Paris Waits

Når du tror at mirakler ikke lenger er mulige, når alt håp er ute, se ikke lenger enn hit: Tom Waits spiller konsert i Paris 24. juli, og jeg har billetter, takket være en kjæreste gitt av all verdens kobinerte gode makter og servert på sølvfat med roser og fioler. Ikke bokstavelig talt, men du skjønner tegninga.

Paris er av mange kategorisert som verdens mest romantiske by. En kan si hva man vil om det, men at den er mer romantisk enn Lillestrøm kan vi i hvert fall stort sett være enige om. For meg kunne gjerne turen gått annetstedshen; så lenge Tom Waits er der, og jeg er der samtidig, sammen med kjæresten min, så kan det være det samme. Da kan det like gjerne være på torget i Steinkjer for alt jeg bryr meg.

Jeg skal ikke si så mye om Tom Waits annet enn at han er en stygg og bråkete gammel mann som lager den mest geniale musikken jeg noen gang har opplevd. Dette er bisarre greier man kan le og gråte av, gjerne samtidig, og gjerne mens man er full. Man skal gjerne danse også, parvis, en litt for ukontrollert fylletango. Det skal lukte litt sigarettrøyk i lokalet. Litt svette. Sminke skal klines utover og hår skal bustes. Det skal være hatter. Skal man pule, skal det være stygt og realistisk, men helhjertet. Det er mulig dette høres i overkant ut, men jeg får denne følelsen hver gang jeg lytter til den rustne blenderstemmen, håndsaga, som stemmen til en engel som har vært død litt for lenge. Det er vakkert. På sitt vis.

Imens jeg gleder meg til konserten kan jeg jo også meddele at jeg kanskje skal i streik i uka som kommer. Ikke like spennende som Paris. Egentlig synes jeg de kunne spart seg å ta meg ut i strek nå, når jeg endelig sitter i et vikariat jeg virkelig trives i. Rettferdighet i verden? Nå nei du.

Enda en tannlegetime ble det også. Denne gangen til en tannkirurg som kan operere ut visdomstennene mine. Jeg lurer på om de noen gang tar høyde for at de svarte røntgenplatene de stapper inn i gapet på en kanskje muligens er litt for store for, tja, la oss si halve befolkningen? Jeg brekker meg bare jeg ser en sånn en. Dette resulterte da i at jeg måtte betale ekstra for å få puttet hodet inn i en maskin, stå på skrå og holde meg fast i et håndtak mens jeg bet i en pinne, for så å få hele maskinen til å snurre rundt hodet mitt som en annen mixmaster. "Har du klaustrofobi?" spurte pleieren. Nei, jeg har ikke det. Eller, jo, men ikke så ille. Likevel ble jeg litt bekymret av at "laserstrålene ikke gikk der de skulle" eller hva pokker. Det kan umulig være sunt.

Prisoverslaget kom på 2300 spenn for en lusen, inngrodd tann. Inkludert sterke smertestillende tabletter og en flaske munnskyll. Joda, jeg skal til Paris, jeg skal se Tom Waits, men jeg skal åpenbart ikke spise. Eller bo i noe annet enn en pappeske. Heldigvis har kjæresten min penger til sånt, enn så lenge. Nå har han jo investert så mye i meg at han taper penger på å eventuelt dumpe meg, og det er jeg jo ganske fornøyd med.