Årets fangst

Dette fikk jeg til jul. Hvis noen som leser dette ser at jeg har glemt noe, bare rett på meg.

• Buffy the Vampire Slayer, alle sju sesongene, i en dvd-boks.
• Blå genser og svart strikkejakke.
• Dorull med bilder av George W. Bush på.
• Isbitbrett som lager isbiter som ser ut som gebiss!
• Håndklær.
• Råfine sjansekort og handlingskort til Itras By.
• Teenage Mutant Ninja Turtles (den nyeste animasjonsfilmen) på dvd. Bardomshelter...
• Et brett med Ferrero Rocher (sånne kuler med Nugatti inni).
• Konfekt.
• Penger!
• Star Wars Saga Edition-hovedbok av spillgruppa mi, som sikkert er dritleie av å se meg fomle rundt med .pdf-filer.
• How To Write A Novel And Getting It Published For DUMMIES. Takk, Vero. Om ikke annet så er den et solid tupp i ræva og et "right back at ya" for alle de gangene jeg formaner deg om å gjøre det du har mest lyst til men ikke har kommet i gang med enda.
• Personligfisert almanakk med navnet mitt trykt på.
• En bunke gamle fotografier fra den gang jeg var liten (yngre).
• Ullsokker, hjemmestrikkede.
• Stargate Atlantis-kalender for 2009.
• Kunstkalender med bilder malt av Scott Thoe.
• En nisse laget av datteren til den nye kjæresten til pappa.
• Fuktighetskremer.
• Parfyme fra Diesel (den luktet ikke diesel, heldigvis).
• T-skjorte med et søtt monster og påskriften "Come to the dark side, we have cookies" og i samme pakken; en pakke cookies.
• Ganske kort/liten morgenkåpe i et særs glatt stoff som såvidt henger på. Kjæresten satte stor pris på den.
• Brødbakemaskin (fellesgave med kjæresten).
• Zofies Verden-bok.
• Tovede votter og tøfler i samme farger.
• Fingerløse vanter, hjemmestrikkede.

Jeg ble faktisk overrasket over å ikke få noen bøker i år, men det burde jeg kanskje ikke bli, siden jeg ikke på noe tidspunkt leverte fra meg noen ønskeliste. Mangelen på samsnakk førte også til at jeg slepte min egen brødbakemaskin hjem fra sentrum så jeg trodde armene skulle ramle av, for å gi den i gave til kjæresten, bare for å finne ut at "svigers" hadde kjøpt en større og finere og dyrere en i gave til oss begge. Farvel, overraskelse. Det var hyggelig å kjenne deg. Men skuffelsen har gitt seg litt nå, og vi kan bytte den ene i noe annet etter hvert. Humøret kommer nok også tilbake etter en liten crazyrunde på bokhandlene der jeg bruker opp litt av pengene jeg fikk. Mistenker jeg.

Faktisk tror jeg at jeg (selv om jeg blir nødt til å spare en del penger fremover) skal lage meg en "unneburk". Ordet er svensk, jeg har det fra Rocky-tegneserien, og det betyr at man har en boks med penger som man bare skal bruke på luksus og det man har lyst på, ikke det man må. Og fåglarna vet at jeg har lyst på en del ting - klær, bøker... ja, igrunn mest klær og bøker. Om det er ett sted X-kromosomene mine har slått til så er det i shoppetrangen (og mangelen på teknisk innsikt, selv om jeg kan smykke meg med mye større teknisk innsikt enn de fleste kvinner jeg pleier omgang med; unntaket må være søsteren min på elektriske dingser, og Vero på wiki- og nettsidedesign).

Ellers kan jeg anbefale den svenske filmen Så som i himmelen. Han som alltid spiller helt på svensk film, spiller helt; han som alltid spiller skurk, spiller skurk. Ting er som de skal være.

Christmas time in Hell

Så er det endelig jul. Takk alle gode makter. En eneste dag til med vasking og matlaging, og det hadde klikket for meg. Dvs det gjenstår noe matlaging til middag i dag, men det står kjæresten for.

Treet er pønta, Askepott er sett ferdig (med de obligatoriske morsomme kommentarene og forsøkene på å spontant dubbe over Knut Risans originaldubbing). Lunsj har man spist (litt for mye av), og pakkene er plassert. Jeg sov for lite i natt (igjen), og ble vekket av søsteren min som kom og ringte på døren. En liten liter kaffe fikk susen på systemet, og jeg synes alt er morsomt. Hvem trenger jazztobakk? Kaffe og søvnmangel ordner biffen.

Til jul i forfjor fikk jeg en helfigur av Dumbledore i papp av en jeg kjenner som jobbet på Trondheim Kino. Den sto i hjørnet ved sofaen i et helt år etterpå, og til jul ble den ikledd en nisselue for å matche julepynten. Dette har blitt en tradisjon, så i dag tok vi figuren ned fra loftet (der den har stått lagret det siste året), og satte lua på den og posisjonerte den i det samme hjørnet. Rare tradisjoner er nesten nødvendig.

Seks julesanger som ikke akkurat er tradisjon, men som er blitt nær sagt nødvendige for at jeg skal føle julestemning:

1. Marc Shaiman og Trey Parker: The Most Offensive Christmas Song Ever
2. Marc Shaiman og Trey Parker: Christmas Time In Hell
3. Marc Shaiman og Trey Parker: Merry F-ing Christmas
4. Danny Elfman: What's This? (fra The Nightmare Before Christmas)
5. Tom Waits: Christmas Card From A Hooker In Minneapolis
6. Cornelis Vreeswijk: Jultomten är faktiskt död
   

...noe å spille for ungene hvis vi noen gang får noen. Sammen med Hans Rotmos juleplate Vårres Jul. Nordtrøndere har snodige tradisjoner, og Rotmo setter ord på dem alle.

No sleep till Hammersmith

Som tittelen indikerer, sover jeg dårlig. Jeg er usikker på grunnen til dette, siden jeg enkelte dager har vært så utslitt at jeg mener jeg kunne sovet selv om det hadde kommet et janitsjarkorps inn på soverommet og spilt Mötörheads samlede i ompa-kræsj-blæp-blæp-utgave. Men nei. Jeg kan sitte foran Xboxen og glippe med øynene, men når hodet treffer puta, spretter øyelokkene opp, som om jeg var en pez-dispenser der sukkertøyet kommer ut av øyenhullene.

Det var i grunnen en ganske ekkel tanke. Æsj.

Julen nærmer seg faretruende, og jeg har i år - som så mange år - nådd en slags fase av "meh" under konfrontasjon med høytiden. Dette er en merkelig vibb som jeg har hatt hver jul siden jeg var femten år: en synkende følelse av håpløshet og verdiløshet som kniper tak i julestemningen min etter nakken og brekker den med et tørt, sprøtt knekk før den hiver hele kostebinderiet i en grøft og pisser på liket. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men hvert år kommer det altså til et punkt hvor jeg har lyst til å kaldkvæle alle som nynner på "Mary's Boy Child" (den har jeg vært pisslei av siden barneskolen, forøvrig), klippe huet av plastnissene i butikkvinduene, og rive blånisseluene av hodet på ungene. Pepperkaker har jeg aldri likt, heller ikke goro, fattigmann, kokosmakroner eller ... nja, jeg liker forsåvidt krumkaker (pust rolig, Vero), men jeg synes fortsatt de smaker som glorifiserte vafler og er for kompliserte å få i seg uten å bli full av smuler, så jeg gidder som regel ikke.

Selvsagt er det ikke Grinchen som snakker hele tiden. Mange av kakesortene, f.eks., likte jeg ikke som barn heller. Grinchen kom ikke før jeg fylte femten. Når jeg tenker tilbake så var jeg jo fryktelig emo på den tiden, så det kan være det som henger igjen. Samtidig tror jeg at det rett og slett er en funksjon av en høytid som på sitt beste er så koselig at man nesten dør av det, samtidig som det er fryktelig mange som har det ille i verden. "Juleånden" forteller oss at når det er jul skal vi ta vare på de rundt oss, men når jeg tenker på hvor mange som trenger det, går luften ut av meg, og jeg mister all ork og all livsglede. Det kan høres ut som om jeg er bitter på de stakkarne som våger å gi meg dårlig samvittighet på julaften, men nei - jeg er ikke bitter. Jeg klandrer ingen. Min dårlige samvittighet er et sunnhetstegn, og jeg er egentlig ganske glad i den. Sånt opplever man av å ha vokst opp med foreldre som aldri blir sinte, bare "skuffet". Ikke rart jeg er som jeg er.

For å avslutte på en lysere side, har jeg bestemt meg for å liste opp noen ting som er veldig jul for meg. Tradisjoner, om man vil. Noen er selvsagte, andre ikke. Noen vil kjenne seg igjen, andre vil riste på hodet. So be it.

• Tre Nøtter Til Askepott (Tři oříšky pro Popelku) på julaften, nøyaktig klokken elleve på dagen. Vi har ikke TV-signaler i leiligheten, så dette året har vi rippa den fra dvd'en lånt på biblioteket.
• Non Stop.
• Carl Barks, eller, ikke mannen, men arbeidene hans. Donald- og Skrue-historiene til Barks er utvilsomt de beste.
• Zelda-spill. Jeg husker fremdeles vinteren for ti år siden da kjæresten min i lykkerus kjøpte Zelda: Ocarina of Time og vi brukte timesvis på å spille det i kjellerstuen til foreldrene hans. Det vil si, han spilte og jeg så på, men etter hvert fikk jeg også lov til å prøve. Han er mye flinkere til å la meg komme til spillkonsollene nå for tiden.
• Ringenes Herre og Narnia, både bøkene og filmene, og TV-serien av sistnevnte.
  

God Jul, dudes and dudettes.

Jaa, du Nisse

Her i gården skjer det ikke så mye. Det er en grunn til at jeg ikke har oppdatert på en stund, for å si det sånn. Det har vært en del julestress, siden jeg er såpass demotivert av arbeidsløshet at jeg snoozer klokka minst fem ganger hver "morgen" og ender opp med å sove til to selv om jeg ønsker meg døgnrytme til jul.

I dag endte jeg opp med å kjøpe den siste gaven som faktisk må kjøpes (ikke lages), og føler meg rimelig avslappet til tross for at de gavene som fremdeles må lages ikke egentlig er påbegynt, og må være ferdige til torsdag klokken fire. I mellomtiden er alle andre produktive og kjøpesterke, og har komplettert dyre gavekjøp med sukker på. Jeg føler meg underlegen.

Det jeg liker best med julen er nemlig å gi vekk ting. Få ting kan jeg gjøre resten av året, liksom. Jeg er aller mest stolt av gaven jeg kjøpte til kjæresten min, som er tung (gaven, ikke kjæresten), og som jeg egenhendig slepte hjem fra sentrum til tross mine lite bærekraftige stilk-armer. Ellers er jeg ganske fornøyd med å ha bakt sjakkruter, selv om de ble mer som Fantomet-kjeks (fordi sjokoladepartiene ser ut som mørke briller i et vanilje-ansikt) enn som faktiske sjakkruter. Deigen er nemlig sjukt vanskelig å jobbe med, det er jo nesten bare smør og mel. Den faller fra hverandre like lett som FrPs politiske resonnement.

Og så har jeg gjenoppdaget Bob Dylan i det siste. Shelter From The Storm er en av verdens nydeligste låter, selv om Dylan nasalgnåler og står i. Ellers skjer det lite. Sjekk tilbake med jevne mellomrom for å se etter at jeg ikke har avgått ved døden.

A propos "døden": Les De fire store: Når de døde våkner av Øystein Runde og Geir Moen. Inspirert av Alan Moore, much? Veldig, veldig flott bok. Håper det kommer flere fra den kanten.

Suit up

På lørdag feiret både kjæresten min og en venninne bursdag samtidig. Vi drakk øl sammen, ganske mange, på Trondheims eminente utested Nabo'n (Den Gode Nabo). Etter en del tull med bordreservasjonene fikk noen av oss flyttet oss fra bordet like ved utgangsdøren (der vi ble sittende midt i minusgrader-trekken), og fikk byttet med en gjeng dresskledde smørkjaker med fiffedialekt.

Jeg vet ikke hva det er - mulig det har noe med min raddis-oppvekst å gjøre - men jeg tåler ikke fiff. Vanskelig å være sånn når min egen farmor er litt fiffete, jeg vet - men likevel. Snobb får meg til å miste appetitten på... tja. Livet, egentlig. Og det var en hel gjeng av dem på Nabo'n på lørdag. Likt for dem alle var fettsleik, dresser som, om de ikke var dyre, så så de i alle fall dyre ut - og spisse sko med hullmønster i læret. Mansjettknapper, slips, the works. Jeg fikk litt brekninger. Det er noe med stilen, så vel som væremåten som denne stilen impliserer, som får trusene mine til å knytte seg, for å bruke et vel oversatt engelsk uttrykk. Noe med å kle seg for like mye penger som man kan bruke til å bygge en barneklinikk i Kenya, liksom.

Fullstendig krupp fikk jeg dog ikke før jeg stilte meg i kø for å kjøpe en pils, og det kun var én dress-reke foran meg i køen, og han presterte å bruke en halvtime. Først for å forklare hva han ville ha. Deretter for å presisere nøyaktig hvordan akkurat han ville ha det, som avvek fra normen. Deretter, når det viste seg at Nabo'n ikke hadde det han ba om, ba han om noe annet som krevde minst like lang forklaring. Jeg ga opp og gikk tilbake til bordet mitt lenge før han var ferdig, mens jeg knyttet de små nevene mine og undertrykte trangen til å kvele åndsingen. Hendene mine var vel uansett for små til å rekke rundt hvalrosshalsen hans, men mordlyst kan være vanskelig å holde tilbake noen ganger.

Ja, og så fant jeg et såkalt meme på en annen blogg, og bestemte meg for å gjennomføre det. Her er resultatet:

Fem navn som brukes på deg:

1. Gru, på norske nettfora
2. SmallChange, på deviantArt
3. Hobbitfingra
4. Papaya
5. Buz (tidvis Buz #1)

Tre ting du har på deg akkurat nå:

1. Svart kordfløyelsbukse
2. Svart topp
3. Svart hettejakke

To ting du ønsker deg akkurat nå:

1. Et glass vann
2. En klem

Tre personer som kommer til å gjøre dette memet:

1. Vero
2. ?
3. ?
(Jeg vet ikke om noen fler som både holder en blogg og som gidder å gjøre sånt.)

To ting du gjorde i går:

1. Besøkte en venninne
2. Gikk til fots fra Byåsen til Møllenberg

To ting du har spist i dag:

1. Tunfisksalat
2. Baconcrisp

To personer du sist snakket med på telefonen:

1. Søsteren min
2. En kompis av kjæresten min

To ting du skal gjøre i morgen:

1. Besøke søsteren min etter at hun har tatt mandlene (au au au)
2. Kjøpe en julegave

To lengste bilturer:

1. Taxituren (i sommer) hjem til hotellet fra Paris sentrum, sjåføren kjørte feil og jeg måtte på do hele veien
2. Taxituren (i fjor sommer) fra flyplassen i Barcelona og inn til selve byen, sjåføren var gal og kjørte som om han skulle vinne et løp, mens han røykte ut vinduet og pratet ustanselig i mobilen (ikke handsfree)

To av dine yndlingsdrikker:

1. Pepsi Max
2. Øl

Ting som ikke bør spises

Jeg kunne laget en liste nå, men jeg skal la være. For det første fordi noen andre allerede sikkert har gjort det allerede, og for det andre fordi Steve fra bloggen The Sneeze gjør det så mye bedre enn jeg ville gjort, med spalten Steve, Don't Eat It!

En liten advarsel før du begynner å lese Steve, Don't Eat It! - det er ganske fryktelige saker denne Steve velger å dytte inn i sin egen brødsaks. Jeg brakk meg flere ganger da jeg leste spalten, men lo oftere enn jeg brakk meg, forsåvidt, så jeg antar det er verd det.

Selv er jeg en sånn tradisjonalist som ikke liker "nye og spennende" matsorter. På mange andre måter er jeg radikal, til tider revolusjonær (bare spør foreleserne mine i pedagogikk på høyskolen, og for ikke å snakke om praksislærerne jeg har hatt oppigjennom årene mine på lærerutdanningen), men når det gjelder mat er jeg rimelig satt. Allergier gjør selvsagt sitt til dette, men som regel kan jeg ikke skylde på dem. Nei, det er nok jeg som er tverr. En kompis av meg kaller meg en "ikkeliker", men jeg er nok en del bedre enn de fleste "ikkelikerne" i vår bekjentskapskrets. For eksempel kompisen vår som dro til Paris og på en restaurant bestilte biffen sin godt stekt. Kelneren så ut som om han nettopp hadde funnet en spesielt ekkel buse på stolen der denne kompisen satt, og jeg er rimelig sikker på at det ikke akkurat var det beste kjøttet han fikk servert heller. Man ber bare ikke om en grå skosålebiff i Paris. Da vet man at kokken spytter i sausen. Og apropos spytt, er ikke honning egentlig bare biespytt og blomsterstøv? Kaviar er fiskeegg. Vanlige egg er, vel, hønsemens. Eller hønseabort, alt ettersom. Og har du noen gang tenkt på nøyaktig hvor melk kommer fra? I could go on.

Jeg vet at jeg kommer til å få meg selv til å virke som en total stølling nå, men jeg foretrekker kaffen min svart. Fløte og sukker er for gamle damer, latte er for folk som ikke takler en god kopp kaffe uten å måtte spe den ut med melk og "smak" (er ikke "kaffe" en "smak"?), og espresso er for folk som tror de er kule når de drikker sterke saker i små doser. Vin drikker jeg ikke på grunn av allergi, men rødvin smaker uansett sjøvann. Og apropos sjøvann, hvem i huleste spiser rå fisk? Alle sushielskerne, selvsagt. Du får ikke meg til å spise rå fisk, altså. Beklager. Ikke røykt heller, selv om jeg har gjort det og overlevd. Det smaker jo hoggorm! Fetaost har jeg nettopp vent meg til å like i stekt form, f.eks. på pizza, men oliven kan du få ha for meg. Grøss! Sjampinjong har jeg også et anstrengt forhold til, men det kommer - tro det eller ei - av konsistensen. Som å tygge viskelær. Det knirker i tennnene! Jeg spiser det dog hvis noen lager mat til meg og det tifeldigvis er sjampinjong i maten. Ikke noe problem, jeg bare lar være om jeg kan.

Det jeg får mest pepper for å ikke like, er ananas. That's right. Jeg hater ananas. Fersk eller boks, det spiller ingen trille - ananas er djevelens verk, og i motsetning til hva folk flest tror, var ananasen sentral ved oppstart av andre verdenskrig. Jeg er sikker på det! Ananasen har fingrene sine i dirty business verden over. Man kan aldri føle seg trygg for ananas. Den skjuler seg på pizzaen og hopper frem som en dusj av søtlig kliss når du biter ned i et stykke med salt ost og pepperoni. Salt being the operative word. Frukt på pizza? OK, paprika er teknisk sett også en frukt, men man skjønner hva jeg mener.

Grunnen til at jeg kom inn på dette, er fordi jeg og kjæresten holder på å lage kalkunmiddag til en bråte med venner. Man vil ikke tro hvor mange oppskrifter på nettet som anbefaler å putte rosiner inni kalkunen! Rosiner! Min nemesis, ananasens fryktelige medarbeidere. Den neste som omtaler det beste med en situasjon som "rosinen i pølsen", får med meg å gjøre. Jeg sverger.

Karve og diesel

Kjøpt adventskalender enda? For all del, ikke kjøp "Jessy" julekalender for 2008 (det er bilde av en hest på forsiden). Broren til kjæresten min kjøpte en til ham på tøys, og sjokoladen smaker smør og salt, med en distinkt ettersmak av karve og diesel. Jeg kødder ikke. Jeg kødder faen ikke.

Men det er ikke dette jeg skal rante om i dag. Det er t-kortet. T-kortet er et kort som man kan bruke som betaling på buss og annen offentlig transport i Trondheim og omegn. Ideelt sett. Bortsett fra at det ikke fungerer. Måten det skal fungere på, er at man etablerer seg som bruker av t-kortet, ved å registrere navn osv hos Team Trafikk eller på billettkontoret nede på Trondheim S. Deretter skal man overføre midler til kortet via nettbank eller giro. Vips, så er det bare å bippe kortet når man går på bussen. Enkelt, ikke sant? Joda, hvis det bare hadde fungert.

Jeg har brukt t-kort siden september, og jeg kan med hånden på hjertet si at det eneste kortet faktisk kan brukes til er å spikke en skarp kant på det og bruke det til å hakke høl i halsen på gjøken som oppfant makkverket. Først tok det en måned fra kortet var etablert med reisekonto og til reisekontoen faktisk var brukbar til noe annet enn å fylle ut en nettside med meningsløse tegn. Deretter tok det to uker fra jeg satte penger over fra min bankkonto og til de kom inn på reisekontoen. Deretter tok det enda en uke før kortet var brukbart. For ikke å snakke om at man ikke får noen som helst forvarsel om at kortet holder på å gå tomt, slik at man plutselig en vakker dag står på bussen uten betalingsmidler i det hele tatt, som er kjempegøy hvis man skal rekke noe akkurat den dagen. Kudos til bussjåfører som lar en ta bussen likevel, gratis. Antikudos til de som kjefter en opp og river kortet ut av hendene på en mens en prøver å stamme frem en forklaring.

Det siste t-kortet har gjort for å forsure min hverdag er følgende: Jeg hadde overtrukket reisekontoen med 32,50. Jeg satte deretter inn 500 gærninger på reisekontoen, noe som skulle gi meg en saldo på 467,50. Den gang ei! Den gang føkkings ei! På reisekontoen står nå kroner fire hundre og tjueto femti! Hvor i innerste gamperæva ble det av mine manglende femogførti kroner? Hæ? Svar meg på det, t-fitte-kort!

Nå har den gamle hasj-sjokoladen Jan Bojer Vindheim også sett seg lei på dette. I denne artikkelen i Byavisa for Trondheim listes det opp flere årsaker til å ville skammyrde den jubalongen som fant opp det forbanna kuk-kortet. Det verste er at de paddeslikkende åndsingene i Team Trafikk ikke vil innse at alle t-kort i Norges langstrakte burde klippes opp i veldig små biter og skytes inn i selve solen for å deretter smelte bort i glemselen og aldri tas i bruk igjen. Det samme burde skje med den hønsehjernen som fant på at man skulle bruke dette rotteræv-systemet i stedet for systemer som er utprøvd med hell og lykke i allverdens store byer i allverdens hjørner av planeten (OK, planeter har ikke hjørner, men man skjønner hvor jeg vil).

Faen ta deg, t-kort! Faen ta deg. Hører du? Og som om jeg ikke har det kjipt nok med min arbeidsløyse og hålkeføre og fåglarna vet: i tillegg har jeg i dagesvis vært nødt til å høre på kjerringhyl, smatring fra maskingevær, brøling, og intenst masete actionmusikk - og tidvis banning - takket være Xboxen og min konstant spillende kjæreste. Greit nok at King Kong var en langdryg remake med alt for mange skolopendere og alt for mye hyling, men måtte det lages et Xbox-spill av det også? Er det ikke nok lidelse i verden?

Åpenbart ikke.

La den rette komme inn

I går var jeg på kino og så den svenske vampyrfilmen Låt den rätte komma in. Filmen handler om gutten Oskar, som blir mobbet på skolen, og om eksistensen av vampyrer og hvordan det affekterer ham og en håndfull andre skjebner. Jeg kan egentlig ikke si så mye mer uten å røpe hele handlingen, for det er en ganske langsom film. Jeg må tilføre at uten å ha lest boken først, tror jeg ikke jeg ville forstått så mye. Det klippes mellom ulike steder og situasjoner nesten uten frempek eller kontekst, og mye av den rene, skjære brutaliteten fra boken var utelatt. Det samme gjelder en del av biplottene som jeg satte stor pris på. Jeg skjønner filmmediet har lite plass til det vellet av informasjon som bøker kan tilby, men litt kontekst hadde altså ikke vært av veien. Slik filmen ble, virker de fleste birollene (som var viktige i boken) uviktige og flate, og man rekker ikke å få sympati med dem. Noen var også fjernet i sin helhet, hvilket gjorde at hendelsesforløp fra boken som fikk meg til å svette i hendene, bare rett og slett aldri skjedde i filmen.

De fjasende fjolsene som satt bak oss i kinosalen var i hvert fall skuffet. Men jeg tviler på at de noen gang her åpnet en bok i sitt liv. Skuffet tror jeg også de ville blitt uansett. Det var en gjeng som virket som om de ville syntes et slag fra en flaske i hodet hadde vært mer gøy på en fredagskveld enn å se en ikke-hollywoodsk film. Man kan spørre seg hvorfor de gadd å gå på den filmen i det hele tatt, men de holdt i alle fall kjeft under visningen. De skal ha det. Når jeg tenker meg om, tror jeg ikke jeg så eller hørte en eneste mobiltelefon heller. Fantastisk.

Jeg føler også jeg må legge til noe om datoen i dag. 29. november, en ganske umagisk dato i utgangspunktet. I dag er likevel dagen da jeg, for elleve år siden, låste meg inne på dass, flau og rød som en brannbil, fordi venninnen min nettopp og i fylla hadde outet min store forelskelse for en felles kompis av oss, foran alle som gadd å høre på. Nevnte kompis kom og banket på og spurte om han fikk komme inn. Det fikk han. Vi er fortsatt sammen den dag i dag.

Ekte blod

Jeg har, tro til min egen superheltinnestatus som Kaptein Prokrastinering (Frk.), brukt de siste par dagene på å se HBO-serien True Blood. Seriens premiss er at vampyrer har blitt anerkjent som borgere av USA, etter at man har oppdaget hvordan man kan fremstille syntetisk blod som de vandøde da kan drikke i stedet for å være en trussel mot mennesker. Vampyrene har til og med fått egne politisk engasjerte representanter, som vi får se gjennom glimt fra TV-debatter og -intervjuer omkring vampyrspørsmålet. Jævlig snedig gjennomført. Seriens handling er satt til Louisiana, og har et mildt sagt fargerikt persongalleri. Av disse er det faktisk de to hovedpersonene som interesserer meg minst.

Hovedpersonen Sookie Stackhouse (Anna Paquin) kan høre hva folk tenker. Hvorfor, og hvor dette kommer fra, skal jeg ikke si noe om. Hun blir positivt overrasket over at hun ikke kan høre tankene til Bill (Stephen Moyer), som viser seg å være en vampyr som prøver å tilpasse seg en eksistens blant de levende. Bla bla bla.

Uten å spoile noe særlig må jeg bare legge til at første gangen jeg så karakteren Bill på skjermen brøt jeg ut i hånlatter. Fyren har en "kreetchur ov de naaight"-feeling over seg som bare virker så stereotyp og latterlig at jeg ikke kunne holde meg. I det minste var han ikke kledd i flosshatt og sminke, det skal han ha, men de kunne droppet det åpenbare "sinister, but sexy"-imaget som - for å være helt ærlig - ikke funker på en flekk. Jeg har sett vampyrer i Buffy the Vampire Slayer som har hatt mer integritet enn han her hadde i første episode. Trøsten må være at Bill blir litt bedre etter hvert. Litt. Hovedrollen Sookie oppfører seg også litt som et brødhue noen ganger, men det blir man også fort vant til. Ellers er hun rimelig grunn og uinteressant, men det gjør ikke egentlig så mye. Det er hennes forhold til Bill som etter hvert blir kjernen i karakteren hennes, og dermed gjør den mer spennende.

Men: Det som virkelig er interessant, er alle de andre intrigene som utspiller seg mellom Sookies mange venner og bekjente på stedet der de bor. Persongalleriet er som nevnt utrolig fargerikt, og med folks interne intriger mot bakteppet av den nye "vampyr-loven", ligger det an til å bli en veldig god og langlivet serie. Den vil faktisk, etter min mening, være verd å se på grunn av bipersonene og biplottene alene. Hvis den får fortsette. Man har jo stygge erfaringer med TV-stasjoner som legger ned brilliante serier. HBO er ikke uskyldig. Trenger jeg nevne Carnivàle og Deadwood? Rome? Styrken til True Blood er ikke hovedplottet, så å si, men karakterenes mangfold og integritet, og lignelsen mellom rollenes "problemer" med vampyrer og den generelle raseproblematikken i Sørstatene.

Man kan spørre seg hvorfor man må trekke inn vampyrer for å kunne si noe om raseproblematikk. Kanskje er det å ta det for langt. Tross alt tror ikke hvite mennesker at svarte mennesker kommer til å drepe dem for et godt ord. Eller gjør de? Det finnes folk som innbiller seg det - de som har en "drep eller bli drept"-innstilling til alt som er fremmed for dem. Men vampyrene i True Blood ønsker faktisk i flere tilfeller å drepe eller dominere mennesker. Er dette da en sammenligning som i bunn og grunn er rasistisk? Bygger serien opp under fremmedfrykt ved å vise at vampyrene, som her symboliserer de fremmede, virkelig er farlige? Har vi noe å frykte fra dem som er annerledes enn oss? Vil dette stille andre typer "fremmede" i et dårligere lys? Det er ingen fasitsvar på dette. Men jeg antar at alle typer ligninger innebærer en risiko for å bli misoppfattet i totalt motsatt retning av det som var intensjonen.

Se gjerne serien, døm for deg selv.

Jeg, historiefortelleren

Jeg tok en quiz om rollespillmetoder (finnes her). Jeg viser meg å være en historieforteller. Her er resultatet:

You Scored as Storyteller

You're more inclined toward the role playing side of the equation and less interested in numbers or experience points. You're quick to compromise if you can help move the story forward, and get bored when the game slows down for a long planning session. You want to play out a story that moves like it's orchestrated by a skilled novelist or film director.


Storyteller 100%

Method Actor 92%

Specialist 67%

Power Gamer 67%

Tactician 58%

Butt-Kicker 58%

Casual Gamer 50%

Enn det. Jeg er ganske fornøyd, egentlig.

Raseri(s)

Jeg er ingen Bambi. Langt derifra. Hadde en flirende liten drittsekk av en kanin lurt meg ut på holka hadde det vanket en yndig liten dådyrklov rett i den overdimensjonerte tanngarden på det vesle kreket. Trampe, beware!

Noen har road rage, jeg har ice rage. En kompis av meg er snill som et lam helt til han setter seg inn i en bil. Jeg er snill som et... nja, i hvert fall som en ulvunge med rester av et lam rundt kjeften... helt til jeg havner på glatta. Da kommer monsteret frem. Det koker i hodet så det er et rent under at isen ikke smelter under beina på meg.

Hvorfor? Jeg blir anspent ved tanken på at jeg kan falle. Hele kroppen går i lås, det er slitsomt, og jeg blir sint og lei. Dette kommer av at jeg har senebetennelse i begge armene, håndleddene, og hele hopprennet. Faller jeg, må jeg ta meg for. Det å ta seg for gjør ofte mye mer vondt enn å bare falle, men reflekser er det vanskelig å gjøre noe med. Hendene mine bare vil så gjerne redde resten av meg, på bekostning av seg selv. Jævla reserve-Jesus-hender. Jeg ba ikke om å bli reddet! Jeg er også vanligvis i stand til å ta en spøk, men alle vittige kommentarer vil bli møtt med giftspytting så lenge jeg befinner meg på glatt føre. Så er man advart.

Ikke for det, jeg har ikke falt på fem år. Hærens marsjstøvler er faktisk utrolig gode til å feste seg, selv på is. Noen ganger lengter jeg etter mer feminine sko, kanskje med hæl, men så kommer vinteren, og jeg kysser drømmen om femininitet adjøss og priser min tomboy-het til fulle. Hvorfor tryne feminint når man kan holde seg på beina med en litt karslig, hjulbeint gange og riktig type fottøy? Jeg vet da søren.

Where everybody knows your name

Noen ganger må jeg innrømme at jeg føler meg utilpass. Med verden, med folk, og med ... alt, egentlig. Det skjer rimeligvis ofte, siden jeg er en sånn person som tidvis leter (nøye) etter ting jeg kan ta ille opp og føle meg negativt innstilt til. Noen ganger sitter jeg på bussen og føler at jeg har tatt på meg fjeset feil, at øyenhullene i ansiktshuden ikke passer helt til øynene eller what have you. Jeg går rundt i sentrum og føler at gamle damer fnyser av meg, at jeg har på en lue som gjør at jeg kunne vært æresmedlem i Blånissene, og at selgerne av den der uteliggeravisa (jeg husker ikke hva den heter) ser på meg som en pompøs, gjerrig snobb fordi jeg ikke har penger til over for å kjøpe et eksemplar.

Når dette skjer, foregår en transformasjon i personligheten min. Jeg begynner å streve for å bli likt. Og er det noen typer folk jeg selv hater, så er det folk som strever for å bli likt. Det funker ikke. Det er greit å være alminnelig høflig og grei, men ikke vær overstrømmende med mindre du faktisk pleier å være det. Ikke glis i tide og utide hvis det ikke faller deg naturlig å gjøre det. Ikke le når du synes noe ikke er morsomt. Men sånn blir jeg. Litt. Jeg gliser til kassapersonalet i butikken. Jeg sier ja takk til pose og nei takk til kvittering med høy og litt skjærende stemme. Jeg blir en annen og mye mindre saklig person. Jeg hater meg selv litt, og det skinner igjennom bak all overhøfligheten og overvennligheten.

Jeg er ikke en høflig og vennlig person. Jeg liker de menneskene jeg liker, og til skogen med resten. Samtidig er jeg oppdratt til å tåle alle mulige folk, og det gjør jeg også. Jeg tåler. Det holder hardt noen ganger, men jeg tåler. For det handler ikke bare om meg. Det handler om alle sammen, at vi skal kunne fungere i samme verden, sammen om ting. Det handler om at man må kunne oppføre seg, en sannhet jeg er rimelig sikker på at dagens oppvoksende generasjon mangler innsikt i. Nå høres jeg ut som en surpadde, men unger som går på skole i denne byen virker som dessertgenerasjonen tatt et par skritt videre. Mer som "dessert, kaffe, konjakk, og dyr italiensk stripper"-generasjonen. Med sukker på. Og tequilashots. En del voksne folk oppfører seg også som om de eier verden noen ganger. Men hva er det egentlig å eie? Jeg sier som Jokeren i Batman: "Hvorfor kontrollere verden når du kan se den brenne?"

Ikke at jeg vil brenne opp verden. Da hadde det blitt trasig å leve. Først veldig varmt, så veldig kaldt og svart og kjedelig.

Det jeg vil frem til er at når man føler at fjeset er skjevt og at man har usynlig dopapir festet til skosålen og flekk på nesen... da er det greit å vite at man har folk å oppsøke som driter i det. Folk som setter pris på deg og ikke tvinger deg til å ta frem skrikestemmen i butikken. At det finnes steder man kan slappe av helt til man har drukket så mye kaffe at avslapning er en lost cause, hvor man kan skifte litt gir og la verdens stimer av sure kjerringer sige forbi vinduet. Et av disse stedene er den amerikanske dineren som nettopp åpnet i Trondheim; Pair-a-Dice. Betjeningen er blide og koselige, kjenner deg igjen etter at du har vært der et par ganger, og man kan bestille ved bordet. De kommer rundt med kaffekannen og gir deg så mange påfyll på kaffen som du bare greier å bøtte i deg så lenge du gidder å sitte der for 28 gærninger, og de matcher inventaret, som holder en smooth femtitallsstil bortsett fra i hjørnet ved vinduet, til venstre for inngangen, som er innredet som stuen til noens farmor på søttitallet og får meg til å tenke på konfirmasjonsselskap. En av servitørene komplimenterte meg til og med på den litt billige t-skjorten min, med påtrykk av en panter i gull og en rose og noe greier som ser ut som det er rippa fra veggen på et billig tatoveringsstudio, og mens jeg overrasket mumlet en takk, fikk jeg nytt påfyll på kaffen og et smil og et blunk. Makan! ...and I mean that in the best possible way.

Ellers: Den siste traileren til Watchmen. I høydefinisjon.

Et blogginnlegg hvori jeg erklærer min gryende galskap

Det sies at dersom man fremdeles er så tilstede at man greier å stille seg selv det ærlige spørsmålet "Holder jeg på å bli gal?" så er dette bevis nok for at man ikke er det. Det samme gjelder forøvrig diverse andre varianter av nettopp denne spørsmålsstillingen. Jeg har i det siste begynt å lure på om denne teorien holder vann.

Jeg tror nemlig at jeg er i ferd med å bli kaklende gal.

Grunnen?

Vel, jeg har denne ... tja. La oss kalle det gaven. Jeg har denne gaven. Den lar meg se personer som ikke eksisterer. Det vil si, ikke en Sixth-Sense-I-see-dead-people-greie, men en greie hvor jeg ser folk som ikke har vært levende, ikke spøkelser, men rett og slett personer som ikke finnes. Det vil ikke si (for ikke å uroe noen unødig) at jeg ser dem fysisk manifestert mens de beveger seg rundt i virkeligheten, det vil bare si at jeg ser dem for meg. Jeg analyserer dem og deres følelsesliv. Noen ganger er de veldig like meg, noen ganger ikke. De fleste ligner litt, men man søker jo også fellestrekk med de virkelige menneskene man omgås, så jeg ser ikke på det som noe spesielt. Noen ganger lever disse personene sine egne liv. De vil bestemme. De har egen vilje. Noen ganger tar de bolig i tankene mine og fordriver andre ting - ting som kanskje er viktigere i denne virkeligheten.

Man forstår at jeg føler meg litt sprø?

Nå skal det sies at fantasien min alltid har vært litt vill. Eller velutviklet, for å sette det i et bedre lys. Jeg har alltid skrevet fiksjon, og dette, kombinert med at jeg spiller en del rollespill, gjør at det finnes en hel mengde oppkonstruerte fiksjonelle personer omkring meg som krever oppmerksomhet og analyse. Og alt er gjørbart i ord, skriftlig eller muntlig. Ordet er mektig, og jeg har det som regel i min hule hånd. Med ordet kan jeg skape verdener og personer. Ordet er i seg selv guddommelig på den måten. Og jeg, som kontrollerer det, kan kanskje sammenlignes med en guddom?

Kanskje det er det at jeg sammenligner meg selv med gud, som gjør meg sprø?

You still don't want to leave before the end of the movie

Årets Hexcon-festival er vel overstått. 250 norske, blanke gærninger kostet herligheten, og jeg sitter igjen med tom pengesekk og unders om det var verd det. Hadde jeg vært smart, hadde jeg forhåndsbetalt og spart meg 25 kroner, men ærlig talt; 25 kroner er ganske lite å gnåle over. Selv droppet jeg søndagens program fordi a) det var kjedelig og b) jeg drakk øl kvelden før og kvelden før der igjen. Mmm, øl.

Leiligheten vår var hotell i helga, og jeg var guide til Trondheims busser og småkjipe utesteder. Gjesten (som karakteriserte seg selv som "noen ganger hyggelig, noen ganger dritings") dro for rundt tolv timer siden. Det var litt pussig å plutselig ikke ha noen boende i stua. Jeg hadde nettopp begynt å bli vant til det. Ikke for det, jeg er glad det ikke bor noen der til vanlig, for da hadde jeg jo ikke kunnet sitte oppe sent, mutters alene på den stasjonære PC'en, sånn som nå. Og det er jo noe jeg liker godt. Denne uken var det Ole Peder som okkuperte stuerommet, og om en uke eller så er det faren min som skal gjøre det samme. Jeg får utnytte mine ensomme nattetimer når jeg kan.

På årets Hexcon fikk jeg prøvedurt et scenario jeg har kjørt ut av hjernekisten to ganger før; skrevet for Chaosiums Call of Cthulhu og renskrevet i lesbar og brukbar form ene og alene i fall flere enn fem hadde lyst til å spille det. Det skjedde jo selvsagt ikke, men jeg fikk gjort et forsøk. Det gikk circa som forventet, bortsett fra at ingen ble gale eller døde. Det overrasket meg litt. Dagen etter spilledet jeg Ole Peder og Håkens Itras By-scenario Syndere i Sommersol. Det var et interessant scenario som jeg ikke egentlig skal røpe for mye av. Det kommer muligens til å dukke opp på neste års Arcon, og om skjæbnen så vil skal jeg være der og spillede det da også. Det var (som jeg forutante) slitsomt, men spennende. Det kan ha lagt en liten demper på det hele at gruppen hadde en spiller for lite, at to av spillerne knapt visste hva Itras By gikk ut på, og at en av spillerne samt spilleder var veldig slitne. Jeg fikk også prestasjonsangst av å ha en av spillets forfattere i min gruppe, men akkurat det gikk overraskende bra. Takk skal du ha, Martin.

Det slår meg forøvrig at årets Hexcon tapte litt på å ta i bruk en relativt ny skole med nymotens "öppna landskap" i motsetning til foregående års leie av Rosenborg skole (nå revet og under gjenoppbygging). Öppna landskap er ikke ideelt når man skal leve seg litt inn i spillene, og neonlys og rosa tegninger av ponnier og blomster er ikke egentlig spesielt egnet til å opparbeide seg en skummel stemning i et skrekkrollespill. De stakkars frivillige skal ha ros for sitt pågangsmot og mye genuin kioskfnising, dog.

Til tross for årets labre inntrykk av Hexcon skal jeg fortsatt på neste års Arcon i Oslo. Om ikke annet, så for å møte igjen gærne Oslofolk og drikke øl på Cacadou mellom slagene. Spillkonvensjoner har liksom mye bra, men når man foretrekker "sine egnes" spillmodus, og ikke liker (fremmede) folk på generelt prinsipp, kan de være traumatiserende. Det er også fortsatt like pussig å møte lys levende forumbrukere som man ellers kun kommuniserer med i skrift.

Om to dager skal jeg spillede god, gammeldags D&D 3.5 - det gleder jeg meg til nå. Jeg skal printe ut kart med ruter på, og vi skal rulle initiativ. Det kan hende noen ser på det som gammeldags og lite fantasifullt (vi bruker til og med en bok med publiserte eventyr i, jeg slipper å tenke selv, hurra), men jeg synes det noen ganger kan være akkurat det man trenger. ...and I still don't want to leave before the end of the movie - I still don't want to leave before the end of the show.

Den gode, den onde, og den amerikanske

Valget er over. Den siden jeg vil kalle "min side", selv om jeg overhodet aldri har satt mine bein på amerikansk jord eller forstått meg på amerikansk politikk, vant. USA har fått sin første fargede president.

USA, landet som fremdeles - til tross for Irak-krigen, Guantanamo, MacDonalds, og sin enorme og urettferdige skildnad på fattig og rik - fremstår som en hildring på den andre siden av en svært stor og svært blå sjø. I alle fall for meg. USA er landet jeg bare har sett på TV eller hørt i musikk, men det er likevel en stor del av kulturen jeg vokste opp med. Bøkene jeg leste; Jack Kerouac, Allen Ginsberg, musikken jeg dyrket; Patti Smith, Bob Dylan, og de store kulturelle fenomenene som påvirket hele den kulturelle verden fra Japan til Smøla; Star Wars, grunge-bølgen, jeg vet ikke hva. Og 9/11, selvsagt. Hendelsen som av Karlheinz Stockhausen ble karakterisert som "verdens største kunstverk". Jeg må si at uttalelsen fremmer både avsky og beundring hos meg. Avsky fordi man knappest kan kalle en forskrudd og hatefull hevnaksjon som denne for "kunst" på noe vis. Beundring fordi mannen i det minste hadde nok guts til å si nøyaktig hva han syntes om saken. Heldigvis er han død (jeg sier heldigvis fordi fyren laget så horribel musikk at den kunne få fluer til å falle døde til jorden - effektivt som insektmiddel, ikke kult for oss andre).

Men tilbake til valget. Det var med fortvilelse jeg så Barack Obama og Hillary Clinton knive om de demokratiske velgerne når republikanerne allerede hadde satt John "Gjeipen" McCain på tronen knapt utfordret av andre kandidater i det hele tatt. I mine øyne var både Obama og Clinton verdige kandidater. Hadde de kunnet bli enige om hvem som skulle gå først, hadde det knapt vært noe problem å la den ene stille til valg denne perioden og den andre til neste periode. I stedet brukte de tid og ressurser på å dra hverandre ned mens McCain tilsynelatende kunne gni seg i hendene og le hele veien til valglokalet.

Det er litt morsomt å tenke på at McCain saboterte seg selv ved å - som hjertesyk, gammel mann - velge en psykotisk, pengeslukende fundamentalist som visepresidentkandidat. Palin var i denne situasjonen som Fru Smith var for sin ektemann J. Howard Marshall; et "sexy" trekkplaster for velgerne, men et ukløktig valg av partner for en "døende" mann. På samme måte som Howards barn protesterte mot ekteskapet, var det mange i McCains leir som protesterte mot visepresidentkandidaturet. Og med god grunn! Se for deg at McCain blir valgt, og deretter parkerer tøflene i løpet av de første månedene i jobben. Da har man plutselig USAs første kvinnelige president - en president som på alle vis oppfyller fordommene mot kvinner i maktposisjoner: En hysterisk husmor som tar med barna overalt, bruker penger på klær og styling, tror at Jesus bor i en blåbærmuffin, og ikke vet hvor Russland ligger. Jeg synes det er fantastisk at en av fansen hennes uttalte til en avis at "jeg skjønner ikke hva Obamas side prater om, jeg velger Palins side, for hun er så pen". Denne personen, må tillegges, var en 13 år gammel gutt. "Hei, jeg er 13 og jeg forstår ikke politikk." Gisp! Sjokk! "Hei, jeg er en 13 år gammel gutt som nettopp har fått rogn i påsan, og jeg stemmer på den kandidaten som har pupper." Outstanding! Jeg skjønner ikke hvor avisene tar scoopene sine fra, altså. Palin ville uansett kjønn vært verre enn Bush - Bush hadde i det minste Dick "Evil Genius" Cheney i ryggen. Det Palin ville hatt i ryggen ville forhåpentligvis, så fort som mulig, vært en kniv dekket med curare, og som satte fyr på hele kjerringa.

Med Clinton ville USA fått sin første kvinnelige president, og hun kunne faktisk også gjort noe saklig ut av det. I stedet fikk de nå sin første svarte/fargede/whatever president. Begge deler er ganske fantastisk. Selv om Obama skulle finne på å bæsje i skuffen som president, har han fremdeles satt en ny standard som gjør at USA sannsynligvis i fremtiden vil være åpnere for minoriteter i maktposisjoner. Og jepp, jeg regner fortsatt kvinner som en minoritet. Så lenge nyfødte jentebarn fortsatt hives i elva i visse land i verden, vil kvinner holde en lavere posisjon jevnt over.

Jeg leser med stor fornøyelse (eller snarere skrekkblandet fryd) i Dagbladet.no at McCains skuffede velgermasse ser ut til å oppriktig mene at Obama er "ond og grusom" og vil ødelegge landet deres. Til og med når McCain selv uttaler at han gratulerer Obama med seieren og ønsker ham lykke til med å styre landet de begge elsker. Det skal han ha, "Gjeipen" - han er en god taper. Og Obama er foreløpig en god vinner.

Barack Obama, skuff meg ikke! Valget har gitt meg ny tillit til landet jeg beundret som barn, ble skeptisk til som tenåring, og likegyldig til som ung voksen. Ikke gå til flere kriger. Rydd opp, brett opp ermene, og smil mens du jobber. Vær vennlig, USA. Vær det forbildet du gjerne vil være.

Let America Be America Again

Robin Hood var laiver

Noe av det morsomme med å bo på et leierom i Oslo var å ha tilgang på massevis av TV-kanaler. Hjemme har vi ikke egentlig noe særlig til signal, og dermed blir det til at vi ikke ser på noen kanaler i det hele tatt. Vi ser dvd, laster ned filmer og TV-serier, eller ser nett-TV. Jaja, vi stjeler sikkert livsverket til en del fattige TV-serie-produsenter, men til gjengjeld kan jeg si at jeg kjøper faktisk det beste av det jeg ser - når jeg har råd.

Etter det jeg har oppdaget er den en kanal som heter Viasat 4. Den har en liten gullrekke på ettermiddagstid som består av Futurama, Family Guy, og en dobbel The Simpsons. Kanalen sender også perler som Stargate SG-1 og Chuck. Det jeg derimot merket meg mest ved da jeg satt plantet i det matpapiraktige sengeteppet og zappet mellom kanalene, var den fantastisk elendige serien The New Adventures of Robin Hood fra 1997. Det første som slo meg var at skuespillerne hadde like mye innlevelse som en stabel med vedkubber. Sannsynligvis er det snakk om skuespillere som uansett ikke får noen større jobber; de vet at de er håpløst washed out, noen av dem har kanskje begynt å pepre snuten eller drikke tett for å glemme. Det tragiske i å leve et liv som skuespiller blir først åpenbart når man er nødt til å si fraser som "Robin Hood! We meet at last!" i en litt flat stemme mens man lurer på om nylontangaen er årsaken til det gufne utslettet man har fått i skrittet og slitt mye med de siste ukene.

Det andre som fascinerte meg med serien var at sminkørene og stylistene hadde ringt 80-tallet for å få noen hete tips. De fleste (unntatt broder Tuck) hadde digert Mötley Crüe-hår med plass nok til å gjemme en frossen kylling. For det tredje: Robin Hood og hele kostebinderiet var åpenbart laivere. Ikke bare det, de var cheap ass laivere som lager kostymene sine av biter av de nylonbaserte Halloween-kostymene man får kjøpt på Nille. Jeg har allerede nevnt noe om en nylontanga. Jepp, det var voksne menn der med pelskrave, hestehale og nylontanga. Jeg lurer med skrekkblandet fryd hva som ville skjedd dersom en av skuespillerne kom litt for nære bålet, det er 50-50 hva som ville tatt fyr først; håret eller klærne. Jeg tror jaggu meg bålet var det eneste de hadde på settet som ikke var glorete og iøynefallende falskt på noe vis. For å summere det opp: Jeg har sett pornofilmer med større kostymebudsjett.

Det var lite tvil om hvem som var onde og gode i serien, i det minste. De onde hadde leopardmønstrete plastkorsetter og hellebarder skåret ut i aluminium av en tolvåring på sløyden. De hadde stirrende, oppsperrede øyne og kvinnene hadde knallrød leppestift. De gode hadde sterke farger på klærne og var generelt penere. De pene børster håret sitt, de slemme går til en full frisør som klipper det rart. Episoden jeg så handlet om at en onding hadde rekruttert slåssetryner til hæren sin. Det gjorde han på den måten at han fikk dem til å dukke opp i borgen sin og slåss i tvekamper til døden. "Bare de beste ovelever, og blir soldater hos meg!" Yeah, whatever. Det er sikkert kjempelurt å få soldatene du rekrutterer til å myrde hverandre, så slipper fienden å gjøre det, lizzm. De hadde en slåssering, og mellom kampene gikk det - I kid you not - en dame kledd i gullbikini rundt inne i ringen og holdt opp et skilt med rundenummer på. De hadde til og med en ond dverg i cowboyhatt(!) som tok imot veddemål fra tilskuerne. Spilt av en ordentlig dverg! Som også var ond, forøvrig (i serien, sikkert ikke på ordentlig).

Episodens dilemma var at Lille John følte seg underlegen i Robin Hoods gjeng, og dro til ondingen for å briljere i tvekampen. Selvsagt ville han ikke drepe motstanderne sine, og da måtte Robin Hood trå til med sin akrobatiske slåssestil hentet rett fra Snikende Ullteppe, Hoppende Giraff for å redde idioten. Det var nok mange engelske landevieisrøvere som kunne judo på den tiden. Den onde what's-his-face hadde også fanget mentoren til Robin Hood, en eldre kar med ninjaskills og marginalt bedre skuespillertalent. Han måtte reddes av Robin Hood mens Lady Marian, en veritabel Elektra-kopi i rød skimpy læroutfit slåss til døden med en blåmalt afrokjerring med pappmasjéøks. Jeg synes det beste med hele episoden var denne kampen, hvor Lady Marian wuxia-hopper opp på en balkong, rapper en pisk fra en av tilskuerne (pisken ser forøvrig ut som et helt vanlig hamptau), og fanger den blåmalte afrokjerringa med pisken før hun på én meters avstand slenger vedkommende opp i balkongen med full kraft så skurken faller livløs til jorden. Snakk om heroisk - eventuelt totalt og fullstendig skrotnisseri. Jeg satt med åpen munn og bivånet dette makkverket av en TV-serie, trollbundet av dens mangel på både talent og budsjett. Det er som om noen har tatt en støvsuger med seg inn på settet i den hensikt å sluke til seg alle pengene i budsjettet mens alle andre er opptatt med å friske opp hårsprayen mellom scenene, men at støvsugeren også har greid å sluke til seg alt talent og all entusiasme i tillegg. Sjelden har jeg sett skuespillere med mindre glimt i øyet. I stedet har de en matt glans der som vitner om et (sannsynligvis) jevnlig inntak av alkohol og en mangel på vilje og lyst til å leve videre. Stakkars jævler.

Men nå er jeg altså hjemme. Trondheim, jeg har savnet deg, og hører du har savnet meg. Det er et gjensidig platonisk kjærlighetsforhold. Selv om jeg flørter med Oslo. Oslo kan skjenke meg full og sjarmere meg any day, men det er Trondheim jeg vender tilbake til. My one true love, i geografisk forstand.

"Curiosity killed the cat, you know." - "I know."

10 poeng til den som gjetter hvilken film tittelen på innlegget er et sitat fra.

Jeg har nettopp kommet hjem fra en halloween-fest der 90% av gjestene var under min alder med godt og vel fem år. Det var en tanke spesielt. Å føle seg gammel, liksom. Jeg har ikke egentlig noe problem med det per se, jeg bare... er sånn. Gammel, altså. Dvs. ifølge en del andre folk er jeg jo ung.

Alder er sært. Som lærer er jeg for ung - foreldre vil ikke ta meg seriøst dersom jeg forteller dem at ungene deres trenger strengere oppdragelse eller mindre sukker i kosten. Som alt annet er jeg for gammel. Som kvinne, f.eks. Alle har en utløpsdato, og den kommer tidligere for kvinner enn menn. Det er litt urettferdig. Menn: 50, kvinner: 30. Om de i det hele tatt rekker å bli 30 før mannfolk tenker "whateevør". Ikke for det, menns seksuelle høydepunkt er i tenårene, kvinners seksuelle høydepunkt er nærmere førtiårsalderen. Det er litt betryggende, men også litt skremmende, å tenke på.

Min første halloween på noen år uten lillesøsteren min. Trasig. Hun befinner seg i Kent, England, på lysdesignstudiet ved Rose Bruford-skolen. En av de første hendelsene hun ble vitne til var at en av romvenninnene hennes (fra Wales) prøvde å ta sitt eget liv ved å hoppe ut fra vinduet på rommet sitt. Vedkommende overlevde med hjernerystelse, knust håndledd og brukket kravebein. Det er trist, men samtidig så tenker man at når noen faktisk overlever med så få skader, så prøvde de ikke hardt nok. "Rop om hjelp." Jepp.

Ellers: Godt å se igjen gamle, om enn unge, venner i Oslo. Oslo, dette sluket som suger til seg vennene mine på løpende bånd og så ser jeg dem sjelden igjen. Jævla Oslo. Men så har jeg i det minste en unnskyldning til å reise litt, da. Tja. Savner Trondheim.

The most hungover girl in Oslo?

Jeg sitter for øyeblikket og ser på "Nanny-hjelpen" på TvNorge. En overvektig kvinne med fett hår forteller kameraet at barnepikene ikke aner hva de snakker om når de prøver å fortelle henne hvordan hun skal unngå magesår og en alt for tidlig død av å drive og rydde opp etter de tolv ungene sine. Jepp, tolv. De er fosterunger, og mange av dem i rullestol eller med andre handikapp. Jeg aner ikke hvorfor jeg ser på slike programmer - det eneste de gjør for meg er å minne meg på hvorfor jeg ikke vil ha unger.

Til tross for at jeg drakk så mange øl i går at jeg ikke en gang husker at jeg gikk hjem, er jeg i forbløffende god form. Det betyr ikke at jeg føler meg fullstendig "hundre kroner". Det betyr bare at jeg heller vil se på lamme TV-programmer enn å faktisk gjøre det jeg bør gjøre; skrive scenario til Hexcon og lage en artikkel til Imagonem. Noe av det må nok gjøres på togturen hjem i morgen.

Det beste med å drikke øl i går var å kunne prate med folk jeg ikke ser hver dag, i en rimelig snydens tilstand. Jeg drikker ikke øl så ofte lenger nå, siden jeg er så blakk, så det var også en avveksling slik sett. Jeg må få legge til at Cacadou er et flott sted å drikke øl på. Brunt inventar, "Ørn Bjørn & Jørn" av Tore Strand Olsen over baren, tegninger av Flu Hartberg som dekor på dass, billig pils, innrammet tegneseriekunst på veggene. Jeg skal definitivt tilbake dit neste gang jeg er i hovedstaden.

Chunky monkey

Jeg er per øyeblikket meget full. Jeg spiser Ben & Jerry's Chunky Monkey-iskrem. Jeg er litt kvalm, men også litt glad. I dag har jeg kjøpt en lue og et par tegneserier. Jeg føler meg litt oppstemt, men også litt usikker, siden jeg har vært (og er) veldig full. Tjaja. Møtt Elin, Even og OP, samt Magnus. Og Ingvill. Koselig.

Ninja-kanelboller

Lite nytt under solen. En liten oppdatering likevel: Da jeg endelig, ved hjelp av telefonen min (tusen takk, Google Maps!), kom meg til adressen hvor vi skulle overnatte, oppdaget jeg noe litt pussig. Det var en dør. Uten ringeklokke, uten dørhåndtak, og uten noe kontaktinformasjon. Hvordan de greier å være et firma når ting er satt opp såpass klønete, aner jeg ikke. Fåglarna vet. Etter å ha mast på kjæresten til å sende meg et kontaktnummer til utleier, fikk jeg endelig fatt i noen og ble låst inn. Rommet er en liten hybel med kjøleskap, to kokeplater, og minimalt med varmtvann. Badet er et dusjkabinett som noen har stukket en dass inn på. Her kan man altså dusje og bæsje på en gang. Rent, men veldig, veldig skittent.

Heldigvis er det trådløst nett tilgjengelig. På veggen inne på rommet henger en liten flatskjerm-TV med en del kanaler. Det er litt ironisk at man har flere TV-kanaler enn man har varmegrader celsius på vannet i springen.

Etter å ha sjekket ut rommet og satt opp en liten varmeovn som jeg også fant i et skap, gikk jeg ut for å besøke et par kompiser som bor i nabolaget. Jeg ble møtt med te og kanelboller, som ble spist opp før den enes kjæreste kom hjem - til hennes store skuffelse. Bare duften hang igjen, som en ninja.

Jeg er så trøtt nå at øynene mine føles som om de henger. Hadde de ikke vært støttet opp av øyenhulene mine, hadde de sikkert det. Det er noe med å slepe en tung ryggsekk gjennom hele Oslo sentrum, i snø og slaps, uten votter, med de blåfrosne hobbitfingrene mine i et krampaktig grep om mobiltelefonen med Google Maps, sulten og trøtt og grinete og tissetrengt. Nå skal jeg snart tre inn i det kjøleskapet de kaller et baderom her i gården, og dusje meg i trolig kaldt vann (jeg vet ikke om mangelen på varmtvann i springen på kjøkkenet betyr at vannet på badet også kommer til å holde lavere temperatur enn en heksepupp), og deretter legge meg i en godt knødd seng med polyesterlaken som kommer til å få håret mitt til å se ut som kjønnshåret til en pulverheks.

Wish me luck.

Heim til Kristiania, glem no personalia og andre trivialia

Da var jeg atter i Oslo. I motsetning til mine forventninger om vær- og føreforhold på Østlandet snør det faktisk her nede. Det gjør det ikke i Trondheim, så vidt jeg vet, noe som føles som en liten seier. Oslo stikker alltid av med finværet, men ikke i dag. Hå nei. Bare synd at det selvsagt er slik akkurat når jeg befinner meg i Oslo. C'est la vie.

Vi ankom med nattoget klokken kvart på sju i morges. Jeg kan, om jeg tenker meg godt nok om, komme på bedre tidspunkter å stå opp på. Etter tolv, f.eks. Jeg er bortskjemt med soving nå som jeg er arbeidsledig, og det eneste jeg gruer meg til ved å få meg jobb er å stå opp tidlig om morgenen igjen. Det verste ved å ankomme en fremmed by så tidlig om morgenen er fraværet av åpne kaféer og andre fasiliteter som kan bidra til å holde en våken og underholdt frem til man kan sjekke inn på overnattingsstedet. Som de fleste av de som kjenner meg vet, er jeg uhelbredelig grinete hvis jeg er trøtt eller sulten. En kombo av disse kan gjøre meg til en eiterspyende harpy på null komma svisj. Kiwi på Oslo S ble redningen for oss. Ellers hadde det gått ille, mistenker jeg. Da jeg fikk i meg litt kaffe etterpå, ble det jo rene kosetimen før kjæresten måtte stikke på kurs.

Nattog, forøvrig, er en genial oppfinnelse. Da tenker jeg selvsagt på den utgaven hvor man kan sove i en seng like smal som en ispinne, i et rom designet for anorektikere med klatre- og stablebehov. Kupéens og sengens (mangel på) størrelse til tross, det å kunne overnatte i horisontal stilling og sove mens man reiser er brilliant. Er det noe jeg hater mer enn å sitte på skjeven i et trangt togsete uten mulighet til å legge ned seteryggen, mens folk rundt meg plaprer i mobilen og flirer hønseaktig ut i de små timer? Ja. Men ikke mye. Da foretrekker jeg anorektikerkupéen, selv om jeg kunne spart meg for vekkingen fra konduktøren den knappe halvtimen jeg hadde igjen med søvn før vi kom frem. Maken til pratesyk konduktør har jeg knapt vært borti før. Jeg trenger ikke å vite togtidene til Skien klokken halv sju om morgenen, takk. Rett i øret via en høyttaler det er umulig å skru av eller dekke til. Det hadde også vært en fordel om det hadde gått an å dempe lyset i gangen utenfor - så man slipper å bli blindet av lyset og bli tvunget til å famle seg frem hele veien til toalettet, om man skulle få slike behov i løpet av nattetimene. Er det noe jeg gjerne vil slippe, så er det å føle meg frem inne på et offentlig toalett.

Så hva skal man ellers gjøre enn å sette seg på Deichmanske bibliotek og vente til butikkene åpner og man kan hente nøkkelen til overnattingsstedet? Det eneste jeg har å utsette på den planen er at det trådløse nettet er tilgjengelig i det samme området som kaffeautomaten (noe jeg vanligvis ville satt stor pris på), men det koster en femmer å late vannet. Det stemmer nok at midlene staten setter av til bibliotekene er magre når de må be besøkende om småpenger til dasspapir. Grunnen til at denne kaffeautomaten er plagsom er forøvrig at den lager en sildrende lyd hver gang noe drikke tømmes opp i den dertil egnede pappkoppen, noe som minner en tissetrengt sjel om... ja, nettopp. Hvert femte minutt! Om jeg ikke bare kan hive i en femmer for å lette på trykket? Det er i slike øyeblikk man angrer på at man ikke har lommene fulle av småpenger.

Og som om jeg ikke har nok å syte og bære meg over, så holder den ene knappen på å falle av jakkeermet mitt. Den knappen har ikke noen funksjon annet enn å se tilnærmet tøff og kul ut, men hvis den faller av blir det heller tilnærmet dumt og teit. Sysaker er heller ikke noe jeg har tenkt på å ta med meg til Oslo. Hvorfor skulle jeg det, liksom? Skitt pommfritt.

Jeg returnerer med oppdateringer neste gang det skjer noe og jeg er i nærheten av trådløst nett. Stay tuned!

Fløytisten

Jeg går i halvmørket
punktert av lyskjegler fra lampehullene i virkeligheten
som å gå langs innsiden av en kjempefløyte

Noen ganger er det noen som snakker til meg og jeg tror det er telefonen min
et hviskende, syngende dialektcrescendo
kroppen min er ekvivalenten til en levende, ensom tone

Vinden er sur pust som kaster løv i ansiktene våre
fløytisten er en guddom som animerer oss med resonanse
ved enden av den mørke gaten finnes kun de enorme leppene til den aller helligste

Vi er ikke alene; vi er alltid alene
nålepunkter som skifter mellom lag av mørk materie
den røykaktige blodskyen i monsterfylt farvann


Copyright meg, osv. osv. Originalen på engelsk finnes her.

Når du tror du er smart

Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg vil med dette. Jeg fikk en tanke, et innfall, noe jeg bare følte jeg måtte uttrykke meg om. Selv nå, mens jeg skriver, er jeg fremdeles usikker på hva det er jeg vil frem til. Og da snakker jeg om i denne situasjonen, ikke generelt. Generelt vil jeg ha... OK, så vet jeg ikke det heller. Kanskje det er fordi jeg ikke egentlig har så mye innhold i livet mitt for tiden. Jeg kunne ønsket meg stabilitet, men livet mitt er jo forsåvidt stabilt. Kanskje jeg ønsker meg spontanitet. Kanskje jeg ønsker å bli borte i det jeg skriver, borte i ordene, på en måte. Borte i meg selv.

Det høres egentlig veldig selvsentrert ut. Samtidig er det inn i meg selv jeg reiser når jeg trenger å distansere meg fra alle andre i menneskebyen (hadde de enda vært gomper). Men jeg er ikke noe forskjellig fra alle andre. Jeg skiller meg ikke ut på noen som helst måte. Kanskje dette bare er et rop om hjelp, en bønn om å bli reddet fra å være kjedelig.

Av og til har jeg inntrykket av at jeg er veldig smart. Da jeg studerte, hadde jeg det inntrykket de siste par årene, i hvert fall. Toppkarakterer og gudvethva. Jeg hadde en foreleser som mente at jeg var genial. Jeg trodde på det, jeg gjorde jo det, men hva nå da? Hva gjør jeg med meg selv nå som jeg ikke har noen forelesere å imponere? Får meg jobb, hus, barn, bil, bikkje og brusmaskin? Jeg kjenner mange som har fått seg det (eller en ekvivalent), og ingen av dem er nødvendigvis spesielt smarte. Man trenger ikke å være smart for å være lykkelig, men jeg begynner å lure på om man må være ulykkelig for å være smart. Forøvrig er det så lenge siden jeg gjorde eller sa eller utførte noe som kan kategoriseres som smart at jeg begynner å lure på om smartkjertelen min har tørket inn. Som en liten rosin.

Tidligere i dag møtte jeg på en gammel skolevenninne fra barneskolen. Hun er sanger i USA. Ikke noen stor berømthet, altså, bevares... men hun gjør det hun drømte om hele barndommen. Og det er jobben hennes. Hun er ikke klysete eller blærete eller hoverende, hun er... snill og imøtekommende, og jeg hater henne litt. Det gjør meg til en smålig person, og det liker jeg ikke. Men sånn er det nå en gang. Man trenger ikke å like alt hele tiden. Til henne, hvis hun leser dette: Unnskyld. Du har lov til å være litt sur på meg nå. Ikke ta det personlig.

Så hvorfor står det så stille? Hvor ble det av geniet, liksom? Jeg innbiller meg selv at jeg har mange kvaliteter. Belest, morsom, ærlig inntil det brutale, snusfornuftig til tider, realistisk, kreativ, zen. The list goes on. Jeg er også en ganske flink student. Jeg er bare usikker på om jeg er et flinkt menneske, om man skjønner hva jeg mener. Nå som jeg ikke lenger er student, men ... ja. Hva er jeg egentlig? You are not your job. You are not the contents of your wallet. You are not your fucking khakis. Det er dette jeg mener med "flinkt menneske". Når jeg møter noen, tilfører jeg livene deres noe av substans? Fans av "sommerfugleffekten" kan forøvrig bare kneppe igjen nå, for det der er for komplekst til at jeg gidder å i det hele tatt tenke over det. Litt som string theory. Spennende? Joda. Får hjernen min til å eksplodere? Det også. Noen ting bør man rett og slett bare la ligge, hvis man ikke ønsker å bruke en mannsalder på det.

Og så gikk jeg tom for krutt. Eller, "krutt". Hva enn. Luft, kanskje? Noe. Jeg vet ikke om jeg fikk sagt det jeg skulle si. Kanskje jeg skal la noen andre snakke for meg.

Death makes angels of us all
and gives us wings where we had shoulders
smooth as raven's claws
- Jim Morrison (An American Prayer)

Twenty years of schoolin'
and they put you on the day shift
- Bob Dylan (Subterranean Homesick Blues)

I've met god across his long walnut desk with his diplomas on the wall behind him, and god asks me, 'Why?'
Why did I cause so much pain?
Didn't I realize that each of us is a sacred, unique snowflake of spiritual unique specialness?
Can't I see that we're all manifestations of love?
I look at god behind his desk, taking notes on a pad, but god's got this all wrong.
We are not special.
We are not crap or trash either. We just are.
We just are, and what happens just happens.
And god says, 'No, that's not right.'
Yeah. Well. Whatever. You can't teach god anything.
- Chuck Palahniuk (Fight Club)

Nå skal jeg ned til byen og drikke øl. Vi trøndere drikker jo stort sett for å glemme, men nå skal jeg drikke fordi det er bursdag.

Nummer 13

Forrige torsdag gjorde jeg min debut som spilleder for det norske rollespillet Itras By. Vi spilte et ferdig scenario fra årets Arcon-festival kalt Nummer 13, skrevet av Magnus Jakobsson. Scenariet er (løst?) basert på diktet med samme navn av Rudolf Nilsen. Jeg var selv spiller da scenariet ble satt opp på Arcon, og hva kan jeg si? I laughed, I cried, it changed my life.

Opplevelsen min med scenariet Nummer 13 her hjemme, med spillere jeg kjenner fra før og er komfortabel med, var minst like god som på festivalen. Jeg inviterte fem spillere til det jeg kalte "første gjennomspilling", som ganske riktig vil si at jeg kommer til å spillede det samme scenariet minst én gang til. Om ikke for øvelsens skyld, så fordi scenariet er en utmerket introduksjon til spillet som helhet. Samtidig er det utrolig interessant å se hvilke forskjellige avgjørelser som tas fra spillergruppe til spillergruppe - og hvordan hver gruppe velger å møte utfordringene som gis.

Noen av spillerne kom direkte uforberedt til den typen spill som Itras By jo er representativt for - et i høy grad helimprovisert drama der man bruker de klisjéer og de originale tanker man har om hverandre i en salig blanding. Spillerne var - til min (og deres) store fornøyelse - fullstendig uforberedt på det som måtte dukke opp av intervjuer, spontane kjønnsskifter, pressekonferanser, motsattdager, og de fleste andre av sjansekortenes uendelige muligheter. Alle var fornøyde med handlingskortene, selv om de kanskje ble brukt litt for flittig. Det skal jeg ta på min kappe.

Nummer 13 er et scenario som - i forhold til de fleste andre mulige scenarier i Itras By - legger flere strenge føringer for spillet i forkant. Blant annet foregår alt spill innenfor bygården der rollene bor, og det som foregår utenfor blir rett og slett bare fortalt kort før man går videre med spillet. Jeg sier "strenge føringer", men i dette tilfellet virker disse rammene befriende, særlig på en som ikke har satt seg så grundig inn i alle nyansene av den utrolig komplekse og fargerike settingen. Samtidig som scenariet krever minimalt med innsikt i selve stedet Itras By, introduserer det elementer som gir et unikt innblikk i settingen for alle involverte. Jeg sier ikke mer.

Jeg skal ikke røpe handlingen i scenariet. Det bør tross alt spilles, ikke fortelles om. Men om man skal snakke mer om selve spillet, så kan jeg jo nevne at fra en teaterviters synspunkt er Itras By nær sagt unikt i sin form (i alle fall ut fra de kriterier jeg er kjent med fra rollespillmediet). Det er nært knyttet til teatrale virkemidler, kanskje spesielt fra grener som improvisasjon og teatersport. Noe av utfordringen for de som er mer vant til tradisjonelle spill, er graden av spontan kreativitet som forventes av spillerne under spillets gang. Selv jeg, som er trent i improvisasjon, merker at jeg tidvis sliter med å holde de kreative hjulene i gang. Ikke for det, jeg hører at øvelse gjør mester. Mer øvelse vil derfor sannsynligvis gjøre ... mer mester. Eller noe. Dessuten blir jeg som spilleder av Itras By avlastet av spillerne, i stedet for å måtte fylle den tradisjonelle (og slitsomme) spillederrollen som "oppfinner av og enehersker over diegesen".

Hvis man misforstår meg nå, så tror man at jeg ikke liker å spillede tradisjonelle rollespill. Dette stemmer ikke. Jeg elsker det. Men det er mulig å like både pizza og risengrynsgrøt, ikke sant? Man kan bare spise én ting av gangen (med mindre man er Kristoffer Schau), men fortsatt beholde lidenskapen for begge. Eller, altså, "lidenskapen"... nå er jeg ikke akkurat så lidenskapelig overfor risengrynsgrøt, men man skjønner hva jeg mener. Noen av spillerne mine uttalte forsåvidt sine bekymringer for at de ville kommet til å bli veldig slitne av å spille en hel kampanje satt i Itras By, nettopp på grunn av det høye aktivitetsnivået som påkreves. Jeg mener at det er vanskelig å vite på forhånd. Det er utrolig hva man gidder så lenge man har det kjempegøy.


Last ned scenariet Nummer 13 her. NB! Hvis du kjenner meg, bor i Trondheim, og ikke har spilt dette før, hør gjerne om jeg vil spille det sammen med deg før du laster det ned og leser det (med mindre du allerede har en gruppe du vil spillede det for, da). Usikker på hva Itras By egentlig er? Les litt på disse sidene.

Hundre filmer

Hvis du bare skal se hundre filmer i ditt liv, så er du enten amish eller så liker du ikke film. Kanskje gjør du som moren min, og leser avisen samtidig (eller i stedet), og går dermed glipp av halparten og må spørre sidemannen om "hvorfor den mannen kliner med den damen, var ikke de gift på hver sin kant?"

Vanligvis foretrekker jeg TV-serier fremfor film, fordi TV-serier har en mye lengre utvikling både mht plottlinjer og karakterer, men det finnes mye bra film. Det skal jeg gladelig innrømme. Her er de hundre forslagene jeg har til filmer du bare må se før du dør. Det er ikke en gang spørsmål. Noen av forslagene lister flere filmer i en serie eller som henger sammen på et eller annet vis - disse regner jeg som ett forslag. Filmene er ikke satt opp i noen prioritert rekkefølge. Det er anbefalt å se alt!

Lykke til.

1. Star Wars-trilogiene i rekkefølgen 4, 5, 6, 1, 2, 3 (1977-2005), George Lucas
2. Indiana Jones and the Last Crusade (1989), Steven Spielberg & George Lucas
3. Fight Club (1999), David Fincher
4. Batman (1989), Tim Burton
5. The Nightmare Before Christmas (1993), Tim Burton
6. Iron Man (2008), John Favreau
7. Lord of the Rings-trilogien (2001-2003), Peter Jackson
8. Spirited Away (2001), Hayao Miyazaki
9. El Laberinto del Fauno (2006), Guillermo Del Toro
10. Taxi (1998), Luc Besson
11. Der Untergang (2004), Oliver Hirschbiegel
12. Big Fish (2003), Tim Burton
13. The 5th Element (1997), Luc Besson
14. Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl (2003), Gore Verbinski
15. Hero (2002), Yimou Zhang
16. El Espinazo del Diablo (2001), Guillermo Del Toro
17. Ringu (1998), Hideo Nakata
18. Dark Knight (2008), Christopher Nolan
19. Short Cuts (1993), Robert Altman
20. The Matrix (1999), Wachowski-brødrene
21. The Cube (1997), Vincenzo Natali
22. Casablanca (1942), Michael Curtiz
23. Love Actually (2003), Richard Curtis
24. Das Experiment (2003), Oliver Hirschbiegel
25. Tilsammans (2000), Lukas Moodysson
26. Dobermann (1997), Jan Kounen
27. Snatch (2000), Guy Ritchie
28. Strange Days (1995), Kathryn Bigelow
29. Se7en (1995), David Fincher
30. Bender's Big Score (2008), Matt Groening
31. Monsters, Inc (2001), Pixar
32. South Park: Bigger Longer & Uncut (1999), Trey Parker
33. X2 (2003), Bryan Singer
34. Resevoir Dogs (1992), Quentin Tarantino
35. The Shawshank Redemption (1994), Frank Darabont
36. Shrek (2001), Andrew Adamson/Vicky Jenson
37. Monty Python and the Holy Grail (1975), Terry Gilliam/Terry Jones
38. Edward Scissorhands (1990), Tim Burton
39. The Lion King (1994), Roger Allers/Rob Minkoff
40. The Others (2001), Alejandro Amenábar
41. L.A. Confidential (1997), Curtis Hanson
42. Stay (2005), Marc Forster
43. Léon (1994), Luc Besson
44. James Bond: Goldeneye (1995), Martin Campbell
45. Hellboy (2004), Guillermo del Toro
46. Pulp Fiction (1994), Quentin Tarantino
47. The Usual Suspects (1995), Bryan Singer
48. American History X (1998), Tony Kaye
49. James Bond: Casino Royale (2006), Martin Campbell
50. No Country For Old Men (2007), Coen-brødrene
51. Sin City (2005), Robert Rodriguez
52. 12 Monkeys (1995), Terry Gilliam
53. Fargo (1996), Coen-brødrene
54. Forrest Gump (1994), Robert Zemeckis
55. Gone Baby Gone (2007), Ben Affleck
56. The Prestige (2006), Christopher Nolan
57. Frida (2002), Julie Taymor
58. Poltergeist (1982), Tobe Hooper
59. The Proposition (2005), John Hillcoat
60. The Illusionist (2006), Neil Burger
61. Schindler's List (1993), Steven Spielberg
62. Memento (2000), Christopher Nolan
63. Chicken Run (2000), Peter Lord/Nick Park
64. Night Watch (2004) og Day Watch (2006), Timur Bekmambetov
65. The Last King of Scotland (2006), Kevin Macdonald
66. Life Of Brian (1979), Terry Jones
67. Detektor (2000), Pål Jackman
68. Clerks (1994) og Clerks II (2006), Kevin Smith
69. Brokeback Mountain (2005), Ang Lee
70. Hawaii, Oslo (2004), Erik Poppe
71. Road to Perdition (2002), Sam Mendes
72. The Crow (1994), Alex Proyas
73. Robin Hood: Men In Tights (1993), Mel Brooks
74. The Princess Bride (1987), Rob Reiner
75. Smoke (1995), Wayne Wang
76. The Big Lebowski (1998), Coen-brødrene
77. The Boondock Saints (1999), Troy Duffy
78. Dogma (1999), Kevin Smith
79. Bram Stoker's Dracula (1992), Francis Ford Coppola
80. Mystery Men (1999), Kinka Usher
81. The Birdcage (1996), Mike Nichols
82. Dead Poets Society (1989), Peter Weir
83. Mississippi Burning (1989), Alan Parker
84. The Messenger: The Story of Joan of Arc (1999), Luc Besson
85. The Ninth Gate (1999), Roman Polanski
86. Dead Man (1996), Jim Jarmusch
87. A History of Violence (2005), David Cronenberg
88. Le Pacte Des Loups (2001), Christophe Gans
89. Crouching Tiger, Hidden Dragon (2000), Ang Lee
90. Wayne's World (1992), Penelope Spheeris
91. Things To Do In Denver When You're Dead (1995), Gary Fleder
92. Ocean's 11 (2001), Steven Soderbergh
93. The Mummy (1999), Stephen Sommers
94. The Breakfast Club (1985), John Hughes
95. Requiem For A Dream (2000), Darren Aronofsky
96. Monster (2003), Patty Jenkins
97. Dodgeball: A True Underdog Story (2004), Rawson Marshall Thurber
98. Good Will Hunting (1997), Gus Van Sant
99. Heat (1995), Michael Mann
100. The Sixth Sense (1999), M. Night Shyamalan

Glemt

Jeg ønsker å vite,
når livet mitt nærmer seg slutten,
at jeg skal bli glemt.

Jeg ønsker å vite med absolutt sikkerhet
at mitt siste pust ikke vil lyde
som et ekko gjennom generasjoner,
men heller tynnes ut i luften
sammen med alle andres pust,
til det slutter å eksistere, og for den saks skyld,
til det slutter å bety noe
at det i det hele tatt har eksistert.

Slutten på et liv
er også svaret på en stor gåte:

Hvis livet mitt slutter, slutter også hendene mine?
Kommer bein og muskler til å miste all mening
når de stopper sin endeløse koreografi?
Når minnenes maskineri -
dette vridende systemet av strevende tanker -
endelig og langsomt stopper,

når skjebnens hender slutter å pumpe hjertet mitt
eller elde forsteiner blodet mitt,
når gardinene trekkes for og lyset stenges ute -
hvilke skikkelser vil jeg møte i mørket?

Vil jeg bli tilgitt?
Er døden en elsker
som venter på et øyeblikks lykke?

Hvis livet mitt ender vil jeg bli glemt -

dette er ikke et rop om hjelp,
men en bønn om stillhet.


(Originalen på engelsk ligger her. Copyright meg, osv. osv.)

"Hei, det er han fyren!"

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ser en del TV-serier til tross for at antennekabelen ikke er plugget i TV-apparatet. Dette er først og fremst takket være The Pirate Bay, som med sin vanlige oppi-rompa-di-holdning til kreativ eiendomsrett forsyner meg med ukentlige oppdateringer av det beste amerikansk TV kan tilby. Om jeg skammer meg over å stjele andres livsverk? Kanskje litt. På samme måte som jeg skammer meg over å mislike unger: når det passer seg sånn.

Siden jeg har hatt (og til en viss grad fortsatt har) influensa, har jeg tilbragt noen timer foran kopekassen i uken som gikk. Jeg har også vært innom et fabelaktig nettsted kalt TV Tropes. Ordet trope henspiller på mønstre eller temabruk, og denne lille wikien presenterer de mest typiske innen sjangrene TV, film, litteratur, manga, vestlig animasjon, dataspill, m.fl. Blant de mest minneverdige artiklene er Idiot Ball og Refuge In Audacity. I eksemplene er de mest direkte spoilerne skrevet med hvitt på hvit bunn, sånn at man kan markere teksten med pekeren dersom man ikke bryr seg om å vite hvem som drepte Dumbledore. Og for de som nå leser dette og sier: "Er Dumbledore DØD? Takk skal du ha for DEN spoileren!" så svarer jeg "Dere er minst et par år for sent ute." Både Dumbledores død og identiteten til hans morder er, etter min mening, på dette tidspunktet, så lenge etter at serien er avsluttet, fritt vilt. Det var forresten Snape som gjorde det.

En annen artikkel som forsåvidt også fascinerte meg grenseløst er Hey, It's That Guy! Enhver person som har sittet på samme buss som meg daglig eller ukentlig i en viss tid, og som etter hvert kanskje begynner å bli lei av den lille damen som sitter og studerer ansiktstrekkene deres, kan skrive under på at jeg er ganske god på å huske ansikter fordi jeg synes ansikter er ganske spennende generelt. (Navn er det verre med, men det er en annen sak.) På denne måten blir det nesten umulig for meg å se en TV-serie uten å utbryte "Hei, det er den fyren!" på jevnlig basis.

Noen eksempler: Jeg følger med på kriminalserien Criminal Minds. Her blir (og jeg bruker kjente rollenavn for ekstra effekt) hovedpersonen Jason Gideon spilt av Inigo Montoya. Hans nestkommanderende/visesjef/whatever er Aaron Hotchner, spilt av Greg fra Dharma & Greg. Da Jason Gideon trakk seg tilbake, ble rollen som ny veteran på teamet, David Rossi, spilt av stemmen til Fat Tony i The Simpsons. Snakk om å få inn en kjent person som ikke egentlig er kjent! ...med mindre du hører skikkelig godt etter. De virkelig store problemene kommer når man ser på serier med stor gjennomtrekk av kule gjestestjerner, slik som CSI eller My Name Is Earl, og særlig hvis det er snakk om flere serier laget av samme person eller produsert av samme team (Angel, Buffy the Vampire Slayer, Firefly - alle skapt av Joss Whedon). For eksempel spiller Barney fra How I Met Your Mother både rollen som Dr. Horrible (i Dr. Horrible's Sing-Along Blog) og en birolle som desperat matematiker i en episode av Numb3rs. Numb3rs er forsåvidt også belemret med at John Cage fra Ally McBeal plutselig spiller birollen som den geniale matematikeren Dr. Larry Fleinhardt. Lily i How I Met Your Mother spilles av Willow fra Buffy the Vampire Slayer, og Agent Booth fra Bones spilles av Angel, den elskelige vampyren med en sjel fra TV-serien med samme navn. Og jeg måtte nesten konstant konsentrere meg i løpet av de første par episodene av Supernatural, siden Dean og Sam Winchester spilles av henholdvis den forholdsvis barske kjæresten til Lana Lang i Smallville og den litt håpløse kjæresten til Rory Gilmore i Gilmore Girls. Snakk om å gå fra jenteserier til gutteserie! De to måtte jo bli leie av å bare snakke om følelsene sine til pene jenter, og gikk over til å sparke demonrumper og snakke om følelsene sine til hverandre i stedet. Og mens vi snakker om Gilmore Girls, så klarer jeg aldri å få ut av hodet mitt at Rory Gilmores tidligere kjæreste ikke er den samme personen som Peter Petrelli i Heroes. Begge løp jo også på et tidspunkt rundt med en diger Idiot Ball. Og når det gjelder Heroes... ikke putt penger på meg, for jeg kommer aldri til å stoppe. Her om dagen var det da også en venninne som anbefalte meg å se serien Chuck, fordi "Jayne er med i den". Det noen sikkert vet, er jo at både rollen som Jayne (fra Firefly), John Casey (i Chuck), Knowle Rohrer (fra X-Files), og Marcus Hamilton (fra Angel) alle spilles av Animal Mother fra Full Metal Jacket.

Det verste er når slike oppdagelser overtar seerens oppfatning av seriens eller filmens diegese. Dette skjer faktisk spesielt ofte i norsk film, hvor Bjørn Sundquist like gjerne bare kunne spilt alle menn i Norge, for det gjør han jo likevel. I alle fall de som ikke spilles av Aksel Hennie. Aksel Hennie ser forøvrig litt ut som en frosk. Og Kristoffer Joner ser litt ut som en stork. Jeg har hørt at stork spiser frosk, og det passer jo litt, siden jeg synes Joner er mye bedre i jobben sin enn Hennie. Frosken må passe seg for storken, liksom. Men nå tror jeg at jeg vrøvler.

Den beste skuespilleren på TV nå om dagen? Ethan Suplee som spiller den godslige, men tilbakestående Randy i My Name Is Earl. Også kjent som den überonde überfeite übernynazisten Seth Ryan fra American History X. Se episoden The Magic Hour (nummer 1, sesong 4), så får du ikke bare se Suplees skuespillertalent, men også Scott Evil og hans mor, Frau Farbissina fra Austin Powers-filmene spille en dødssyk gutt og hans mor. Gisp!