Et blogginnlegg hvori jeg erklærer min gryende galskap

Det sies at dersom man fremdeles er så tilstede at man greier å stille seg selv det ærlige spørsmålet "Holder jeg på å bli gal?" så er dette bevis nok for at man ikke er det. Det samme gjelder forøvrig diverse andre varianter av nettopp denne spørsmålsstillingen. Jeg har i det siste begynt å lure på om denne teorien holder vann.

Jeg tror nemlig at jeg er i ferd med å bli kaklende gal.

Grunnen?

Vel, jeg har denne ... tja. La oss kalle det gaven. Jeg har denne gaven. Den lar meg se personer som ikke eksisterer. Det vil si, ikke en Sixth-Sense-I-see-dead-people-greie, men en greie hvor jeg ser folk som ikke har vært levende, ikke spøkelser, men rett og slett personer som ikke finnes. Det vil ikke si (for ikke å uroe noen unødig) at jeg ser dem fysisk manifestert mens de beveger seg rundt i virkeligheten, det vil bare si at jeg ser dem for meg. Jeg analyserer dem og deres følelsesliv. Noen ganger er de veldig like meg, noen ganger ikke. De fleste ligner litt, men man søker jo også fellestrekk med de virkelige menneskene man omgås, så jeg ser ikke på det som noe spesielt. Noen ganger lever disse personene sine egne liv. De vil bestemme. De har egen vilje. Noen ganger tar de bolig i tankene mine og fordriver andre ting - ting som kanskje er viktigere i denne virkeligheten.

Man forstår at jeg føler meg litt sprø?

Nå skal det sies at fantasien min alltid har vært litt vill. Eller velutviklet, for å sette det i et bedre lys. Jeg har alltid skrevet fiksjon, og dette, kombinert med at jeg spiller en del rollespill, gjør at det finnes en hel mengde oppkonstruerte fiksjonelle personer omkring meg som krever oppmerksomhet og analyse. Og alt er gjørbart i ord, skriftlig eller muntlig. Ordet er mektig, og jeg har det som regel i min hule hånd. Med ordet kan jeg skape verdener og personer. Ordet er i seg selv guddommelig på den måten. Og jeg, som kontrollerer det, kan kanskje sammenlignes med en guddom?

Kanskje det er det at jeg sammenligner meg selv med gud, som gjør meg sprø?