Where everybody knows your name

Noen ganger må jeg innrømme at jeg føler meg utilpass. Med verden, med folk, og med ... alt, egentlig. Det skjer rimeligvis ofte, siden jeg er en sånn person som tidvis leter (nøye) etter ting jeg kan ta ille opp og føle meg negativt innstilt til. Noen ganger sitter jeg på bussen og føler at jeg har tatt på meg fjeset feil, at øyenhullene i ansiktshuden ikke passer helt til øynene eller what have you. Jeg går rundt i sentrum og føler at gamle damer fnyser av meg, at jeg har på en lue som gjør at jeg kunne vært æresmedlem i Blånissene, og at selgerne av den der uteliggeravisa (jeg husker ikke hva den heter) ser på meg som en pompøs, gjerrig snobb fordi jeg ikke har penger til over for å kjøpe et eksemplar.

Når dette skjer, foregår en transformasjon i personligheten min. Jeg begynner å streve for å bli likt. Og er det noen typer folk jeg selv hater, så er det folk som strever for å bli likt. Det funker ikke. Det er greit å være alminnelig høflig og grei, men ikke vær overstrømmende med mindre du faktisk pleier å være det. Ikke glis i tide og utide hvis det ikke faller deg naturlig å gjøre det. Ikke le når du synes noe ikke er morsomt. Men sånn blir jeg. Litt. Jeg gliser til kassapersonalet i butikken. Jeg sier ja takk til pose og nei takk til kvittering med høy og litt skjærende stemme. Jeg blir en annen og mye mindre saklig person. Jeg hater meg selv litt, og det skinner igjennom bak all overhøfligheten og overvennligheten.

Jeg er ikke en høflig og vennlig person. Jeg liker de menneskene jeg liker, og til skogen med resten. Samtidig er jeg oppdratt til å tåle alle mulige folk, og det gjør jeg også. Jeg tåler. Det holder hardt noen ganger, men jeg tåler. For det handler ikke bare om meg. Det handler om alle sammen, at vi skal kunne fungere i samme verden, sammen om ting. Det handler om at man må kunne oppføre seg, en sannhet jeg er rimelig sikker på at dagens oppvoksende generasjon mangler innsikt i. Nå høres jeg ut som en surpadde, men unger som går på skole i denne byen virker som dessertgenerasjonen tatt et par skritt videre. Mer som "dessert, kaffe, konjakk, og dyr italiensk stripper"-generasjonen. Med sukker på. Og tequilashots. En del voksne folk oppfører seg også som om de eier verden noen ganger. Men hva er det egentlig å eie? Jeg sier som Jokeren i Batman: "Hvorfor kontrollere verden når du kan se den brenne?"

Ikke at jeg vil brenne opp verden. Da hadde det blitt trasig å leve. Først veldig varmt, så veldig kaldt og svart og kjedelig.

Det jeg vil frem til er at når man føler at fjeset er skjevt og at man har usynlig dopapir festet til skosålen og flekk på nesen... da er det greit å vite at man har folk å oppsøke som driter i det. Folk som setter pris på deg og ikke tvinger deg til å ta frem skrikestemmen i butikken. At det finnes steder man kan slappe av helt til man har drukket så mye kaffe at avslapning er en lost cause, hvor man kan skifte litt gir og la verdens stimer av sure kjerringer sige forbi vinduet. Et av disse stedene er den amerikanske dineren som nettopp åpnet i Trondheim; Pair-a-Dice. Betjeningen er blide og koselige, kjenner deg igjen etter at du har vært der et par ganger, og man kan bestille ved bordet. De kommer rundt med kaffekannen og gir deg så mange påfyll på kaffen som du bare greier å bøtte i deg så lenge du gidder å sitte der for 28 gærninger, og de matcher inventaret, som holder en smooth femtitallsstil bortsett fra i hjørnet ved vinduet, til venstre for inngangen, som er innredet som stuen til noens farmor på søttitallet og får meg til å tenke på konfirmasjonsselskap. En av servitørene komplimenterte meg til og med på den litt billige t-skjorten min, med påtrykk av en panter i gull og en rose og noe greier som ser ut som det er rippa fra veggen på et billig tatoveringsstudio, og mens jeg overrasket mumlet en takk, fikk jeg nytt påfyll på kaffen og et smil og et blunk. Makan! ...and I mean that in the best possible way.

Ellers: Den siste traileren til Watchmen. I høydefinisjon.