OMG the Angst er bra for deg

Jeg er i bedre humør og PC'en min er berget. Det er litt mindre varmt ute, så jeg slipper å dø av heteslag. Til gjengjeld har jeg greid å åpne den digre kjeften min på litt for vidt gap igjen, besserwisser som jeg er, og burde kanskje lære meg å passe mine egne saker. Jeg ba dog om unnskyldning, men har ikke fått noe videre respons på det. Nuvel.

Det eneste som gjenstår å fortelle fra Paris-turen er hjemreisen. I en flott gest av vennlighet fikk vi byttelåne metropass med de to kompisene våre slik at kjæresten kunne følge meg hele veien til flyplassen Charles de Gaulle. Hadde jeg vært en berømt død statsleder hadde jeg nok ønsket at man kalte opp noe hyggeligere etter meg, som f.eks. et mottak for hjemløse kattunger eller en park. Flyplassen de Gaulle var ikke koselig i det hele tatt. Som flyplasser flest. Det som var enda mer frustrerende var at toalettene lå på utsiden av sikkerhetskontrollen. Jeg, som hadde gått gjennom sikkerhetskontrollen så fort jeg kunne for å spare tid, hadde stått i kø i tyve minutter og endelig sluppet igjennom, da jeg oppdaget at jeg måtte gå ut igjen for å gå på dass. Og det måtte jeg til slutt bare innse var høyst nødvendig, så jeg gjorde det. Og måtte selvsagt stå i ny kø gjennom sikkerhetskontrollen etterpå. Jeg vil gjerne vite hvilket jævla brilliant geni det var som fant på denne ordningen, slik at jeg kan spore ham opp og tvinge ham til å stå i en kø helt til han tisser i buksa og deretter slå ham ihjel med en metalldetektor.

Det var selvsagt uutholdelig varmt på flyplassen, på flyet, og da vi mellomlandet på Arlanda i Stockholm var det jaggu ikke likere der heller. Bedre ble det ikke av at jeg kjøpte taxfreestæsj til ryggsekken holdt på å sprenges, slik at skuldrene mine truet med å ramle av i protest mot den dårlige behandligen. Da jeg endelig landet på Værnes var jeg så føkkt i kroppen at jeg trodde jeg skulle sparke bøtta. Rett på flybussen bar det, og jeg var hjemme rundt åtte på kvelden. Søndag. Uten mat i kåken. Da hadde jeg reist kontinuerlig siden elleve om morgenen - det er ni føkkings timer, det. Rett etter at jeg kom hjem fikk jeg besøk av søsteren min og kjæresten hennes, og fikk vist dem de mange håpløse bildene jeg hadde tatt under turen. Deretter gikk jeg til en brustadbu og kjøpte meg ferdigmat. Home sweaty home!

Så nå er det i gang med forberedelsene til laiv i september. Jeg skal spille en rolle som ikke egentlig har noen gruppe å spille sammen med, men jeg håper å kunne slenge meg innpå stort sett alt som foregår og stikke nesa mi alle steder - særlig der den ikke hører hjemme. Det som bekymrer meg mest er at jeg egentlig ikke har råd til å kjøpe mer stoff til kostymet mitt, siden jeg ikke eier penger i det hele tatt. Jeg bekymrer meg også for at jeg ikke har lært meg det noe intrikate skriftspråket til laiven enda, faktisk ikke begynt heller, og at jeg ikke egentlig har nok kunnskap om verdenen og settingen til å klare å uttale meg om recent events i spill. Foreløpig skal jeg delta på en enkveldslaiv der jeg skal introdusere rollen min til gruppen jeg skal reise sammen med (og dermed ankomme i spill sammen med), selv om jeg ikke aner hvordan rollen min er, bare hva konseptet skal være. Så det blir vel mest improvisering. Jeg kan å improvisere, men noen ganger er det greiest å kunne forberede seg litt - noe jeg ikke føler jeg får sjansen til denne gangen. Det stresser meg litt, men jeg gleder meg til laiven.

Rollespill har jeg også fått spilt litt av denne uken, men "bare" de tre første dagene. Først en real hack'n'slash-episode av spin-off-kampanjen til Den Store D&D-kampanjen vår (som har vart i fire og et halvt år). Dette er en gruppe som driver og spiller igjennom den siste eventyr-trilogien til Forgotten Realms som ble gitt ut i 3.5 før WotC "tok på seg langunderbuksa for å dekke mest mulig, men lot rumpeklaffen henge åpen så de kan bli rævpult av andre rollespillutgivere" (som kjæresten min uttalte i etterkant av utgivelsen av 4th ed). Hele gruppen var døden nær opptil flere ganger, og gitt det apokalyptiske resultatet dersom vi feiler eventyret, begynner det å sitre litt i engstelsesmusklene. Det er mulig vi føkker over verden, for å si det sånn. Kan bli morsomt. De to neste dagene spilte jeg Star Wars. Vår kampanje foregår i en håpløs alfa-utgave av 4th ed d20, men er underholdende pga apokalyptiske plottlinjer (ser man et mønster i min rollespilling her?) og drama mellom rollene, samt kule npc'er og medspillere. Jeg koser meg som regel glugg ihjel, men nå er det slutt, for nå flytter SL til Oslo for å selge sjelen sin til Satan (les: bli advokat). Det er trist og leit, men livet er ofte det, så det tar jeg ikke så tungt i grunn.

Apropos rollespill, så skal det jo gjerne handle om noe angstete for å maxe ut dramatisk potensiale. Som en rollespillende kompis sa nettopp: "OMG the Angst er bra for deg." Jeg tror han har rett. Jeg tror det er rensende for oss spillere å få leve ut litt fantasi-angst for å sette hverdagsangsten litt i perspektiv. Jeg har allerede hodet fullt av idéer til andre personer jeg vil skape og spille ut livet til. Om jeg ikke glemmer mitt eget liv oppi alt dette? Næh. Jeg våkner fremdeles hver morgen med monsterånde og verkende albuer, med kjæresten ved min side, døde møll på kontoen og dårlig hår. Jeg er kanskje ikke så jævlig godt forankret i virkeligheten, men jeg vet godt hva som er virkelig og ikke. Jeg vet også at jeg ville foretrukket virkeligheten dersom jeg hadde måttet velge.

Nå skulle jeg til å trekke en parallell til The Matrix, men så slo det meg at den ikke vil passe. Neo velger virkeligheten fremfor illusjonen, men han velger ikke den virkeligheten han har levd i til nå; han velger den som - inntil nylig og for alt han visste - ikke fantes. Han blir revet ut av hverdagen for å møte et dilemma: hvorvidt han skal velge å tre inn i en annen verden. At denne verdenen tilfeldigvis er virkeligheten og det han har levd i til nå er en illusjon, er uvesentlig. Han velger det nye og spennende fremfor det gamle og "trygge". Jeg for min del ville valgt det som er virkelig, fordi noe annet ville vært egoistisk. Nå tror jeg a) at det ikke er noen Matrix, og b) at jeg babler, så jeg skal gi meg. Til og med jeg har mistet tråden nå.

See ya later, carburetor.

Vil du være sola mi

Da har jeg sett midnattssola for andre gang i mitt liv. Denne gangen så den mistenkelig ut som den vanlige sola, og jeg mistenker at det er fordi den er den vanlige sola. Sist var den rød, men det var (sier folk som vet sånt) fordi det da var senere på året. Jeg befant meg dessuten lenger nord den gangen. Det er kanskje femten år siden nå, om ikke mer.

Kjæresten min kjøpte seg en Nintendo DS like før ferien. Dels fordi han "samler på" konsoller (han er fra før av den stolte eier av en Nintendo 64, en Nintendo GameCube, en Nintendo Wii, og en Xbox 360), dels fordi han trenger noe å gjøre når vi sitter på flyplassen og venter på flyet til Paris i sommer. Han har også brukt den flittig her oppe i Lofoten, og strever for øyeblikket med det lange, men stemningsfulle spillet Legend of Zelda: Phantom Hourglass. Zelda-spillene er en av mine favoritter blant TV-spill, og jeg ble igrunn veldig skuffet over at spillkontrollen til Phantom Hourglass tar på senebetennelsen min mye mer enn vanlige spill og konsollers kontroller gjør. Å holde i en stylus i timesvis når man får litt vondt av å skrive julekort, er ikke akkurat optimalt. Jeg får dermed holde meg til nyervervet litteratur, og er i full gang med Chuck Palahniuks siste, Snuff. Gjett hva den handler om.

I morgen skal jeg på vikingmuseet på Borg. Gleder meg veldig. Jeg er ikke spesielt opptatt av vikingtiden som sådan, men danske Peter Madsen fenget naturlig nok mitt barnesinn med sine tegneserier om norrøne guder den gangen jeg var liten jente (rundt åtte år, kanskje?). Jeg fulgte opp med å lese Tor Åge Bringsværds "Vår Gamle Gudelære"-billedbokserie (se forrige post), og var dermed hekta på - vel, ikke akkurat vikinger per se, men hekta på mytologi. Neste ut var den greske gudelæren, den egyptiske, og derfra ballet det på seg litt. Jeg spiller mye Forgotten Realms fordi den settingen har en så velutviklet og spennende pantheon. Jeg er oppdratt "strengt" ateistisk, noe som kanskje har bidratt til min økende interesse for religion som fenomen og guder som personligheter i fortellinger. Hvem vet.

Forøvrig var jeg innom verdens mest creepy dukkemuseum i dag. De hadde mange gammeldagse dukker i glassmontere. Dukkene så ut som veldig ondsinnede og hysterisk sinnssyke unger. Hadde det vært mørk natt, hadde jeg sannsynligvis fått frysninger. Utenfor sto en tralle full av tørkede torskehoder som skal sendes til Afrika. Det var til og med en sak om disse torskehodene i helgens utgave av Magasinet (men ikke i nettutgaven, ser det ut til). Knær og lår verker som satan etter to turer i går og to (kortere) i dag. Jeg merker at det skal bli godt å komme hjem og spille litt rollespill.

Jeg skulle også gjerne sagt noe om ordet "nerd", siden det går en minidebatt om saken på hyperions rollespillforum akkurat nå. Men jeg gidder ikke. Det betyr rett og slett ikke så mye for meg. Saken er at "nerd" kan oppfattes som negativt, og har blitt det i mange år, mens noen vil ta uttrykket tilbake og gjøre det til sitt eget (altså positivt), og andre igjen hevder at dette allerede er blitt gjort. Jeg vet ikke, jeg. Jeg bruker ordet ganske ukritisk, men så er jo jeg av generasjonen som pleide å synes det var greit å si "neger" da vi var små. Det er jo ikke like greit lenger, naturlig nok. Likevel tar jeg meg i å bruke ordet til "husbruk". Selv om den utrolig vakre, mørkhudede damen i Hotel Cæsar (jeg husker ikke hva hun heter, og gidder ikke Google det i farten) har sagt til avisene at hun blir såret av at folk i det hele tatt vurderer å bruke det ordet. Jeg diskriminerer jo helst ikke, men skulle jeg diskriminert henne hadde jeg i hvert fall valgt andre grunner enn hudfargen. Da hadde jeg heller valgt å plukke på f.eks. det faktum at hun er med i Hotel Cæsar. Men jeg vil jo, som sagt, gjerne unngå diskriminering.

Selv har jeg blitt diskriminert for å være jente og like jenteting. Så, da jeg begynte å gjøre gutteting, ble jeg diskriminert for å være jente som gjorde gutteting. You cannot win. Nå er jeg en person som gjør ting. Ferdig med det. Båser er ikke helt min greie, selv om jeg liker å forsøksvis prøve ut båser jeg har funnet på selv. Det verste jeg vet er forsåvidt situasjoner der jeg er forventet å tilpasse meg konvensjoner. Sånn som at jeg skal i bryllup i sommer, og må kle meg pent og oppføre meg, holde albuene av bordet og la være å rape. Jeg må ha på meg pensko. Kjole. Jeg hater kjoler with a vengeance, og vurderer å komme i dress og slips. Slik som Frida Kahlo en gang gjorde på et familiebilde - og det var på 20-tallet. Jeg lurer på om jeg kanskje egentlig har en liten drag-king i magen? I så fall er kanskje ikke et bryllup rette stedet å definere det på. Ikke for det, jeg har nok grundig definert meg som en veldig lite damete dame tidligere, så det er kanskje ikke så sjokkerende for dem som kjenner meg godt.

To dager til vi reiser hjem til Trondheim.