Green? Super Green!

I går dro jeg, kjæresten min og en kompis med overordentlig autistisk kunnskap om Marvel-helter på kino for å se The Incredible Hulk (som på INGEN måte må forveksles med Ang Lees voldtekt av Hulk-konseptet fra 2003 - all ære til Ang Lee for Brokeback Mountain, som var en kjempefilm, og for Snikende Ullteppe, Hoppende Giraff, men tegneserier kan han ikke).

For å få det ut av verden: Jeg hadde ikke så store forhåpninger. Hulk virker på meg som den teiteste superhelten i verden, kanskje med unntak av Ant-Man, som er hakket teitere, men likevel... blir grønn når han er sinna? Jeg mener, hallo, seriøst, lizzm. Da hjalp det liksom lite at min alle tiders yndlingsfilmskuespiller Edward Norton skulle spille hovedrollen som Bruce Banner (Dr. Jekyll til Hulkens Mr. Hyde), og at rollelista ellers var prydet av navn som Tim Roth og William Hurt. Liv Tyler kan jeg styre meg for. Hun er nå overordentlig pen, da, og hvisker mye i stedet for å prate.

Hvis du absolutt ikke vil vite NOE om filmen i det HELE TATT foreslår jeg at du slutter å lese nå, og i stedet går og ser filmen. Så kan du komme tilbake og lese videre. Jeg har ikke lagt inn noen store spoilere, men gjør korte og uspesifikke referanser til enkelte scener. Du er advart.

Uten å spoile filmen for mye kan jeg si følgende: Bætten døli. Ikke bare greide jeg å godta filmen og konseptet som mindre teit i konteksten, men jeg likte filmen veldig godt. Edward Norton har det med å gjøre fantastiske rolletolkninger, men Tim Roth hadde jeg ikke sett på film på svært lenge, og jeg fikk imponert sokkene av meg ved flere av hans scener i filmen. Liv Tyler greide å ikke være uspiselig selv om hun hvisket alle replikkene sine, og øyeblikkene hvor Betty og Bruce delte noe spesielt ble veldig tydelige og "ekte" uten masse styr og svulstighet. Både Stan Lee (skaperen av Hulk) og Lou Ferrigno (mannen som spilte Hulk i TV-serien fra 1977) hadde cameos, og ett sted i filmen ble det gjort en referanse til den karakteristiske lilla shortsen til tegneserie-versjonen av Hulk. Og igjen, som i Iron Man fra tidligere i år (ikke fått med deg hintet i Iron Man? Se den igjen, og ikke gå under rulleteksten), droppet Marvel mer enn et hint om at det vil komme en ensemble-film fra dem i fremtiden.

Denne filmopplevelsen har ikke bare fornyet min tillit til Edward Norton (som falt litt etter Down In The Valley, siden jeg enten bare ikke "tok" den, eller fordi den var utrolig traurig som film), men den har gitt meg insentiver til å lage et nytt blogginnlegg om skuespillere jeg liker. Stay tuned. Og gå for ellevte og se The Incredible Hulk nå da.