I den mørke time

Demonstranter, semitter, palestinere, landsmenn - lån meg deres ører. Eller øyne, i dette tilfellet. Vi er inne i en mørk tid, ikke bare fordi det er mørketid, men også fordi det bryter ut en krig om solidaritet mellom to sider i et land som er så langt unna vårt eget, og det gir større konsekvenser her hjemme enn jeg hadde ant. Det er sinnssykt. Jeg maner ikke til at man skal ignorere det som skjer utenfor landegrensene våre, men jeg advarer mot et engasjement som leder i en destruktiv retning snarere enn mot fred. Engasjement som leder til vold når det man burde protestere mot er vold i utgangspunktet.

Vi kan si hva vi vil om de to sidene i Gaza. Men på begge sider står det mennesker. Mødre og fedre, sønner og døtre, onkler, kusiner, bestefedre, naboer, skolekamerater, arbeidskolleger, homo sapiens. Det er kanskje mulig å forstå raseriet fra begge sidene der nede. Men hvorfor skal det gå ut over gamle mennesker og uskyldige barn i Norge? Hvorfor skal det gå ut over politiet, over andre, fredelige demonstranter? Det er som om vi har gjort oss selv til voodoo-dukker for de stridende der nede, oss og alle andre som befinner seg i nærheten. Menneskenes sinn er voldsomme og enkle, og de lar seg lett forlede.

Det er krig, og det får vi merke. Her mindre enn der, men vi merker det. Da jeg hørte om at en kvinne i Israel hadde uttalt om palestinerne at man burde "jevne det hele med jorden", ble jeg ikke rasende. Jeg orket ikke. Jeg vurderte om jeg ikke burde bli trist i stedet, men jeg orket ikke det heller. Det er blitt en vanesak, og det er det som bekymrer meg aller mest av alt. Den dagen jeg ikke lenger føler meg ille til mote av den typen nyheter som vi har hatt de siste dagene, den dagen kan jeg like gjerne rulle meg selv sammen og dø. Da er jeg nemlig lite verd.

"Det er ikke sant at vi er som dyr," sier Odd Børretzen. Jeg vet ærlig talt ikke. Det ville kanskje vært en fornærmelse mot dyrene å si at vi er det.