Tider skal komme

Her om dagen luktet det bikkjedritt på Møllenberg. Da vet man at det er vår. I går samlet voksne studenter seg i gamle russedresser og drakk øl på åpen gate i et håpløst forsøk på å oppføre seg like ansvarløst nå som de gjorde like før avgangseksamen i videregående. Knust glass er overalt. Jeg er glad jeg ikke er hund. Pluss: Drite på gata og gi faen. Minus: Tråkke i seg glasskår. Det er en vakker vår.

Svart kaffe

Ja, jeg skrev navnet mitt i lys på bunnen av arket
hvorfor spør du?
Er det ikke heller åpenbart/sjarmerende/nyttig/fantastisk
som en sprekk sett fra innsiden av noens skalle
det lille lyset som lokker -
"frihet finnes her"

Ja, navnet mitt er skrevet i lys
så du alltid kan finne meg
på samme måte som bestemødre lærer oss at Gud kan

Er du redd?
Det jeg lever av er det jeg dør av
sakte og omhyggelig
et svømmende speilbilde i øynene til en hjemløs hund

Du spør ikke fordi du ønsker å vite
men fordi du ikke ønsker det
på samme måte som vi ser en bil kræsje
og alle i den brenne levende i vraket
fordi vi ikke ønsker å kjenne lidelse

Ja, jeg knytter skoene mine med innvoller
ja, jeg drikker kaffen min svart

(Originalutgaven på engelsk finnes her. Copyright meg, osv. osv.)

Dar kjem dampen, gamle dampen

Så jeg har oppdaget at Nav igjen har snytt meg for penger. Nesten fire tusen kroner, faktisk. Regnestykket er ganske enkelt, eller burde være det, siden jeg får en fast sum i husleie i måneden, pluss en fastsatt sum livsopphold (gitt at jeg ikke har tjent noe i mellomtiden - i så fall trekkes det). Men jeg har ikke tjent nesten fire tusen kroner mellom vedtaket i august og vedtaket nå i september. Og summen er ikke gjenkjennbar som en av de fastsatte summene (husleiesum, livsoppholdssum, eller kombo), så jeg aner ikke hvor dette fullstendig tilfeldige trekket kommer fra. Ingen aning.

Så jeg gjør hjemmeleksene mine. Jeg setter opp et regnestykke over hva jeg burde ha mottatt til nå, hva jeg skal motta neste måned, og totalsummen for alle månedene med vedtak. Det mangler fortsatt nesten fire tusen kroner. Jeg tar utskrifter av kontotransaksjonene mine de siste tre månedene, ekstra utskrifter av innskuddene jeg har fått (som er nesten utelukkende fra Nav), og legger ved et regnestykke. Så drar jeg på Nav, og sitter i kø med en svett lapp i hånden i tre kvarter før jeg får komme inn til en saksbehandler som forteller meg at hun "ikke har tid til å sitte og høre på meg" og foreslår at jeg sender en klage til økonomiavdelingen, som er de som faktisk sender ut pengene. Fair enough. For all del. Men det må da gå an å vise litt serviceinstilling?

Neida.

Å jobbe som sosialarbeider på Nav er visst ikke et serviceyrke. Til tross for at de er en yrkesgruppe som burde yte det ytterste av service fordi dem det skal ytes service til er de som virkelig trenger det. Jeg gjentar meg selv her, jeg vet, jeg har skrevet utallige innlegg om dette tidligere også - men det blir jo heller aldri bedre! Nå innbiller jeg meg ikke at mine blogginnlegg skal endre noe som helst, men det faktum at jeg hver jævla gang jeg er på Nav blir møtt med den samme slappe holdningen, og at jeg nesten hver jævla gang sier min mening om måten de behandler folk på, og det fortsatt ikke bedrer seg... vel.

Men ikke misforstå. Noen ganger møter jeg høflige saksbehandlere som beklager at ting går treigt/dårlig/idiotisk for seg, og det er vel og bra, det - men det hjelper ikke klientene. Unnskyld, brukerne. (Bruker meg i ræva. Det blir ikke noe bedre å være i feil ende av Nav-skranken bare fordi de har funnet på at de skal kalle deg noe annet.) Disse saksbehandlerne skal ha kudos for å faktisk se ut som de gidder å bry seg i det hele tatt når jeg kommer luffende med siste måneds søknad i en hånd og en fuktig kølapp i den andre. Det er hyggelig at noen der nede klarer å brekke øgletrynene sine rundt i noe som ligner et smil, sånn at du skal føle seg bedre selv om du ikke bidrar til samfunnet. Men det er faktisk ganske viktig. Folk som kommer dit dag ut og dag inn, og møter nedlatenhet, sarkasme, apati osv. vil jo ikke akkurat få den selvtilliten de trenger for å komme seg ut i arbeidsmarkedet. Så jepp, jeg liker de stivt smilende øglene bedre enn jeg liker kloakkdyrene som ikke en gang gir en halv faen.

Snakker om kloakkdyr... det er sikkert noen som minnes den fryktelige buruglen jeg skildret i dette blogginnlegget for en tid tilbake. Jeg skulle aldri åpnet kjeften og fristet skjebnen. Det blir min undergang. Hva jeg rabler om? Jo, nå skal du høre: Hver gang - hver gang - jeg er der nede nå, og trekker en kølapp (og kølapper er jo ideelt sett tilfeldige saker), så havner jeg hos

- wait for it -

BURUGLEN! Denne krysningen mellom sjøku og tyrannosaurus, denne bæreren av verdens styggeste neglelakk og den fyldigste barten noen kvinne kan skryte på seg, denne lavpannede valnøtthjernen av en unnskyldning for et menneske, som avfeier de bekymringer du enn måtte ha for din fortsatte overlevelse med et vift av en vortedekt hånd mens hun tar av og på seg brillene med den andre hånden og skuler på deg som om du skulle vært avskum fra dypet av sjelen til en meitemark. Buruglen. Også denne gangen skulle hun, min nemesis, bli den jeg fikk komme inn til med regnestykket mitt og utskriftene mine.

"Jeg har ikke tid til å sitte her og høre på deg, kan du skjønne." Jaha, skal jeg skjønne det? Skal jeg bli nødt til å ta deg i en halv nelson og stifte øreflippene dine fast i bordplaten for at du skal skjønne at det er jobben din å ha ork nok til å faktisk lytte på det jeg har å si om hvor jævla ubrukelige dere er? Du har ikke tid til å høre på meg fordi du må hjem og vokse overleppen? Nei, vet du hva. Du har å høre. Men selvsagt sa jeg ikke det. Og hun fortsatte: "Du må sende en skriftlig klage til økonomiavdelingen. Her er skjemaet."

Greit nok. "Jeg skal også levere en søknad for neste periode," sa jeg da. Hun sukket. Sukket. Jeg kødder ikke. "Jasså, skal du det også," sa hun. Fittetrynet. Jeg har ikke ord. Ja, jeg skal levere en søknad, og har du et problem med det så kan du jo bare hoppe foran bussen og gjøre verden til et jævla mye vakrere sted i samme slengen - klarer du ikke tanken på at folk skal levere søknader om sosialstønad på det jævla sosialkontoret der du jobber, så finn deg en annen jobb eller spis litt asfalt. Whatever floats your boat.

Så, for å avslutte på en mye hyggeligere måte: Jeg så den nye hunden til moren min i dag. Det var en aldeles nydelig New Zealandsk border collie, en skrapa, mager tispe med litt brune tegninger i ansiktet og utrolig spiss snute. Veldig søt, veldig snill, og veldig redd for byen (hun ble født og oppvokst i meget landlige omgivelser - knapt en bil i mils omkrets). Ingenting er som å klappe en glad hund for å glemme verdens sorger og bekymringer.

"Good news, everyone...

...I've got some bad news, everyone."

OK, så har jeg kanskje sett litt for mye Futurama i det siste. Moving on to Dexter, som jeg synes er underholdende, men som går for sakte frem til at jeg føler meg fryktelig engasjert akkurat nå.

I morgen skal jeg ut og spise på restaurant med kjæresten. Fancypants? Jepp. Anledningen? En meget gledelig en, som jeg skal avsløre siden. Alt jeg kan si er at jeg ikke er præggers og at vi ikke skal gifte oss. Jeg har heller ikke blitt til en superhelt, eller vunnet i Lotto. Patience, young padawans. Jeg skal fortelle det når det er offisielt.

Ellers har jeg luftet en bitteliten hund i dag, som skal venne seg på å være alene hjemme mens naboene er på jobb om dagene. Siden han er så liten, dog, så rekrutterte de meg til å passe på at han fikk tisset fra seg utendørs i stedet for på kjøkkengulvet. Heldigvis bæsjet han ikke, for selv om jeg er en innbitt tilgenger av å plukke opp etter hunden sin når den driter, så så jeg ikke frem til følelsen av en varm "blautis" i hånden, selv ikke med en (tynn!) bæsjepose imellom.

Hvilket leder meg videre til en rant: Hundeeiere i Trondheim beware! Jeg vet at dere går rundt med loppesekkene deres og lar dem drite over-føkkings-alt og deretter går videre mens dere ser uskyldige ut og plystrer og ser opp i luften eller whatever. Jeg vet at dere av og til, når folk ser på, plukker opp bæsjen i en pose, knytter pent sammen, venter til tilskuerne går eller ser vekk, og dermed hiver posen med innhold rett i rennesteinen uten å tenke på de fulle studentene som har tenkt å legge seg til å sove der (se en tidligere post). Jeg vet at dere er late idioter som foretrekker å la bikkjefaen deres drite rett i snøen vinterstid uten å plukke opp, og uten å tenke over at hele byen lukter hundebæsj come springtime. Trondheim er mesteparten av tiden dekket av et tynt lag bæsj takket være dere, og ingen anger er å se over det heller.

Men en dag. En vakker dag. Du åpner postkassa di, og der ligger den. Bæsjeposen som du trodde du så snikete hadde gjemt under hjulet på den parkerte mopeden du passerte i går kveld. Hvordan havnet den her, i postkassa? Og hvorfor brenner den? Og hvorfor... Du får aldri noe svar. Du ser deg om neste gang du er ute med hunden, usikker på hvem av de passerende som er din bæsjenemesis. Du tar en sjanse, og plukker ikke opp denne gangen heller. Neste morgen finner du kjøkkenvinduet oversmurt med hundelort. Det er en tynn sprekk i glasset, og noe av dritten har trengt igjennom og lagt et lag av avføringsdugg på innsiden av den ytterste glassplaten. Du ser anklagende på hunden, som kikker tilbake med et blikk som sier "ikke se på meg, jeg bare gjør mitt fornødne. Det er du som har ansvaret." og du vet at den har rett. Den jævla bikkja har rett, og ikke bare det, den er deg moralsk overlegen. Neste dag tør du ikke annet enn å plukke opp bæsjen og bære posen til nærmeste søppelbøtte, i frykt for hvilke represalier du vil måtte gjennomgå hvis du lar møkka ligge. Og den dagen er en virkelig vakker dag.

Gjøglerkunsten

I dag har jeg støvsugd. Ingen stor prestasjon? Jo. Siden jeg fikk senebetennelse for ti år siden (og gikk igjennom en mislykket operasjon i forfjor som resulterte i at høyre albueledd kun fikk 98% av sin tidligere førlighet og tvang meg til å gå med støttebandasjer og ta fysioterapitimer i seks måneder), har det å gjøre husarbeid blitt litt til en personlig seier hver gang. Nå skal jeg moderere denne påstanden litt ved å opplyse om at det tar på minst like mye å sitte foran en PC i noen timer, og det gjør jeg mye oftere enn jeg støvsuger. Så det er mye mine egne prioriteringer.

Ellers i dag har jeg sjonglert avtaler og andre ting jeg har hatt lyst til å gjøre med ting jeg burde gjøre, og oppdaget at jeg har dobbeltbooket meg igjen. Avtale med en kompis og en annen avtale med en annen kompis resulterte i at jeg droppet den ene og lurer på hva det blir til av den andre, og klesvask og støvsuging gjorde at jeg lot være å forlate huset selv presentert med muligheten for gratis mat fra samme person en tredje gang på rad. I tillegg presterte jeg å love meg bort til kjæresten min mens jeg var i halvsøvne i går natt, så nå må jeg finne en måte å pusle dette sammen på slik at jeg kan gå fra huset uten å være redd for at vasken mygler i maskinen og kjæresten mygler i stolen foran Xbox'en. Samtidig prøver vi å få igang en rollespillsession i morgen, med avslutningen på den døende Star Wars-kampanjen vår, men for å få til det venter vi på at én person skal bestemme seg for å ha tid eller ikke. Været har samme problem, virker det som, for nå skinner solen, mens det for en halvtime siden bøttet ned som om noen hadde dødd. Ambivalens.

In other news: Jeg misliker folk. OK, det er ikke akkurat en nyhet, men noen kastet bensin på bålet nylig. En person på Facebook har, inne på en gruppe som gjerne vil skille stat og kirke (noe jeg forsåvidt er enig i av grunner jeg kan forklare senere), uttalt at han har meldt seg ut av Human-Etisk Forbund fordi forbundet ikke vil være mer aggressive mot religion. Ja, skam på dem for å ønske å ta hensyn! Jeg er i og for seg enig i at religion sannsynligvis er en livbøye man klamrer seg til fordi man nekter å innse at man kan svømme selv, men jeg er imot å gjøre seg til offensive fiender av de "troende" - man vinner ikke nødvendigvis en diskusjon ved å angripe og krenke motstanderens overbevisning, men jeg liker å tro at det vil hjelpe å presentere logiske brudd og alternativer. Jeg kan dog ta feil, men jeg liker i alle fall å ha mitt på det tørre moralsk, og dermed ikke bare gå inn med en høyre hook til motstanderens stolhet som en annen Brauticus McBraut. Denne herren på Facebook har åpenbart forvekslet HEF med Hedningsamfunnet, en organisasjon mer rettet mot å gjøre narr av religion generelt og kristendommen spesielt. Det å være humanist betyr ikke på noe vis at man skal behøve å gå rundt med en T-skjorte med bilde av Profeten som bæsjer på seg eller Jesus med tissen hengende ut. Man kan, men det er overhodet ingen plikt, og dessuten anses det som uhøflig og litt infantilt.

Nå er jeg ikke fremmed for å le av morsomme bilder forbundet med religion, slik som dette eller dette, så jeg sitter ikke på noen høy hest akkurat. Mange vil nok også finne bildene krenkende, spesielt innavlede amerikanske kreasjonister, men jeg vil nødig at man skal forbinde et offentlig humanistisk organ som HEF med denne typen brautete frekkheter. Man kan gjerne forbinde meg personlig med det, men det er ikke noe poeng å gjøre slike ting til en del av noen offentlig debatt for å skille kirke og stat. Ærlig talt. Det blir som å gå diskutere flyktningepolitikk ved å gå i debatt med Frp og innlede med frasen "Siv Jensen spiser bæsj, derfor tar dere feil." Jeg mener, selv om det hadde vært sant (og det skal vi ikke se bort fra, i hvert fall "ta feil"-biten av setningen), så passer det seg for det første ikke, og for det andre vil det virke mot sin hensikt på alle vis. Man blir a) ikke tatt seriøst og b) provoserer til fiendtlighet og smålige debatteknikker resten av veien. Hva oppnår man med det? Fuckall.

Det smarteste man kan gjøre med stat/kirke-situasjonen er å argumentere og avvente. Nordmenn flest er tradisjonalister på sin hals, noe som betyr at en endring i noe som helst sannsynligvis helst vil ta femti år før det virkelig glir inn. Husk at vi ikke fikk TV i Norge før en god del år etter at den ble oppfunnet. Nordmenn flest frykter endringer, og derfor er vi også redde for innvandrere, nye oppfinnelser, internett, religion som ikke er kristendommen, homeopati, homoseksualitet, rar mat, og nye sorter melkesjokolade. Samtidig er vi så redde for å fornærme noen at vi nærmest blir krampaktige. Jeg husker den offentlige debatten om ordet "bindestreksbarn" (ord for barn av en svart og en hvit forelder, tidligere kalt "mulatt"). Skjellsordene haglet og Johan Golden erklærte seg selv Norges eneste neger. Problemet med å finne på nye ord på ting er at det ikke funker hvis folk ikke bruker de nye ordene.

Men tilbake til tema: Selv om vi nordmenn kanskje ikke er spesielt høflige sammenlignet med f.eks. briter, er vi fortsatt flinke til å gå stille i dørene omkring sensitive emner. Kanskje litt for flinke, men det slår faktisk alternativet som denne Facebook-fyren presenterte, som var å Rambo-sparke inn dørene og kauke "Say helloo to mai liteel freend!" De mentale bildene er mildt sagt forstyrrende. Jeg synes for min del at det er greit å være stille, men diplomatisk og overbevisende, snarere enn bråkete og latterlig. En del folk i dette landet er forstyrrende korttenkte, noe som av og til provoserer meg til å bli forstyrrende korttenkt i mine spekulasjoner over hva jeg ville gjort med disse folkene om jeg hadde fått fatt i dem og ikke hatt noen vitner. "HEF burde gå ut og støtte dem som publiserte Muhammed-tegningene." Hvorfor det, hvis de ikke er enige i aksjonen? Jepp, jeg mener også at det er fullstendig latterlig at man ikke kan lage en tegning av Profeten uten at det skal ses på som blasfemi, men i følge en muslimsk venninne av meg så er det faktisk heller ingen direkte forbud mot tegninger i Koranen - det er kulturelle dogmer som forbyr dette, ikke religiøse. Det at man ikke er uenig i protesten som ligger bak slike publikasjoner betyr ikke at man er enig i måten det gjøres på eller at man har lyst til å joine protestskrikene som i etterkant spredte seg i begge retninger. Fjær og høns. Jeg blir utslitt. Jeg lurer på om det var slik Sveits følte seg, særlig under første verdenskrig.

Den andre tingen med folk som provoserte meg grenseløst denne uken? Svaret finner du i denne artikkelen.

Trenger du oppmuntring etter dette? Ta en kikk på dette bildet, eller dette, dette, eller dette. Ble du ikke gladere nå har du for stor innsikt i hvordan verden fungerer og vil nok aldri ha et lykkelig øyeblikk igjen. Dessverre.

Spøkelser i tennene

Fanget i mobilkameraet inne på badet
som en hund fanget i en kokende sommerbil
lyset jager skygger inn i hjørnene
pupillene forvandlet til valpeøyne av flytende søvn

speil, speil, på veggen der
frels meg fra lekkasjer
fra lukten av råtnende kroppshår
sopp og rustne vannlåser

speil, speil, på veggen der
min bleke panne vasket i neonhvitt
skårne kinnbein, munnen på gløtt
spøkelser i tennene

The prettiest girl in Oslo

Jeg er dum. Åpenbart. I går natt hadde jeg reisefeber, noe jeg vil beskrive som kaldsvette, kvalme, hjertebank og søvnløshet - noe jeg alltid får når jeg vet at jeg skal ut og reise. Ergo fikk jeg jo ikke sove, og tok i stedet en lang, god nerdesession over msn med Vero, og la meg klokka fire etter å ha dusjet av meg kaldsvetten og fått presset i meg en skive med sjokopålegg. Dumt, dumt, dumt.

Så, i morges, ble jeg vekket av jobben (som jeg strengt tatt ikke har lenger) som ba meg om å gjøre noe ekstraarbeid. Nølende sa jeg ja, dersom jeg kunne få ting (en eksamensoppgave og to besvarelser) tilsendt på epost. Så jeg får besvarelsene, men ikke oppgaven. Konge. Jeg sender epost tilbake og ber om oppgaven også. Det kommer ikke noe svar før jeg må løpe for å rekke flybussen, så jeg lar det ligge og håper at jeg får nett der jeg skal overnatte. Jeg tar flybussen og rekker så vidt innsjekkingen fordi bussen er forsinket. Sjekke inn, sette seg på flyet, sove i tre kvarter, gå av flyet, finne en buss eller en trikk.

Trikken jeg fant var en av de jeg hadde fått beskjed om at ville funke. Nummer 18. Jeg får en sms fra jobben om at nå skal oppgaven være sendt. Så, etter å ha passert Aker Brygge, som så visst var fullstendig riv ruskende gal retning, ringte jeg til overnattingsverten min og spurte "hva nå?" Samtidig oppdaget jeg at nummeret på trikken plutselig hadde skiftet til 12. WTF? Så jeg går av trikken, jabber litt geografi over telefonen med verten min, og finner til slutt en trikk som stemmer. Det er hyggelig å endelig være på rett vei, og jeg får masse oppvartning der jeg skal sove. Nett får jeg også, og sjekker eposten min etter den oppgaven som skulle vært tilsendt. Nada.

Så kommer tiden for å forlate leiligheten og dra til Arcon. Grunnen til at jeg er i Oslo. Jeg skal delta og observere spill og lek der oppe, og intervjue folk om rollespill som hobby. Jeg kommer til de ganske nitriste sekstitallslokalene til Wilhelm Bjerckes Hus på Blindern, og tenker umiddelbart: Hvorfor vil noen studere her? Utendørs er området ganske fancy, men innendørs minner det mest om en gammel og lite vedlikeholdt barneskole fra da jeg var sju. Når alt er dekket med plastlag som liksom skal forestille tre, og stoppen tyter ut av stolputene, da holder det ikke å ha montert inn en hypermoderne flatskjerm med rullende infotekst i veggen. Sorry mac. Folk som er der oppe er noen jeg kjenner og masse ukjente, og det går for det meste i litt tjukke mennesker som ikke har fått alt for mye sol. Det er mye skjegg og briller å se. Det er i grunnen ikke noe galt med noe av dette, men det er en viss aura av "nerd" som bare ligger tjukt utenpå og gjør meg litt ekstra bevisst på tingenes tilstand. Det slår meg at jeg kanskje ikke er blant de styggeste menneskene på jorden.

Ok, dette høres kanskje litt slemt og hyklersk ut, siden jeg heller ikke akkurat er noen kurv med frukt, men i mange tilfeller har stereotypene litt rett. Jeg beklager.

Av andre interessante opplevelser jeg har hatt i dag: Jeg har møtt en liten dansk-svensk gårdshund om heter Odin. Han er utrolig spretten og aktiv, og har tygd på omtrent alle mine hjørner i løpet av den korte tiden vi har kjent hverandre. Han minner om en hundeformet mixmaster, så aktiv er han.

Oppdateringer av faktiske aktiviteter på Arcon kommer i morgen.

Murr!

Så, her sitter jeg, noen minutter til min egentlige planlagte sengetid, og murrer. Jeg har nettopp sett ferdig episode 16, sesong 4, av House MD og føler at selv om jeg trodde dette var et sickness-of-the-week-show som ikke var mer interessant enn Houses neste fornærmelse mot staben sin, så må jeg si at serien faktisk titt og ofte overrasker positivt med andre elementer. Jeg skal ikke røpe mer. Se serien. Ja, hele.

Nettopp måtte jeg si nei til ekstra vikartimer i morgen fordi jeg skal trekke en tann rett etter den vanlige arbeidstiden. Jævla skit-tenner! Hadde jeg ikke hatt denne avtalen hadde jeg tjent ytterligere 350 kroner i stedet for å bruke det dobbelte på å bli kvitt en bit av kraniet mitt. Jeg hater å måtte skuffe den personen som bestemmer om jeg får komme på jobbintervju til en lignende stilling som den jeg har i dag.

Jeg liker jobben min. Det er det søttan ikke mange som kan si. Men dessverre er det ikke jobben-jobben min. Det er et vikariat. For "voksne" elever. Elever som skjønner en spøk. Elever man slipper å oppdra. Elever som ikke griner og ikke vil ha på seg varmebukse når det regner ute og de vet at de kommer til å rulle seg i søla og slåss om plastbiler. Jeg er lærer, men jeg er ingen oppdrager. Jeg er interessert i faget mitt, ikke i hvordan jeg skal få tiåringer til å slutte å lugge hverandre og rope "sjærestepar" som om det var noe de fikk betalt for.

Tidligere i aften hadde jeg den glede av å se den nyeste Indiana Jones-filmen, til min store og hjertevarmende glede. Det var en fullstendig OK-pluss-film, med alle elementer som hører hjemme, med en herlig liten vri som jeg ikke hadde tenkt hørte til i Indy-sjangeren (jepp, jeg ser på det som en egen sjanger). Jeg skal ikke si mer! Grunnen til at jeg så den akkurat i kveld var at jeg måtte rømme huset for en Indy-og-pils-maraton som kjæresten min skulle ha med kompisene, mens jeg egentlig skulle legge til rette for klassen jeg skal ha opp i skriftlig eksamen i engelsk om en knapp uke. I stedet ble det kino. Det er komplett umulig å konsentrere seg om noe som helst av arbeid når man sitter i et kjøkken med åpen dør til stua og hører på vittig banter.

I morgen skal jeg som sagt trekke ei tann og deretter reiser jeg til min mor på helgebesøk for å rette stiler og gå lang tur med hund i dertil egnet skog og mark. Det blir bra.