Sol ute, sol inne

Lofoten. Det er, for å si det mildt, jævla føkkings vakkert. Og det er for en gangs skyld ikke ironisk eller sarkastisk ment fra min side. I går og i dag har jeg og kjæresten kjørt rundt og sett på fjell. Fjell overalt. Grønne fjell. Sånne landskap som gir meg lyst til å spille fantasyspill og skrive dikt. Plutselig faller liksom puslespillbitene på plass med hensyn til alle kunstnerne som befolker denne øygruppen. Folk i byer skriver dystopier. Folk på landet lager spektakulær arkitektur og maler landskap på husveggen.

Huset vi bor i er et hus med flere leiligheter, hvor min far leier den ene. Naboene er stort sett stille med unntak av en hund som krafser rundt i leiligheten over, men det kan jeg leve med. Dog: klokka halv fire i natt, etter å ha ligget en halvtime og hørt på noe spetakkel som liksom skal forestille musikk fra naboleiligheten, følte jeg meg til slutt tvunget til å stå opp og hive småstein på ruta til naboen. Hun hadde etter eget sigende sovnet av med musikken på full peis, og virket som om hun ikke helt var ved sine fulle fem. Men det ble da stille.

I går kjørte vi milevis for å se på ei kunstsmie på Sund. På veien stoppet vi ved det lille kristensamfunnet Guds Menighet, som kjøpte opp en bygd ute ved havgapet for årevis siden, og har bygd det opp igjen komplett med egen skole, glassblåseri og keramikkverksted slæsh kafé. Jeg aner ikke hvem disse menneskene er, men jeg blir litt nervøs av hele sekter med unabombere som isolerer seg ute på den ytterste nøgne ø og nekter å bo i menneskebyene fordi de er så annerledes. Etter å ha blitt jaget av måker og betalt tyve spenn inngang for å se en svett utlending kleime litt med et glasshjerte, dro vi derfra. Da vi endelig kom frem til Sund var smia selvsagt stengt, og jeg var blitt så sulten at jeg ble irritabel og sur. Hurra for lavt blodsukker! Da vi endelig stoppet på en Bunnpris som solgte salat (fra salatbar) i løs vekt, ble det å spise som Homer Simpson før vi kjørte hjem igjen. Bare hive mat inn i kjeften i høy hastighet. Spennende. Hadde jeg bomma litt hadde det vel vokst maiskolber ut av nesen min i løpet av natten.

Det er ganske pussig hvordan jeg slutter å være i stand til å kontrollere hmøret mitt dersom jeg er sulten eller trøtt. Det er litt som å ha mensen, bare uten alt blodet og den stadige bekreftelsen på at jeg er fertil. Når jeg er sulten eller trøtt blir jeg grinete som en liten unge. Jeg blir i hvert fall utålmodig! Alt skal helst skje i går, eller i det minste for fem minutter siden, og uten at jeg skal behøve å spesifisere hva. Dette er nok til å drive hvem som helst til vanvidd, inkludert meg selv.

I dag gikk jeg, min far og min kjæreste over et fjell og etterpå rundt det. Stien over fjellet var tidligere brukt til frakt av varer fra gårdene på bortsiden, og var halsbrekkende bratt og humpete. Jeg ble svett som underbuksa til Bjørn Dæhlie under Lillehammer-OL, og benyttet enhver anledning til å stoppe og fotografere noe. Etter at vi hadde dratt tilbake til Stamsund og spist middag, og deretter vært på enda en sightseeing i bil, sovnet jeg på hjemveien. Sol midt på natten friker meg fortsatt litt ut.

Det manglende mellomledd

En av mine mer verdifulle egenskaper er mine diplomatiske evner. Svært få har sagt dette, så nå er det mulig jeg har begynt med selvskryt, men jeg innbiller meg at jeg er god til å oppfatte sosiale situasjoner og løse dem. Muligens ikke mine egne, men andres. Jeg er bittelitt ekspert i å se flere sider av en sak og finne argumenter både for og imot. Dette tjener meg godt, bortsett fra når jeg blir nødt til å løse opp i alle krangler som oppstår. Det vil si, jeg vil jo gjerne få folk til å slutte å krangle, og å kunne være uenige uten å lage masse ståhei for det... men jeg ser jo helst at de lærer å gjøre dette selv.

Flere ganger har jeg vært nødt til å gripe inn i konflikter jeg ikke aner hvordan oppsto. Noen ganger tror jeg ikke at folk snakker sammen i det hele tatt. Men hvordan klarer de da å lage krangler? Hvem vet.

Det til side: Jeg er i Lofoten. Her er det sol hele føkkings døgnet. Det er fjell og hav og måker og sol. Og kunstnere! Det er tre teaterbygg og fjorten lokalkunstnere i området. Hvis du snubler i fortauskanten (der det er fortau, da) kan du være sikker på at den som hjelper deg opp er kunstner av noe slag. Nærmeste nabo er et omreisende kunstner-ektepar. Det er tre gallerier i nærheten, en kulturskole, og to brukthandlere/antikvitetsbutikker. Et stykke unna ligger et vikingmuseum, et glassblåseri, et kristent minisamfunn, og et katolsk kloster med polske munker. Dette er noe annet enn Trondheim og omegn.

Jeg, min kjæreste og min far kjørte i kveld fra Stamsund, hvor fattern bor, til Leknes for å handle dagligvarer. På vei tilbake viste han oss et strekk av veien hvor høststormene for noen år siden hadde tatt tak i kampesteinene i sjøen, slengt dem opp på asfalten, og ødelagt veien et stykke. Der mente han det var "spennende å gå seg tur når det er storm". Nevnte jeg at faren min sannsynligvis er litt gal? Sa jeg "litt"? Jeg mente veldig.