PC or not PC

I jakten på en mediespiller til den nye media-PC'en i husholdningen, har min kjære kjæreste brukt husholdningens laptop til å innstallere et operativsystem på en usb-nøkkel (ja, det går an). Problemet oppsto i ettertid, da laptopen ukritisk bootet fra en drive som ikke lenger sto plugget i PC'en (nemlig usb'en), som den dermed ikke fant (fordi vi hadde tatt den ut), og dermed ble den stående og knipe igjen som en sitronsuttende amish-kjerring på Reeperbahn.

Da vi skulle løse problemet hadde vi selvsagt tidspress - jeg skal til Oslo om to dager, og må da ha med meg en (fungerende, mind you) laptop. Ikke bare det, men kjæresten hadde også klart å kveste skulderen sin igjen (dette er noe som skjer hyppigere enn jeg liker å tenke på), og dermed ble jeg "tastaturansvarlig" for de mange, mange forsøkene på å boote fra Vista-dvd'en og taste inn kommandoer i DOS. I og for seg spennende, jeg lærte noe nytt, men samtidig ubehagelig å sitte og lære på tvang, under tidspress, mens hele meg glødet av et hvitt, pulserende raseri.

Dette med raseriet skjer, som dere sikkert har skjønt, relativt ofte.

Denne gangen skal mitt hat, min grusomme, utilgivende avsky rettes mot Linus Torvalds. Jepp, oppfinneren av Linux. Misforstå meg rett; idéen er god, den. Jeg liker open source. Gratis greier? Ja, takk. Problemet er bare at det som er gratis ofte også har en kvalitet og en pålitelighet som er deretter. Mulig det er mange IT-nerder som vrir seg på stolen over meg nå, og føler seg krenket på vegne av Torvalds eller hvem faen som driver og lager alle de der fancy-navnede distribusjonene, men jeg har - foreløpig - hatt minimalt med problemer med Microsoft-produkter sammenlignet med de mange, mange timene med misnøye og frustrasjon som har oppstått i mitt hjem over en eller annen Linux-distribusjon. Dessverre, for jeg skulle så gjerne ha likt Linux. Viljen er der, men empirien... den viser en annen virkelighet. Derfor vil jeg gjerne, en dag, en vakker dag, stå på trammen til Linus Torvalds, ringe på dørklokken, og når han åpner, spørre ham om han har tenkt å gi meg tilbake disse timene med tårer og sinne som hans oppfinnelse har røvet ut av livet mitt og som jeg aldri noen sinne får tilbake. Jeg vet at det er et urimelig ønske (for det første kunne jeg jo bare latt være å bruke oppfinnelsen hans til å begynne med, men alas, det er ikke meg, det er kjæresten som insisterer), men likevel... lysten, ønsket om å demonstrere mitt lille hjertebarn, hatet, er i aller høyeste grad til stede. Jeg skulle gjerne skutt inn noe om effektiv bruk av balltre mot kneskåler her også, men let's face it: Så personlig er det tross alt ikke.

Det var dagens lille utblåsning. Når alt kommer til alt, gikk det jo bra til slutt. Vi fikk ordnet opp, og ingen filer er tapt. Hurra! Men jeg kommer til å være mye mer kritisk til Linux i fremtiden (som om jeg ikke var kritisk nok fra før). There's no such thing as a free lunch.