Elefantens forbannelse

Mennesker er, i motsetning til elefantene, flinke til å glemme. Enkelte traumatiserende opplevelser blekner henimot forsvinnelse. Ting som har skjedd med oss, forferdelige ting, triste ting, forsvinner. Vi tryller dem bort fordi vi, innerst inne, ønsker å glemme - fordi vi ønsker å leve lykkelige.

Noen ting er vanskeligere å glemme enn andre. Noen ganger føles det som om jeg glemmer de gode tingene og husker de skrekkelige, oftere enn omvendt. Men det stemmer ikke.

Jeg gjennomgikk en personlig krise i fjor vår som jeg ennå ikke er kommet helt over. Like før jul bragte jeg opp minnene fra krisen, og de traff meg like hardt som om det nettopp hadde skjedd. Det at jeg hadde "glemt" krisen gjorde minnene sterkere og mer traumatiske da de først ble bragt til overflaten. Det jeg derimot husker kontinuerlig fra den tiden er støtten jeg fikk fra alle vennene mine og familien min - så mange hjelpende hender, fine klemmer, og snille stemmer som sa trøstende ord. Jeg lærte hvor heldig jeg til syvende og sist er, i kraft av meg selv og hvem jeg er i selskap med andre som er glade i meg. Før krisen hadde jeg vært smått deprimert - arbeidsledig, uinspirert... men krisen ristet meg ut av det og inn i en annen type depresjon, en der jeg først og fremst måtte lære å overleve, deretter at den eneste som kunne hjelpe meg var meg selv. Jeg hadde ikke lenger en samboer, heller ikke et hjem... men jeg hadde venner og familie. De kunne selvsagt ikke gjøre alt for meg - det viktigste var at de fantes, at jeg kunne føle at jeg var elsket, så kunne jeg klare resten selv. Dette er viktig lærdom jeg sitter igjen med, som jeg ikke ville gitt bort for alt i verden.


Så snudde tilværelsen seg brått, og jeg satt igjen - endelig lykkelig - med kjæreste, jobb... og de samme gode vennene. Trodde jeg. Til jeg fant ut at ikke alle var like fornøyd med at jeg var lykkelig. Jeg er fremdeles usikker på hva som skjedde.

Arbeidet tar i dag mesteparten av min våkne tid på ukedager. I tillegg til dette er jeg tvunget til å trene regelmessig på grunn av smerter i ledd og muskler. I tillegg er jeg en ensom ulv som liker å sitte i stillhet og lese en bok når jeg har tid. Dernest kommer sosialisering med kjæreste, venner og familie. Jeg som var vant til å være ledig nærmest døgnet rundt tidligere, har innsett at når man jobber, særlig i et yrke som mitt, så opplever man at det blir knapt med tid, man opplever et forventningspress, og man opplever stress selv når man ikke befinner seg innenfor arbeidstida direkte.

Dette innebærer at folk jeg tidligere kunne sosialisere med utover lange kvelder og netter, ikke får like lang tid i slengen. Det fører til at jeg ikke orker å bare ta en pils på en ukedag, eller vie alle ettermiddagene mine til å besøke venner eller spille rollespill hele natten. Man kan si hva man vil om at "alle har da jobb, og takler det sosiale likevel", for det er sikkert sant. Men for meg er det en overgang å gå fra en 0-timers til en 42-timer arbeidsuke. Ja, 42-timers. Det er ikke ferie vi har, vi lærere, det er avspasering. Så vet dere det.


Det verste oppe i alt dette er at jeg føler meg såret når folk i omgangskretsen min sier at jeg ikke bryr meg om dem, og at jeg har glemt dem. For det har jeg ikke. Jeg glemmer kanskje ting, men aldri folk. Jeg forventer heller ikke at alle andre skal være lykkelige selv om jeg er det, men jeg kan heller ikke løse alle problemer for andre. Noen ganger må folk få lov til å leve sitt eget liv også, det gjelder både meg og andre. Da gleder man seg over den tiden man faktisk har å dele, i stedet for å kaste vrak på den.

Jeg har aldri før opplevd å bli sviktet fordi jeg har blitt lykkelig. Det slår et skår av lykken og gjør den bittersøt, det må jeg bare innrømme. Det er noe tragisk over å få tilbake en kjæreste når man mister en venn på grunn av det, som om man har mindre å gi. Som en annen reservefrelser har jeg stått bi, forsvart, forsøkt å hjelpe mange jeg bryr meg om opp igjennom tidene - men jeg må bare innse at folk ikke vil bli hjulpet. De klager, lyver, og krever mer enn jeg er i stand til å yte. Det jeg har å bidra med er rett og slett ikke godt nok for dem. Den tiden jeg har å gi er ikke lang nok, eller kommer ikke fort nok, eller er ikke god nok. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Vennskap går begge veier, men jeg stanger hodet i en mur, og kommer ikke lenger.


Dette var det jeg hadde å sørge over i dag. I morgen kommer kanskje nye gleder, hvem vet. Og dem skal jeg huske.

Herb my life?

Jeg har lagt merke til noe litt spesielt hos noen av mine (fjerne og gamle) bekjentskaper det siste halvåret. Noe illevarslende. Litt skremmende, eller i det minste urovekkende.

De har blitt religiøse.

Jeg snakker ikke om Jehovas Vitner eller Jesu Kirke Av De Siste Dagers Hellige. Jeg snakker... om Herbalife.


"Er ikke det et kosttilskudd?" spør du kanskje. Joda. Det er et kosttilskudd. Merk denne delen av ordet. "Tilskudd." Jeg kjenner folk som ikke spiser annet enn piller og pulver så lenge det har det hellige merket utenpå boksen. Kosten deres består av noe udefinert farget mel blandet med vann og hylt nedpå som cocktails ved Oscar-utdelingen. Tilskuddet har blitt kosten, så å si.

Mulig jeg ikke har satt meg godt nok inn i hva Herbalife er. Men det tviler jeg på at alle som bruker det har heller. I stedet for å sette seg inn i hva et sunt kosthold skal bestå av, lytter de til Herbalife som forteller dem at det de trenger er... vel, Herbalife. Jeg blir litt skremt av måten disse menneskene snakker om det på. Med en glød i øynene, farge i kinnene, mens de stirrer rett igjennom deg og snakker med bevende stemme. Som om det er snakk om en guddom i pulver- og pilleform. For å sitere noen andre jeg kjenner: "Det er en lettvint trøst for de som ikke gidder finne ut av hvordan ting henger sammen på egen hånd."

Ser du hvordan det kan applikere til både kosttilskudd og religion? Uncanny.

Snart får vi vel selvmordsbombere i Herbalifes navn. "På trikken i Oslo i ettermiddag fant over hundre passasjerer seg brått innhyllet i en sky av proteinpulver. Alle passasjerende overlevde, og fikk tilbud om psykologisk støtte og en kyllingsalat etter dramaet. Politiet tror det er militante kostholdsgrupper som står bak, og peker særlig på en stadig voksende Herbalife-kulten, som i forrige uke sto bak erstattingen av alle Nesquick-pakkene fra Rema 1000 med Herbalifes urtebaserte sjokoladesmak-vitaminpulver."

Takke meg til skikkelig mat. Gi meg en vitaminrik salat eller noen dampede grønnsaker any day fremfor melete "sjokolade"-shakes og brett på brett med tabletter. Gi meg gleden av å oppleve selv hva som tjener meg og hva som ikke gjør det, uten noen høyere autoritet som forteller meg om rett og galt. Takke meg til et skikkelig "life".

"Familie" er også et ord

Familie er viktig. Det sier alle. Hvem disse "alle" er, er jeg ikke helt sikker på, men det er nå det de sier. Dette fører ofte til en litt uforklarlig trang til å alltid opprettholde kontakt med alskens fjerne tanter, søskenbarn, tremenninger, foreldres søskenbarn, og så videre. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Lojalitet til blod, liksom. For meg er det mye viktigere at man føler en samhørighet og at den går begge veier. Familie er ikke et biologisk bånd for meg, men en emosjonell tilstand. De menneskene som støtter meg og får meg til å føle meg akseptert, til å føle meg "hjemme", er min familie, enten de er i slekt med meg eller ikke. For meg vil det si at foreldrene mine har gjort seg fortjent til å være i familie med meg, ved å være fabelaktige mennesker. Hadde de ikke vært det, kunne det vært det samme for meg, gitt. Klart, alle har sine dårlige sider, men det er ikke mangel på dårlige sider jeg sikter til - det er lojalitet og følelsesmessig tilknytning.

Nuvel.

Livet går i en berg-og-dalbane. Rett som det er opplever jeg en plutselig innsikt, noe i meg som sier "it's gonna be okay" (i mangel av en norsk ekvivalent som høres riktig ut). I neste øyeblikk er jeg et åpent sår.

Lasse Gustavson snakker om at når man opplever en krise, så kan man ikke bare glemme den og håpe at den forsvinner. Den vil alltid være med deg, og man må konfrontere den, la den kverne, la den tygge, la den tære på en, slik at man blir ferdig med den og kan komme ut på den andre siden og fortsatt være i live. Man må bekjempe de fryktene og lidelsene man gjennomgår, ikke late som om de ikke finnes. Det låter veldig som min greie, men det er vondt. Ikke brent-opp-over-hele-kroppen-så-jeg-må-lære-å-gå-på-nytt-og-alt-mulig-vondt, men likevel.

Jeg kan jo trøste meg med at i forhold til Maslows behovspyramide har jeg dekket det nederste trinnet i det minste. Foreløpig. Er det egentlig mulig å hoppe over trinn? I teorien er det vel ikke det, men jeg føler at jeg har gjort det. Selv det umulige er mulig så lenge det er kjipt nok, åpenbart.

Ferskenkjernen

Jeg blødde neseblod ved synet av Gud
jeg var ikke nær døden i øyeblikket, men nær livet
det strøk meg over hornhinnene som vingene til en møll
mot en lyspære

det er lenge siden jeg var søt og føyelig
det er lenge siden jeg var marsipan
men jeg blødde neseblod ved synet av Gud

og selv den mykeste fersken har en hard kjerne
som du, om sommeren, kan knekke en tann på
hvis du biter for hardt
og løpe gråtende til mamma og få trøst

Copyright meg selv. Egen oversettelse; originalen ligger her.

Når du tror du er smart

Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg vil med dette. Jeg fikk en tanke, et innfall, noe jeg bare følte jeg måtte uttrykke meg om. Selv nå, mens jeg skriver, er jeg fremdeles usikker på hva det er jeg vil frem til. Og da snakker jeg om i denne situasjonen, ikke generelt. Generelt vil jeg ha... OK, så vet jeg ikke det heller. Kanskje det er fordi jeg ikke egentlig har så mye innhold i livet mitt for tiden. Jeg kunne ønsket meg stabilitet, men livet mitt er jo forsåvidt stabilt. Kanskje jeg ønsker meg spontanitet. Kanskje jeg ønsker å bli borte i det jeg skriver, borte i ordene, på en måte. Borte i meg selv.

Det høres egentlig veldig selvsentrert ut. Samtidig er det inn i meg selv jeg reiser når jeg trenger å distansere meg fra alle andre i menneskebyen (hadde de enda vært gomper). Men jeg er ikke noe forskjellig fra alle andre. Jeg skiller meg ikke ut på noen som helst måte. Kanskje dette bare er et rop om hjelp, en bønn om å bli reddet fra å være kjedelig.

Av og til har jeg inntrykket av at jeg er veldig smart. Da jeg studerte, hadde jeg det inntrykket de siste par årene, i hvert fall. Toppkarakterer og gudvethva. Jeg hadde en foreleser som mente at jeg var genial. Jeg trodde på det, jeg gjorde jo det, men hva nå da? Hva gjør jeg med meg selv nå som jeg ikke har noen forelesere å imponere? Får meg jobb, hus, barn, bil, bikkje og brusmaskin? Jeg kjenner mange som har fått seg det (eller en ekvivalent), og ingen av dem er nødvendigvis spesielt smarte. Man trenger ikke å være smart for å være lykkelig, men jeg begynner å lure på om man må være ulykkelig for å være smart. Forøvrig er det så lenge siden jeg gjorde eller sa eller utførte noe som kan kategoriseres som smart at jeg begynner å lure på om smartkjertelen min har tørket inn. Som en liten rosin.

Tidligere i dag møtte jeg på en gammel skolevenninne fra barneskolen. Hun er sanger i USA. Ikke noen stor berømthet, altså, bevares... men hun gjør det hun drømte om hele barndommen. Og det er jobben hennes. Hun er ikke klysete eller blærete eller hoverende, hun er... snill og imøtekommende, og jeg hater henne litt. Det gjør meg til en smålig person, og det liker jeg ikke. Men sånn er det nå en gang. Man trenger ikke å like alt hele tiden. Til henne, hvis hun leser dette: Unnskyld. Du har lov til å være litt sur på meg nå. Ikke ta det personlig.

Så hvorfor står det så stille? Hvor ble det av geniet, liksom? Jeg innbiller meg selv at jeg har mange kvaliteter. Belest, morsom, ærlig inntil det brutale, snusfornuftig til tider, realistisk, kreativ, zen. The list goes on. Jeg er også en ganske flink student. Jeg er bare usikker på om jeg er et flinkt menneske, om man skjønner hva jeg mener. Nå som jeg ikke lenger er student, men ... ja. Hva er jeg egentlig? You are not your job. You are not the contents of your wallet. You are not your fucking khakis. Det er dette jeg mener med "flinkt menneske". Når jeg møter noen, tilfører jeg livene deres noe av substans? Fans av "sommerfugleffekten" kan forøvrig bare kneppe igjen nå, for det der er for komplekst til at jeg gidder å i det hele tatt tenke over det. Litt som string theory. Spennende? Joda. Får hjernen min til å eksplodere? Det også. Noen ting bør man rett og slett bare la ligge, hvis man ikke ønsker å bruke en mannsalder på det.

Og så gikk jeg tom for krutt. Eller, "krutt". Hva enn. Luft, kanskje? Noe. Jeg vet ikke om jeg fikk sagt det jeg skulle si. Kanskje jeg skal la noen andre snakke for meg.

Death makes angels of us all
and gives us wings where we had shoulders
smooth as raven's claws
- Jim Morrison (An American Prayer)

Twenty years of schoolin'
and they put you on the day shift
- Bob Dylan (Subterranean Homesick Blues)

I've met god across his long walnut desk with his diplomas on the wall behind him, and god asks me, 'Why?'
Why did I cause so much pain?
Didn't I realize that each of us is a sacred, unique snowflake of spiritual unique specialness?
Can't I see that we're all manifestations of love?
I look at god behind his desk, taking notes on a pad, but god's got this all wrong.
We are not special.
We are not crap or trash either. We just are.
We just are, and what happens just happens.
And god says, 'No, that's not right.'
Yeah. Well. Whatever. You can't teach god anything.
- Chuck Palahniuk (Fight Club)

Nå skal jeg ned til byen og drikke øl. Vi trøndere drikker jo stort sett for å glemme, men nå skal jeg drikke fordi det er bursdag.

Glemt

Jeg ønsker å vite,
når livet mitt nærmer seg slutten,
at jeg skal bli glemt.

Jeg ønsker å vite med absolutt sikkerhet
at mitt siste pust ikke vil lyde
som et ekko gjennom generasjoner,
men heller tynnes ut i luften
sammen med alle andres pust,
til det slutter å eksistere, og for den saks skyld,
til det slutter å bety noe
at det i det hele tatt har eksistert.

Slutten på et liv
er også svaret på en stor gåte:

Hvis livet mitt slutter, slutter også hendene mine?
Kommer bein og muskler til å miste all mening
når de stopper sin endeløse koreografi?
Når minnenes maskineri -
dette vridende systemet av strevende tanker -
endelig og langsomt stopper,

når skjebnens hender slutter å pumpe hjertet mitt
eller elde forsteiner blodet mitt,
når gardinene trekkes for og lyset stenges ute -
hvilke skikkelser vil jeg møte i mørket?

Vil jeg bli tilgitt?
Er døden en elsker
som venter på et øyeblikks lykke?

Hvis livet mitt ender vil jeg bli glemt -

dette er ikke et rop om hjelp,
men en bønn om stillhet.


(Originalen på engelsk ligger her. Copyright meg, osv. osv.)

76 fordømte tromboner

Det er ingen regnfulle parader, ingen bannere som trekkes gjennom sølen
for de som har møtt sin skjebne vil ikke lenger finne mening i noe flagg
det er ingen forløsning for de hviskende ånder
når de slippes ut i hvite haller og korridorer, svøpt i bomull
for å finne sin egen vei, uvitende
urovekkende stille og kun vagt registrert
gjennom de ufokuserte, søvn-størknede blikkene til de dødssyke

man ser ikke at lyset i øynene slukner
for det var ikke noe lys der fra før og det er det heller ikke nå
sannheten er at pupillene alltid har vært mørke
det er ikke noe sjelelig vekttap som komplimenterer den varme skrotten
ingen gråtekoner med svarte hansker som samles i veikanten
nylig snudd jord dufter det samme om den er til frø eller grav -
det er innbildningen vår, situasjonen vi er i,
drømmene våre som stinker når de faller fra hverandre
akkurat da de heller burde falle sammen

det er ingen fantastiske seilaser som venter oss
havet vil ikke slå bølgearmene sine mot stranden i sorg
bølgene har alltid slått og vil gjøre det bestandig
sørgepilen sørger ikke for oss, den har alltid sørget
uten at vi har visst grunnen til det
eller at vi noen gang vil få vite det
det som hvisker til oss at det finnes mening må tie
for det er ingen
ingen engler vil kjøle de salte kinnene våre med viftende, glødende vinger
Gud vil ikke snakke til oss med overveldende stemme
det er ingen himmelske trommer å danse på
og heller ingen fordømte tromboner til å annonsere vår avreise

det er ingen fred, det er ingen ting som venter på oss
ingen bok vil noen gang holde navnene våre nedskrevet gjennom alle tider
det kommer et øyeblikk hvor selv en konge slutter å føle seg som en konge
eller, for den saks skyld, som noe som helst
hva vi enn er, er vi like

det er ingen parader, ingen bannere, ingen fabelaktige forestillinger
beskjedent og usett forlater vi verden
vi legger oss alle ned som sauer til slutt