poste utdrag fra den her i "norskebloggen" likevel - selv om jeg må passe meg for folk som stjeler skjønnlitteratur fra internett som ravner. Jeg kan si så mye som at det er fantasy, i en verden jeg har skapt selv. Som om det skulle være så voldsomt originalt? Neida. Det er det sikkert ikke. Men det er mitt. Så det. Jeg har villet bli forfatter siden jeg var liten sneip, og selv om jeg ikke har klart å leve av skriving, så hører jeg stadig vekk at jeg er skremmende flink til det. Det gjør meg glad. Jeg liker å være flink.

På den andre lyse siden er streiken endelig over, og selv om jeg ikke ble så hardt rammet (to dager "fri" i fint vær skal man ikke kimse av), så er jeg glad for å være tilbake på jobb. Det er en fin jobb. Jeg har fine elever. Tenk at jeg som for noen år siden vurderte å slutte på lærerskolen fordi jeg ikke holdt ut tanken på å jobbe med barn, nå bejubler mine gode skoleår og føler meg motivert til å jobbe så lenge "barna" er over seksten! Sånn kan det gå.

Det jeg nå ser frem til er en tur til Oslo for å gjøre research omkring rollespill, deretter, den 11. juli, er det premiere på den nye sesongen av Stargate: Atlantis. Hurra! Stargate-filmen Continuum kommer også i slutten av juli, dersom man skal tro GateWorld. Og det gjør man gjerne.

God sommer? I think so.

Paris Waits

Når du tror at mirakler ikke lenger er mulige, når alt håp er ute, se ikke lenger enn hit: Tom Waits spiller konsert i Paris 24. juli, og jeg har billetter, takket være en kjæreste gitt av all verdens kobinerte gode makter og servert på sølvfat med roser og fioler. Ikke bokstavelig talt, men du skjønner tegninga.

Paris er av mange kategorisert som verdens mest romantiske by. En kan si hva man vil om det, men at den er mer romantisk enn Lillestrøm kan vi i hvert fall stort sett være enige om. For meg kunne gjerne turen gått annetstedshen; så lenge Tom Waits er der, og jeg er der samtidig, sammen med kjæresten min, så kan det være det samme. Da kan det like gjerne være på torget i Steinkjer for alt jeg bryr meg.

Jeg skal ikke si så mye om Tom Waits annet enn at han er en stygg og bråkete gammel mann som lager den mest geniale musikken jeg noen gang har opplevd. Dette er bisarre greier man kan le og gråte av, gjerne samtidig, og gjerne mens man er full. Man skal gjerne danse også, parvis, en litt for ukontrollert fylletango. Det skal lukte litt sigarettrøyk i lokalet. Litt svette. Sminke skal klines utover og hår skal bustes. Det skal være hatter. Skal man pule, skal det være stygt og realistisk, men helhjertet. Det er mulig dette høres i overkant ut, men jeg får denne følelsen hver gang jeg lytter til den rustne blenderstemmen, håndsaga, som stemmen til en engel som har vært død litt for lenge. Det er vakkert. På sitt vis.

Imens jeg gleder meg til konserten kan jeg jo også meddele at jeg kanskje skal i streik i uka som kommer. Ikke like spennende som Paris. Egentlig synes jeg de kunne spart seg å ta meg ut i strek nå, når jeg endelig sitter i et vikariat jeg virkelig trives i. Rettferdighet i verden? Nå nei du.

Enda en tannlegetime ble det også. Denne gangen til en tannkirurg som kan operere ut visdomstennene mine. Jeg lurer på om de noen gang tar høyde for at de svarte røntgenplatene de stapper inn i gapet på en kanskje muligens er litt for store for, tja, la oss si halve befolkningen? Jeg brekker meg bare jeg ser en sånn en. Dette resulterte da i at jeg måtte betale ekstra for å få puttet hodet inn i en maskin, stå på skrå og holde meg fast i et håndtak mens jeg bet i en pinne, for så å få hele maskinen til å snurre rundt hodet mitt som en annen mixmaster. "Har du klaustrofobi?" spurte pleieren. Nei, jeg har ikke det. Eller, jo, men ikke så ille. Likevel ble jeg litt bekymret av at "laserstrålene ikke gikk der de skulle" eller hva pokker. Det kan umulig være sunt.

Prisoverslaget kom på 2300 spenn for en lusen, inngrodd tann. Inkludert sterke smertestillende tabletter og en flaske munnskyll. Joda, jeg skal til Paris, jeg skal se Tom Waits, men jeg skal åpenbart ikke spise. Eller bo i noe annet enn en pappeske. Heldigvis har kjæresten min penger til sånt, enn så lenge. Nå har han jo investert så mye i meg at han taper penger på å eventuelt dumpe meg, og det er jeg jo ganske fornøyd med.