I natt, da jeg kom hjem fra en fortreffelig hack-n-slash-spilling med D&D, hvor jeg faktisk fryktet for rollen min flere ganger, fant jeg ut at jeg var blitt litt døv på høyre øre. Det er som om jeg har en dott der, og den klager svakt, litt som den konstante etterklangen av en skoleklokke. Når jeg lytter til noe, f.eks. rennende vann, og dekker til venstre øre, hører jeg liksom lyden av vannet lang, langt bortefra. Dette skremmer meg litt, for jeg kan ikke komme på noen grunn til at dette skal ha skjedd. Jo, jeg sto litt nær en av høyttalerne ved åpningen av Olavsfestdagene, men det var da bare litt høy prating? Jeg er ganske paranoid og hypokondrisk når det kommer til en av sansene mine - min mørkeredsel gjennom hele barndommen var tuftet på den bunnløse angsten over å bli blind, f.eks.
Men jeg skal fortelle om min tredje dag i Paris.
Planen var å gå i Louvre, og deretter til Notre Dame. De ligger i OK gangavstand fra hverandre. Det viste seg at vi ikke rakk annet enn Louvre, som jeg skal fortelle om nå. Vi ankom Louvre i ellevetiden på formiddagen, og slapp igjennom om en ganske slunken kø og inn i glasstrekanten som er blitt enda mer berømt enn den var på grunn av Dan Brown. Vi ordnet en brosjyre, og puslet ut hva vi hadde mest lyst til å se. Deretter begynte vi med første etasje. Jeg skal ikke detaljere hva vi så på eller ikke så på, for det ville blitt kjedelig. Suffice to say at det var kjølig der inne - i de områdene der kunstverkene krevde det - og at det ikke var lov til å drikke og spise inne i utstillingssalene. Fett nok. Problemet kom da vi fant ut at kaféen var full og ikke kunne slippe inn flere (hvilket var en grov løgn, siden vi så mange ledige bord), og da det ble så hett og tett i rommene mellom verdigjenstandene og de italienske maleriene at vi rett og slett måtte ut av museet for å samle oss. Jeg var på dette tidspunktet eksepsjonelt grinete, og kjæresten min skal ha all ære for å ha holdt ut med meg i det hele tatt og ikke bare dumpet ræva mi der og da.
Første pause fra Louvre tilbragte vi på en fortauskafé rett over gata fra den Franske Bank. Vi innbilte oss at det var der Jan Kounen filmet Dobermann fra 1997, og tok et bilde av bygget for sikkerhets skyld. Deretter gikk vi og tuslet litt til, og bestemte oss for å finne kaféen Muscade, som i følge guideboken vi hadde lånt med oss skulle ha noen av verdens beste sjokoladekaker. Vi fant dem, og det hadde de. Dæven døtte sykkelstøtte. Jeg spiste en enkel kake laget av to sjokolademakroner limt sammen med litt glasur, til søtti norske kroner. Det var verd det. Ved hyppig bruk av det vi kalte "iddiotboka", en bok med bilder av dukker som sier ting på fransk, med bokstavelige norske uttalelsesguider og norsk oversettelse ("L'addicion, s'il vous plait." Laddisjånn, si vo ple. Regningen, takk.), fikk vi spurt kelneren etter to kopper svart kaffe. Det er tydeligvis ikke mulig å få en vanlig kopp svart kaffe i Paris - alle gangene vi har bestilt det har vi enten fått espresso, eller espresso tilsatt varmt vann i en litt større kopp. Han ga oss et uttrykk vi kune bruke for å være sikre på at vi fikk den sistnevnte utgaven, men det er fortsatt ikke det jeg vil kalle "vanlig" svart kaffe. Nåja. "C'est pas grave." Se pa grav. Det er i grunnen ikke så farlig.
Selv etter pauser og tjo og hei var Louvre mer eller mindre uutholdelig i lengden. Det var et flott museum, misforstå meg rett, men noen ganger blir det litt overveldende - gjerne så overveldende at det liksom kan være det samme. Varmen og mangelen på oksygen i enkelte rom gjorde også at jeg holdt på å besvime et sted mellom balsamerte krokodiller, bladgull, og nakne gudinner uten armer. Jeg fikk dog sett Mona Lisa - hun så ut akkurat som vanlig og var et lite antiklimaks. Det kuleste var den egyptiske utstillingen (hvor vi slo av en rekke Stargate-spøker), og de to maleriene av Caravaggio i den store, luftige korridoren med de italienske malerne. Kronen til Ludvig XIV var ikke fullt så spennende, siden den så ut som om den var pålimt glassperler fra Panduro (det var sikkert edelsteiner, men det så ut som noe man kunne laget i barnehagen).
Til slutt på kvelden dro vi for å finne Le Grand Café. Den skulle ligge oppe ved Operaen, og vi tuslet i den generelle retningen og forsøkte å finne ut fra kartet i guideboken hvor restauranten lå. Lang historie kort, vi fant den ikke, og sure og grinete, slitne og svette, fant vi en annen restaurant som hadde åpent sent nok til at vi kunne få mat. Jeg spiste pølser og pommes frites, og det var kanskje de beste pølsene jeg har spist noen gang. Det kan ha vært fordi jeg var så sulten, men de var altså veldig, veldig gode til pølser å være. Mens vi spiste, raste plutselig et vell av folk på rulleskøyter forbi vinduet. Det tok mellom et kvarter og tyve minutter fra vi først oppdaget dem til de var borte. Da husket vi at vi hadde lest om det ukentlige rulleskøyteløpet i guideboken tidligere. Det var snodig å se på. Vi bestilte crème brûlée siden vi aldri hadde smakt det før, og fikk hvert vårt lille badekar fullt med dessert. Godt, men kvalmende i lengden.
Som en ettertanke: Hvorfor har franskmennene to trafikklys per fotgjengerovergang? Med et skilt som advarer om at man må gå over veien i to omganger? Først grønn mann for første etappe, deretter vente midt i gaten, og så gå siste etappe når det blir grønn mann der. Sykt unødvendig igrunn.
Viser innlegg med etiketten kunstnere. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kunstnere. Vis alle innlegg
tirsdag 29. juli 2008
onsdag 16. juli 2008
Fear itself
For en ukes tid siden kom jeg over en sak i Dagbladet som jeg leste, snøftet over, og deretter glemte. Da jeg igjen surfet Dagbladet.no etter nyheter i dag, kom jeg over saken igjen. Jeg leste den, og snøftet en gang til. Så innså jeg at verden er skrudd. Det har jeg innsett før, men av og til så vinker verden litt sånn oppmerkomhetssøkende, og peker på seg selv, nikker, og sier "skrudd." Sånn at jeg ikke skal glemme det.
Saken handlet om et kunstfotografi av en naken australsk jente. (Les den her.) Det slår meg at disse sex-overalt-tider også er pedofili-tider, og nåde den som våger å la sitt barn løpe naken på stranda i sommervarmen. Eller ta bilder av sitt nakne barn. Eller la barnet være nakent i det hele tatt. Jeg er ingen nudist, men det er naturlig å være naken. Jeg higer ikke akkurat etter å se hvermansen springe rundt i nettoen, folk kan gjerne kle på seg for min del, men det er ikke noe moralsk tvilsomt med nakenhet i utgangspunktet. Da jeg ruslet rundt i Barcelona i fjor sommer kom en komplett naken mann (unntatt solhatt, sandaler og kamera i bånd rundt halsen) tuslende ned samme gate. Folk lo litt, og tok bilder, og mannen smilte og tuslet videre. Det var liksom ikke noe stor ståhei. Jeg mistenker at dette er fordi nakenhet er naturlig, om enn kanskje litt pussig midt i en by (derav fotograferingen).
Det er jo slik at vi de siste åra har blitt bomardert med (seksuelt ladet) nakenhet i media og i popkultur. Dette påvirker jo særlig den yngre garde. Det selges stringtruser og blonde-BH'er i størrelser helt ned i XXXS. Hva har du i en XXXS-BH? Tyttebær? Da kan man like gjerne holde "puppene" oppe med Donaldplaster. Det gjelder forsåvidt klær også. De gode nyhetene er at kortvokste jenter kan finne sexy dameklær i barneavdelingen, mens kortvokste herrer må nøye seg med Spider-Man-underbukser og Daffy Duck-skjorter. En kar jeg kjenner ble litt kvalm av å oppdage at en jente han hadde gått og sjekket ut bakfra umulig kunne vært mer enn tolv da han fikk sett henne forfra. I USA holdes det missekonkurranser for jenter ned i fireårsalderen (under den alderen holdes det babymissekonkurranser), samtidig som amerikanere hyler ut om pedofile tendenser blant foreldre som lar ungene leke nakne i hagen når det er varmt ute.
Hvis vi er så redde for at skumlinger skal forgripe seg på ungene våre, hvorfor prøver vi da å gjøre dem mest mulig voksne og/eller seksuelt attraktive fortest mulig? Og samtidig: hvorfor kan ikke en voksen se skjønnheten i en naken barnekropp uten at dette liksom skal være seksuelt ladet? Jeg kan mene at et barn er vakkert uten klær, men det betyr fanden skjære meg ikke at jeg har tenkt å ta det på tissen, eller at jeg i det hele tatt under noen omstendighet i villeste fletta kunne tenke meg det. Ærlig talt! Bildet av Olympia Nelson er kjempeflott, og jeg synes ikke det er noe tvilsomt med det. Jeg skjønner godt at Olympia ble opprørt av uttalelsene om at hennes nakne kropp liksom skulle være noe ekkelt. Hva sier det til verdens barn egentlig?
Vi er så redde for pedofili nå for tiden at vi ikke en gang tør å ha ungene våre på fanget uten minst tre lag med klær imellom oss. Skal barnet dusje? Da går vi ikke inn på badet. Skal barnet legge seg? Da skal det ha pysj på, eller så kan vi ikke gi godnattkyss uten at vi har ett lag dyne og to lag klær imellom oss. Skal barnet bade i sjøen? Badebukse, gjerne så stor og dekkende som mulig, eller heldekkende badedrakt for piker. Skoleelever ned i åtteårsalderen er redde for å dusje etter gym på skolen fordi de har lært at det er unaturlig å være naken slik at andre kan se det. Jeg vet ikke om jeg liker denne trenden. Det er greit å ikke overdrive, det er greit å ikke ha lyst til å være nudist, men det er ikke greit å være så usikker på egen nakenhet at man ikke kan holde seg ren etter å ha løpt og svettet i gymmen, særlig ikke når man skal holde seg på skolen i noen timer til. Eller ikke tørre å gå naken ut av badet hjemme fordi man har hørt om fedre og mødre som liker å gjøre slemme ting med nakne barn. Eller ikke tørre å la barna gå nakne ut av badet hjemme fordi man har hørt at... ja, hørt at hva da? At man kan bli spontanpedofile av å se en naken barnerumpe?
En eller annen tulling sa en gang: "The only thing we have to fear, is fear itself." Jeg tror jaggu han hadde rett.
Saken handlet om et kunstfotografi av en naken australsk jente. (Les den her.) Det slår meg at disse sex-overalt-tider også er pedofili-tider, og nåde den som våger å la sitt barn løpe naken på stranda i sommervarmen. Eller ta bilder av sitt nakne barn. Eller la barnet være nakent i det hele tatt. Jeg er ingen nudist, men det er naturlig å være naken. Jeg higer ikke akkurat etter å se hvermansen springe rundt i nettoen, folk kan gjerne kle på seg for min del, men det er ikke noe moralsk tvilsomt med nakenhet i utgangspunktet. Da jeg ruslet rundt i Barcelona i fjor sommer kom en komplett naken mann (unntatt solhatt, sandaler og kamera i bånd rundt halsen) tuslende ned samme gate. Folk lo litt, og tok bilder, og mannen smilte og tuslet videre. Det var liksom ikke noe stor ståhei. Jeg mistenker at dette er fordi nakenhet er naturlig, om enn kanskje litt pussig midt i en by (derav fotograferingen).
Det er jo slik at vi de siste åra har blitt bomardert med (seksuelt ladet) nakenhet i media og i popkultur. Dette påvirker jo særlig den yngre garde. Det selges stringtruser og blonde-BH'er i størrelser helt ned i XXXS. Hva har du i en XXXS-BH? Tyttebær? Da kan man like gjerne holde "puppene" oppe med Donaldplaster. Det gjelder forsåvidt klær også. De gode nyhetene er at kortvokste jenter kan finne sexy dameklær i barneavdelingen, mens kortvokste herrer må nøye seg med Spider-Man-underbukser og Daffy Duck-skjorter. En kar jeg kjenner ble litt kvalm av å oppdage at en jente han hadde gått og sjekket ut bakfra umulig kunne vært mer enn tolv da han fikk sett henne forfra. I USA holdes det missekonkurranser for jenter ned i fireårsalderen (under den alderen holdes det babymissekonkurranser), samtidig som amerikanere hyler ut om pedofile tendenser blant foreldre som lar ungene leke nakne i hagen når det er varmt ute.
Hvis vi er så redde for at skumlinger skal forgripe seg på ungene våre, hvorfor prøver vi da å gjøre dem mest mulig voksne og/eller seksuelt attraktive fortest mulig? Og samtidig: hvorfor kan ikke en voksen se skjønnheten i en naken barnekropp uten at dette liksom skal være seksuelt ladet? Jeg kan mene at et barn er vakkert uten klær, men det betyr fanden skjære meg ikke at jeg har tenkt å ta det på tissen, eller at jeg i det hele tatt under noen omstendighet i villeste fletta kunne tenke meg det. Ærlig talt! Bildet av Olympia Nelson er kjempeflott, og jeg synes ikke det er noe tvilsomt med det. Jeg skjønner godt at Olympia ble opprørt av uttalelsene om at hennes nakne kropp liksom skulle være noe ekkelt. Hva sier det til verdens barn egentlig?
Vi er så redde for pedofili nå for tiden at vi ikke en gang tør å ha ungene våre på fanget uten minst tre lag med klær imellom oss. Skal barnet dusje? Da går vi ikke inn på badet. Skal barnet legge seg? Da skal det ha pysj på, eller så kan vi ikke gi godnattkyss uten at vi har ett lag dyne og to lag klær imellom oss. Skal barnet bade i sjøen? Badebukse, gjerne så stor og dekkende som mulig, eller heldekkende badedrakt for piker. Skoleelever ned i åtteårsalderen er redde for å dusje etter gym på skolen fordi de har lært at det er unaturlig å være naken slik at andre kan se det. Jeg vet ikke om jeg liker denne trenden. Det er greit å ikke overdrive, det er greit å ikke ha lyst til å være nudist, men det er ikke greit å være så usikker på egen nakenhet at man ikke kan holde seg ren etter å ha løpt og svettet i gymmen, særlig ikke når man skal holde seg på skolen i noen timer til. Eller ikke tørre å gå naken ut av badet hjemme fordi man har hørt om fedre og mødre som liker å gjøre slemme ting med nakne barn. Eller ikke tørre å la barna gå nakne ut av badet hjemme fordi man har hørt at... ja, hørt at hva da? At man kan bli spontanpedofile av å se en naken barnerumpe?
En eller annen tulling sa en gang: "The only thing we have to fear, is fear itself." Jeg tror jaggu han hadde rett.
onsdag 9. juli 2008
Kor e alle heltar hen?
Siden Lofoten fremdeles er friskt i mitt minne, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det som jeg oppdaget da jeg var der: Noe om helter. Jeg har tidligere publisert en lite over heltene mine (eller idolene, som jeg da kalte dem) på Hyperions rollespillforum, men de tåler gjentagelse, og noe av poenget er mitt nyfunne tillegg av nok en helt til listen.
Heltene vil her bli presentert ved navn (eller tittel), og gitt en kort introduksjon som forteller hvem de er og hva de har gjort for å fortjene heltestatus. NB! De står ikke i rangert rekkefølge! Jeg skiller dessuten mellom ekte og fiktive helter, og presenterer ekte helter først. Dersom jeg gidder å ta for meg fiktive helter vil de dukke opp i et kommende innlegg.
1. Scott Thoe
Thoe er kunstner fra USA, nå bosatt i Stamsund, Lofoten. Dette er mannen som lagde en fungerende modell av en bærebjelkekonstruksjon (egen oppfinnelse) i utskåret kålrabi, og presenterte verket for Teknisk Etat i Vestvågøy kommune. Han driver galleri med sin fru, og står bl.a. bak det største veggmaleriet i verden, malt på veggen til slippverket i Ballstad. Han er også en av pådriverne for å lage en bro av gamle tanks som del av nedrustingsprogrammet til Russland.
2. Morfar
Morfar var fra Narvik. Han lekte med meg hver dag de gangene vi var sammen. Hver morgen vekket jeg ham i sengen, og så ble sengen i løpet av kort tid forvandlet til en båt, et romskip, en flåte, et hus, en borg, eller noe annet. Mormor fikk ofte rollen som havfrue, romvesen, isbjørn, eller hva det skulle være, noe hun oftest tok med stoisk ro og forlot rommet. Det var sammen med ham at jeg lærte å leke, og lærte å se gjennom virkeligheten og oppdage andre ting der enn det folk flest gjør. Jeg strever hardt med å beholde denne lærdommen. Morfar gikk bort i 2004, til de evige moltemyrer.
3. Tor Åge Bringsværd
Bringsværd er en av fabelprosaens "fedre" i Norge. Sammen med Jon Bing utga han novellesamlinger og antologier, alene presterte han (og presterer fortsatt) utallige skuespill, hørespill og bøker - ofte "for barn", selv om Bringsværd selv ville fnyst av den betegnelsen. Han lærte meg videre om fantasien ved å demonstrere for meg at den ikke kjenner noen alder. Han legitimerer glede over sitt fedreland uten fnugg av tvilsomhet, argumenterer stadig for å ta tilbake kulturarven fra rasistiske nasjonalistgrupper, og viser en språkglede jeg aldri ville vært foruten. Han unngår å sette i bås, enten det er religion, sjanger, eller hva det skal være. Han snakker med hunder og katter og griser, og får det til å virke selvsagt. Han argumenterer for at politiske saker gjerne skal kunne vedtas med begrunnelsen "fordi det er koselig". Jeg håper han lever lenge og vel i mange år til, for han er en kulturskatt. At han ikke har fått fjeset sitt på en penge enda er beyond me.
4. Patti Smith
Første kvinne ut er blitt kalt rockens bastardgudmor. Hun ser ut som et fugleskremsel og har en mørk og mandig stemme som til tross for sitt dype toneleie er mer kvinnelig enn noe jeg har hørt før eller siden. Hun skraper i dybden av det sjelelige jordsmonnet og klager, hulker, gneller ut sitt budskap. Som poet er hun enda bedre. Jeg var på en akustisk konsert med henne på Roskilde-festivalen i 2001, og fikk en åpenbaring der. Det var det nærmeste jeg kom, og siden har kommet, en religiøs opplevelse.
5. Tom Waits
Tom Waits er en gud. Det er ikke stort mer å si. Evnen hans til å fortelle historier gjennom musikk går forbi mye annet jeg har vært borti. Ikke alt han gjør er stor poesi, og ikke all musikken er laget for å fenge, men uansett hva han lager så finner jeg det interessant. Det er rett og slett vanskelig å la være. Hadde Tom levd i middelalderen hadde han lett vært kongens narr; den som sier hva han vil og gjør hva han vil uten frykt for represalier.
6. Douglas Adams
Salige Douglas Adams var britisk humor på sitt ypperste siden Monty Python. Han rakk ikke å gi ut så gudsjammerlig mye materiale, men bare det lille som finnes er ordkunst, hver bidige setning. Det var mye vidd i den mannen, og han ble oss frarøvet aldeles for snart.
7. Neil Gaiman
Neil Gaiman er min helt fordi han viser meg hvilke veier fantasien kan gå hvis de bare får lov. Hans portrettering av Dream (of the Endless) som "fortellingenes prins", og linjen han trakk mellom drømmer og skaldekunst, åpnet opp en rekke rom i meg som jeg tror ellers ville forblitt stengte og nedstøvede. Jeg er også særs glad i mannen som aldri dør, som har en pakt med Dream, og jeg liker tanken på Delight som ble til Delirium. Det er gjennom tegneseriene, som den årvåkne leser sikkert skjønner, at jeg først ble kjent med Neil Gaiman. Siden fulgte noveller (hans etter min mening sterkeste side) og bøker.
8. Edward Norton
Da jeg skrev hjemmeeksamen i teaterteori i 2001 var det Edward Norton jeg siterte da jeg beskrev skuespilleren som kun et lerret man kan projisere andre figurer på. Metodeskuespill til side, Edward Norton er mannen som er samfunnsengasjert til de grader, som nekter å ta kreditt for arbeid han mener er "for lite" (han prøvde bl.a. å nekte Ridley Scott å sette navnet hans på rulleteksten til filmen Kingdom of Heaven fordi rollen hans var skjult og bare stemmen kunne høres), som gir bort solcellepaneler til fattige familier som ikke ellers kan betale strømregningen, og som har deltatt i en enorm kampanje for å få velgere i USA til å stemme. Likevel er det lite man vet om privatlivet til fyren, fordi han gjerne vil distansere seg selv fra media - der er det jo rollene han spiller som hører til.
9. Garth Ennis
Garth Ennis får plass på listen fordi han gang på gang brutaliserer fantasien min, og gang på gang får meg til å komme tilbake etter mer. Han står bak mange av historiene i tegneserier som Hellblazer, Preacher, Just a Pilgrim, The Punisher, m.fl. Mye av det han skriver er over-the-top, gjerne så brutalt at man begynner å le av det absurde i det. Samtidig er det noe av det som er så jævlig at det er til å grine av.
10. Chuck Palahniuk
Chuck Palahniuk er en amerikansk forfatter. Han gjør mye av det samme som Garth Ennis, med unntak av en ting - han brutaliserer fantasien min ved å vise meg at det ekte ofte er mer brutalt enn noen fiksjon. Det meste han skriver om i sitt forfatterskap er ting som kunne ha skjedd. Det er usannsynlig, men fortsatt innenfor en ramme av relativitet. Han har mange ganger skrevet fra perspektivet til kvinnelige hovedpersoner som virker råere og mer selvstendige som karakterer enn noen kvinnelig karakter skapt av en kvinnelig forfatter (som jeg har lest). Han hadde meg ved Fight Club, men genistreken som gjorde meg til fan for alltid var roadtrip-romanen Invisible Monsters. Korte setninger, muntlig språk, stream of consciousness - alle teknikker brukt av ham, og brukt djevelsk godt. Jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av talentet hans.
11. Polly Jean Harvey
PJ Harvey er en britisk snagerinne som i sin tid hadde et forhold til Nick Cave (bruddet dem imellom resulterte visstnok i hans plate The Boatman's Call). Hun er ikke min heltinne for det, dog, men for sin alternative musikkstil. Hun synger, i samme tråd som Patti Smith, fra dypet av det dypeste stille vannet hun har inni seg. Hennes trolske stemme er noe jeg har ønsket meg lenge, men som det ikke bare er å få i julepresang.
12. Aung San Suu Kyi
Denne kvinnen, som har sittet i husarrest i eget land i fåglarna vet hvor mange år, er min heltinne for å vise meg hvilken disiplin mennesker er i stand til dersom saken deres betyr nok. Nelson Mandela kan nevnes i samme åndedrag, men han får ingen egen plass på listen.
13. Julius Paltiel
Paltiel var en jødisk mann som bodde i Trondheim fra sin fødsel til sin død, med unntak av et opphold i konsentrasjonsleir under krigen. Han fortalte studentene i mitt kull på lærerhøgskolen om det de måtte slite med i leirene, og det var ikke noen oppstæsjet klagehistorie, men rett og slett en rekke enkle sannheter. Lidelsen var ikke smurt tykt på. Det var ingen demonisering av tyskerne. Det var dog en ærlighet og en sterk vilje om at dette ikke skulle gjenta seg. Jeg beundret dette, og var lei meg for at han gikk bort tidligere i år. Flere skulle ha hørt på ham mens han levde.
14. Kevin Smith
Kevin Smith fremstår for meg som en kjempebaby, en griseheldig og bortskjemt filmnerd som til tross for mye motstand (f.eks. mot genikomedien Dogma; forøvrig etter min mening Ben Afflecks eneste akseptable rolleprestasjon) har klart å gjøre nøyaktig det han vil med livet sitt. Det beundrer jeg.
15. Serj Tankian
Sangeren i System of a Down demonstrerer et unikt talent for stemmekontroll, poetisk sans, og musikalsk/politisk bevissthet. At gitaristen i bandet har begynt å synge mer på platene deres irriterer meg grenseløst - fyren er best som backing for geniale Tankian.
Det slår meg at det var alt jeg hadde å si om heltene mine denne gangen. Det er kanskje ikke så mye, men det er da noe. Egentlig burde jeg vel hatt flere helter som ikke er internasjonale artister, men... feh. Det driter jeg i.
Heltene vil her bli presentert ved navn (eller tittel), og gitt en kort introduksjon som forteller hvem de er og hva de har gjort for å fortjene heltestatus. NB! De står ikke i rangert rekkefølge! Jeg skiller dessuten mellom ekte og fiktive helter, og presenterer ekte helter først. Dersom jeg gidder å ta for meg fiktive helter vil de dukke opp i et kommende innlegg.
1. Scott Thoe
Thoe er kunstner fra USA, nå bosatt i Stamsund, Lofoten. Dette er mannen som lagde en fungerende modell av en bærebjelkekonstruksjon (egen oppfinnelse) i utskåret kålrabi, og presenterte verket for Teknisk Etat i Vestvågøy kommune. Han driver galleri med sin fru, og står bl.a. bak det største veggmaleriet i verden, malt på veggen til slippverket i Ballstad. Han er også en av pådriverne for å lage en bro av gamle tanks som del av nedrustingsprogrammet til Russland.
2. Morfar
Morfar var fra Narvik. Han lekte med meg hver dag de gangene vi var sammen. Hver morgen vekket jeg ham i sengen, og så ble sengen i løpet av kort tid forvandlet til en båt, et romskip, en flåte, et hus, en borg, eller noe annet. Mormor fikk ofte rollen som havfrue, romvesen, isbjørn, eller hva det skulle være, noe hun oftest tok med stoisk ro og forlot rommet. Det var sammen med ham at jeg lærte å leke, og lærte å se gjennom virkeligheten og oppdage andre ting der enn det folk flest gjør. Jeg strever hardt med å beholde denne lærdommen. Morfar gikk bort i 2004, til de evige moltemyrer.
3. Tor Åge Bringsværd
Bringsværd er en av fabelprosaens "fedre" i Norge. Sammen med Jon Bing utga han novellesamlinger og antologier, alene presterte han (og presterer fortsatt) utallige skuespill, hørespill og bøker - ofte "for barn", selv om Bringsværd selv ville fnyst av den betegnelsen. Han lærte meg videre om fantasien ved å demonstrere for meg at den ikke kjenner noen alder. Han legitimerer glede over sitt fedreland uten fnugg av tvilsomhet, argumenterer stadig for å ta tilbake kulturarven fra rasistiske nasjonalistgrupper, og viser en språkglede jeg aldri ville vært foruten. Han unngår å sette i bås, enten det er religion, sjanger, eller hva det skal være. Han snakker med hunder og katter og griser, og får det til å virke selvsagt. Han argumenterer for at politiske saker gjerne skal kunne vedtas med begrunnelsen "fordi det er koselig". Jeg håper han lever lenge og vel i mange år til, for han er en kulturskatt. At han ikke har fått fjeset sitt på en penge enda er beyond me.
4. Patti Smith
Første kvinne ut er blitt kalt rockens bastardgudmor. Hun ser ut som et fugleskremsel og har en mørk og mandig stemme som til tross for sitt dype toneleie er mer kvinnelig enn noe jeg har hørt før eller siden. Hun skraper i dybden av det sjelelige jordsmonnet og klager, hulker, gneller ut sitt budskap. Som poet er hun enda bedre. Jeg var på en akustisk konsert med henne på Roskilde-festivalen i 2001, og fikk en åpenbaring der. Det var det nærmeste jeg kom, og siden har kommet, en religiøs opplevelse.
5. Tom Waits
Tom Waits er en gud. Det er ikke stort mer å si. Evnen hans til å fortelle historier gjennom musikk går forbi mye annet jeg har vært borti. Ikke alt han gjør er stor poesi, og ikke all musikken er laget for å fenge, men uansett hva han lager så finner jeg det interessant. Det er rett og slett vanskelig å la være. Hadde Tom levd i middelalderen hadde han lett vært kongens narr; den som sier hva han vil og gjør hva han vil uten frykt for represalier.
6. Douglas Adams
Salige Douglas Adams var britisk humor på sitt ypperste siden Monty Python. Han rakk ikke å gi ut så gudsjammerlig mye materiale, men bare det lille som finnes er ordkunst, hver bidige setning. Det var mye vidd i den mannen, og han ble oss frarøvet aldeles for snart.
7. Neil Gaiman
Neil Gaiman er min helt fordi han viser meg hvilke veier fantasien kan gå hvis de bare får lov. Hans portrettering av Dream (of the Endless) som "fortellingenes prins", og linjen han trakk mellom drømmer og skaldekunst, åpnet opp en rekke rom i meg som jeg tror ellers ville forblitt stengte og nedstøvede. Jeg er også særs glad i mannen som aldri dør, som har en pakt med Dream, og jeg liker tanken på Delight som ble til Delirium. Det er gjennom tegneseriene, som den årvåkne leser sikkert skjønner, at jeg først ble kjent med Neil Gaiman. Siden fulgte noveller (hans etter min mening sterkeste side) og bøker.
8. Edward Norton
Da jeg skrev hjemmeeksamen i teaterteori i 2001 var det Edward Norton jeg siterte da jeg beskrev skuespilleren som kun et lerret man kan projisere andre figurer på. Metodeskuespill til side, Edward Norton er mannen som er samfunnsengasjert til de grader, som nekter å ta kreditt for arbeid han mener er "for lite" (han prøvde bl.a. å nekte Ridley Scott å sette navnet hans på rulleteksten til filmen Kingdom of Heaven fordi rollen hans var skjult og bare stemmen kunne høres), som gir bort solcellepaneler til fattige familier som ikke ellers kan betale strømregningen, og som har deltatt i en enorm kampanje for å få velgere i USA til å stemme. Likevel er det lite man vet om privatlivet til fyren, fordi han gjerne vil distansere seg selv fra media - der er det jo rollene han spiller som hører til.
9. Garth Ennis
Garth Ennis får plass på listen fordi han gang på gang brutaliserer fantasien min, og gang på gang får meg til å komme tilbake etter mer. Han står bak mange av historiene i tegneserier som Hellblazer, Preacher, Just a Pilgrim, The Punisher, m.fl. Mye av det han skriver er over-the-top, gjerne så brutalt at man begynner å le av det absurde i det. Samtidig er det noe av det som er så jævlig at det er til å grine av.
10. Chuck Palahniuk
Chuck Palahniuk er en amerikansk forfatter. Han gjør mye av det samme som Garth Ennis, med unntak av en ting - han brutaliserer fantasien min ved å vise meg at det ekte ofte er mer brutalt enn noen fiksjon. Det meste han skriver om i sitt forfatterskap er ting som kunne ha skjedd. Det er usannsynlig, men fortsatt innenfor en ramme av relativitet. Han har mange ganger skrevet fra perspektivet til kvinnelige hovedpersoner som virker råere og mer selvstendige som karakterer enn noen kvinnelig karakter skapt av en kvinnelig forfatter (som jeg har lest). Han hadde meg ved Fight Club, men genistreken som gjorde meg til fan for alltid var roadtrip-romanen Invisible Monsters. Korte setninger, muntlig språk, stream of consciousness - alle teknikker brukt av ham, og brukt djevelsk godt. Jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av talentet hans.
11. Polly Jean Harvey
PJ Harvey er en britisk snagerinne som i sin tid hadde et forhold til Nick Cave (bruddet dem imellom resulterte visstnok i hans plate The Boatman's Call). Hun er ikke min heltinne for det, dog, men for sin alternative musikkstil. Hun synger, i samme tråd som Patti Smith, fra dypet av det dypeste stille vannet hun har inni seg. Hennes trolske stemme er noe jeg har ønsket meg lenge, men som det ikke bare er å få i julepresang.
12. Aung San Suu Kyi
Denne kvinnen, som har sittet i husarrest i eget land i fåglarna vet hvor mange år, er min heltinne for å vise meg hvilken disiplin mennesker er i stand til dersom saken deres betyr nok. Nelson Mandela kan nevnes i samme åndedrag, men han får ingen egen plass på listen.
13. Julius Paltiel
Paltiel var en jødisk mann som bodde i Trondheim fra sin fødsel til sin død, med unntak av et opphold i konsentrasjonsleir under krigen. Han fortalte studentene i mitt kull på lærerhøgskolen om det de måtte slite med i leirene, og det var ikke noen oppstæsjet klagehistorie, men rett og slett en rekke enkle sannheter. Lidelsen var ikke smurt tykt på. Det var ingen demonisering av tyskerne. Det var dog en ærlighet og en sterk vilje om at dette ikke skulle gjenta seg. Jeg beundret dette, og var lei meg for at han gikk bort tidligere i år. Flere skulle ha hørt på ham mens han levde.
14. Kevin Smith
Kevin Smith fremstår for meg som en kjempebaby, en griseheldig og bortskjemt filmnerd som til tross for mye motstand (f.eks. mot genikomedien Dogma; forøvrig etter min mening Ben Afflecks eneste akseptable rolleprestasjon) har klart å gjøre nøyaktig det han vil med livet sitt. Det beundrer jeg.
15. Serj Tankian
Sangeren i System of a Down demonstrerer et unikt talent for stemmekontroll, poetisk sans, og musikalsk/politisk bevissthet. At gitaristen i bandet har begynt å synge mer på platene deres irriterer meg grenseløst - fyren er best som backing for geniale Tankian.
Det slår meg at det var alt jeg hadde å si om heltene mine denne gangen. Det er kanskje ikke så mye, men det er da noe. Egentlig burde jeg vel hatt flere helter som ikke er internasjonale artister, men... feh. Det driter jeg i.
onsdag 2. juli 2008
Sol ute, sol inne
Lofoten. Det er, for å si det mildt, jævla føkkings vakkert. Og det er for en gangs skyld ikke ironisk eller sarkastisk ment fra min side. I går og i dag har jeg og kjæresten kjørt rundt og sett på fjell. Fjell overalt. Grønne fjell. Sånne landskap som gir meg lyst til å spille fantasyspill og skrive dikt. Plutselig faller liksom puslespillbitene på plass med hensyn til alle kunstnerne som befolker denne øygruppen. Folk i byer skriver dystopier. Folk på landet lager spektakulær arkitektur og maler landskap på husveggen.
Huset vi bor i er et hus med flere leiligheter, hvor min far leier den ene. Naboene er stort sett stille med unntak av en hund som krafser rundt i leiligheten over, men det kan jeg leve med. Dog: klokka halv fire i natt, etter å ha ligget en halvtime og hørt på noe spetakkel som liksom skal forestille musikk fra naboleiligheten, følte jeg meg til slutt tvunget til å stå opp og hive småstein på ruta til naboen. Hun hadde etter eget sigende sovnet av med musikken på full peis, og virket som om hun ikke helt var ved sine fulle fem. Men det ble da stille.
I går kjørte vi milevis for å se på ei kunstsmie på Sund. På veien stoppet vi ved det lille kristensamfunnet Guds Menighet, som kjøpte opp en bygd ute ved havgapet for årevis siden, og har bygd det opp igjen komplett med egen skole, glassblåseri og keramikkverksted slæsh kafé. Jeg aner ikke hvem disse menneskene er, men jeg blir litt nervøs av hele sekter med unabombere som isolerer seg ute på den ytterste nøgne ø og nekter å bo i menneskebyene fordi de er så annerledes. Etter å ha blitt jaget av måker og betalt tyve spenn inngang for å se en svett utlending kleime litt med et glasshjerte, dro vi derfra. Da vi endelig kom frem til Sund var smia selvsagt stengt, og jeg var blitt så sulten at jeg ble irritabel og sur. Hurra for lavt blodsukker! Da vi endelig stoppet på en Bunnpris som solgte salat (fra salatbar) i løs vekt, ble det å spise som Homer Simpson før vi kjørte hjem igjen. Bare hive mat inn i kjeften i høy hastighet. Spennende. Hadde jeg bomma litt hadde det vel vokst maiskolber ut av nesen min i løpet av natten.
Det er ganske pussig hvordan jeg slutter å være i stand til å kontrollere hmøret mitt dersom jeg er sulten eller trøtt. Det er litt som å ha mensen, bare uten alt blodet og den stadige bekreftelsen på at jeg er fertil. Når jeg er sulten eller trøtt blir jeg grinete som en liten unge. Jeg blir i hvert fall utålmodig! Alt skal helst skje i går, eller i det minste for fem minutter siden, og uten at jeg skal behøve å spesifisere hva. Dette er nok til å drive hvem som helst til vanvidd, inkludert meg selv.
I dag gikk jeg, min far og min kjæreste over et fjell og etterpå rundt det. Stien over fjellet var tidligere brukt til frakt av varer fra gårdene på bortsiden, og var halsbrekkende bratt og humpete. Jeg ble svett som underbuksa til Bjørn Dæhlie under Lillehammer-OL, og benyttet enhver anledning til å stoppe og fotografere noe. Etter at vi hadde dratt tilbake til Stamsund og spist middag, og deretter vært på enda en sightseeing i bil, sovnet jeg på hjemveien. Sol midt på natten friker meg fortsatt litt ut.
Huset vi bor i er et hus med flere leiligheter, hvor min far leier den ene. Naboene er stort sett stille med unntak av en hund som krafser rundt i leiligheten over, men det kan jeg leve med. Dog: klokka halv fire i natt, etter å ha ligget en halvtime og hørt på noe spetakkel som liksom skal forestille musikk fra naboleiligheten, følte jeg meg til slutt tvunget til å stå opp og hive småstein på ruta til naboen. Hun hadde etter eget sigende sovnet av med musikken på full peis, og virket som om hun ikke helt var ved sine fulle fem. Men det ble da stille.
I går kjørte vi milevis for å se på ei kunstsmie på Sund. På veien stoppet vi ved det lille kristensamfunnet Guds Menighet, som kjøpte opp en bygd ute ved havgapet for årevis siden, og har bygd det opp igjen komplett med egen skole, glassblåseri og keramikkverksted slæsh kafé. Jeg aner ikke hvem disse menneskene er, men jeg blir litt nervøs av hele sekter med unabombere som isolerer seg ute på den ytterste nøgne ø og nekter å bo i menneskebyene fordi de er så annerledes. Etter å ha blitt jaget av måker og betalt tyve spenn inngang for å se en svett utlending kleime litt med et glasshjerte, dro vi derfra. Da vi endelig kom frem til Sund var smia selvsagt stengt, og jeg var blitt så sulten at jeg ble irritabel og sur. Hurra for lavt blodsukker! Da vi endelig stoppet på en Bunnpris som solgte salat (fra salatbar) i løs vekt, ble det å spise som Homer Simpson før vi kjørte hjem igjen. Bare hive mat inn i kjeften i høy hastighet. Spennende. Hadde jeg bomma litt hadde det vel vokst maiskolber ut av nesen min i løpet av natten.
Det er ganske pussig hvordan jeg slutter å være i stand til å kontrollere hmøret mitt dersom jeg er sulten eller trøtt. Det er litt som å ha mensen, bare uten alt blodet og den stadige bekreftelsen på at jeg er fertil. Når jeg er sulten eller trøtt blir jeg grinete som en liten unge. Jeg blir i hvert fall utålmodig! Alt skal helst skje i går, eller i det minste for fem minutter siden, og uten at jeg skal behøve å spesifisere hva. Dette er nok til å drive hvem som helst til vanvidd, inkludert meg selv.
I dag gikk jeg, min far og min kjæreste over et fjell og etterpå rundt det. Stien over fjellet var tidligere brukt til frakt av varer fra gårdene på bortsiden, og var halsbrekkende bratt og humpete. Jeg ble svett som underbuksa til Bjørn Dæhlie under Lillehammer-OL, og benyttet enhver anledning til å stoppe og fotografere noe. Etter at vi hadde dratt tilbake til Stamsund og spist middag, og deretter vært på enda en sightseeing i bil, sovnet jeg på hjemveien. Sol midt på natten friker meg fortsatt litt ut.
tirsdag 1. juli 2008
Det manglende mellomledd
En av mine mer verdifulle egenskaper er mine diplomatiske evner. Svært få har sagt dette, så nå er det mulig jeg har begynt med selvskryt, men jeg innbiller meg at jeg er god til å oppfatte sosiale situasjoner og løse dem. Muligens ikke mine egne, men andres. Jeg er bittelitt ekspert i å se flere sider av en sak og finne argumenter både for og imot. Dette tjener meg godt, bortsett fra når jeg blir nødt til å løse opp i alle krangler som oppstår. Det vil si, jeg vil jo gjerne få folk til å slutte å krangle, og å kunne være uenige uten å lage masse ståhei for det... men jeg ser jo helst at de lærer å gjøre dette selv.
Flere ganger har jeg vært nødt til å gripe inn i konflikter jeg ikke aner hvordan oppsto. Noen ganger tror jeg ikke at folk snakker sammen i det hele tatt. Men hvordan klarer de da å lage krangler? Hvem vet.
Det til side: Jeg er i Lofoten. Her er det sol hele føkkings døgnet. Det er fjell og hav og måker og sol. Og kunstnere! Det er tre teaterbygg og fjorten lokalkunstnere i området. Hvis du snubler i fortauskanten (der det er fortau, da) kan du være sikker på at den som hjelper deg opp er kunstner av noe slag. Nærmeste nabo er et omreisende kunstner-ektepar. Det er tre gallerier i nærheten, en kulturskole, og to brukthandlere/antikvitetsbutikker. Et stykke unna ligger et vikingmuseum, et glassblåseri, et kristent minisamfunn, og et katolsk kloster med polske munker. Dette er noe annet enn Trondheim og omegn.
Jeg, min kjæreste og min far kjørte i kveld fra Stamsund, hvor fattern bor, til Leknes for å handle dagligvarer. På vei tilbake viste han oss et strekk av veien hvor høststormene for noen år siden hadde tatt tak i kampesteinene i sjøen, slengt dem opp på asfalten, og ødelagt veien et stykke. Der mente han det var "spennende å gå seg tur når det er storm". Nevnte jeg at faren min sannsynligvis er litt gal? Sa jeg "litt"? Jeg mente veldig.
Flere ganger har jeg vært nødt til å gripe inn i konflikter jeg ikke aner hvordan oppsto. Noen ganger tror jeg ikke at folk snakker sammen i det hele tatt. Men hvordan klarer de da å lage krangler? Hvem vet.
Det til side: Jeg er i Lofoten. Her er det sol hele føkkings døgnet. Det er fjell og hav og måker og sol. Og kunstnere! Det er tre teaterbygg og fjorten lokalkunstnere i området. Hvis du snubler i fortauskanten (der det er fortau, da) kan du være sikker på at den som hjelper deg opp er kunstner av noe slag. Nærmeste nabo er et omreisende kunstner-ektepar. Det er tre gallerier i nærheten, en kulturskole, og to brukthandlere/antikvitetsbutikker. Et stykke unna ligger et vikingmuseum, et glassblåseri, et kristent minisamfunn, og et katolsk kloster med polske munker. Dette er noe annet enn Trondheim og omegn.
Jeg, min kjæreste og min far kjørte i kveld fra Stamsund, hvor fattern bor, til Leknes for å handle dagligvarer. På vei tilbake viste han oss et strekk av veien hvor høststormene for noen år siden hadde tatt tak i kampesteinene i sjøen, slengt dem opp på asfalten, og ødelagt veien et stykke. Der mente han det var "spennende å gå seg tur når det er storm". Nevnte jeg at faren min sannsynligvis er litt gal? Sa jeg "litt"? Jeg mente veldig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
