Previously, on "God's Lips"...

Jeg levde i tre måneder i et smertehelvete, og alt jeg fikk igjen for det var denne lusne t-skjorten.

Neida.

Det har gått en sommer som har vært blant de kjipeste noensinne. Jeg mistet kjæresten min, manglet bosted, og strevde med økonomien. Så fikk jeg beskjed fra Nav om å ta et jobbkurs, som jeg fullførte til tross for en stadig minkende vilje til å gjøre noe som helst, deretter truet de meg med å ta første og beste praksisplass eller bli nektet støtte. Det eneste positive med denne perioden var at jeg forsto hvor mye vennene mine setter pris på meg, og at jeg uansett hva som skjer har folk rundt meg som kommer til å være der.

Så fikk jeg brått en praksisplass som kontorarbeider i Fredsgalleriet, et galleri som ble startet av kvinnen bak dette her. Det var en trivelig plass å jobbe på (om enn litt loopy), og pga sykdom fikk jeg raskt tilbud om å jobbe der for lønn som vikar. Så ble jeg intervjuet for en jobb i videregående skole. Tre timer etter intervjuet ble jeg oppringt og tilbudt 75% stilling.

Gjett hva jeg svarte?

Så kom kjæresten tilbake.

Vi dro i et fabelaktig bryllup til et par av våre beste venner. Jeg flyttet tilbake "hjem". Jeg fikk tilbudt større stilling på jobb. Jeg gikk på sminkekurs. Jeg fikk god råd. Jeg gikk amok på amazon.co.uk og Topatoco.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg har gjort riktig i mitt forrige liv, men noe må det være. Jeg er akkurat nå veldig nær til noe jeg tror kalles "lykkelig".

"Familie" er også et ord

Familie er viktig. Det sier alle. Hvem disse "alle" er, er jeg ikke helt sikker på, men det er nå det de sier. Dette fører ofte til en litt uforklarlig trang til å alltid opprettholde kontakt med alskens fjerne tanter, søskenbarn, tremenninger, foreldres søskenbarn, og så videre. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Lojalitet til blod, liksom. For meg er det mye viktigere at man føler en samhørighet og at den går begge veier. Familie er ikke et biologisk bånd for meg, men en emosjonell tilstand. De menneskene som støtter meg og får meg til å føle meg akseptert, til å føle meg "hjemme", er min familie, enten de er i slekt med meg eller ikke. For meg vil det si at foreldrene mine har gjort seg fortjent til å være i familie med meg, ved å være fabelaktige mennesker. Hadde de ikke vært det, kunne det vært det samme for meg, gitt. Klart, alle har sine dårlige sider, men det er ikke mangel på dårlige sider jeg sikter til - det er lojalitet og følelsesmessig tilknytning.

Nuvel.

Livet går i en berg-og-dalbane. Rett som det er opplever jeg en plutselig innsikt, noe i meg som sier "it's gonna be okay" (i mangel av en norsk ekvivalent som høres riktig ut). I neste øyeblikk er jeg et åpent sår.

Lasse Gustavson snakker om at når man opplever en krise, så kan man ikke bare glemme den og håpe at den forsvinner. Den vil alltid være med deg, og man må konfrontere den, la den kverne, la den tygge, la den tære på en, slik at man blir ferdig med den og kan komme ut på den andre siden og fortsatt være i live. Man må bekjempe de fryktene og lidelsene man gjennomgår, ikke late som om de ikke finnes. Det låter veldig som min greie, men det er vondt. Ikke brent-opp-over-hele-kroppen-så-jeg-må-lære-å-gå-på-nytt-og-alt-mulig-vondt, men likevel.

Jeg kan jo trøste meg med at i forhold til Maslows behovspyramide har jeg dekket det nederste trinnet i det minste. Foreløpig. Er det egentlig mulig å hoppe over trinn? I teorien er det vel ikke det, men jeg føler at jeg har gjort det. Selv det umulige er mulig så lenge det er kjipt nok, åpenbart.

Hjemme best?

Så er vi kommet hjem fra nord. Til rotete kjøkken, gammel mat i kjøleskapet, og ferdigpizza til middag. Det er faktisk litt diskret mørkt nå, siden klokken tross alt er 02:17 og vi befinner oss atter en gang sør for polarsirkelen. Siden vi kom hjem har jeg rukket å spille mye mer Phantom Hourglass (se forrige blogginnlegg) og rett og slett ignorert de mange bøkene jeg har begynt på og som jeg skulle lest ferdig en gang. Det er skuffende få som er på msn natterstid selv om det ser sommer og man ikke skal behøve å stå tidlig opp. Det vil si, det er nok en av illusjonene som henger igjen fra barndommen - når man er skoleelev og begge foreldre er lærere, venner man seg fort til en litt "usunn" døgnrytme sommerstid. Skjønt, "usunn"...

Hvem har egentlig bestemt hvilken døgnrytme som er "sunn" og hvilken som ikke er det? Kreativt og humørmessig trives jeg best om natten, det er da mine kunstneriske og konstruktive evner kommer frem i, eh, lyset. Jeg har skrevet et utkast til en roman, sittende i min mors stue klokken fire om natten sommerstid, kun avbrutt av henne når hun kommer smaløyd tuslende inn på stuen i pysjen og med sovehår og lurer på om jeg ikke skal legge meg snart. Nå skal det jo sies at den romanen fortsatt ikke er ferdig, men alle monner drar sa kjerringa, hun pissa i Atlanterhavet. Nå er jeg vel på mitt tredje utkast, på engelsk denne gangen (skam på meg). Fremdeles er det dog en tvil som gnager i meg - er dette godt nok, spør den. Er det virkelig dette du vil skrive om? Hvem er denne hovedpersonen for en tomsing? Også en mannlig hovedperson! Hvorfor klarer du ikke å lage en god kvinnefigur? Svikter du ditt kjønn? Hva med sjangeren? Osv. Jeg vet jo alt for godt at dette bare er jeg som sliter med motivasjonen - dette med å "få seg skikkelig arbeid", for eksempel, som henger igjen fra ungdomsskolen og videregående. Man blir kalt så mangt, både av barn og voksne, når man har et litt alternativt syn på hvordan verden burde funke. Kunstnerpakk. Kommunistrotte. Jeg vet ikke.

Hjemveien i dag, fra Leknes flyplass til Værnes, ble lang og humpete. Først til Bodø, 20 minutter, bytte fly til Mo i Rana (ti minutter overgangstid, hjelp! Løp!), mellomlande i Mosjøen, og til slutt på Værnes. Vi fløy propellfly hele tiden, så det bråkte verre enn pappas narkomane nabo, og flyet spratt tidvis rundt på kastevindene som en kork på stormfylt hav. Jeg er ikke redd for å fly, men jeg blir fort "sjøsjuk" av for mye bevegelse. Vel hjemme var det å kaste seg over stasjonær PC og Xbox, og jeg slo kloa i DS'en og satte meg til med Phantom Hourglass mens gubben spilte GTA4 og bannet og svor over det hånete save-systemet som gjør at du ikke bare må gjøre om skytedelen av oppdragene på nytt hvis du dævver, men også alle lange cutscenes og logistiske deler (kjøring o.l.). Takke meg til rollespill egentlig, men forsløpig blir det ikke noe spilling før onsdag, så da får jeg trøste meg med Zelda.

Apropos rollespill så har jeg nå lest igjennom mesteparten av Eberron-settingen til D&D 3.5, og fått skikkelig lyst til å spille i den. Jeg mener skikkelig lyst. Jeg har til og med konsept klart. Nå kan det jo hende at jeg i løpet av min jakt på en passende kampanje kan bli så utålmodig at jeg heller bruker konseptet til noe annet, f.eks. skrive noen fortellinger, men akkurat nå, midt i Eberron-kapitlene om kultur og geografi, føler jeg en trang til å spille ut konseptet (helst i Eberron, men også gjerne i en annen type verden) snarere enn å skrive om det. Hadde det passet inn i f.eks. Itras By hadde jeg villet spille det der, men det gjør det ikke (ikke slik konseptet mitt er tenkt i alle fall).

En snikende hodepine har nå lagt sine klamme jernhender på frontallappene mine og knar dem som gårsdagens bolledeig, og jeg føler en trang til å drikke vann og legge meg nedpå i et mørkt rom. Det vil vel helst si at jeg faktisk bør gå og legge meg, men samtidig er det denne sengetidstrassen som henger igjen fra barndommen da man ble kommandert i seng av brisne foreldre. Selve læresetningen til alle barn som noen gang har blitt nektet å være opp til tre om natten: Når jeg er voksen kan jeg endelig gjøre som jeg vil, og jeg vil ikke legge meg. Akkurat nå kjenner jeg forsåvidt at jeg har veldig lyst til å legge meg, men jeg vil ikke. Forstå det den som kan.