Guds lepper synger apocalypso
Han kysser de dødes øyelokk og spiller musikk for dem på tunge trommer
det er Hans plikt å emulere deres tidligere hjerteslag
så de kan danse seg inn i Hans tåkearmer
øynene Hans er sydd igjen og ørene uimottakelige for bønner
dette tykke, slimete babbelet som får Ham til å hoste til Han brekker seg
de døde stopper opp da, forsiktig balanserende på sine xylofon-skjeletter
All denne tiden har vi sagt til oss selv: "Det er Guds hånd!"
men det var Hans lepper
all denne tiden har vi sagt til oss selv: "Det er Guds vilje!"
men det var Hans skjebne
Copyright meg. Tjuveri vil bli straffet ved at jeg oppsøker tjuven og slår ham med en spade til han/hun slutter å puste. Egen oversettelse, originalen finnes her. Ordet "apocalypso" har jeg knabba fra skaperne av Itras By.
Viser innlegg med etiketten Itras By. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Itras By. Vis alle innlegg
fredag 17. april 2009
lørdag 27. desember 2008
Årets fangst
Dette fikk jeg til jul. Hvis noen som leser dette ser at jeg har glemt noe, bare rett på meg.
Faktisk tror jeg at jeg (selv om jeg blir nødt til å spare en del penger fremover) skal lage meg en "unneburk". Ordet er svensk, jeg har det fra Rocky-tegneserien, og det betyr at man har en boks med penger som man bare skal bruke på luksus og det man har lyst på, ikke det man må. Og fåglarna vet at jeg har lyst på en del ting - klær, bøker... ja, igrunn mest klær og bøker. Om det er ett sted X-kromosomene mine har slått til så er det i shoppetrangen (og mangelen på teknisk innsikt, selv om jeg kan smykke meg med mye større teknisk innsikt enn de fleste kvinner jeg pleier omgang med; unntaket må være søsteren min på elektriske dingser, og Vero på wiki- og nettsidedesign).
Ellers kan jeg anbefale den svenske filmen Så som i himmelen. Han som alltid spiller helt på svensk film, spiller helt; han som alltid spiller skurk, spiller skurk. Ting er som de skal være.
- Buffy the Vampire Slayer, alle sju sesongene, i en dvd-boks.
- Blå genser og svart strikkejakke.
- Dorull med bilder av George W. Bush på.
- Isbitbrett som lager isbiter som ser ut som gebiss!
- Håndklær.
- Råfine sjansekort og handlingskort til Itras By.
- Teenage Mutant Ninja Turtles (den nyeste animasjonsfilmen) på dvd. Bardomshelter...
- Et brett med Ferrero Rocher (sånne kuler med Nugatti inni).
- Konfekt.
- Penger!
- Star Wars Saga Edition-hovedbok av spillgruppa mi, som sikkert er dritleie av å se meg fomle rundt med .pdf-filer.
- How To Write A Novel And Getting It Published For DUMMIES. Takk, Vero. Om ikke annet så er den et solid tupp i ræva og et "right back at ya" for alle de gangene jeg formaner deg om å gjøre det du har mest lyst til men ikke har kommet i gang med enda.
- Personligfisert almanakk med navnet mitt trykt på.
- En bunke gamle fotografier fra den gang jeg var liten (yngre).
- Ullsokker, hjemmestrikkede.
- Stargate Atlantis-kalender for 2009.
- Kunstkalender med bilder malt av Scott Thoe.
- En nisse laget av datteren til den nye kjæresten til pappa.
- Fuktighetskremer.
- Parfyme fra Diesel (den luktet ikke diesel, heldigvis).
- T-skjorte med et søtt monster og påskriften "Come to the dark side, we have cookies" og i samme pakken; en pakke cookies.
- Ganske kort/liten morgenkåpe i et særs glatt stoff som såvidt henger på. Kjæresten satte stor pris på den.
- Brødbakemaskin (fellesgave med kjæresten).
- Zofies Verden-bok.
- Tovede votter og tøfler i samme farger.
- Fingerløse vanter, hjemmestrikkede.
Faktisk tror jeg at jeg (selv om jeg blir nødt til å spare en del penger fremover) skal lage meg en "unneburk". Ordet er svensk, jeg har det fra Rocky-tegneserien, og det betyr at man har en boks med penger som man bare skal bruke på luksus og det man har lyst på, ikke det man må. Og fåglarna vet at jeg har lyst på en del ting - klær, bøker... ja, igrunn mest klær og bøker. Om det er ett sted X-kromosomene mine har slått til så er det i shoppetrangen (og mangelen på teknisk innsikt, selv om jeg kan smykke meg med mye større teknisk innsikt enn de fleste kvinner jeg pleier omgang med; unntaket må være søsteren min på elektriske dingser, og Vero på wiki- og nettsidedesign).
Ellers kan jeg anbefale den svenske filmen Så som i himmelen. Han som alltid spiller helt på svensk film, spiller helt; han som alltid spiller skurk, spiller skurk. Ting er som de skal være.
mandag 10. november 2008
You still don't want to leave before the end of the movie
Årets Hexcon-festival er vel overstått. 250 norske, blanke gærninger kostet herligheten, og jeg sitter igjen med tom pengesekk og unders om det var verd det. Hadde jeg vært smart, hadde jeg forhåndsbetalt og spart meg 25 kroner, men ærlig talt; 25 kroner er ganske lite å gnåle over. Selv droppet jeg søndagens program fordi a) det var kjedelig og b) jeg drakk øl kvelden før og kvelden før der igjen. Mmm, øl.
Leiligheten vår var hotell i helga, og jeg var guide til Trondheims busser og småkjipe utesteder. Gjesten (som karakteriserte seg selv som "noen ganger hyggelig, noen ganger dritings") dro for rundt tolv timer siden. Det var litt pussig å plutselig ikke ha noen boende i stua. Jeg hadde nettopp begynt å bli vant til det. Ikke for det, jeg er glad det ikke bor noen der til vanlig, for da hadde jeg jo ikke kunnet sitte oppe sent, mutters alene på den stasjonære PC'en, sånn som nå. Og det er jo noe jeg liker godt. Denne uken var det Ole Peder som okkuperte stuerommet, og om en uke eller så er det faren min som skal gjøre det samme. Jeg får utnytte mine ensomme nattetimer når jeg kan.
På årets Hexcon fikk jeg prøvedurt et scenario jeg har kjørt ut av hjernekisten to ganger før; skrevet for Chaosiums Call of Cthulhu og renskrevet i lesbar og brukbar form ene og alene i fall flere enn fem hadde lyst til å spille det. Det skjedde jo selvsagt ikke, men jeg fikk gjort et forsøk. Det gikk circa som forventet, bortsett fra at ingen ble gale eller døde. Det overrasket meg litt. Dagen etter spilledet jeg Ole Peder og Håkens Itras By-scenario Syndere i Sommersol. Det var et interessant scenario som jeg ikke egentlig skal røpe for mye av. Det kommer muligens til å dukke opp på neste års Arcon, og om skjæbnen så vil skal jeg være der og spillede det da også. Det var (som jeg forutante) slitsomt, men spennende. Det kan ha lagt en liten demper på det hele at gruppen hadde en spiller for lite, at to av spillerne knapt visste hva Itras By gikk ut på, og at en av spillerne samt spilleder var veldig slitne. Jeg fikk også prestasjonsangst av å ha en av spillets forfattere i min gruppe, men akkurat det gikk overraskende bra. Takk skal du ha, Martin.
Det slår meg forøvrig at årets Hexcon tapte litt på å ta i bruk en relativt ny skole med nymotens "öppna landskap" i motsetning til foregående års leie av Rosenborg skole (nå revet og under gjenoppbygging). Öppna landskap er ikke ideelt når man skal leve seg litt inn i spillene, og neonlys og rosa tegninger av ponnier og blomster er ikke egentlig spesielt egnet til å opparbeide seg en skummel stemning i et skrekkrollespill. De stakkars frivillige skal ha ros for sitt pågangsmot og mye genuin kioskfnising, dog.
Til tross for årets labre inntrykk av Hexcon skal jeg fortsatt på neste års Arcon i Oslo. Om ikke annet, så for å møte igjen gærne Oslofolk og drikke øl på Cacadou mellom slagene. Spillkonvensjoner har liksom mye bra, men når man foretrekker "sine egnes" spillmodus, og ikke liker (fremmede) folk på generelt prinsipp, kan de være traumatiserende. Det er også fortsatt like pussig å møte lys levende forumbrukere som man ellers kun kommuniserer med i skrift.
Om to dager skal jeg spillede god, gammeldags D&D 3.5 - det gleder jeg meg til nå. Jeg skal printe ut kart med ruter på, og vi skal rulle initiativ. Det kan hende noen ser på det som gammeldags og lite fantasifullt (vi bruker til og med en bok med publiserte eventyr i, jeg slipper å tenke selv, hurra), men jeg synes det noen ganger kan være akkurat det man trenger. ...and I still don't want to leave before the end of the movie - I still don't want to leave before the end of the show.
Leiligheten vår var hotell i helga, og jeg var guide til Trondheims busser og småkjipe utesteder. Gjesten (som karakteriserte seg selv som "noen ganger hyggelig, noen ganger dritings") dro for rundt tolv timer siden. Det var litt pussig å plutselig ikke ha noen boende i stua. Jeg hadde nettopp begynt å bli vant til det. Ikke for det, jeg er glad det ikke bor noen der til vanlig, for da hadde jeg jo ikke kunnet sitte oppe sent, mutters alene på den stasjonære PC'en, sånn som nå. Og det er jo noe jeg liker godt. Denne uken var det Ole Peder som okkuperte stuerommet, og om en uke eller så er det faren min som skal gjøre det samme. Jeg får utnytte mine ensomme nattetimer når jeg kan.
På årets Hexcon fikk jeg prøvedurt et scenario jeg har kjørt ut av hjernekisten to ganger før; skrevet for Chaosiums Call of Cthulhu og renskrevet i lesbar og brukbar form ene og alene i fall flere enn fem hadde lyst til å spille det. Det skjedde jo selvsagt ikke, men jeg fikk gjort et forsøk. Det gikk circa som forventet, bortsett fra at ingen ble gale eller døde. Det overrasket meg litt. Dagen etter spilledet jeg Ole Peder og Håkens Itras By-scenario Syndere i Sommersol. Det var et interessant scenario som jeg ikke egentlig skal røpe for mye av. Det kommer muligens til å dukke opp på neste års Arcon, og om skjæbnen så vil skal jeg være der og spillede det da også. Det var (som jeg forutante) slitsomt, men spennende. Det kan ha lagt en liten demper på det hele at gruppen hadde en spiller for lite, at to av spillerne knapt visste hva Itras By gikk ut på, og at en av spillerne samt spilleder var veldig slitne. Jeg fikk også prestasjonsangst av å ha en av spillets forfattere i min gruppe, men akkurat det gikk overraskende bra. Takk skal du ha, Martin.
Det slår meg forøvrig at årets Hexcon tapte litt på å ta i bruk en relativt ny skole med nymotens "öppna landskap" i motsetning til foregående års leie av Rosenborg skole (nå revet og under gjenoppbygging). Öppna landskap er ikke ideelt når man skal leve seg litt inn i spillene, og neonlys og rosa tegninger av ponnier og blomster er ikke egentlig spesielt egnet til å opparbeide seg en skummel stemning i et skrekkrollespill. De stakkars frivillige skal ha ros for sitt pågangsmot og mye genuin kioskfnising, dog.
Til tross for årets labre inntrykk av Hexcon skal jeg fortsatt på neste års Arcon i Oslo. Om ikke annet, så for å møte igjen gærne Oslofolk og drikke øl på Cacadou mellom slagene. Spillkonvensjoner har liksom mye bra, men når man foretrekker "sine egnes" spillmodus, og ikke liker (fremmede) folk på generelt prinsipp, kan de være traumatiserende. Det er også fortsatt like pussig å møte lys levende forumbrukere som man ellers kun kommuniserer med i skrift.
Om to dager skal jeg spillede god, gammeldags D&D 3.5 - det gleder jeg meg til nå. Jeg skal printe ut kart med ruter på, og vi skal rulle initiativ. Det kan hende noen ser på det som gammeldags og lite fantasifullt (vi bruker til og med en bok med publiserte eventyr i, jeg slipper å tenke selv, hurra), men jeg synes det noen ganger kan være akkurat det man trenger. ...and I still don't want to leave before the end of the movie - I still don't want to leave before the end of the show.
mandag 20. oktober 2008
Nummer 13
Forrige torsdag gjorde jeg min debut som spilleder for det norske rollespillet Itras By. Vi spilte et ferdig scenario fra årets Arcon-festival kalt Nummer 13, skrevet av Magnus Jakobsson. Scenariet er (løst?) basert på diktet med samme navn av Rudolf Nilsen. Jeg var selv spiller da scenariet ble satt opp på Arcon, og hva kan jeg si? I laughed, I cried, it changed my life.
Opplevelsen min med scenariet Nummer 13 her hjemme, med spillere jeg kjenner fra før og er komfortabel med, var minst like god som på festivalen. Jeg inviterte fem spillere til det jeg kalte "første gjennomspilling", som ganske riktig vil si at jeg kommer til å spillede det samme scenariet minst én gang til. Om ikke for øvelsens skyld, så fordi scenariet er en utmerket introduksjon til spillet som helhet. Samtidig er det utrolig interessant å se hvilke forskjellige avgjørelser som tas fra spillergruppe til spillergruppe - og hvordan hver gruppe velger å møte utfordringene som gis.
Noen av spillerne kom direkte uforberedt til den typen spill som Itras By jo er representativt for - et i høy grad helimprovisert drama der man bruker de klisjéer og de originale tanker man har om hverandre i en salig blanding. Spillerne var - til min (og deres) store fornøyelse - fullstendig uforberedt på det som måtte dukke opp av intervjuer, spontane kjønnsskifter, pressekonferanser, motsattdager, og de fleste andre av sjansekortenes uendelige muligheter. Alle var fornøyde med handlingskortene, selv om de kanskje ble brukt litt for flittig. Det skal jeg ta på min kappe.
Nummer 13 er et scenario som - i forhold til de fleste andre mulige scenarier i Itras By - legger flere strenge føringer for spillet i forkant. Blant annet foregår alt spill innenfor bygården der rollene bor, og det som foregår utenfor blir rett og slett bare fortalt kort før man går videre med spillet. Jeg sier "strenge føringer", men i dette tilfellet virker disse rammene befriende, særlig på en som ikke har satt seg så grundig inn i alle nyansene av den utrolig komplekse og fargerike settingen. Samtidig som scenariet krever minimalt med innsikt i selve stedet Itras By, introduserer det elementer som gir et unikt innblikk i settingen for alle involverte. Jeg sier ikke mer.
Jeg skal ikke røpe handlingen i scenariet. Det bør tross alt spilles, ikke fortelles om. Men om man skal snakke mer om selve spillet, så kan jeg jo nevne at fra en teaterviters synspunkt er Itras By nær sagt unikt i sin form (i alle fall ut fra de kriterier jeg er kjent med fra rollespillmediet). Det er nært knyttet til teatrale virkemidler, kanskje spesielt fra grener som improvisasjon og teatersport. Noe av utfordringen for de som er mer vant til tradisjonelle spill, er graden av spontan kreativitet som forventes av spillerne under spillets gang. Selv jeg, som er trent i improvisasjon, merker at jeg tidvis sliter med å holde de kreative hjulene i gang. Ikke for det, jeg hører at øvelse gjør mester. Mer øvelse vil derfor sannsynligvis gjøre ... mer mester. Eller noe. Dessuten blir jeg som spilleder av Itras By avlastet av spillerne, i stedet for å måtte fylle den tradisjonelle (og slitsomme) spillederrollen som "oppfinner av og enehersker over diegesen".
Hvis man misforstår meg nå, så tror man at jeg ikke liker å spillede tradisjonelle rollespill. Dette stemmer ikke. Jeg elsker det. Men det er mulig å like både pizza og risengrynsgrøt, ikke sant? Man kan bare spise én ting av gangen (med mindre man er Kristoffer Schau), men fortsatt beholde lidenskapen for begge. Eller, altså, "lidenskapen"... nå er jeg ikke akkurat så lidenskapelig overfor risengrynsgrøt, men man skjønner hva jeg mener. Noen av spillerne mine uttalte forsåvidt sine bekymringer for at de ville kommet til å bli veldig slitne av å spille en hel kampanje satt i Itras By, nettopp på grunn av det høye aktivitetsnivået som påkreves. Jeg mener at det er vanskelig å vite på forhånd. Det er utrolig hva man gidder så lenge man har det kjempegøy.
Last ned scenariet Nummer 13 her. NB! Hvis du kjenner meg, bor i Trondheim, og ikke har spilt dette før, hør gjerne om jeg vil spille det sammen med deg før du laster det ned og leser det (med mindre du allerede har en gruppe du vil spillede det for, da). Usikker på hva Itras By egentlig er? Les litt på disse sidene.
Opplevelsen min med scenariet Nummer 13 her hjemme, med spillere jeg kjenner fra før og er komfortabel med, var minst like god som på festivalen. Jeg inviterte fem spillere til det jeg kalte "første gjennomspilling", som ganske riktig vil si at jeg kommer til å spillede det samme scenariet minst én gang til. Om ikke for øvelsens skyld, så fordi scenariet er en utmerket introduksjon til spillet som helhet. Samtidig er det utrolig interessant å se hvilke forskjellige avgjørelser som tas fra spillergruppe til spillergruppe - og hvordan hver gruppe velger å møte utfordringene som gis.
Noen av spillerne kom direkte uforberedt til den typen spill som Itras By jo er representativt for - et i høy grad helimprovisert drama der man bruker de klisjéer og de originale tanker man har om hverandre i en salig blanding. Spillerne var - til min (og deres) store fornøyelse - fullstendig uforberedt på det som måtte dukke opp av intervjuer, spontane kjønnsskifter, pressekonferanser, motsattdager, og de fleste andre av sjansekortenes uendelige muligheter. Alle var fornøyde med handlingskortene, selv om de kanskje ble brukt litt for flittig. Det skal jeg ta på min kappe.
Nummer 13 er et scenario som - i forhold til de fleste andre mulige scenarier i Itras By - legger flere strenge føringer for spillet i forkant. Blant annet foregår alt spill innenfor bygården der rollene bor, og det som foregår utenfor blir rett og slett bare fortalt kort før man går videre med spillet. Jeg sier "strenge føringer", men i dette tilfellet virker disse rammene befriende, særlig på en som ikke har satt seg så grundig inn i alle nyansene av den utrolig komplekse og fargerike settingen. Samtidig som scenariet krever minimalt med innsikt i selve stedet Itras By, introduserer det elementer som gir et unikt innblikk i settingen for alle involverte. Jeg sier ikke mer.
Jeg skal ikke røpe handlingen i scenariet. Det bør tross alt spilles, ikke fortelles om. Men om man skal snakke mer om selve spillet, så kan jeg jo nevne at fra en teaterviters synspunkt er Itras By nær sagt unikt i sin form (i alle fall ut fra de kriterier jeg er kjent med fra rollespillmediet). Det er nært knyttet til teatrale virkemidler, kanskje spesielt fra grener som improvisasjon og teatersport. Noe av utfordringen for de som er mer vant til tradisjonelle spill, er graden av spontan kreativitet som forventes av spillerne under spillets gang. Selv jeg, som er trent i improvisasjon, merker at jeg tidvis sliter med å holde de kreative hjulene i gang. Ikke for det, jeg hører at øvelse gjør mester. Mer øvelse vil derfor sannsynligvis gjøre ... mer mester. Eller noe. Dessuten blir jeg som spilleder av Itras By avlastet av spillerne, i stedet for å måtte fylle den tradisjonelle (og slitsomme) spillederrollen som "oppfinner av og enehersker over diegesen".
Hvis man misforstår meg nå, så tror man at jeg ikke liker å spillede tradisjonelle rollespill. Dette stemmer ikke. Jeg elsker det. Men det er mulig å like både pizza og risengrynsgrøt, ikke sant? Man kan bare spise én ting av gangen (med mindre man er Kristoffer Schau), men fortsatt beholde lidenskapen for begge. Eller, altså, "lidenskapen"... nå er jeg ikke akkurat så lidenskapelig overfor risengrynsgrøt, men man skjønner hva jeg mener. Noen av spillerne mine uttalte forsåvidt sine bekymringer for at de ville kommet til å bli veldig slitne av å spille en hel kampanje satt i Itras By, nettopp på grunn av det høye aktivitetsnivået som påkreves. Jeg mener at det er vanskelig å vite på forhånd. Det er utrolig hva man gidder så lenge man har det kjempegøy.
Last ned scenariet Nummer 13 her. NB! Hvis du kjenner meg, bor i Trondheim, og ikke har spilt dette før, hør gjerne om jeg vil spille det sammen med deg før du laster det ned og leser det (med mindre du allerede har en gruppe du vil spillede det for, da). Usikker på hva Itras By egentlig er? Les litt på disse sidene.
tirsdag 8. juli 2008
Hjemme best?
Så er vi kommet hjem fra nord. Til rotete kjøkken, gammel mat i kjøleskapet, og ferdigpizza til middag. Det er faktisk litt diskret mørkt nå, siden klokken tross alt er 02:17 og vi befinner oss atter en gang sør for polarsirkelen. Siden vi kom hjem har jeg rukket å spille mye mer Phantom Hourglass (se forrige blogginnlegg) og rett og slett ignorert de mange bøkene jeg har begynt på og som jeg skulle lest ferdig en gang. Det er skuffende få som er på msn natterstid selv om det ser sommer og man ikke skal behøve å stå tidlig opp. Det vil si, det er nok en av illusjonene som henger igjen fra barndommen - når man er skoleelev og begge foreldre er lærere, venner man seg fort til en litt "usunn" døgnrytme sommerstid. Skjønt, "usunn"...
Hvem har egentlig bestemt hvilken døgnrytme som er "sunn" og hvilken som ikke er det? Kreativt og humørmessig trives jeg best om natten, det er da mine kunstneriske og konstruktive evner kommer frem i, eh, lyset. Jeg har skrevet et utkast til en roman, sittende i min mors stue klokken fire om natten sommerstid, kun avbrutt av henne når hun kommer smaløyd tuslende inn på stuen i pysjen og med sovehår og lurer på om jeg ikke skal legge meg snart. Nå skal det jo sies at den romanen fortsatt ikke er ferdig, men alle monner drar sa kjerringa, hun pissa i Atlanterhavet. Nå er jeg vel på mitt tredje utkast, på engelsk denne gangen (skam på meg). Fremdeles er det dog en tvil som gnager i meg - er dette godt nok, spør den. Er det virkelig dette du vil skrive om? Hvem er denne hovedpersonen for en tomsing? Også en mannlig hovedperson! Hvorfor klarer du ikke å lage en god kvinnefigur? Svikter du ditt kjønn? Hva med sjangeren? Osv. Jeg vet jo alt for godt at dette bare er jeg som sliter med motivasjonen - dette med å "få seg skikkelig arbeid", for eksempel, som henger igjen fra ungdomsskolen og videregående. Man blir kalt så mangt, både av barn og voksne, når man har et litt alternativt syn på hvordan verden burde funke. Kunstnerpakk. Kommunistrotte. Jeg vet ikke.
Hjemveien i dag, fra Leknes flyplass til Værnes, ble lang og humpete. Først til Bodø, 20 minutter, bytte fly til Mo i Rana (ti minutter overgangstid, hjelp! Løp!), mellomlande i Mosjøen, og til slutt på Værnes. Vi fløy propellfly hele tiden, så det bråkte verre enn pappas narkomane nabo, og flyet spratt tidvis rundt på kastevindene som en kork på stormfylt hav. Jeg er ikke redd for å fly, men jeg blir fort "sjøsjuk" av for mye bevegelse. Vel hjemme var det å kaste seg over stasjonær PC og Xbox, og jeg slo kloa i DS'en og satte meg til med Phantom Hourglass mens gubben spilte GTA4 og bannet og svor over det hånete save-systemet som gjør at du ikke bare må gjøre om skytedelen av oppdragene på nytt hvis du dævver, men også alle lange cutscenes og logistiske deler (kjøring o.l.). Takke meg til rollespill egentlig, men forsløpig blir det ikke noe spilling før onsdag, så da får jeg trøste meg med Zelda.
Apropos rollespill så har jeg nå lest igjennom mesteparten av Eberron-settingen til D&D 3.5, og fått skikkelig lyst til å spille i den. Jeg mener skikkelig lyst. Jeg har til og med konsept klart. Nå kan det jo hende at jeg i løpet av min jakt på en passende kampanje kan bli så utålmodig at jeg heller bruker konseptet til noe annet, f.eks. skrive noen fortellinger, men akkurat nå, midt i Eberron-kapitlene om kultur og geografi, føler jeg en trang til å spille ut konseptet (helst i Eberron, men også gjerne i en annen type verden) snarere enn å skrive om det. Hadde det passet inn i f.eks. Itras By hadde jeg villet spille det der, men det gjør det ikke (ikke slik konseptet mitt er tenkt i alle fall).
En snikende hodepine har nå lagt sine klamme jernhender på frontallappene mine og knar dem som gårsdagens bolledeig, og jeg føler en trang til å drikke vann og legge meg nedpå i et mørkt rom. Det vil vel helst si at jeg faktisk bør gå og legge meg, men samtidig er det denne sengetidstrassen som henger igjen fra barndommen da man ble kommandert i seng av brisne foreldre. Selve læresetningen til alle barn som noen gang har blitt nektet å være opp til tre om natten: Når jeg er voksen kan jeg endelig gjøre som jeg vil, og jeg vil ikke legge meg. Akkurat nå kjenner jeg forsåvidt at jeg har veldig lyst til å legge meg, men jeg vil ikke. Forstå det den som kan.
Hvem har egentlig bestemt hvilken døgnrytme som er "sunn" og hvilken som ikke er det? Kreativt og humørmessig trives jeg best om natten, det er da mine kunstneriske og konstruktive evner kommer frem i, eh, lyset. Jeg har skrevet et utkast til en roman, sittende i min mors stue klokken fire om natten sommerstid, kun avbrutt av henne når hun kommer smaløyd tuslende inn på stuen i pysjen og med sovehår og lurer på om jeg ikke skal legge meg snart. Nå skal det jo sies at den romanen fortsatt ikke er ferdig, men alle monner drar sa kjerringa, hun pissa i Atlanterhavet. Nå er jeg vel på mitt tredje utkast, på engelsk denne gangen (skam på meg). Fremdeles er det dog en tvil som gnager i meg - er dette godt nok, spør den. Er det virkelig dette du vil skrive om? Hvem er denne hovedpersonen for en tomsing? Også en mannlig hovedperson! Hvorfor klarer du ikke å lage en god kvinnefigur? Svikter du ditt kjønn? Hva med sjangeren? Osv. Jeg vet jo alt for godt at dette bare er jeg som sliter med motivasjonen - dette med å "få seg skikkelig arbeid", for eksempel, som henger igjen fra ungdomsskolen og videregående. Man blir kalt så mangt, både av barn og voksne, når man har et litt alternativt syn på hvordan verden burde funke. Kunstnerpakk. Kommunistrotte. Jeg vet ikke.
Hjemveien i dag, fra Leknes flyplass til Værnes, ble lang og humpete. Først til Bodø, 20 minutter, bytte fly til Mo i Rana (ti minutter overgangstid, hjelp! Løp!), mellomlande i Mosjøen, og til slutt på Værnes. Vi fløy propellfly hele tiden, så det bråkte verre enn pappas narkomane nabo, og flyet spratt tidvis rundt på kastevindene som en kork på stormfylt hav. Jeg er ikke redd for å fly, men jeg blir fort "sjøsjuk" av for mye bevegelse. Vel hjemme var det å kaste seg over stasjonær PC og Xbox, og jeg slo kloa i DS'en og satte meg til med Phantom Hourglass mens gubben spilte GTA4 og bannet og svor over det hånete save-systemet som gjør at du ikke bare må gjøre om skytedelen av oppdragene på nytt hvis du dævver, men også alle lange cutscenes og logistiske deler (kjøring o.l.). Takke meg til rollespill egentlig, men forsløpig blir det ikke noe spilling før onsdag, så da får jeg trøste meg med Zelda.
Apropos rollespill så har jeg nå lest igjennom mesteparten av Eberron-settingen til D&D 3.5, og fått skikkelig lyst til å spille i den. Jeg mener skikkelig lyst. Jeg har til og med konsept klart. Nå kan det jo hende at jeg i løpet av min jakt på en passende kampanje kan bli så utålmodig at jeg heller bruker konseptet til noe annet, f.eks. skrive noen fortellinger, men akkurat nå, midt i Eberron-kapitlene om kultur og geografi, føler jeg en trang til å spille ut konseptet (helst i Eberron, men også gjerne i en annen type verden) snarere enn å skrive om det. Hadde det passet inn i f.eks. Itras By hadde jeg villet spille det der, men det gjør det ikke (ikke slik konseptet mitt er tenkt i alle fall).
En snikende hodepine har nå lagt sine klamme jernhender på frontallappene mine og knar dem som gårsdagens bolledeig, og jeg føler en trang til å drikke vann og legge meg nedpå i et mørkt rom. Det vil vel helst si at jeg faktisk bør gå og legge meg, men samtidig er det denne sengetidstrassen som henger igjen fra barndommen da man ble kommandert i seng av brisne foreldre. Selve læresetningen til alle barn som noen gang har blitt nektet å være opp til tre om natten: Når jeg er voksen kan jeg endelig gjøre som jeg vil, og jeg vil ikke legge meg. Akkurat nå kjenner jeg forsåvidt at jeg har veldig lyst til å legge meg, men jeg vil ikke. Forstå det den som kan.
søndag 29. juni 2008
The angriest girl in Oslo
Arcon, dag 3: Jeg sover lenge. Mest fordi jeg har prata med Vero på msn hele natta, for jeg kom igrunn hjem tidlig natt til lørdag etter en intervjurunde og dropping av brettspill. Jeg sover faktisk så lenge at jeg hopper over Kindred of the East-modulen som jeg mest hadde meldt meg på av pur nysgjerrighet. Drit og dra, asiatvampyrer. Klokka ti står jeg da opp og stikker på butikken. Der kjøper jeg shampoo, balsam, en hårkurgreie så håret mitt ikke er ut som håret til Doris i Ernie, et par sokker, en boxershorts, og så stikker jeg og dusjer. Mmm, duuusj.
Ren og nyvasket og polert, med sokker som siger fordi de ikke har strikk (det skal være så mye sunnere for blodomløpet i beina - blodomløp my ass, det hjelper ikke når jeg har sokkene rullet sammen i ball foran tærne), setter jeg meg på trikken og kommer til Blindern rundt tolv. Der kjøper jeg meg først kaffe, og møter så på en tilfeldig kar som påpeker på en positiv måte at jeg har på meg Kaizers Orchestra-T-skjorte (noe jeg forsåvidt visste fra før av), og dette viser seg å være en fyr fra Trondheim som jeg på et vis kjenner fra Hyperions rollespillforum. Denne karen viser seg også å være skikkelig trivelig, og like sær som meg. Hurra! Likesinnede. Sammen kan vi en vakker dag hate folk. Det gjør vi for så vidt nå også. Vi planlegger deretter å starte en Itras By-kampanje sammen i Trondheim når vi kommer tilbake.
Deretter begynner jeg jakten på andre spennende folk å snakke med. Det blir etter hvert en liten rusletur for å titte på Itras By-minilaiven som foregår et lite stykke unna selve Arcon, der folk spiller krokket i "Apeparken" mens arrangører viser frem digre plakater med instruksjoner på innimellom. Folk er stæsjet opp i kostymer også utenom minilaiven, og det er en salig blanding av liksom-tyvetalls-mote og svett nerd coture å se overalt.
Jeg ble raskt shanghaiet av den gamle rollespill-støveren Thomas Mørkrid for å spille gjennom en rollespillpoesi han hadde laget, men ikke testet, sammen med fem andre. Vet du ikke hva en rollespillpoesi er? Ikke jeg heller. JFGI (just fucking google it). Vi satt nå i en ring på gresset med skoene våre i midten av ringen, og tok hverandre på beina mens vi snakket om været. Jeg aner ikke.
Første modul for dagen ble Itras By: Morgenposten, som handlet om å være journalister i nettopp Morgenposten. Modulen ble litt vel raskt unnagjort, men jeg fikk mer tid til intervjuer i etterkant. Så lette jeg en stund etter den andre personen jeg skulle intervjue, og endte opp med å bare få 20 minutter etter masse pæs, og kom for seint til den modulen jeg faktisk hadde lovet å spillede.
Så kommer vi til sakens kjerne. Grunnen til at jeg i tittelen på innlegget antyder at jeg er sur. Jeg er ikke sur. Jeg er RASENDE! Eller, ikke lenger nå, for jeg gidder ikke være langsint, men likevel. Makan! Dette er saken slik den er:
Klokken er fem over ti om kvelden, og jeg har, dum som jeg er, idiot, mongo, lovet å spillede Call of Cthulhu, et skrekk-scenario skrevet av en kvinne som dessverre ikke er blant oss mer, og scenarioet blir oppført i hennes minne. Stakkars pike. Nå mer enn før. På min gruppe får jeg en kompis, som melder seg hos meg fordi han kjenner meg og liker meg (håper jeg). Så får jeg to voksne karer som virker greie. Så får jeg -
wait for it -
to tolvåringer.
To. Tolvåringer. TO. JÆVLA. TOLVÅRINGER. Som skal spille Call, midt på natta. De har aldri spilt det før. De er overtrøtte. De er tøysete. De er TOLV JÆVLA ÅR GAMLE, og spør meg hvor gammel jeg er, om jeg er åttito år eller noe sånt, og de HERMER ETTER DIALEKTEN MIN. De er i "kjekkas-alderen", men det er pokker Satan pule meg ikke mye kjekt å spore i disse gutta her. Det er seint, de kjenner hverandre fra før og må dermed småkjekle om alt, de er tøffe i trynet (LIKSOM!) og på toppen av det hele er alle rollene viktige, så jeg kan ikke avspise dem med uviktige biroller og lene plottet på de tre andre. Den ene av de to snørrungene presterte å begynne spillet med å gnåle om at han hadde mista fem i sanity (fordi en annen voksen hadde sagt det til ham på spøk), til ørene mine begynte å blø. Som kompisen min sa i en pause vi hadde: "Vi blir nødt til å sy kanoer av skinnet deres for å ro vekk på elven av tårer vi blir nødt til å gråte før modulen er omme." Sannere ord er ikke blitt sagt på Blindern!
Dem jeg synes mest synd på er de tre voksne mennene som ble nødt til å spille mot disse drittungene. Jeg hadde i hvert fall satt meg selv opp for rævpuling, det hadde ikke de tre, som troskyldige hadde meldt seg opp på en modul de hadde fåt høre mye bra om. Modulen var jo i og for seg veldig bra, om enn litt rotete, men det var ikke det som var problemet, for å si det mildt. En rolle var selvsagt en kvinnerolle og kjæresten til en mannsrolle, og hun hadde et hemmelig forhold til en annen mannsrolle. Dette var det egentlig lagt opp til at det skulle spilles mye på. Den gang ei, sa Tordenskiold. Denne kvinnerollen ble spilt særdeles elendig, gnålete, og idiotisk av en tolvåring med for mange tenner i overmunnen og misogynistiske tendenser. Hva mora hans har gjort for å fortjene noe sånt til sønn aner jeg ikke, men det kan ikke ha vært pent. Så var det den kjempedramatiske rollen som den karen som var med på et ondt rituale som barn, og som husket det igjen da han kom inn på onkelens gods. Denne karen ble på magisk vis forvandlet til en døddrukken idiot som kranglet om sengeplassene, slengte rundt seg med ukvemsord, la seg til å sove midt i scenarioet på en seng av mugg (jeg kødder faen ikke) og gjentok de samme setningene på engelsk om og om igjen - personifisert av en fregnete menneskelig(?) Chucky-dukke som drakk fem - 5 - cola i løpet av de første ti minuttene, og brukte mye av resten av tiden på å løpe fire etasjer ned i kjelleren for å gå på toalettet, og resten av tiden på å ligge halvveis i stolen sin og vri seg og lage sytelyder og snakke om at han skulle "gjøre en John McClane", hva nå i innerste granskauen DET er. Jeg kunne se smerten i øynene på den voksne karen som satt rett overfor meg, og jeg følte sånn medynk at jeg skulle ha hatt en hakapik hendig for å fri ham fra hans pinsler der og da. Ingen av disse jævla unnskyldningene for smågutter oppførte seg noen gang som om de ble redde av det som skulle være skummelt - de var frekke mot monstre, nektet å godta at de var blitt gale, og drev meg stort sett til galskapens rand selv. Strekk tommelen og pekefingeren på høyre hånd mest mulig ut fra hverandre og mål avstanden mellom dem. SÅ langt var jeg fra å bli til Hulken og hive begge de små rottene ut fra tredje etasje og never mind the bollocks. Jeg kunne sittet i retten og forklart dette her, og vært rimelig sikker på å komme unna med en godlynt advarsel. Jeg kommer nok aldri til å tilgi den arrangøren som satte meg i samme rom som disse ungene. Dessverre. Han virket som en trivelig kar, men ser jeg ham igjen må jeg dessverre etse ut øynene hans med syre og forbanne avkommet hans i fem generasjoner, på prinsipp.
Nå er jeg kommet hjem til verten min, og skal snart sove. Søvn er vakkert. I søvnens rike er ingen tolvåringer. Jeg gleder meg.
Ren og nyvasket og polert, med sokker som siger fordi de ikke har strikk (det skal være så mye sunnere for blodomløpet i beina - blodomløp my ass, det hjelper ikke når jeg har sokkene rullet sammen i ball foran tærne), setter jeg meg på trikken og kommer til Blindern rundt tolv. Der kjøper jeg meg først kaffe, og møter så på en tilfeldig kar som påpeker på en positiv måte at jeg har på meg Kaizers Orchestra-T-skjorte (noe jeg forsåvidt visste fra før av), og dette viser seg å være en fyr fra Trondheim som jeg på et vis kjenner fra Hyperions rollespillforum. Denne karen viser seg også å være skikkelig trivelig, og like sær som meg. Hurra! Likesinnede. Sammen kan vi en vakker dag hate folk. Det gjør vi for så vidt nå også. Vi planlegger deretter å starte en Itras By-kampanje sammen i Trondheim når vi kommer tilbake.
Deretter begynner jeg jakten på andre spennende folk å snakke med. Det blir etter hvert en liten rusletur for å titte på Itras By-minilaiven som foregår et lite stykke unna selve Arcon, der folk spiller krokket i "Apeparken" mens arrangører viser frem digre plakater med instruksjoner på innimellom. Folk er stæsjet opp i kostymer også utenom minilaiven, og det er en salig blanding av liksom-tyvetalls-mote og svett nerd coture å se overalt.
Jeg ble raskt shanghaiet av den gamle rollespill-støveren Thomas Mørkrid for å spille gjennom en rollespillpoesi han hadde laget, men ikke testet, sammen med fem andre. Vet du ikke hva en rollespillpoesi er? Ikke jeg heller. JFGI (just fucking google it). Vi satt nå i en ring på gresset med skoene våre i midten av ringen, og tok hverandre på beina mens vi snakket om været. Jeg aner ikke.
Første modul for dagen ble Itras By: Morgenposten, som handlet om å være journalister i nettopp Morgenposten. Modulen ble litt vel raskt unnagjort, men jeg fikk mer tid til intervjuer i etterkant. Så lette jeg en stund etter den andre personen jeg skulle intervjue, og endte opp med å bare få 20 minutter etter masse pæs, og kom for seint til den modulen jeg faktisk hadde lovet å spillede.
Så kommer vi til sakens kjerne. Grunnen til at jeg i tittelen på innlegget antyder at jeg er sur. Jeg er ikke sur. Jeg er RASENDE! Eller, ikke lenger nå, for jeg gidder ikke være langsint, men likevel. Makan! Dette er saken slik den er:
Klokken er fem over ti om kvelden, og jeg har, dum som jeg er, idiot, mongo, lovet å spillede Call of Cthulhu, et skrekk-scenario skrevet av en kvinne som dessverre ikke er blant oss mer, og scenarioet blir oppført i hennes minne. Stakkars pike. Nå mer enn før. På min gruppe får jeg en kompis, som melder seg hos meg fordi han kjenner meg og liker meg (håper jeg). Så får jeg to voksne karer som virker greie. Så får jeg -
wait for it -
to tolvåringer.
To. Tolvåringer. TO. JÆVLA. TOLVÅRINGER. Som skal spille Call, midt på natta. De har aldri spilt det før. De er overtrøtte. De er tøysete. De er TOLV JÆVLA ÅR GAMLE, og spør meg hvor gammel jeg er, om jeg er åttito år eller noe sånt, og de HERMER ETTER DIALEKTEN MIN. De er i "kjekkas-alderen", men det er pokker Satan pule meg ikke mye kjekt å spore i disse gutta her. Det er seint, de kjenner hverandre fra før og må dermed småkjekle om alt, de er tøffe i trynet (LIKSOM!) og på toppen av det hele er alle rollene viktige, så jeg kan ikke avspise dem med uviktige biroller og lene plottet på de tre andre. Den ene av de to snørrungene presterte å begynne spillet med å gnåle om at han hadde mista fem i sanity (fordi en annen voksen hadde sagt det til ham på spøk), til ørene mine begynte å blø. Som kompisen min sa i en pause vi hadde: "Vi blir nødt til å sy kanoer av skinnet deres for å ro vekk på elven av tårer vi blir nødt til å gråte før modulen er omme." Sannere ord er ikke blitt sagt på Blindern!
Dem jeg synes mest synd på er de tre voksne mennene som ble nødt til å spille mot disse drittungene. Jeg hadde i hvert fall satt meg selv opp for rævpuling, det hadde ikke de tre, som troskyldige hadde meldt seg opp på en modul de hadde fåt høre mye bra om. Modulen var jo i og for seg veldig bra, om enn litt rotete, men det var ikke det som var problemet, for å si det mildt. En rolle var selvsagt en kvinnerolle og kjæresten til en mannsrolle, og hun hadde et hemmelig forhold til en annen mannsrolle. Dette var det egentlig lagt opp til at det skulle spilles mye på. Den gang ei, sa Tordenskiold. Denne kvinnerollen ble spilt særdeles elendig, gnålete, og idiotisk av en tolvåring med for mange tenner i overmunnen og misogynistiske tendenser. Hva mora hans har gjort for å fortjene noe sånt til sønn aner jeg ikke, men det kan ikke ha vært pent. Så var det den kjempedramatiske rollen som den karen som var med på et ondt rituale som barn, og som husket det igjen da han kom inn på onkelens gods. Denne karen ble på magisk vis forvandlet til en døddrukken idiot som kranglet om sengeplassene, slengte rundt seg med ukvemsord, la seg til å sove midt i scenarioet på en seng av mugg (jeg kødder faen ikke) og gjentok de samme setningene på engelsk om og om igjen - personifisert av en fregnete menneskelig(?) Chucky-dukke som drakk fem - 5 - cola i løpet av de første ti minuttene, og brukte mye av resten av tiden på å løpe fire etasjer ned i kjelleren for å gå på toalettet, og resten av tiden på å ligge halvveis i stolen sin og vri seg og lage sytelyder og snakke om at han skulle "gjøre en John McClane", hva nå i innerste granskauen DET er. Jeg kunne se smerten i øynene på den voksne karen som satt rett overfor meg, og jeg følte sånn medynk at jeg skulle ha hatt en hakapik hendig for å fri ham fra hans pinsler der og da. Ingen av disse jævla unnskyldningene for smågutter oppførte seg noen gang som om de ble redde av det som skulle være skummelt - de var frekke mot monstre, nektet å godta at de var blitt gale, og drev meg stort sett til galskapens rand selv. Strekk tommelen og pekefingeren på høyre hånd mest mulig ut fra hverandre og mål avstanden mellom dem. SÅ langt var jeg fra å bli til Hulken og hive begge de små rottene ut fra tredje etasje og never mind the bollocks. Jeg kunne sittet i retten og forklart dette her, og vært rimelig sikker på å komme unna med en godlynt advarsel. Jeg kommer nok aldri til å tilgi den arrangøren som satte meg i samme rom som disse ungene. Dessverre. Han virket som en trivelig kar, men ser jeg ham igjen må jeg dessverre etse ut øynene hans med syre og forbanne avkommet hans i fem generasjoner, på prinsipp.
Nå er jeg kommet hjem til verten min, og skal snart sove. Søvn er vakkert. I søvnens rike er ingen tolvåringer. Jeg gleder meg.
fredag 27. juni 2008
The prettiest girl in Itras By
Spillfestivalen Arcon, dag 2: Jeg ankom Blindern i ti-tida, bare for å oppdage at pengene jeg trodde nettbanken min hadde overført til Arcon, ikke var overført likevel. Det ble en masse styr, og jeg endte opp med å betale 50 kroner mer for hele festivalen. Det var riktignok ikke så ille, siden jeg uansett hadde regnet med denne utgiften, men likevel litt surt at jeg mistet deltakerprioriteringene jeg vanligvis ville hatt som forhåndsbetalende. Det til side brukte jeg første pulje av dagen til å sose rundt, lære meg å spille HeroClix, og møte folk jeg (såvidt) kjenner fra Hyperions rollespillforum.
Jeg endte på en eller annen måte opp med å drikke øl og dele en salat med en av forfatterne av det (fantastiske) nye norske rollespillet Itras By. Til tross for at jeg ofte føler meg litt pussig i sosiale sammenhenger, særlig med "fremmede", gikk det rimelig fort å komme inn i en samtale. Litt senere på dagen fikk jeg også prøvd spillet. I form fungerer det litt som en øvelse i improvisasjon og teatersport, bare ikke nødvendigvis med voldsomme fysiske virkemidler. Samtidig er det en felles historie som fortelles, gjerne ved hjelp av virkemidler som flashbacks, speiling, og rollebytte. Jeg ble inspirert og stimulert av samspillet med en ellers fullstendig ukjent gruppe, noe som er en sjeldenhet hos meg. Etterpå fikk jeg hatt en lang samtale med spillederen om rollespill som fenomen generelt, og samlet en del inntrykk til masteroppgaven min.
Jeg fikk også noen negative inntrykk på Arcon i dag. Først var det den personen som pekte på Stargate: Atlantis-genseren min (i logoen ser A-en i midten av Atlantis ut som en Å) og spurte om "Atlåntis var den banken som sank i havet utenfor England". AtLÅNtis, ikke sant. Bank, ikke sant. Lån i bank, ikke sant. Forsåvidt morsomt tenkt, men jeg tok den ikke akkurat i øyeblikket, og jeg er lei av folk som påpeker at den A'en ser u som en Å. Jeg får lyst til å rope "JA, JEG VET DET! TI TUSEN MILLIONER MENNESKER HAR SAGT DET FØR DEG!" Men jeg tar meg i det hver gang. Hver eneste gang. Jeg er høflig sånn.
Deretter var det en person som jeg ikke skal beskrive eller henge ut på noen måte, mest fordi vekommende vil være utrolig gjenkjennbar ved en fysisk beskrivelse. Jeg vil gjerne påpeke overfor denne personen at jeg ikke er interessert i å høre hans håpløst detaljerte utlegninger om den komplette handlingen i et tegneseriehefte han har lest. Aldri. Noen. Gang. Og det gjelder alle andre i hele verden også. Ikke fortell meg hele handlingen i en tegneserie, en film, en bok, et rollespillscenario, en TV-serie, et dataspill, eller NOE annet der det vil være et poeng å ikke vite slutten. Innledningen "Jeg leste en gang et hefte der..." har begynt å ha en Pavloviansk virkning på meg - jeg begynner umiddelbart å mislike personen helt til vedkommende har bevist at han/hun kan stoppe et sted etter å ha fortalt konseptet, for så å overlate til meg å velge om jeg vil lese/se/spille det det handler om. Istedet for å påtvinge meg hele hemmeligheten og dermed frata meg gleden ved å finne det ut selv, og ultimat sett dermed frata meg retten til å velge selv om jeg vil finne det ut eller ikke.
Så var det personen som hadde i beltet sitt en elektronisk og fargeglad dings med knapper på. Hver gang han trykket på en knapp, blipet det ut en av de mange lett gjenkjennelige lydeffektene fra de første Super Mario Bros.-spillene. Gøy én gang? Ja. To ganger? Jo'a. Femti ganger? NEI! Hold truten på deg før jeg brekker de små beina dine! ...hadde jeg lyst til å si. Men det gjorde jeg ikke.
Til slutt personen som snakket til meg flere ganger uten at jeg skjønte hva han sa. Det var norsk, tror jeg, og han så helt vanlig ut, så han burde ikke savne støttekontakten sin eller tolken sin, men jeg skjønte ikke et pøkk. Jeg kunne ikke annet enn å trekke på skuldrene og gå. Da foretrekker jeg personen som to ganger inviterte meg med på brettspill (som jeg dessverre måtte takke nei til begge gangene) og som solgte meg en D&D: Eberron-bok for en femtilapp fordi han ikke hadde fått helt sansen for settingen selv.
HeroClix var forsåvidt gøy, men ikke gøy nok til at jeg gidder å bruke uhorvelige mengder penger på det. Særlig siden jeg ikke er taktisk, og heller vil spille med heltene mine enn å samle et brukbart taktisk team. Iron Man OG Hulken? Ja takk! Wolverine? Peis på. Obskure helter fra 1940-tallet? Nnnn... nei. Takk. Effektive, joda. Har jeg hørt om dem og dermed viser et fnugg av interesse? Nope. Jeg spilte en runde med et ca 200-poengs-team med Batman, Robin, Batwoman, og en gammel mann med en magisk kjepp som jeg ikke husker navnet på (mannen, ikke kjeppen).
Som jeg nevnte i gårsdagens blogginnlegg er det av og til skremmende hva stereotyper kan gjøre. Jeg dro forsåvidt nedover med det for øye å observere og intervjue folk om hobbyen sin, for akademisk bruk, men noen ganger slår jenteinstinktene til, altså. Som Vero sa om meg over msn: "[Jeg] drar til Arcon for å intervjue folk om rollespill, og det [jeg] legger mest merke til er hvem som er søte og hvem som er kjekke." Og det må jeg bare si; det er pokker ikke så mange der i verken den ene eller den andre kategorien! Men nå er jeg slem og ekkel. Det ligner ikke meg. Jo, det gjør det, forresten.
Til slutt i dag ga jeg opp å bli med på et brettspill jeg egentlig var signet opp for (jeg har spillet hjemme, så motivasjonen var ikke verdens største), fordi jeg ville rekke trikken hjem til vertens hus mens den fremdeles gikk. Jeg er sliten og trøtt, men sitter nå fortsatt oppe og lurer, spiser potetgull og kaffedrops, og blogger og msn'er. Oslo er, slår det meg, en spennende by, selv om jeg ikke ville bodd her. På rusleturen fra det trikkestoppet der det lå en Bunnpris, og hjem til verten min, gikk jeg forbi en brukthandel som kjøper opp dødsbo, og i vinduet hadde de utrolig mange kule ting. Nips, poselen, gamle bøker. Jeg gikk også forbi en pub med 20-talls-skinnmøbler og rustikke bokhyller MED bøker i, og minst én bokhandel med trange lokaler og mye støv. Hager med hengende trær. Bislett Stadion. Det er ting her som er mye mer spennende for meg som kommer utenfra enn jeg tror det er for dem som bor her.
På herredassen i kjelleren på Wilhelm Bjerknes Hus på Blindern står det, på veggen: "Blindern er det verste stedet i verden." Jeg vet ikke som det stemmer. Jeg håper jo egentlig at det gjør det, for da er jo ikke verden egentlig så ille.
Jeg endte på en eller annen måte opp med å drikke øl og dele en salat med en av forfatterne av det (fantastiske) nye norske rollespillet Itras By. Til tross for at jeg ofte føler meg litt pussig i sosiale sammenhenger, særlig med "fremmede", gikk det rimelig fort å komme inn i en samtale. Litt senere på dagen fikk jeg også prøvd spillet. I form fungerer det litt som en øvelse i improvisasjon og teatersport, bare ikke nødvendigvis med voldsomme fysiske virkemidler. Samtidig er det en felles historie som fortelles, gjerne ved hjelp av virkemidler som flashbacks, speiling, og rollebytte. Jeg ble inspirert og stimulert av samspillet med en ellers fullstendig ukjent gruppe, noe som er en sjeldenhet hos meg. Etterpå fikk jeg hatt en lang samtale med spillederen om rollespill som fenomen generelt, og samlet en del inntrykk til masteroppgaven min.
Jeg fikk også noen negative inntrykk på Arcon i dag. Først var det den personen som pekte på Stargate: Atlantis-genseren min (i logoen ser A-en i midten av Atlantis ut som en Å) og spurte om "Atlåntis var den banken som sank i havet utenfor England". AtLÅNtis, ikke sant. Bank, ikke sant. Lån i bank, ikke sant. Forsåvidt morsomt tenkt, men jeg tok den ikke akkurat i øyeblikket, og jeg er lei av folk som påpeker at den A'en ser u som en Å. Jeg får lyst til å rope "JA, JEG VET DET! TI TUSEN MILLIONER MENNESKER HAR SAGT DET FØR DEG!" Men jeg tar meg i det hver gang. Hver eneste gang. Jeg er høflig sånn.
Deretter var det en person som jeg ikke skal beskrive eller henge ut på noen måte, mest fordi vekommende vil være utrolig gjenkjennbar ved en fysisk beskrivelse. Jeg vil gjerne påpeke overfor denne personen at jeg ikke er interessert i å høre hans håpløst detaljerte utlegninger om den komplette handlingen i et tegneseriehefte han har lest. Aldri. Noen. Gang. Og det gjelder alle andre i hele verden også. Ikke fortell meg hele handlingen i en tegneserie, en film, en bok, et rollespillscenario, en TV-serie, et dataspill, eller NOE annet der det vil være et poeng å ikke vite slutten. Innledningen "Jeg leste en gang et hefte der..." har begynt å ha en Pavloviansk virkning på meg - jeg begynner umiddelbart å mislike personen helt til vedkommende har bevist at han/hun kan stoppe et sted etter å ha fortalt konseptet, for så å overlate til meg å velge om jeg vil lese/se/spille det det handler om. Istedet for å påtvinge meg hele hemmeligheten og dermed frata meg gleden ved å finne det ut selv, og ultimat sett dermed frata meg retten til å velge selv om jeg vil finne det ut eller ikke.
Så var det personen som hadde i beltet sitt en elektronisk og fargeglad dings med knapper på. Hver gang han trykket på en knapp, blipet det ut en av de mange lett gjenkjennelige lydeffektene fra de første Super Mario Bros.-spillene. Gøy én gang? Ja. To ganger? Jo'a. Femti ganger? NEI! Hold truten på deg før jeg brekker de små beina dine! ...hadde jeg lyst til å si. Men det gjorde jeg ikke.
Til slutt personen som snakket til meg flere ganger uten at jeg skjønte hva han sa. Det var norsk, tror jeg, og han så helt vanlig ut, så han burde ikke savne støttekontakten sin eller tolken sin, men jeg skjønte ikke et pøkk. Jeg kunne ikke annet enn å trekke på skuldrene og gå. Da foretrekker jeg personen som to ganger inviterte meg med på brettspill (som jeg dessverre måtte takke nei til begge gangene) og som solgte meg en D&D: Eberron-bok for en femtilapp fordi han ikke hadde fått helt sansen for settingen selv.
HeroClix var forsåvidt gøy, men ikke gøy nok til at jeg gidder å bruke uhorvelige mengder penger på det. Særlig siden jeg ikke er taktisk, og heller vil spille med heltene mine enn å samle et brukbart taktisk team. Iron Man OG Hulken? Ja takk! Wolverine? Peis på. Obskure helter fra 1940-tallet? Nnnn... nei. Takk. Effektive, joda. Har jeg hørt om dem og dermed viser et fnugg av interesse? Nope. Jeg spilte en runde med et ca 200-poengs-team med Batman, Robin, Batwoman, og en gammel mann med en magisk kjepp som jeg ikke husker navnet på (mannen, ikke kjeppen).
Som jeg nevnte i gårsdagens blogginnlegg er det av og til skremmende hva stereotyper kan gjøre. Jeg dro forsåvidt nedover med det for øye å observere og intervjue folk om hobbyen sin, for akademisk bruk, men noen ganger slår jenteinstinktene til, altså. Som Vero sa om meg over msn: "[Jeg] drar til Arcon for å intervjue folk om rollespill, og det [jeg] legger mest merke til er hvem som er søte og hvem som er kjekke." Og det må jeg bare si; det er pokker ikke så mange der i verken den ene eller den andre kategorien! Men nå er jeg slem og ekkel. Det ligner ikke meg. Jo, det gjør det, forresten.
Til slutt i dag ga jeg opp å bli med på et brettspill jeg egentlig var signet opp for (jeg har spillet hjemme, så motivasjonen var ikke verdens største), fordi jeg ville rekke trikken hjem til vertens hus mens den fremdeles gikk. Jeg er sliten og trøtt, men sitter nå fortsatt oppe og lurer, spiser potetgull og kaffedrops, og blogger og msn'er. Oslo er, slår det meg, en spennende by, selv om jeg ikke ville bodd her. På rusleturen fra det trikkestoppet der det lå en Bunnpris, og hjem til verten min, gikk jeg forbi en brukthandel som kjøper opp dødsbo, og i vinduet hadde de utrolig mange kule ting. Nips, poselen, gamle bøker. Jeg gikk også forbi en pub med 20-talls-skinnmøbler og rustikke bokhyller MED bøker i, og minst én bokhandel med trange lokaler og mye støv. Hager med hengende trær. Bislett Stadion. Det er ting her som er mye mer spennende for meg som kommer utenfra enn jeg tror det er for dem som bor her.
På herredassen i kjelleren på Wilhelm Bjerknes Hus på Blindern står det, på veggen: "Blindern er det verste stedet i verden." Jeg vet ikke som det stemmer. Jeg håper jo egentlig at det gjør det, for da er jo ikke verden egentlig så ille.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
