Herb my life?

Jeg har lagt merke til noe litt spesielt hos noen av mine (fjerne og gamle) bekjentskaper det siste halvåret. Noe illevarslende. Litt skremmende, eller i det minste urovekkende.

De har blitt religiøse.

Jeg snakker ikke om Jehovas Vitner eller Jesu Kirke Av De Siste Dagers Hellige. Jeg snakker... om Herbalife.


"Er ikke det et kosttilskudd?" spør du kanskje. Joda. Det er et kosttilskudd. Merk denne delen av ordet. "Tilskudd." Jeg kjenner folk som ikke spiser annet enn piller og pulver så lenge det har det hellige merket utenpå boksen. Kosten deres består av noe udefinert farget mel blandet med vann og hylt nedpå som cocktails ved Oscar-utdelingen. Tilskuddet har blitt kosten, så å si.

Mulig jeg ikke har satt meg godt nok inn i hva Herbalife er. Men det tviler jeg på at alle som bruker det har heller. I stedet for å sette seg inn i hva et sunt kosthold skal bestå av, lytter de til Herbalife som forteller dem at det de trenger er... vel, Herbalife. Jeg blir litt skremt av måten disse menneskene snakker om det på. Med en glød i øynene, farge i kinnene, mens de stirrer rett igjennom deg og snakker med bevende stemme. Som om det er snakk om en guddom i pulver- og pilleform. For å sitere noen andre jeg kjenner: "Det er en lettvint trøst for de som ikke gidder finne ut av hvordan ting henger sammen på egen hånd."

Ser du hvordan det kan applikere til både kosttilskudd og religion? Uncanny.

Snart får vi vel selvmordsbombere i Herbalifes navn. "På trikken i Oslo i ettermiddag fant over hundre passasjerer seg brått innhyllet i en sky av proteinpulver. Alle passasjerende overlevde, og fikk tilbud om psykologisk støtte og en kyllingsalat etter dramaet. Politiet tror det er militante kostholdsgrupper som står bak, og peker særlig på en stadig voksende Herbalife-kulten, som i forrige uke sto bak erstattingen av alle Nesquick-pakkene fra Rema 1000 med Herbalifes urtebaserte sjokoladesmak-vitaminpulver."

Takke meg til skikkelig mat. Gi meg en vitaminrik salat eller noen dampede grønnsaker any day fremfor melete "sjokolade"-shakes og brett på brett med tabletter. Gi meg gleden av å oppleve selv hva som tjener meg og hva som ikke gjør det, uten noen høyere autoritet som forteller meg om rett og galt. Takke meg til et skikkelig "life".

Shut yer pie-hole, NKM

Så er det min tur å si noe om årets vinner av Fritt Ord-prisen, Nina Karin Monsen. Nettstedet Gaysir har fått meg til å fatte interesse med denne artikkelen om hvordan en person som driver regelrett hets av minoritetsgrupper under dekke av "vitenskapelige" berettigelser som tall fra Statistisk Sentralbyrå har greid å vinne en av vårt samfunns kanskje mest verdifulle priser. I en av mange kronikker på nettet (under webadressen bevarekteskapet.no) leser jeg at hun har følgende å si: "Nazismen, eller darwinismens iscenesettelse i nåtid og fremtid, kan bare bekjempes av mennesker som fremmer personlig kristen - humanistisk moral og sørger for at den styrer og regulerer alle konkurranser og enhver kamp. Bare en moralsk orden beskytter mot jungelens råskap. Troen på at De ti bud også gjelder for en selv, er i denne sammenhengen bedre enn doktorgraden i statsvitenskap."

Jeg er målløs.

Jeg kan jo begynne med å nevne at darwinismen og nazismen er ulike i og med at nazismen fordret streng kontroll over raserenhet i motsetning til darwinismen, som bare ville latt de sterkeste genene overta gjennom flere ledd med "paring" uten å avle bevisst. Å sette likhetstegn mellom nazismen og darwinismen, og sette darwinismen stritt imot kristendommen, er direkte uopplyst. Kristendommen er jo f.eks. tidvis preget av en viss fascisme, og tidvis preget av en trang til å "legge sitt liv i guds hender", det vil bl.a. si at enkelte kristne ekstremister nekter å ta imot visse typer medisinsk hjelp - dersom dette ikke er en variant av "survival of the fittest" så skal jeg spise hatten min. Det er en grunn til at det gamle retoriske uttrykket "Er paven katolikk?" har endret seg sammen med paveskiftet, til "Er paven nazist?"

Deretter kunne jeg, om jeg hadde giddet, for det første gått gjennom de mange andre grunnene til at dette er sprøyt, og for det andre uttrykt min overraskelse og forbløffelse over at dette er det som skaffer en Fritt Ord-prisen. Får man prisen for å rive kjeft også nå? Er det premie for beste "psyche"? Egen fristil-klasse for nye måter å hetse minoriteter på?

Jeg vil gjerne ha Fritt Ord-prisen for å kalle Nina Karin Monsen en manipulativ, blærete burugle med selvrettferdighet tytende ut ørene som so much fettete ørevoks. Ekteskapet-er-hellig meg i ræva. Hellig for hvem? For de som ønsker å inngå det utav kjærlighet, eller for feite moralister som ikke har noe bedre å gjøre med livene sine enn å gjøre ting verre for andre? Og til dere kristne der ute som tror jeg bare driver gjøn med dere: Whatever. Dere kan tro på den usynlige lekevennen deres så mye dere vil for meg, men dere påstår at han er god og snill? Hvorfor hører dere da på ondsinnede marionettmestere - vanlige dødelige, mind you - som forteller dere at gud synes det er greit å plage homser? "Drep en soper for Jesus," liksom? I don't think so. Og lesbers barn er ulykkelige; de har det verre enn andre? Tja, vet du i så fall hvorfor? Fordi giftøgler som NKM har innbilt disse grauthuene man liker å kalle "folk" at lesber er Satans små horebarn, sånn at ungene deres blir mobbet på skolen av medelever som har hørt av pappa at sånne unger er unaturlige freaks.

Faen ta deg, NKM. Faen ta deg og den møllspiste fittehesten du red inn på. Jeg er ikke homofil, men om jeg får homofile barn så skal de pokker tute meg få bli spart for dine smålige anklager, analyser, og fordommer så lang det er i min makt å få til. Mine barn skal nemlig bli elsket uavhengig av hva kjøtthuer som deg påstår at de skal.

Griser og meksikanere

Jeg noterer meg med en viss interesse at enkelte jøder (og uten tvil enkelte muslimer) ønsker at "svineinfluensa" skal skifte navn til "meksikansk influensa". Dette er åpenbart fordi grisen er et urent dyr i jødedommen (og i islam), men jeg må nesten svare med følgende:

Hva pokker har det med saken å gjøre? Det er en sykdom! Den er uren i seg selv, den dreper folk, hva pokker kan gjøre den verre?

Influensaen in question har jo for lenge siden sluttet å smitte fra gris til folk, nå smitter den bare gjennom folk. Men bare tanken på at man kan bli stigmatisert fordi man har fått en dødelig sykdom som i ett eller annet ledd kan ha smittet fra en gris, skremmer vannet av et helt folkeslag. Det igjen, skremmer meg. Og jeg synes synd på de stakkarne som blir stigmatisert på grunn av det. Det er som med homser og aids, all over again. "Alle" vet jo i dag at aids kan smitte andre enn homser. Akkurat som at "alle" vet at man ikke får influensa direkte av fugler og griser. Det burde ikke være et problem. Man kan visstnok ikke ha en sykdom som er assosiert med et urent dyr, men det er et ord jeg gjerne vil gjøre klart: assosiert. Ikke "fått på grunn av seksuell kontakt med" eller hva pokker, men assosiert.

Det er litt som å lese om den gangen en muslimsk far ønsket en tegning av en glad gris fjernet fra korridoren på barneavdelingen på et sykehus. Bare representasjonen av en gris gjorde at han følte at sykehuset var for skittent for ungene hans. Det er en jævla tegning av et gårdsdyr! På papir! Laget med fargestift! Nå er jo muligens fettet i fargestiftene laget av svinefett, men i så fall skulle han jo krevd alle tegningene fjernet, samt fargestiftene og hele hopprennet.

Og meksikanerne da? Dem er det ingen som tenker på.

Man does not create

"Man does not create; he discovers." - Antoni Gaudi

En frase jeg leste først i Barcelona, Gaudis hjemby, og som senere har fremstått for meg som en av de universelle sannheter - i hvert fall når det gjelder vitenskap. Gaudis uttalelse var vel sterkt påvirket av det faktum at han var både matematiker og katolikk, og hans oppfatning om at sannheter ligger naturlig i "skaperverket" så å si, deles nok av mange, meg inkludert.

Grunnen til at jeg nevner dette nå, er at jeg nettopp er ferdig med å se en ny episode av min siste Tv-serie-hype, nemlig Tony Scotts Numb3rs, som handler om en genial matematiker som assisterer FBI ved å applikere anvendt matematikk til praktisk kriminologi. Neppe fullstendig realistisk, men det høres i alle fall noenlunde realistisk ut. Det sies jo at det man ikke lærer av å se på TV, ikke er verd å vite. Nå er jo jeg, pedagog som jeg er, noe skeptisk til denne påstandens Homer Simpsons'ke vibb, til tross for at det jeg kan av førstehjelp er ene og alene takket være Baywatch.

La meg nøye meg med å si det slik: Selv om en TV-serie må forsake de nøyaktige vitenskapelige metodene for historiens og dramaets skyld, så vil i det minste noen dramatiske Hollywoodske overdrivelser muligens bidra til å gjøre vitenskap mer attraktivt for unge mennesker. Forhåpentligvis. For vitenskap er spennende. Når man først kan å bruke det, blir man møtt med uendelige muligheter. Det er når jeg tenker på dette at jeg blir bitter fordi ingen noen gang forklarte meg matematikk skikkelig da jeg var barn. Som noen-og-tyveåring deltok jeg på et kurs i diagnostisk matematikk, designet for å kunne plukke opp lærevansker eller manglende forståelse så tidlig som mulig og dermed være i stand til å gjøre noe med det før eleven fikk automatisert prosesser han/hun ikke hadde grunnlag for å forstå rekkevidden av. For å si det slik: Det er enkelt nok å sette inn de riktige tallene i formelen for sirkelens omkrets. Det er noe helt annet å forstå hvorfor formelen eksisterer til å begynne med, hvordan den er sammensatt og hvorfor den fungerer. Dette kurset fikk meg ikke til å innse at jeg hadde lærevansker i matematikk - enhver tulling med fem vekttall i pedagogikk og matchende rutete strikkevest kunne funnet ut det ved å be meg regne noen enkle hoderegningsstykker - derimot innså jeg hvorfor jeg hadde disse lærevanskene. Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg allerede automatisert mange prosesser som jeg ikke skjønte et kvidder av. Jeg fikk gode karakterer helt frem til videregående, da jeg var tvunget til å begynne å forstå for å komme meg videre. Jeg skal ikke si så mye mer enn at løpet var ganske dødt. Jeg brant matteprøvene mine seremonielt på trappen til musikkskolebygget hver gang jeg fikk lavere enn 3 i karakter, noe som skjedde alt for ofte.

Men som jeg var inne på; vitenskap er spennende. Spesielt spennende blir det jo når man kan bruke det til å etterforske mord, bygge romskip, klone ting, eller bygge en dødsstråle - men det er spennende til vanlig også. Tenk å kunne si noe om et menneske som døde for tusener av år siden, bare fordi man har et fragment av kjevebeinet til vedkommende? Snakk om å leve evig. Jeg blir litt glad av å tenke på at det finnes folk som kan slike ting. Nå er det jo mest på TV at vitenskapen får lov til å være kul, så jeg runder av med å anbefale fem "klassiske" TV-serier hvor vitenskapen står i høysetet - om ikke realistisk, så i alle fall dramatisk.

Bones (skapt av Hart Hanson, fire sesonger, 2005-d.d.)
Bones er en "realistisk" krimserie hvor hovedpersonen ikke er den kjekke FBI-agenten, men den superintelligente vitenskapskvinnen som assisterer ham i alle hans saker. Det vitenskapelige står ganske sentralt, da spesielt fagområdene til hovedpersonen Temperance Brennan og hennes team. Det er også en del fokus på forskjellen mellom hennes rene vitenskapelige metoder og FBI-agent Seeley Booths innsikt i menneskers sinn, og hva som skjer når de to ikke kommer overens. Det er mye karakterutvikling, og selve sakene er ofte bare et backdrop for at karakterene skal gjøre seg en eller annen innsikt. Gode skuespillere, høy gørr-faktor. Ekstra pluss skal serien ha for å sette en sterk kvinnelig hovedperson frem i lyset, fantastisk portrettert av vakre og dyktige Emily Deschanel. Nerder: Legg merke til David Boreanaz fra Buffy og Angel som FBI-agent Seeley Booth.

Stargate: Atlantis (skapt av Robert C. Cooper og Brad Wright, fem sesonger, 2004-2008)
Søsterserien til ti sesonger lange Stargate: SG-1 (1997-2007), og den eneste sci-fi-serien på listen. De vitenskapelige elementene som vises i serien er som regel knyttet til håndtering av utenomjordisk teknologi sett fra et jordisk utviklingsperspektiv (og dermed med begrensninger). De vitenskapelige alibiene i serien er kvantefysikeren Rodney McKay, samt legen Carson Beckett (senere erstattet av en annen lege; Jennifer Keller). En birolle, Radek Zelenka, er ofte sett i serien som McKays samarbeidspartner når noe virkelig går galt. Genmanipulering har vært sentralt i store deler av serien, så også kloning, ormehull, metamorfoser, tidsreiser, biologisk krigføring, kunstig intelligens, og teleportering. Svært ofte spiller (fiktive) vitenskapelige gåter en stor rolle i enkeltepisoder, og er ofte drivende for de vitenskapelig anlagte karakterene. Kvaliteten på serien som en helhet er varierende, med svært gode episoder blandet med en og annen nedtur. En av mine yndlingsserier, forsåvidt. Legg merke til David Hewlett i rollen som den arrogante og brekk-ekle Rodney McKay. Dette er en skikkelig, solid skuespiller!

House, M.D. (skapt av David Shore, fem sesonger, 2004-d.d.)
Diagnostisk medisins Sherlock Holmes. House er en "realistisk" serie om en usympatisk og arrogant diagnostiker som hele tiden blir tvunget til å tenke alternativt i forhold til sykdommene til sine døende pasienter. Hvor realistisk fagpraten er, er usikkert å si, men det er til tider svært engasjerende å høre på når legene i serien skravler i vei ispedd lange fraser på latin. Om ikke annet, så lærer man i det minste noen medisinske uttrykk. Serien tjener på en liten og kompakt gruppe karakterer i de første sesongene, men utvider denne i løpet av seriens fjerde sesong. Til tider handler serien mer om moral og etikk enn om medisin, og den realistiske atmosfæren brytes til stadighet av drømmesekvenser, nær-døden-opplevelser, og andre merksnodigheter. Hva med Sherlock Holmes? Jo, hovedpersonen heter House (House = Holmes), en arrogant, misogynistisk, eksentrisk fagmann som sjelden har tid til overs for sosialt akseptabel oppførsel, han leter alltid etter svar på nye spørsmål og nekter å la en sak ligge dersom han tror han kan løse den (noe han alltid tror). Hans beste venn heter Wilson (Wilson = Watson), en sosialt oppegående, pliktoppfyllende, sympatisk fyr som forkaster Houses motvilje mot å følge reglene på samme tid som han ser opp til og beundrer mannen. Se gjerne serien etter å ha lest litt i Sir Arthur Conan Doyles gamle verker. Serien er verd å se ene og alene på grunn av Hugh Lauries rolleprestasjon som House.

Criminal Minds (skapt av Jeff Davis, fire sesonger, 2005-d.d.)
Nok en "realistisk" krimserie hvor FBI er heltene, eller rettere sagt, FBIs profiler-avdeling. Her er det ikke fysikk og matematikk, men psykologi og sosiologi som står i høysetet. Menneskelig motivasjon er en egen vitenskap som ikke er hugget i stein, men som fluktuerer med samfunnet, tiden, og kulturen. I motsetning til mange lignende krimserier sies det ikke her at den portretterte vitenskapelige metoden alltid vil løse saken, noe som gjør serien mer sympatisk (altså mindre "løgnaktig" - ikke for det, jeg setter pris på en god løgn på TV så lenge den underholder meg). Samtidig, hadde det vært like mange seriemordere i USA som det denne serien påstår, ville jeg lurt på hvordan det hadde kunnet vært noen folk igjen der borte til å være ofre. I sine første par sesonger har serien tatt svært lett på karakterutvikling, noe som er forståelig siden det er en rimelig stor gruppe med hovedpersoner. Serien er i utgangspunktet en case-by-episode-serie, men et par større plottråder har dukket opp nå og da. Dessverre har også et par av disse forblitt uløste og uoppfulgte. Skuespillere verd å merke seg: Mandy Patinkin, kjent som Inigo Montoya fra The Princess Bride.

Numb3rs (skapt av Nicolas Falacci og Cheryl Heuton, fem sesonger, 2005-d.d.)
Den geniale matematikeren Charlie Eppes overtales av sin eldre bror og FBI-agent Don Eppes til å assistere FBI med matematiske analyser av kriminelle saker. Seriens produsenter har gjort hjemmeleksene sine, og det er en rekke matematiske konsulenter som gjennomgår matematikken i de enkelte episodene. Serien har også en blogg hvor matematikken brukt i episodene diskuteres av fagfolk. Selvsagt er ikke alt perfekt vitenskapelig her heller, men det er i alle fall rimelig nært. Sekundært i serien kommer forholdet mellom de to brødrene, som vi forstår aldri har vært spesielt nært, og tertiært kommer Charlies gradvise tilpasning til "den virkelige verden" etter å ha vært et isolert og beskyttet vidunderbarn mye av livet sitt. De kriminelle sakene er sjelden for oppblåste, og av og til er de på kanten til kjedelige, men serien berger på ren og skjær entusiasme for matematikk. Det eneste jeg ikke liker med serien er at den kun har mannlige hovedpersoner, ikke medregnet en kvinnelig agent som får minimalt med screen time, og en forskerassistent som har potensiale til å bli en interessant karakter, men som ender opp med å igrunn bare være til pynt. Synd. Apropos pynt: David Krumholtz er flott i rollen som Charlie Eppes. Noen ultranerder vil kanskje kjenne ham igjen fra rollen som Mr. Universe i Firefly-filmen Serenity.

Forresten har jeg endelig fått øyedråper av legen, slik at jeg snart blir kvitt rennende verk og hovne øyelokk. Og ikke et knyst om at jeg ikke fikk lov til å lese eller se på TV. Huzzah!

Gjøglerkunsten

I dag har jeg støvsugd. Ingen stor prestasjon? Jo. Siden jeg fikk senebetennelse for ti år siden (og gikk igjennom en mislykket operasjon i forfjor som resulterte i at høyre albueledd kun fikk 98% av sin tidligere førlighet og tvang meg til å gå med støttebandasjer og ta fysioterapitimer i seks måneder), har det å gjøre husarbeid blitt litt til en personlig seier hver gang. Nå skal jeg moderere denne påstanden litt ved å opplyse om at det tar på minst like mye å sitte foran en PC i noen timer, og det gjør jeg mye oftere enn jeg støvsuger. Så det er mye mine egne prioriteringer.

Ellers i dag har jeg sjonglert avtaler og andre ting jeg har hatt lyst til å gjøre med ting jeg burde gjøre, og oppdaget at jeg har dobbeltbooket meg igjen. Avtale med en kompis og en annen avtale med en annen kompis resulterte i at jeg droppet den ene og lurer på hva det blir til av den andre, og klesvask og støvsuging gjorde at jeg lot være å forlate huset selv presentert med muligheten for gratis mat fra samme person en tredje gang på rad. I tillegg presterte jeg å love meg bort til kjæresten min mens jeg var i halvsøvne i går natt, så nå må jeg finne en måte å pusle dette sammen på slik at jeg kan gå fra huset uten å være redd for at vasken mygler i maskinen og kjæresten mygler i stolen foran Xbox'en. Samtidig prøver vi å få igang en rollespillsession i morgen, med avslutningen på den døende Star Wars-kampanjen vår, men for å få til det venter vi på at én person skal bestemme seg for å ha tid eller ikke. Været har samme problem, virker det som, for nå skinner solen, mens det for en halvtime siden bøttet ned som om noen hadde dødd. Ambivalens.

In other news: Jeg misliker folk. OK, det er ikke akkurat en nyhet, men noen kastet bensin på bålet nylig. En person på Facebook har, inne på en gruppe som gjerne vil skille stat og kirke (noe jeg forsåvidt er enig i av grunner jeg kan forklare senere), uttalt at han har meldt seg ut av Human-Etisk Forbund fordi forbundet ikke vil være mer aggressive mot religion. Ja, skam på dem for å ønske å ta hensyn! Jeg er i og for seg enig i at religion sannsynligvis er en livbøye man klamrer seg til fordi man nekter å innse at man kan svømme selv, men jeg er imot å gjøre seg til offensive fiender av de "troende" - man vinner ikke nødvendigvis en diskusjon ved å angripe og krenke motstanderens overbevisning, men jeg liker å tro at det vil hjelpe å presentere logiske brudd og alternativer. Jeg kan dog ta feil, men jeg liker i alle fall å ha mitt på det tørre moralsk, og dermed ikke bare gå inn med en høyre hook til motstanderens stolhet som en annen Brauticus McBraut. Denne herren på Facebook har åpenbart forvekslet HEF med Hedningsamfunnet, en organisasjon mer rettet mot å gjøre narr av religion generelt og kristendommen spesielt. Det å være humanist betyr ikke på noe vis at man skal behøve å gå rundt med en T-skjorte med bilde av Profeten som bæsjer på seg eller Jesus med tissen hengende ut. Man kan, men det er overhodet ingen plikt, og dessuten anses det som uhøflig og litt infantilt.

Nå er jeg ikke fremmed for å le av morsomme bilder forbundet med religion, slik som dette eller dette, så jeg sitter ikke på noen høy hest akkurat. Mange vil nok også finne bildene krenkende, spesielt innavlede amerikanske kreasjonister, men jeg vil nødig at man skal forbinde et offentlig humanistisk organ som HEF med denne typen brautete frekkheter. Man kan gjerne forbinde meg personlig med det, men det er ikke noe poeng å gjøre slike ting til en del av noen offentlig debatt for å skille kirke og stat. Ærlig talt. Det blir som å gå diskutere flyktningepolitikk ved å gå i debatt med Frp og innlede med frasen "Siv Jensen spiser bæsj, derfor tar dere feil." Jeg mener, selv om det hadde vært sant (og det skal vi ikke se bort fra, i hvert fall "ta feil"-biten av setningen), så passer det seg for det første ikke, og for det andre vil det virke mot sin hensikt på alle vis. Man blir a) ikke tatt seriøst og b) provoserer til fiendtlighet og smålige debatteknikker resten av veien. Hva oppnår man med det? Fuckall.

Det smarteste man kan gjøre med stat/kirke-situasjonen er å argumentere og avvente. Nordmenn flest er tradisjonalister på sin hals, noe som betyr at en endring i noe som helst sannsynligvis helst vil ta femti år før det virkelig glir inn. Husk at vi ikke fikk TV i Norge før en god del år etter at den ble oppfunnet. Nordmenn flest frykter endringer, og derfor er vi også redde for innvandrere, nye oppfinnelser, internett, religion som ikke er kristendommen, homeopati, homoseksualitet, rar mat, og nye sorter melkesjokolade. Samtidig er vi så redde for å fornærme noen at vi nærmest blir krampaktige. Jeg husker den offentlige debatten om ordet "bindestreksbarn" (ord for barn av en svart og en hvit forelder, tidligere kalt "mulatt"). Skjellsordene haglet og Johan Golden erklærte seg selv Norges eneste neger. Problemet med å finne på nye ord på ting er at det ikke funker hvis folk ikke bruker de nye ordene.

Men tilbake til tema: Selv om vi nordmenn kanskje ikke er spesielt høflige sammenlignet med f.eks. briter, er vi fortsatt flinke til å gå stille i dørene omkring sensitive emner. Kanskje litt for flinke, men det slår faktisk alternativet som denne Facebook-fyren presenterte, som var å Rambo-sparke inn dørene og kauke "Say helloo to mai liteel freend!" De mentale bildene er mildt sagt forstyrrende. Jeg synes for min del at det er greit å være stille, men diplomatisk og overbevisende, snarere enn bråkete og latterlig. En del folk i dette landet er forstyrrende korttenkte, noe som av og til provoserer meg til å bli forstyrrende korttenkt i mine spekulasjoner over hva jeg ville gjort med disse folkene om jeg hadde fått fatt i dem og ikke hatt noen vitner. "HEF burde gå ut og støtte dem som publiserte Muhammed-tegningene." Hvorfor det, hvis de ikke er enige i aksjonen? Jepp, jeg mener også at det er fullstendig latterlig at man ikke kan lage en tegning av Profeten uten at det skal ses på som blasfemi, men i følge en muslimsk venninne av meg så er det faktisk heller ingen direkte forbud mot tegninger i Koranen - det er kulturelle dogmer som forbyr dette, ikke religiøse. Det at man ikke er uenig i protesten som ligger bak slike publikasjoner betyr ikke at man er enig i måten det gjøres på eller at man har lyst til å joine protestskrikene som i etterkant spredte seg i begge retninger. Fjær og høns. Jeg blir utslitt. Jeg lurer på om det var slik Sveits følte seg, særlig under første verdenskrig.

Den andre tingen med folk som provoserte meg grenseløst denne uken? Svaret finner du i denne artikkelen.

Trenger du oppmuntring etter dette? Ta en kikk på dette bildet, eller dette, dette, eller dette. Ble du ikke gladere nå har du for stor innsikt i hvordan verden fungerer og vil nok aldri ha et lykkelig øyeblikk igjen. Dessverre.

Vil du være sola mi

Da har jeg sett midnattssola for andre gang i mitt liv. Denne gangen så den mistenkelig ut som den vanlige sola, og jeg mistenker at det er fordi den er den vanlige sola. Sist var den rød, men det var (sier folk som vet sånt) fordi det da var senere på året. Jeg befant meg dessuten lenger nord den gangen. Det er kanskje femten år siden nå, om ikke mer.

Kjæresten min kjøpte seg en Nintendo DS like før ferien. Dels fordi han "samler på" konsoller (han er fra før av den stolte eier av en Nintendo 64, en Nintendo GameCube, en Nintendo Wii, og en Xbox 360), dels fordi han trenger noe å gjøre når vi sitter på flyplassen og venter på flyet til Paris i sommer. Han har også brukt den flittig her oppe i Lofoten, og strever for øyeblikket med det lange, men stemningsfulle spillet Legend of Zelda: Phantom Hourglass. Zelda-spillene er en av mine favoritter blant TV-spill, og jeg ble igrunn veldig skuffet over at spillkontrollen til Phantom Hourglass tar på senebetennelsen min mye mer enn vanlige spill og konsollers kontroller gjør. Å holde i en stylus i timesvis når man får litt vondt av å skrive julekort, er ikke akkurat optimalt. Jeg får dermed holde meg til nyervervet litteratur, og er i full gang med Chuck Palahniuks siste, Snuff. Gjett hva den handler om.

I morgen skal jeg på vikingmuseet på Borg. Gleder meg veldig. Jeg er ikke spesielt opptatt av vikingtiden som sådan, men danske Peter Madsen fenget naturlig nok mitt barnesinn med sine tegneserier om norrøne guder den gangen jeg var liten jente (rundt åtte år, kanskje?). Jeg fulgte opp med å lese Tor Åge Bringsværds "Vår Gamle Gudelære"-billedbokserie (se forrige post), og var dermed hekta på - vel, ikke akkurat vikinger per se, men hekta på mytologi. Neste ut var den greske gudelæren, den egyptiske, og derfra ballet det på seg litt. Jeg spiller mye Forgotten Realms fordi den settingen har en så velutviklet og spennende pantheon. Jeg er oppdratt "strengt" ateistisk, noe som kanskje har bidratt til min økende interesse for religion som fenomen og guder som personligheter i fortellinger. Hvem vet.

Forøvrig var jeg innom verdens mest creepy dukkemuseum i dag. De hadde mange gammeldagse dukker i glassmontere. Dukkene så ut som veldig ondsinnede og hysterisk sinnssyke unger. Hadde det vært mørk natt, hadde jeg sannsynligvis fått frysninger. Utenfor sto en tralle full av tørkede torskehoder som skal sendes til Afrika. Det var til og med en sak om disse torskehodene i helgens utgave av Magasinet (men ikke i nettutgaven, ser det ut til). Knær og lår verker som satan etter to turer i går og to (kortere) i dag. Jeg merker at det skal bli godt å komme hjem og spille litt rollespill.

Jeg skulle også gjerne sagt noe om ordet "nerd", siden det går en minidebatt om saken på hyperions rollespillforum akkurat nå. Men jeg gidder ikke. Det betyr rett og slett ikke så mye for meg. Saken er at "nerd" kan oppfattes som negativt, og har blitt det i mange år, mens noen vil ta uttrykket tilbake og gjøre det til sitt eget (altså positivt), og andre igjen hevder at dette allerede er blitt gjort. Jeg vet ikke, jeg. Jeg bruker ordet ganske ukritisk, men så er jo jeg av generasjonen som pleide å synes det var greit å si "neger" da vi var små. Det er jo ikke like greit lenger, naturlig nok. Likevel tar jeg meg i å bruke ordet til "husbruk". Selv om den utrolig vakre, mørkhudede damen i Hotel Cæsar (jeg husker ikke hva hun heter, og gidder ikke Google det i farten) har sagt til avisene at hun blir såret av at folk i det hele tatt vurderer å bruke det ordet. Jeg diskriminerer jo helst ikke, men skulle jeg diskriminert henne hadde jeg i hvert fall valgt andre grunner enn hudfargen. Da hadde jeg heller valgt å plukke på f.eks. det faktum at hun er med i Hotel Cæsar. Men jeg vil jo, som sagt, gjerne unngå diskriminering.

Selv har jeg blitt diskriminert for å være jente og like jenteting. Så, da jeg begynte å gjøre gutteting, ble jeg diskriminert for å være jente som gjorde gutteting. You cannot win. Nå er jeg en person som gjør ting. Ferdig med det. Båser er ikke helt min greie, selv om jeg liker å forsøksvis prøve ut båser jeg har funnet på selv. Det verste jeg vet er forsåvidt situasjoner der jeg er forventet å tilpasse meg konvensjoner. Sånn som at jeg skal i bryllup i sommer, og må kle meg pent og oppføre meg, holde albuene av bordet og la være å rape. Jeg må ha på meg pensko. Kjole. Jeg hater kjoler with a vengeance, og vurderer å komme i dress og slips. Slik som Frida Kahlo en gang gjorde på et familiebilde - og det var på 20-tallet. Jeg lurer på om jeg kanskje egentlig har en liten drag-king i magen? I så fall er kanskje ikke et bryllup rette stedet å definere det på. Ikke for det, jeg har nok grundig definert meg som en veldig lite damete dame tidligere, så det er kanskje ikke så sjokkerende for dem som kjenner meg godt.

To dager til vi reiser hjem til Trondheim.