Litt på samme måte som før Ringenes Herre-trilogien kom på kino, satt jeg skjelvende i buksene og fryktet det verste da det endelig ble klart at Watchmen skulle bli film. Jeg fulgte oppdateringene slavisk, spekulerte over hvilke deler de kom til å kutte ut av serien (de lange tekstbrokkene var mer eller mindre selvsagte outtakes), og hvilke løsninger som kom til å bli valgt for å drive historien eller karakterene. Jeg forventet nesten at Alan Moore skulle ønske navnet sitt fjernet fra filmen allerede før første filmingsdag, av rent prinsipp, og fryktet castingen som man frykter ebola. Da Zack Snyder (som regisserte 300) ble engasjert, ble jeg håpefull, men la bånd på meg fordi jeg vet at selv gode regissører kan bæsje på leggen. Ryktet om at Gerard Butler skulle spille The Comedian gjorde meg svett - selv om jeg liker Butler, er han langt fra riktig for den rollen.
Og sånn gikk no dagan. Jeg ble faktisk ganske fornøyd over å se stort sett ukjente eller "små" navn bli koblet til rollene i filmen. Brad Pitt som Ozymandias? Nei takk. Store navn vil bare trekke oppmerksomhet vekk fra historien, og filmen vil bli et trekkplaster i form av stjerner, ikke i kraft av seg selv. Etter hvert kom verdens aller mest blodsexy trailer på nettet, og jeg visste at enten var dette saftig luremus, eller så hadde Snyder faktisk klart det.
Filmen er tidvis så tro til tegneserien at den virker som om den er filmet rute for rute. De har klart å sminke ned Patrick Wilson så han virker nærmest uattraktiv, og aldringsprosessen til The Comedian og den originale Silk Spectre er veldig godt utført. Filmen er mye mer "gørrete" (og dermed mer tro til opphavet) enn jeg hadde forventet at Hollywood ville våget, samt at jeg ble (gledelig?) overrasket over å se Dr. Manhattans blå penis flere ganger enn jeg giddet å telle.
For de fanatiske puristene vil det nok komme som en skuffelse at slutten er endret noe (på grunnlag av at man har utelatt den delen av plottet som er knyttet mot gutten som leser tegneserier ved avisboden), men jeg mener det fungerte. Når man først skulle utelate noe, var dette det riktige, og endringene er flettet inn nærmest sømløst. At dette gir historien et mer positivt, mindre apokalyptisk preg får bare være. Adapsjon handler om tilpasning til et annet medie, og selv om originalens meta-virtuousitet over tegneseriemediet for alltid vil stå som en milepæl, er filmen et verdig forsøk på å overføre i alle fall en brøkdel av intensjonen med selve historien til lerretet.
Når jeg husker tilbake til min frenetiske leting på IMDB etter hvem som ble castet og hva de hadde på merittlisten, ble jeg (igjen; positivt?) overrasket over å kun gjenkjenne to navn fra film, og ett fra TV. Patrick Wilson er kanskje det største navnet på listen, med filmer som Phantom of the Opera og Hard Candy bak seg. Billy Crudup er en god nummer to, med Almost Famous og Big Fish. Fra TV plukket jeg ut Jeffrey Dean Morgan fra Supernatural og Grey's Anatomy. Morgan er faktisk en skuespiller jeg mener er undervurdert, noe som bare ble bevist gjennom hans innsats som The Comedian. Det samme går forsåvidt for de to andre snusmumrikene - Wilson lider under det faktum at han ser ut som om han er avkommet til et sukkerspinn som har sex med en flaske matolje, men i Watchmen beviser han at det ligger noe bak et litt klissete ytre. Crudup er kanskje den som imper mest, med et nærmest uttrykksløst ansikt badet i blått lys, og en mild, men fjern røst. Rimelig langt fra de små og ubetydelige rollene han har hatt i like små og ubetydelige filmer. Om det er hans egen penis som vises på filmen vites ikke, og er kanskje heller ikke så interessant.
Apropos penis og andre kjønnsrelaterte ting: Filmen klarer å portrettere forholdet mellom den originale Silk Spectre og The Comedian på en måte som ikke gjør at jeg brekker meg over hennes svakhet og som gjør at jeg ikke lenger frykter for at publikum skal oppfatte den delen av plottet som kvinnefiendtlig eller nedlatende. Det er noe ekte der, noe uforklarlig som likevel blir forståelig. Det er ikke store greiene, men likevel. Jeg må også legge til at fremfor alt annet så er filmen ufattelig sexy, men på en litt "uskikkelig" og fetishistisk måte - kostymene, maskene, dualiteten i hovedpersonene - disse tingene gjør at når man ser rollenes seksualitet portrettert, så blir man en smule beskjemmet. Samtidig er det nettopp denne lille skammen som gir dette apektet av filmen det lille ekstra, det som gjør det spesielt, og skiller det fra en hvilken som helst annen kjedelig, Hollywood-polert portrettering av seksualitet. Som sammenligning kan jeg trekke frem sexscenen mellom Billy Bob Thornton og Halle Berry i Monster's Ball - skitten, stygg, ekte, og den tilfører filmen noe. Den er ikke en unnskyldning for å spekulere i Berrys pupper. Det samme gjelder seksualiteten i Watchmen. Dette er ikke pynt. Dette er et stykke av det grumset alle mennesker har i seg, og som Watchmens Rorschach er den første til å anerkjenne (og tidvis fordømme) eksistensen av. det er også en del av det grumset alle mennesker trenger. Instinktene våre dreier seg om overlevelse og sex, noe vi blir minnet på til stadighet i løpet av filmen.
Gå og se den. Mer er det ikke å si.
Viser innlegg med etiketten idoler. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten idoler. Vis alle innlegg
onsdag 11. mars 2009
onsdag 9. juli 2008
Kor e alle heltar hen?
Siden Lofoten fremdeles er friskt i mitt minne, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det som jeg oppdaget da jeg var der: Noe om helter. Jeg har tidligere publisert en lite over heltene mine (eller idolene, som jeg da kalte dem) på Hyperions rollespillforum, men de tåler gjentagelse, og noe av poenget er mitt nyfunne tillegg av nok en helt til listen.
Heltene vil her bli presentert ved navn (eller tittel), og gitt en kort introduksjon som forteller hvem de er og hva de har gjort for å fortjene heltestatus. NB! De står ikke i rangert rekkefølge! Jeg skiller dessuten mellom ekte og fiktive helter, og presenterer ekte helter først. Dersom jeg gidder å ta for meg fiktive helter vil de dukke opp i et kommende innlegg.
1. Scott Thoe
Thoe er kunstner fra USA, nå bosatt i Stamsund, Lofoten. Dette er mannen som lagde en fungerende modell av en bærebjelkekonstruksjon (egen oppfinnelse) i utskåret kålrabi, og presenterte verket for Teknisk Etat i Vestvågøy kommune. Han driver galleri med sin fru, og står bl.a. bak det største veggmaleriet i verden, malt på veggen til slippverket i Ballstad. Han er også en av pådriverne for å lage en bro av gamle tanks som del av nedrustingsprogrammet til Russland.
2. Morfar
Morfar var fra Narvik. Han lekte med meg hver dag de gangene vi var sammen. Hver morgen vekket jeg ham i sengen, og så ble sengen i løpet av kort tid forvandlet til en båt, et romskip, en flåte, et hus, en borg, eller noe annet. Mormor fikk ofte rollen som havfrue, romvesen, isbjørn, eller hva det skulle være, noe hun oftest tok med stoisk ro og forlot rommet. Det var sammen med ham at jeg lærte å leke, og lærte å se gjennom virkeligheten og oppdage andre ting der enn det folk flest gjør. Jeg strever hardt med å beholde denne lærdommen. Morfar gikk bort i 2004, til de evige moltemyrer.
3. Tor Åge Bringsværd
Bringsværd er en av fabelprosaens "fedre" i Norge. Sammen med Jon Bing utga han novellesamlinger og antologier, alene presterte han (og presterer fortsatt) utallige skuespill, hørespill og bøker - ofte "for barn", selv om Bringsværd selv ville fnyst av den betegnelsen. Han lærte meg videre om fantasien ved å demonstrere for meg at den ikke kjenner noen alder. Han legitimerer glede over sitt fedreland uten fnugg av tvilsomhet, argumenterer stadig for å ta tilbake kulturarven fra rasistiske nasjonalistgrupper, og viser en språkglede jeg aldri ville vært foruten. Han unngår å sette i bås, enten det er religion, sjanger, eller hva det skal være. Han snakker med hunder og katter og griser, og får det til å virke selvsagt. Han argumenterer for at politiske saker gjerne skal kunne vedtas med begrunnelsen "fordi det er koselig". Jeg håper han lever lenge og vel i mange år til, for han er en kulturskatt. At han ikke har fått fjeset sitt på en penge enda er beyond me.
4. Patti Smith
Første kvinne ut er blitt kalt rockens bastardgudmor. Hun ser ut som et fugleskremsel og har en mørk og mandig stemme som til tross for sitt dype toneleie er mer kvinnelig enn noe jeg har hørt før eller siden. Hun skraper i dybden av det sjelelige jordsmonnet og klager, hulker, gneller ut sitt budskap. Som poet er hun enda bedre. Jeg var på en akustisk konsert med henne på Roskilde-festivalen i 2001, og fikk en åpenbaring der. Det var det nærmeste jeg kom, og siden har kommet, en religiøs opplevelse.
5. Tom Waits
Tom Waits er en gud. Det er ikke stort mer å si. Evnen hans til å fortelle historier gjennom musikk går forbi mye annet jeg har vært borti. Ikke alt han gjør er stor poesi, og ikke all musikken er laget for å fenge, men uansett hva han lager så finner jeg det interessant. Det er rett og slett vanskelig å la være. Hadde Tom levd i middelalderen hadde han lett vært kongens narr; den som sier hva han vil og gjør hva han vil uten frykt for represalier.
6. Douglas Adams
Salige Douglas Adams var britisk humor på sitt ypperste siden Monty Python. Han rakk ikke å gi ut så gudsjammerlig mye materiale, men bare det lille som finnes er ordkunst, hver bidige setning. Det var mye vidd i den mannen, og han ble oss frarøvet aldeles for snart.
7. Neil Gaiman
Neil Gaiman er min helt fordi han viser meg hvilke veier fantasien kan gå hvis de bare får lov. Hans portrettering av Dream (of the Endless) som "fortellingenes prins", og linjen han trakk mellom drømmer og skaldekunst, åpnet opp en rekke rom i meg som jeg tror ellers ville forblitt stengte og nedstøvede. Jeg er også særs glad i mannen som aldri dør, som har en pakt med Dream, og jeg liker tanken på Delight som ble til Delirium. Det er gjennom tegneseriene, som den årvåkne leser sikkert skjønner, at jeg først ble kjent med Neil Gaiman. Siden fulgte noveller (hans etter min mening sterkeste side) og bøker.
8. Edward Norton
Da jeg skrev hjemmeeksamen i teaterteori i 2001 var det Edward Norton jeg siterte da jeg beskrev skuespilleren som kun et lerret man kan projisere andre figurer på. Metodeskuespill til side, Edward Norton er mannen som er samfunnsengasjert til de grader, som nekter å ta kreditt for arbeid han mener er "for lite" (han prøvde bl.a. å nekte Ridley Scott å sette navnet hans på rulleteksten til filmen Kingdom of Heaven fordi rollen hans var skjult og bare stemmen kunne høres), som gir bort solcellepaneler til fattige familier som ikke ellers kan betale strømregningen, og som har deltatt i en enorm kampanje for å få velgere i USA til å stemme. Likevel er det lite man vet om privatlivet til fyren, fordi han gjerne vil distansere seg selv fra media - der er det jo rollene han spiller som hører til.
9. Garth Ennis
Garth Ennis får plass på listen fordi han gang på gang brutaliserer fantasien min, og gang på gang får meg til å komme tilbake etter mer. Han står bak mange av historiene i tegneserier som Hellblazer, Preacher, Just a Pilgrim, The Punisher, m.fl. Mye av det han skriver er over-the-top, gjerne så brutalt at man begynner å le av det absurde i det. Samtidig er det noe av det som er så jævlig at det er til å grine av.
10. Chuck Palahniuk
Chuck Palahniuk er en amerikansk forfatter. Han gjør mye av det samme som Garth Ennis, med unntak av en ting - han brutaliserer fantasien min ved å vise meg at det ekte ofte er mer brutalt enn noen fiksjon. Det meste han skriver om i sitt forfatterskap er ting som kunne ha skjedd. Det er usannsynlig, men fortsatt innenfor en ramme av relativitet. Han har mange ganger skrevet fra perspektivet til kvinnelige hovedpersoner som virker råere og mer selvstendige som karakterer enn noen kvinnelig karakter skapt av en kvinnelig forfatter (som jeg har lest). Han hadde meg ved Fight Club, men genistreken som gjorde meg til fan for alltid var roadtrip-romanen Invisible Monsters. Korte setninger, muntlig språk, stream of consciousness - alle teknikker brukt av ham, og brukt djevelsk godt. Jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av talentet hans.
11. Polly Jean Harvey
PJ Harvey er en britisk snagerinne som i sin tid hadde et forhold til Nick Cave (bruddet dem imellom resulterte visstnok i hans plate The Boatman's Call). Hun er ikke min heltinne for det, dog, men for sin alternative musikkstil. Hun synger, i samme tråd som Patti Smith, fra dypet av det dypeste stille vannet hun har inni seg. Hennes trolske stemme er noe jeg har ønsket meg lenge, men som det ikke bare er å få i julepresang.
12. Aung San Suu Kyi
Denne kvinnen, som har sittet i husarrest i eget land i fåglarna vet hvor mange år, er min heltinne for å vise meg hvilken disiplin mennesker er i stand til dersom saken deres betyr nok. Nelson Mandela kan nevnes i samme åndedrag, men han får ingen egen plass på listen.
13. Julius Paltiel
Paltiel var en jødisk mann som bodde i Trondheim fra sin fødsel til sin død, med unntak av et opphold i konsentrasjonsleir under krigen. Han fortalte studentene i mitt kull på lærerhøgskolen om det de måtte slite med i leirene, og det var ikke noen oppstæsjet klagehistorie, men rett og slett en rekke enkle sannheter. Lidelsen var ikke smurt tykt på. Det var ingen demonisering av tyskerne. Det var dog en ærlighet og en sterk vilje om at dette ikke skulle gjenta seg. Jeg beundret dette, og var lei meg for at han gikk bort tidligere i år. Flere skulle ha hørt på ham mens han levde.
14. Kevin Smith
Kevin Smith fremstår for meg som en kjempebaby, en griseheldig og bortskjemt filmnerd som til tross for mye motstand (f.eks. mot genikomedien Dogma; forøvrig etter min mening Ben Afflecks eneste akseptable rolleprestasjon) har klart å gjøre nøyaktig det han vil med livet sitt. Det beundrer jeg.
15. Serj Tankian
Sangeren i System of a Down demonstrerer et unikt talent for stemmekontroll, poetisk sans, og musikalsk/politisk bevissthet. At gitaristen i bandet har begynt å synge mer på platene deres irriterer meg grenseløst - fyren er best som backing for geniale Tankian.
Det slår meg at det var alt jeg hadde å si om heltene mine denne gangen. Det er kanskje ikke så mye, men det er da noe. Egentlig burde jeg vel hatt flere helter som ikke er internasjonale artister, men... feh. Det driter jeg i.
Heltene vil her bli presentert ved navn (eller tittel), og gitt en kort introduksjon som forteller hvem de er og hva de har gjort for å fortjene heltestatus. NB! De står ikke i rangert rekkefølge! Jeg skiller dessuten mellom ekte og fiktive helter, og presenterer ekte helter først. Dersom jeg gidder å ta for meg fiktive helter vil de dukke opp i et kommende innlegg.
1. Scott Thoe
Thoe er kunstner fra USA, nå bosatt i Stamsund, Lofoten. Dette er mannen som lagde en fungerende modell av en bærebjelkekonstruksjon (egen oppfinnelse) i utskåret kålrabi, og presenterte verket for Teknisk Etat i Vestvågøy kommune. Han driver galleri med sin fru, og står bl.a. bak det største veggmaleriet i verden, malt på veggen til slippverket i Ballstad. Han er også en av pådriverne for å lage en bro av gamle tanks som del av nedrustingsprogrammet til Russland.
2. Morfar
Morfar var fra Narvik. Han lekte med meg hver dag de gangene vi var sammen. Hver morgen vekket jeg ham i sengen, og så ble sengen i løpet av kort tid forvandlet til en båt, et romskip, en flåte, et hus, en borg, eller noe annet. Mormor fikk ofte rollen som havfrue, romvesen, isbjørn, eller hva det skulle være, noe hun oftest tok med stoisk ro og forlot rommet. Det var sammen med ham at jeg lærte å leke, og lærte å se gjennom virkeligheten og oppdage andre ting der enn det folk flest gjør. Jeg strever hardt med å beholde denne lærdommen. Morfar gikk bort i 2004, til de evige moltemyrer.
3. Tor Åge Bringsværd
Bringsværd er en av fabelprosaens "fedre" i Norge. Sammen med Jon Bing utga han novellesamlinger og antologier, alene presterte han (og presterer fortsatt) utallige skuespill, hørespill og bøker - ofte "for barn", selv om Bringsværd selv ville fnyst av den betegnelsen. Han lærte meg videre om fantasien ved å demonstrere for meg at den ikke kjenner noen alder. Han legitimerer glede over sitt fedreland uten fnugg av tvilsomhet, argumenterer stadig for å ta tilbake kulturarven fra rasistiske nasjonalistgrupper, og viser en språkglede jeg aldri ville vært foruten. Han unngår å sette i bås, enten det er religion, sjanger, eller hva det skal være. Han snakker med hunder og katter og griser, og får det til å virke selvsagt. Han argumenterer for at politiske saker gjerne skal kunne vedtas med begrunnelsen "fordi det er koselig". Jeg håper han lever lenge og vel i mange år til, for han er en kulturskatt. At han ikke har fått fjeset sitt på en penge enda er beyond me.
4. Patti Smith
Første kvinne ut er blitt kalt rockens bastardgudmor. Hun ser ut som et fugleskremsel og har en mørk og mandig stemme som til tross for sitt dype toneleie er mer kvinnelig enn noe jeg har hørt før eller siden. Hun skraper i dybden av det sjelelige jordsmonnet og klager, hulker, gneller ut sitt budskap. Som poet er hun enda bedre. Jeg var på en akustisk konsert med henne på Roskilde-festivalen i 2001, og fikk en åpenbaring der. Det var det nærmeste jeg kom, og siden har kommet, en religiøs opplevelse.
5. Tom Waits
Tom Waits er en gud. Det er ikke stort mer å si. Evnen hans til å fortelle historier gjennom musikk går forbi mye annet jeg har vært borti. Ikke alt han gjør er stor poesi, og ikke all musikken er laget for å fenge, men uansett hva han lager så finner jeg det interessant. Det er rett og slett vanskelig å la være. Hadde Tom levd i middelalderen hadde han lett vært kongens narr; den som sier hva han vil og gjør hva han vil uten frykt for represalier.
6. Douglas Adams
Salige Douglas Adams var britisk humor på sitt ypperste siden Monty Python. Han rakk ikke å gi ut så gudsjammerlig mye materiale, men bare det lille som finnes er ordkunst, hver bidige setning. Det var mye vidd i den mannen, og han ble oss frarøvet aldeles for snart.
7. Neil Gaiman
Neil Gaiman er min helt fordi han viser meg hvilke veier fantasien kan gå hvis de bare får lov. Hans portrettering av Dream (of the Endless) som "fortellingenes prins", og linjen han trakk mellom drømmer og skaldekunst, åpnet opp en rekke rom i meg som jeg tror ellers ville forblitt stengte og nedstøvede. Jeg er også særs glad i mannen som aldri dør, som har en pakt med Dream, og jeg liker tanken på Delight som ble til Delirium. Det er gjennom tegneseriene, som den årvåkne leser sikkert skjønner, at jeg først ble kjent med Neil Gaiman. Siden fulgte noveller (hans etter min mening sterkeste side) og bøker.
8. Edward Norton
Da jeg skrev hjemmeeksamen i teaterteori i 2001 var det Edward Norton jeg siterte da jeg beskrev skuespilleren som kun et lerret man kan projisere andre figurer på. Metodeskuespill til side, Edward Norton er mannen som er samfunnsengasjert til de grader, som nekter å ta kreditt for arbeid han mener er "for lite" (han prøvde bl.a. å nekte Ridley Scott å sette navnet hans på rulleteksten til filmen Kingdom of Heaven fordi rollen hans var skjult og bare stemmen kunne høres), som gir bort solcellepaneler til fattige familier som ikke ellers kan betale strømregningen, og som har deltatt i en enorm kampanje for å få velgere i USA til å stemme. Likevel er det lite man vet om privatlivet til fyren, fordi han gjerne vil distansere seg selv fra media - der er det jo rollene han spiller som hører til.
9. Garth Ennis
Garth Ennis får plass på listen fordi han gang på gang brutaliserer fantasien min, og gang på gang får meg til å komme tilbake etter mer. Han står bak mange av historiene i tegneserier som Hellblazer, Preacher, Just a Pilgrim, The Punisher, m.fl. Mye av det han skriver er over-the-top, gjerne så brutalt at man begynner å le av det absurde i det. Samtidig er det noe av det som er så jævlig at det er til å grine av.
10. Chuck Palahniuk
Chuck Palahniuk er en amerikansk forfatter. Han gjør mye av det samme som Garth Ennis, med unntak av en ting - han brutaliserer fantasien min ved å vise meg at det ekte ofte er mer brutalt enn noen fiksjon. Det meste han skriver om i sitt forfatterskap er ting som kunne ha skjedd. Det er usannsynlig, men fortsatt innenfor en ramme av relativitet. Han har mange ganger skrevet fra perspektivet til kvinnelige hovedpersoner som virker råere og mer selvstendige som karakterer enn noen kvinnelig karakter skapt av en kvinnelig forfatter (som jeg har lest). Han hadde meg ved Fight Club, men genistreken som gjorde meg til fan for alltid var roadtrip-romanen Invisible Monsters. Korte setninger, muntlig språk, stream of consciousness - alle teknikker brukt av ham, og brukt djevelsk godt. Jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av talentet hans.
11. Polly Jean Harvey
PJ Harvey er en britisk snagerinne som i sin tid hadde et forhold til Nick Cave (bruddet dem imellom resulterte visstnok i hans plate The Boatman's Call). Hun er ikke min heltinne for det, dog, men for sin alternative musikkstil. Hun synger, i samme tråd som Patti Smith, fra dypet av det dypeste stille vannet hun har inni seg. Hennes trolske stemme er noe jeg har ønsket meg lenge, men som det ikke bare er å få i julepresang.
12. Aung San Suu Kyi
Denne kvinnen, som har sittet i husarrest i eget land i fåglarna vet hvor mange år, er min heltinne for å vise meg hvilken disiplin mennesker er i stand til dersom saken deres betyr nok. Nelson Mandela kan nevnes i samme åndedrag, men han får ingen egen plass på listen.
13. Julius Paltiel
Paltiel var en jødisk mann som bodde i Trondheim fra sin fødsel til sin død, med unntak av et opphold i konsentrasjonsleir under krigen. Han fortalte studentene i mitt kull på lærerhøgskolen om det de måtte slite med i leirene, og det var ikke noen oppstæsjet klagehistorie, men rett og slett en rekke enkle sannheter. Lidelsen var ikke smurt tykt på. Det var ingen demonisering av tyskerne. Det var dog en ærlighet og en sterk vilje om at dette ikke skulle gjenta seg. Jeg beundret dette, og var lei meg for at han gikk bort tidligere i år. Flere skulle ha hørt på ham mens han levde.
14. Kevin Smith
Kevin Smith fremstår for meg som en kjempebaby, en griseheldig og bortskjemt filmnerd som til tross for mye motstand (f.eks. mot genikomedien Dogma; forøvrig etter min mening Ben Afflecks eneste akseptable rolleprestasjon) har klart å gjøre nøyaktig det han vil med livet sitt. Det beundrer jeg.
15. Serj Tankian
Sangeren i System of a Down demonstrerer et unikt talent for stemmekontroll, poetisk sans, og musikalsk/politisk bevissthet. At gitaristen i bandet har begynt å synge mer på platene deres irriterer meg grenseløst - fyren er best som backing for geniale Tankian.
Det slår meg at det var alt jeg hadde å si om heltene mine denne gangen. Det er kanskje ikke så mye, men det er da noe. Egentlig burde jeg vel hatt flere helter som ikke er internasjonale artister, men... feh. Det driter jeg i.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
