*snæpp* AAAAAAAAAAAAAAAAA!

Så jeg sjekker nettbanken min i morges for spor etter penger til husleie. Nada. Jeg går ned på Nav før frokost, trekker kølapp, og kommer i snakk med en av sosialarbeiderne. Hun ringer til saksbehandleren, som kan fortelle at hun har gjort en major fuck-up og ikke lagt vedtaket ut til betaling enda. Jeg forteller at huseieren min ikke kan betale leie til banken før jeg har betalt de 7000 som jeg skylder for Juli og August, og som jeg enda ikke har betalt, grunnet - du gjettet riktig - Nav. Visstnok loves her bot og bedring, og jeg får beskjed om at pengene skal utbetales i løpet av dagen i dag, men at tregheten ved overføring mellom banker kan gjøre at beløpet ikke kommer på min konto før mandag. Greit nok, sier jeg - men hva med matpenger? Jeg har 68 kroner å leve for i helgen. Hva har de tenkt å gjøre med det? Nei, det kan de ikke gjøre diddly-squat med, for akutthjelp blir også - av en eller annen merkelig grunn - overført via bank, og kommer dermed sannsynligvis heller ikke inn på konto før mandag. Så 68 spenn på tre dager it is. Jeg får beskjed om å sjekke kontoen i løpet av dagen, for forhåpentligvis kommer pengene allerede i dag. Det er snakk om to husleier og to måneders livsopphold, minus en restlønn på et par hundre spenn som kom flytende etter i slutten av Juli, ergo en ganske stor sum til sammen. Greit nok, sier jeg, og takk for hjelpen (sosialarbeideren var jo ganske hyggelig, til tross for at hun jobber for et sted som ville fått Lucifer sjøl til å rødme av skam).

Så jeg sitter nå hele dagen og gjør andre ting. Til klokken blir halv fem, og jeg sjekker kontoen igjen. Der ser jeg til min forbløffelse at jeg har fått den ujevne sum av 4880 kroner inn på konto. Hvorfra, og hvorfor så lite? Joda, det er fra Nav - det er bare, av en eller annen snurrig grunn, ikke hele beløpet. Galemathias? Jepp. Galemathias. And this is why.

Let me get it straight: De skylder meg 7000 i husleie pluss nesten 8000 i livsopphold. Rundt femten tusen kroner, altså. De overfører dermed rett under fem tusen i stedet, altså deler av livsoppholdsbeløpet for Juli. That's it. Hvor i innerste gamperæva er resten?! Jeg kan jo ikke betale leie med kun halvt beløp? Og hvorfor kan ikke Nav utbetale hele beløpet på en gang? De deler det opp på papiret, i vedtaket, så det går an å se hva man får penger for og hvilken periode - jeg skjønner det - men det virker altså som om de må dele det opp i overføringen også. Hvorfor, spør du? Fåglarna vet. Føkkings fåglarna føkkings vet.

Det er som om universet har en idiotrating som fordrer at et visstminimumsantall av friske folk skal få et gen som gjør dem totalt tilbakestående på alle vis bortsett fra at det ikke kan bevises medisinsk. Disse folkene får folk med Downs Syndrom til å virke som rakettforskere! (Ikke misforstå, jeg synes kanskje folk med Downs Syndrom er noen av de mest sympatiske menneskene vi har her i landet, men så smarte er de ikke nødvendigvis.) Og disse siklende, nedsnødde gærningene jobber alle i føkkings sosialtjenesten. Alle! Hva er oddsene for det? Vel, slik jeg kjenner Nav - og har fått dem referert av andre "brukere" - så har alle disse retarderte jubelidiotene fått seg en jobb der de, og de alene, mind you, har ansvaret for andre menneskers ve og vel. Jeg trodde klovner skremte vannet av meg, men dette her holder meg våken om nettene! "Brukere," spør du? Jepp. For det heter ikke "sosialklienter" lenger, må vite, det er jo så nedverdigende, vi kaller dem heller "brukere" før vi trekker ut ryggraden deres med de rosamalte neglene våre og tråkker selvtillit og verdighet ned i gulvflisene på mottaket.

Et tankeeksperiment: La oss tenke oss at jeg ikke har internett hjemme. Hvordan skal jeg da skaffe til veie utskrifter av konto, gjeldsbrev fra Lånekassen som ikke lenger sendes ut i posten men via nettsidene deres, sykeerklæringer? Jo, jeg må i banken og sitte i kø hele dagen. Deretter må jeg på Lånekassen og sitte i kø neste dag. Til slutt må jeg til legen og betale hundre kroner for en legeerklæring - jeg har ikke hundre kroner til det. På epost kunne jeg fått erklæringen først, og så en giro til å betale når jeg endelig har fått pengene fra Nav. Men nei. Tre hele virkedager og hundre kroner ville det tatt meg å samle dokumentasjonen jeg trengte bare for å kunne kjøpe meg noe å spise og betale strømregningen. Kanskje ta bussen til et jobbintervju til en jobb jeg uansett ikke får. Det er seksti kroner bare det. Tur-retur. Penger som kunne kjøpt kneippbrød og ost. Jeg må gå forbi tiggere på gaten fordi jeg ikke har penger jeg kan putte i koppene deres. Den eneste åpenbare forskjellen på oss er et jeg snakker rent norsk og har ganske hele, ganske fine klær.

Forstå meg riktig: Jeg sier ikke dette fordi jeg mener jeg selv har det så forpult ille. I motsetning til svært mange har jeg det etter forholdene ganske bra. Men jeg føler jeg må ta til orde fordi jeg først nå har innsett hvordan det er. Hvordan det funker. For ikke bare meg, men så mange tusen andre i Norge. Joda, Norge er vakkert, et godt land å bo i. Så godt er det, at vi må sparke nedover på de som ikke har vært like heldige som oss.

Det skremmer meg at man bytter navn på de uheldig stilte menneskene i samfunnet for at det liksom skal gjøre opp for all dritten man må igjennom på det gjengse sosialkontor og det uføret man må leve i hver eneste jævla dag når man er pengelens, ufør, og/eller arbeidsløs. Det skremmer meg at utbetalingskontoret ikke klarer å legge sammen noen enkle, firesifrede tall og utbetale et helt beløp til en person som har levert purring fra huseier for en måned siden med advarsel om at leia må betales snarest. Må man levere utkastelsesordre, eller komme ned på kontoret med tingene sine i en pappeske før man blir tatt på alvor? Det skremmer meg at byråkratiske tomskaller som følger lovens bokstav i stedet for dens intensjon skal få lov til å ha ansvar for at vanlige mennesker som deg og meg skal få lov til å spise, ha tak over hodet, ta bussen, kjøpe klær, og føle seg verdige som mennesker. Det skremmer meg, og det gjør meg rasende. Det gjør meg sliten. Det gjør meg til et verre menneske, fordi jeg hater så mye akkurat nå at det tyter ut ørene på meg. Tankene mine går til Eugene Obiora, som sannsynligvis var rettmessig forbannet i minuttene før sin død, og kanskje fikk den letteste utveien av oss alle der han lå fastklemt under politiets knær og albuer - håndheverne av byråkratenes rett til å knuse all medmenneskelighet, alt hensyn, all verd vi noen gang har kunnet se i oss selv. Knus det, fei det under teppet. Få det til å forsvinne. Slit oss ut til vi ikke lenger orker tanken på å trekke de sørgerlige skrottene våre ned på sosialkontoret for å ydmykes igjen og igjen.

Jeg trodde tortur ble forbudt ved Genève-konvensjonene. Jeg må ha tatt feil.

Memes og annen tidtrøyte

Gode nyheter først: Kjæresten min har endelig fått en fast stilling (80%). Økonomien er sikret for en liten stund, men jeg er fremdeles avhengig av midler i tillegg, og trenger fortsatt jobb. Jeg har fått rollen min til laiven i september, og den ser flotters ut. Jeg gleder meg som en liten unge.

I går kveld var jeg på byen en tur og brukte nesten 200 kroner på øl for første gang på lenge. Det føltes litt som sløseri, siden jeg knapt har penger, men det føltes også litt godt. Det var kanskje det mest avslappende jeg har gjort på en stund. Jeg kom hjem med litt promille, og et ankelkjede i lommen, som jeg hadde fått av en av de andre som var ute og drakk.

Jeg har ti knottbitt. Ett er på ryggen, der jeg ikke kan nå det. Sju er på samme håndledd, det venstre. Minner etter blåbærtur. Vero har ikke vært på msn siden før helgen, svarer ikke på sms, og jeg lurer litt på om hun er død. Det må undersøkes senere. En bussjåfør kjeftet på meg i går, da jeg ikke fikk t-kortet mitt til å fungere, men jeg fikk reise med bussen gratis, da. Da jeg senere på dagen skulle sjekke hvorfor t-kortet var defekt, sto jeg i kø sammen med en blind mann som hele tiden sto og hvisket til seg selv, akkurat høyt nok til at jeg hørte det, og akkurat lavt nok til at jeg ikke hørte hva han sa. Det friket meg ut litt, og da det endelig ble min tur, ville skrankenissen slippe til han blinde først, men jeg sto på mitt - jeg hadde vært der før ham, og selv om han var blind skulle han ikke få snike i køen. Jeg er for handikapparkering og tilrettelagt undervisning, rullestolsramper, braille på minibankens knapper, lydvarsling på fotgjengeroverganger, listen er lang - men å snike i køen, det synes jeg de bør holde seg for gode for. Ærlig talt.

Jeg er småbakfull og sulten, men for lat til å gidde å lage meg mer mat. For å få tiden til å gå sitter jeg og surfer nettet mens jeg ser på Dexter. Dexter er egentlig ganske kult, men det begynner å trekke ut litt nå... blir mye de samme konfliktene som går igjen. Jeg svarer på teite lister med spørsmål, leser DnD 3.5-artikler, og planlegger ...egentlig ingenting. Jeg er for lat. Her er noen av spørsmålene jeg har sittet og svart på.

1. Hvor gammel kommer du til å være om 10 måneder?
Gammel nok.

2. Tror du at du har giftet deg til da?
Hvorfor i huleste skulle jeg det?

3. Hvem snakker du mest med på msn?
Vero, vanligvis, med et par stykker som solide runners-up.

4. Husker du hvor du var 11. september 2001?
Jeg var på skolen og øvde på et teaterstykke. Da jeg kom hjem ble jeg overfalt av kollektivmedboerne mine, som skrek over seg om at det hadde skjedd noe dramatisk på nyhetene. Jeg hadde holdt meg unna offentligheten hele dagen, så jeg hadde null peil.

5. Hvem ringte deg sist?
Kjæresten min, men jeg tok ikke telefonen. Jeg var på et utested, og det var for mye bråk, så jeg svarte med en melding.

6. Hvilken CD står i CD-spilleren?
HAHAHAHA!! "CD-spiller". Haha.

7. Har du kjæledyr?
Dessverre ikke.

8. Når var siste gang du drakk kaffe?
I går, etter å ha vært og snakket med veilederen min.

9. Er foreldrene dine gift?
Nope.

10. Når så du din mor sist?
Det er en stund siden.

11. Liker du å reise med fly?
Det er behagelig og går fort, men det forurenser en del, så jeg har et litt ambivalent forhold til det.

12. Hvor mange land har du bodd i?
Ett.

13. Hvor mange byer har du bodd i?
Bare en, sånn ordentlig.

14. Hvor mange søsken har du?
Ett.

15. Kan du plystre?
Jepp.

16. Hva var det siste du spiste?
Brødskive med makrell i tomat og litt majones.

17. Hva er din favorittiskrem?
Sjokolade med litt ekstra sjokolade, eller ekte vanilje.

18. Hva ser du frem til?
Å få farget håret mitt igjen. Å få penger. Å dra på laiv.

19. Er det noe du vil fortelle til noen?
Det er det sikkert.

20. Hva gjør du om en time?
Vet ikke.

21. Liker du kaffe?
Å gud, ja.

22. Hvor mange glass vann drikker du hver dag, gjennomsnittlig?
Et par. Det burde vært flere.

23. Er noen forelsket i deg?
Det håper jeg da.

24. Ville du sovet med noen andre, eller sovet alene?
Alene, med mindre det er med kjæresten min.

25. Har du noen gang blitt snakket til for å ha snakket i timen?
Ja, kødder du?

26. Kan du spille poker?
Ja, men jeg er ikke flink.

28. Har du noen gang vært i Canada?
Nei, men nå vil jeg dit.

29. Hva var den siste sangen du hørte på?
En eller annen slager spilt over anlegget på et utested. Husker ikke hvilken.

30. Kjenner du noen som har bursdag samme dag som deg?
Jeg snakket med en rådgiver en gang som hadde det.

31. Hvor mange land har du besøkt?
Sverige, Danmark, Finland, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Italia, Spania, Frankrike, Nederland, England, Kroatia... det blir vel... tolv.

32. Snakker du andre språk enn ditt morsmål?
Engelsk.

33. Har du lyst på piercing eller tatovering?
Jeg vil gjerne ha flere tatoveringer.

34. Har du noen gang vært i en ambulanse?
Faktisk ikke.

35. Svømmebasseng eller hav?
For svømming, basseng. For alt annet, hav.

36. Hvordan er været hos deg?
Overskyet.

37. Spiser du frokost daglig?
Nehei.

38. Hva er din favoritting å bruke penger på?
Tjafsitjafs.

39. Hva var det siste du kjøpte?
En øl.

40. Hva er ditt favorittprogram på TV?
Jeg ser ikke TV, bare laster ned serier.

41. Kan du rulle med tungen?
Jepp.

42. Kan du dykke uten å holde for nesa?
Jeg hater å dykke.

43. Sover du med bamser?
Nei, med mindre man regner kjæresten min som en bamse. Jeg har fortsatt noen kosedyr fra barndommen, men ikke i senga.

44. Hva er din blodtype?
Sånn rød.

45. Er alt lov i krig og kjærlighet?
Nei/ja.

46. Hvilken farge har du på soveromsveggene dine?
Ubestemmelig.

47. Skrur du av vannet etter at du har pusset tennene?
Altså, dette spørsmålet impliserer at man lar vannet stå og renne, men uten å nevne noen grunn til å eventuelt gjøre dette. Det er rimelig teit. Svaret på spørsmålet er selvfølgelig ja, med mindre man har en god grunn til å la det renne. Jeg kan ikke se for meg hva det skulle være.

48. Sover du med dørene til skapet/skapene åpne eller lukket?
Åpne, for da stenger de for lysglipen mellom vinduet og gardinen.

49. Er du voksen?
Hva slags spørsmål er det?

50. Har du tatt sol den siste måneden?
Jeg tar ikke sol. Jeg legger meg ikke inn i noe som minner om et digert vaffeljern.

51. Kan du skifte olje på en bil?
Ikke sjans.

52. Har du fått fartsbot?
Da måtte jeg fått det for å gå for fort, for kjøre kan jeg ikke.

53. Er du avhengig av tv-en?
Nope.

54. Liker du appelsinjuice?
Ja.

55. Når du skrur av vekkerklokken din, pleier du å sovne igjen?
Bare hvis jeg bestemmer meg for det.

56. Om du fikk sjansen til å passe på en ape en helg, ville du gjort det?
JA!

57. Hva vil du mer enn noe annet akkurat nå?
Ha mer mat.

58. Kaffe eller energidrikker?
KAFFEEEEEEEEE

59. Hva er din favorittby?
York, England

60. Hvis du ble jaget av en alligator, hva ville du gjort da?
Tatt krappe svinger, siden alligatorer og krokodiller har problemer med å svinge fort, men kan komme opp i ganske høy hastighet på rette strekninger.

61. Liker du håndskriften din?
Enda et av disse rare spørsmålene.

62. Hvilken sang hører du på?
Ingen akkurat nå.

63. Har du vært så full at du har besvimt?
Kanskje, det husker jeg ikke, for i så fall besvimte jeg.

64. Om kjæresten din var utro mot deg, hva ville du gjort?
Spurt ham hvorfor, og deretter diskutert hvordan vi skulle delt eiendelene våre, og så begynt å lete etter ny bopel.

65. Når våknet du denne morgenen?
Litt over sju, åtte, halv elleve, tolv.

66. Har du søskenbarn?
Jeg har elleve søskenbarn.

67. Hva liker du med deg selv?
At jeg er den jeg er.

68. Hvem snakket du med sist?
Kjæresten min.

69. Hva er det verste faget på skolen?
Alt av tørr teori.

70. Hvor skal du bo når du blir eldre?
I Smurfeland.

71. Hva drømte du i natt?
Noe om en ridder.

72. Hva er det meste du har betalt for en hårklipp?
1200 kroner. Det var ikke verd det.

73. Hvor ble du født?
Kristiansund.

74. Hvordan var din forrige helg?
Fin.

75. Hva er din favorittsang?
Radiohead - "Exit Music (For A Film)"

76. Om valper aldri vokste opp, ville du kjøpt en?
Nei.

77. Hva er den beste iskremsmaken?
Har ikke dette spørsmålet dukket opp tidligere?

78. Noen gang likt noen du ikke hadde sjanse på?
Ja, jeg er jo ikke akkurat noens drømmedame, så det har skjedd ganske mange ganger.

79. Har du hjemmeside?
Nei.

80. Er det noen i tankene dine akkurat nå?
Nei.

81. Kan du si alfabetet baklengs?
Nei.

82. Kyss eller klem?
Fra hvem?

83. Ville du forandret deg selv for en gutt/jente?
Nei, ikke med mindre det var noe fundamentalt galt med meg uansett.

84. Hvis du var født det motsatte kjønn, hva ville du hett?
Martin, det var det mine foreldre planla å kalle meg. Aller helst ville jeg hett noe norrønt, hvis jeg hadde vært gutt. Njord eller Tor eller Brage eller noe sånt.

85. Har du vært på scenen?
Hvilken da?

86. Hvem er favorittkarakteren din fra Star Wars ?
Obi-Wan

87. Ville du gjort alt for en person du er glad i?
Spørs hvilken.

88. Hva kledde du deg ut som din første Halloween?
Delirium fra Sandman-tegneserien.

89. Hvem var den siste som gjorde deg sint?
En bussjåfør.

90. Hvorfor det?
Han var frekk og kjeftete fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle bruke t-kortet mitt (nye elektroniske busskort).

91. Hva er din favorittfrukt?
Mango eller melon.

92. Irriterer vennene dine deg?
Ja, alle irriterer meg, og jeg irriterer dem, sånn er det å være menneske.

94. Blogger du?
Duh.

95. Er du kilen?
Ja.

96. Hvem er/var din favorittlærer?
Jon Smidt

97. Hvilket godteri spiser du på kino?
Det jeg har med meg, om noe.

98. Syns du gutten skal betale på første date?
Jeg synes den som inviterer på date skal ha ansvar for å betale, men at den andre skal tilby seg å betale halvparten.

99. Tror du folk snakker om deg bak ryggen din?
Ja.

100. Hva skal du gjøre etter denne testen?
Stikke på butikken og kjøpe hårfarge.

Gjøglerkunsten

I dag har jeg støvsugd. Ingen stor prestasjon? Jo. Siden jeg fikk senebetennelse for ti år siden (og gikk igjennom en mislykket operasjon i forfjor som resulterte i at høyre albueledd kun fikk 98% av sin tidligere førlighet og tvang meg til å gå med støttebandasjer og ta fysioterapitimer i seks måneder), har det å gjøre husarbeid blitt litt til en personlig seier hver gang. Nå skal jeg moderere denne påstanden litt ved å opplyse om at det tar på minst like mye å sitte foran en PC i noen timer, og det gjør jeg mye oftere enn jeg støvsuger. Så det er mye mine egne prioriteringer.

Ellers i dag har jeg sjonglert avtaler og andre ting jeg har hatt lyst til å gjøre med ting jeg burde gjøre, og oppdaget at jeg har dobbeltbooket meg igjen. Avtale med en kompis og en annen avtale med en annen kompis resulterte i at jeg droppet den ene og lurer på hva det blir til av den andre, og klesvask og støvsuging gjorde at jeg lot være å forlate huset selv presentert med muligheten for gratis mat fra samme person en tredje gang på rad. I tillegg presterte jeg å love meg bort til kjæresten min mens jeg var i halvsøvne i går natt, så nå må jeg finne en måte å pusle dette sammen på slik at jeg kan gå fra huset uten å være redd for at vasken mygler i maskinen og kjæresten mygler i stolen foran Xbox'en. Samtidig prøver vi å få igang en rollespillsession i morgen, med avslutningen på den døende Star Wars-kampanjen vår, men for å få til det venter vi på at én person skal bestemme seg for å ha tid eller ikke. Været har samme problem, virker det som, for nå skinner solen, mens det for en halvtime siden bøttet ned som om noen hadde dødd. Ambivalens.

In other news: Jeg misliker folk. OK, det er ikke akkurat en nyhet, men noen kastet bensin på bålet nylig. En person på Facebook har, inne på en gruppe som gjerne vil skille stat og kirke (noe jeg forsåvidt er enig i av grunner jeg kan forklare senere), uttalt at han har meldt seg ut av Human-Etisk Forbund fordi forbundet ikke vil være mer aggressive mot religion. Ja, skam på dem for å ønske å ta hensyn! Jeg er i og for seg enig i at religion sannsynligvis er en livbøye man klamrer seg til fordi man nekter å innse at man kan svømme selv, men jeg er imot å gjøre seg til offensive fiender av de "troende" - man vinner ikke nødvendigvis en diskusjon ved å angripe og krenke motstanderens overbevisning, men jeg liker å tro at det vil hjelpe å presentere logiske brudd og alternativer. Jeg kan dog ta feil, men jeg liker i alle fall å ha mitt på det tørre moralsk, og dermed ikke bare gå inn med en høyre hook til motstanderens stolhet som en annen Brauticus McBraut. Denne herren på Facebook har åpenbart forvekslet HEF med Hedningsamfunnet, en organisasjon mer rettet mot å gjøre narr av religion generelt og kristendommen spesielt. Det å være humanist betyr ikke på noe vis at man skal behøve å gå rundt med en T-skjorte med bilde av Profeten som bæsjer på seg eller Jesus med tissen hengende ut. Man kan, men det er overhodet ingen plikt, og dessuten anses det som uhøflig og litt infantilt.

Nå er jeg ikke fremmed for å le av morsomme bilder forbundet med religion, slik som dette eller dette, så jeg sitter ikke på noen høy hest akkurat. Mange vil nok også finne bildene krenkende, spesielt innavlede amerikanske kreasjonister, men jeg vil nødig at man skal forbinde et offentlig humanistisk organ som HEF med denne typen brautete frekkheter. Man kan gjerne forbinde meg personlig med det, men det er ikke noe poeng å gjøre slike ting til en del av noen offentlig debatt for å skille kirke og stat. Ærlig talt. Det blir som å gå diskutere flyktningepolitikk ved å gå i debatt med Frp og innlede med frasen "Siv Jensen spiser bæsj, derfor tar dere feil." Jeg mener, selv om det hadde vært sant (og det skal vi ikke se bort fra, i hvert fall "ta feil"-biten av setningen), så passer det seg for det første ikke, og for det andre vil det virke mot sin hensikt på alle vis. Man blir a) ikke tatt seriøst og b) provoserer til fiendtlighet og smålige debatteknikker resten av veien. Hva oppnår man med det? Fuckall.

Det smarteste man kan gjøre med stat/kirke-situasjonen er å argumentere og avvente. Nordmenn flest er tradisjonalister på sin hals, noe som betyr at en endring i noe som helst sannsynligvis helst vil ta femti år før det virkelig glir inn. Husk at vi ikke fikk TV i Norge før en god del år etter at den ble oppfunnet. Nordmenn flest frykter endringer, og derfor er vi også redde for innvandrere, nye oppfinnelser, internett, religion som ikke er kristendommen, homeopati, homoseksualitet, rar mat, og nye sorter melkesjokolade. Samtidig er vi så redde for å fornærme noen at vi nærmest blir krampaktige. Jeg husker den offentlige debatten om ordet "bindestreksbarn" (ord for barn av en svart og en hvit forelder, tidligere kalt "mulatt"). Skjellsordene haglet og Johan Golden erklærte seg selv Norges eneste neger. Problemet med å finne på nye ord på ting er at det ikke funker hvis folk ikke bruker de nye ordene.

Men tilbake til tema: Selv om vi nordmenn kanskje ikke er spesielt høflige sammenlignet med f.eks. briter, er vi fortsatt flinke til å gå stille i dørene omkring sensitive emner. Kanskje litt for flinke, men det slår faktisk alternativet som denne Facebook-fyren presenterte, som var å Rambo-sparke inn dørene og kauke "Say helloo to mai liteel freend!" De mentale bildene er mildt sagt forstyrrende. Jeg synes for min del at det er greit å være stille, men diplomatisk og overbevisende, snarere enn bråkete og latterlig. En del folk i dette landet er forstyrrende korttenkte, noe som av og til provoserer meg til å bli forstyrrende korttenkt i mine spekulasjoner over hva jeg ville gjort med disse folkene om jeg hadde fått fatt i dem og ikke hatt noen vitner. "HEF burde gå ut og støtte dem som publiserte Muhammed-tegningene." Hvorfor det, hvis de ikke er enige i aksjonen? Jepp, jeg mener også at det er fullstendig latterlig at man ikke kan lage en tegning av Profeten uten at det skal ses på som blasfemi, men i følge en muslimsk venninne av meg så er det faktisk heller ingen direkte forbud mot tegninger i Koranen - det er kulturelle dogmer som forbyr dette, ikke religiøse. Det at man ikke er uenig i protesten som ligger bak slike publikasjoner betyr ikke at man er enig i måten det gjøres på eller at man har lyst til å joine protestskrikene som i etterkant spredte seg i begge retninger. Fjær og høns. Jeg blir utslitt. Jeg lurer på om det var slik Sveits følte seg, særlig under første verdenskrig.

Den andre tingen med folk som provoserte meg grenseløst denne uken? Svaret finner du i denne artikkelen.

Trenger du oppmuntring etter dette? Ta en kikk på dette bildet, eller dette, dette, eller dette. Ble du ikke gladere nå har du for stor innsikt i hvordan verden fungerer og vil nok aldri ha et lykkelig øyeblikk igjen. Dessverre.

Et rikt indre liv

Mange ganger når jeg har lest om, eller hørt om, svært handikappede mennesker, har det alltid kulminert i en diskusjon om hvorvidt det er bedre å leve eller å dø når man uansett ikke kan leve som tilnærmet normale mennesker. "Det er ikke noe liv," er ofte argumentet for at det er best å dø, mens argumentet til livets fordel ofte er det elusive "Kanskje de har et rikt indre liv?" Dette har jeg fundert på mange ganger: Hva kvalifiserer til "et rikt indre liv"? Kan et menneske som aldri har opplevd noe vi vil kalle normale sanseinntrykk, som kanskje er både blindt og døvt, forestille seg livet annerledes enn det er? En venn av meg som er blind forklarte at han ikke husket hvordan det var å se, for han hadde mistet synet i en alder av to år. I stedet brukte han andre inntrykk til å guide seg og kose seg i hverdagen. Nå hadde han riktignok alle andre funksjoner i orden. Jeg vil si å være frarøvet én sans ikke nødvendigvis er så ille. Jeg hadde nok overlevd. Men mister man to, tre? Hva da? Riktignok hadde Helen Keller et (antatt) verdig og rikt liv, flott for henne, men jeg klarer ikke å forestille meg det uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne.


Det slår meg at uttrykket "et rikt indre liv" også kan applikere til vanlige mennesker, altså friske mennesker uten handikapp. Jeg anser meg selv for å ha et rikt indre liv, for eksempel, uten å implisere at jeg er spesielt handikappet (litt kronisk senebetennelse er da ingenting). Noen ganger har jeg et så rikt indre liv at jeg ikke får sove om natten fordi hjernen min krever å underholde meg (litt som en alt for ivrig hund som hopper opp og ned og bjeffer og vil ut på tur), hvilket gjør meg groggy og trøtt når jeg skal opp på jobb dagen etter, og når jeg blir trøtt blir jeg fryktelig kreativ, og så er det på'n igjen. Misforstå meg rett, jeg er veldig, veldig glad for at jeg har en så livlig fantasi - det hjelper meg til å føle medfølelse med andre, for å sette meg i andres situasjoner og forutse tenkte scenarioer, bygge sosiale teorier, osv osv - men det tærer på sosiale antenner (oppmerksomhet) og søvnbehov.


Et av mine kreative "outlets" er rollespill. Jepp, den typen med bøker og rare terninger (for de få stakkarene som leser denne bloggen og ikke kjenner meg fra før). Det fine med rollespill er at jeg kan bruke kreativiteten min i spillet, og dermed "bruke opp" litt av den så hjernen min kan jobbe med andre ting ellers: Jobb, forberedelse, skrive søknader, rydde og vaske, etc. Baksiden med rollespill er at det også pirrer og engasjerer fantasien sånn at hvis jeg opplever noe (som ikke er virkelig) kan jeg finne på å få et like stort adrenalin-/endorfinrush av det som av noe jeg opplever "på ordentlig". Jeg lurer på om dette kan klassifiseres som "et rikt indre liv"?

På den mer praktiske kanten: NTNU er svindlere som ikke overholder egne regler angående sensurfrister. Tre uker meg midt i ryggen. Dessuten har bussjåførene i Trondheim funnet ut at det er en topp idé å streike akkurat nå, hvilket vil si at jeg ikke vet om jeg kommer meg på jobb i morgen. Når det er sagt, har jeg full sympati med bussjåførene. Å outsource busstjenesten i Trondheim til private selskaper (som er stridens eple) er kanskje den dårligste avgjørelsen man kan ta i denne sammenhengen annet enn å bytte ut bussene med rickshawer eller begynne å ta mer enn tredve kroner per billett. En gladnyhet på tampen er at det sannsynligvis blir en ny ekteskapslov! Gratulerer, folkens! Et kjempeflott fremskritt for likestilling av kjønn og legninger i kjærlighetsspørsmål. Sånt blir jeg glad av.