Det støggast trøndersk ordet

I går (19. juli) var jeg i det nydeligste bryllupet jeg noen gang har vært. Nå har jeg riktignok bare vært i tre, og det er mulig jeg er partisk siden det var i dette siste jeg følte at jeg hørte hjemme. Tidligere har jeg vært i bryllup to ganger som kjærestens "pluss én", og sist var han også forlover, noe som gjorde at jeg såvidt så snurten av ham i løpet av dagen og kvelden og natten. Denne gangen var det også mine venner som ble smidd i hymens lenker, hva nå det egentlig skal bety. Jeg pleier ikke å være så stor fan av bryllup, fordi jeg igrunn mener at ekteskapet er en utdatert institusjon som bare har praktiske funksjoner, og ikke feirer kjærlighet: Det er økonomisk trygghet i det, men bare dersom ingen av ektefellene er uføre eller arbeidsledige. Det er trygghet for eventuelle unger i det, men ikke dersom man ikke har unger, og man bare kan skille seg.

Jeg innrømmer at jeg nok er merket av det faktum at mine foreldre skilte seg da jeg var rundt sytten-atten. Det var klart at de både hadde lyst til og burde ha gjort det mye tidligere, og jeg tror ikke de hadde det så bra i perioden før dette. Å "holde sammen for ungene sin del" er ikke et godt grunnlag for å tyne seg gjennom et skakkjørt samliv, og kan gjerne til og med gjøre ting verre. Nå hadde mine foreldre i all sin fornuft valgt å hele tiden informere oss ungene og forsikre oss om at ting skulle gå bra, og all ære til dem for å ha greid å oprettholde et slags vennskap selv mange år etter skilsmissen og med nye partnere på hver sin kant. De er flotte mennesker på alle vis, men å være gift greide de ikke. Dette får meg til å tro at ekteskap ikke er ment for alle.

Likevel var jeg ikke uberørt av helgens bryllupsfest. Jeg skal ikke si så mye om talene av frykt for å tråkke på noen tær som jeg egentlig ikke kjenner menneskene til, men både brudens og brudgommens taler samsvarte med de personene jeg kjenner dem som. Fabelaktige folk. Det var ikke så mye fjasete romantikk, ikke noe kliss, ikke noe rosafarget tjafsitjafs. Det var direkte og ekte, det var jordnært og rett frem, uten mellomlegg, rett i fletta LOVE. Det ga meg troen på at om man ikke nødvendigvis skal gjøre hver minste ting sammen så kan man i hvert fall ha seg en real fest og feire det man har her og nå.

Til neste år skal jeg i kast med min første tale i et bryllup. Da er det jeg som skal stå i brudepikekjole og prate om første gangen jeg møtte bruden. Jeg som skal drite ut brudgommen før forloveren rekker å gjøre det. På vekselvis norsk og engelsk. Det kan bli spennende. Eventuelt kan det bli katastrofalt. Særlig siden brudens familie ikke kan et kløyva ord norsk bortsett fra noe banning og ingrediensene i husholdningssaft.

Ellers benytter jeg sjansen til å promotere bandet som spilte i bryllupet, folk/rockbandet Glød - Trondheimsbasert, bestående bl.a. av to veldig gode venner av meg (og resten av bandet er også greie folk). Følg med på deres karriere, og man vil etter hvert kunne høre låter med tekster skrevet av yours truly. På nynorsk. Jeg er ingen fan av nynorsk, men når man en gang skal synge på dialekt er det kanskje litt greiere å forholde seg til det enn til bokmål, som ofte kan bli for oppstyltet. Glød, altså: Finn, lytt, lik. Det ligger ikke så jævlig mye ute på nett enda, av den enkle grunn at bassisten (som legger ut ting) er litt sløv. Disclaimer/redigering: Det er ikke bassisten, men vokalisten som legger ut ting. Beklager. Sløve vokalisten!

Jeg ble her om dagen ferdig med boken Snuff av Chuck Palahniuk. Ikke egentlig blant hans beste, men med groteskt mange ukjente(?) og skremmende detaljer fra pornoindustrien. Ikke skremmende som i "folk blir utnyttet", for det vet man jo strengt tatt fra før, men mer skremmende fordi det er så mye sært. F.eks. påstanden om at hvis man smekker i stedet for å presse på huden der man nettopp har vokset bort kjønnshårene, vil det stagge smerten bedre. Og at Hitler var oppfinneren av den første oppblåsbare Barbaraen. Obskuriteter, absurditeter, og en ganske spesiell historie. Slutten skuffet meg litt, men bare litt. Den er verd å lese.

Av TV driver jeg for tiden og ser My Name is Earl. Den anbefales på det sterkeste. Det er en feel good-serie med gode skuespillere i kule roller. Den driver ap med den amerikanske white trash-kulturen samtidig som den portretterer personer derfra i et velmenende lys. Ulovlige immigranter, yrkeskriminelle, tilbakestående, lause kvinnfolk, knarkere, eks-skjønnhetsdronninger, rednecks, hicks, token black guys. Flott blanding. Jason Lee har vært en av mine favoritter av B-skuespillere ganske lenge, faktisk helt siden han hadde en liten rolle i Almost Famous fra 2000, samt hatt småroller i omtrent alle filmer Kevin Smith noen gang har hatt de lubne små sossissfingrene sine borti. Earls tilbakestående bror spilles av samme kar som i sin tid spilte feit nazist i American History X fra 1998. Jeg lar meg lett imponere av noen som greier det spranget, for å si det sånn, selv om nazister ofte kan omtales (and justly so) som tilbakestående.

Næh. På tide å legge seg, kanskje? Med denne linken sier jeg god natt: TV Nord-Trøndelag.