Watching the Watchmen

Litt på samme måte som før Ringenes Herre-trilogien kom på kino, satt jeg skjelvende i buksene og fryktet det verste da det endelig ble klart at Watchmen skulle bli film. Jeg fulgte oppdateringene slavisk, spekulerte over hvilke deler de kom til å kutte ut av serien (de lange tekstbrokkene var mer eller mindre selvsagte outtakes), og hvilke løsninger som kom til å bli valgt for å drive historien eller karakterene. Jeg forventet nesten at Alan Moore skulle ønske navnet sitt fjernet fra filmen allerede før første filmingsdag, av rent prinsipp, og fryktet castingen som man frykter ebola. Da Zack Snyder (som regisserte 300) ble engasjert, ble jeg håpefull, men la bånd på meg fordi jeg vet at selv gode regissører kan bæsje på leggen. Ryktet om at Gerard Butler skulle spille The Comedian gjorde meg svett - selv om jeg liker Butler, er han langt fra riktig for den rollen.

Og sånn gikk no dagan. Jeg ble faktisk ganske fornøyd over å se stort sett ukjente eller "små" navn bli koblet til rollene i filmen. Brad Pitt som Ozymandias? Nei takk. Store navn vil bare trekke oppmerksomhet vekk fra historien, og filmen vil bli et trekkplaster i form av stjerner, ikke i kraft av seg selv. Etter hvert kom verdens aller mest blodsexy trailer på nettet, og jeg visste at enten var dette saftig luremus, eller så hadde Snyder faktisk klart det.

Filmen er tidvis så tro til tegneserien at den virker som om den er filmet rute for rute. De har klart å sminke ned Patrick Wilson så han virker nærmest uattraktiv, og aldringsprosessen til The Comedian og den originale Silk Spectre er veldig godt utført. Filmen er mye mer "gørrete" (og dermed mer tro til opphavet) enn jeg hadde forventet at Hollywood ville våget, samt at jeg ble (gledelig?) overrasket over å se Dr. Manhattans blå penis flere ganger enn jeg giddet å telle.

For de fanatiske puristene vil det nok komme som en skuffelse at slutten er endret noe (på grunnlag av at man har utelatt den delen av plottet som er knyttet mot gutten som leser tegneserier ved avisboden), men jeg mener det fungerte. Når man først skulle utelate noe, var dette det riktige, og endringene er flettet inn nærmest sømløst. At dette gir historien et mer positivt, mindre apokalyptisk preg får bare være. Adapsjon handler om tilpasning til et annet medie, og selv om originalens meta-virtuousitet over tegneseriemediet for alltid vil stå som en milepæl, er filmen et verdig forsøk på å overføre i alle fall en brøkdel av intensjonen med selve historien til lerretet.

Når jeg husker tilbake til min frenetiske leting på IMDB etter hvem som ble castet og hva de hadde på merittlisten, ble jeg (igjen; positivt?) overrasket over å kun gjenkjenne to navn fra film, og ett fra TV. Patrick Wilson er kanskje det største navnet på listen, med filmer som Phantom of the Opera og Hard Candy bak seg. Billy Crudup er en god nummer to, med Almost Famous og Big Fish. Fra TV plukket jeg ut Jeffrey Dean Morgan fra Supernatural og Grey's Anatomy. Morgan er faktisk en skuespiller jeg mener er undervurdert, noe som bare ble bevist gjennom hans innsats som The Comedian. Det samme går forsåvidt for de to andre snusmumrikene - Wilson lider under det faktum at han ser ut som om han er avkommet til et sukkerspinn som har sex med en flaske matolje, men i Watchmen beviser han at det ligger noe bak et litt klissete ytre. Crudup er kanskje den som imper mest, med et nærmest uttrykksløst ansikt badet i blått lys, og en mild, men fjern røst. Rimelig langt fra de små og ubetydelige rollene han har hatt i like små og ubetydelige filmer. Om det er hans egen penis som vises på filmen vites ikke, og er kanskje heller ikke så interessant.

Apropos penis og andre kjønnsrelaterte ting: Filmen klarer å portrettere forholdet mellom den originale Silk Spectre og The Comedian på en måte som ikke gjør at jeg brekker meg over hennes svakhet og som gjør at jeg ikke lenger frykter for at publikum skal oppfatte den delen av plottet som kvinnefiendtlig eller nedlatende. Det er noe ekte der, noe uforklarlig som likevel blir forståelig. Det er ikke store greiene, men likevel. Jeg må også legge til at fremfor alt annet så er filmen ufattelig sexy, men på en litt "uskikkelig" og fetishistisk måte - kostymene, maskene, dualiteten i hovedpersonene - disse tingene gjør at når man ser rollenes seksualitet portrettert, så blir man en smule beskjemmet. Samtidig er det nettopp denne lille skammen som gir dette apektet av filmen det lille ekstra, det som gjør det spesielt, og skiller det fra en hvilken som helst annen kjedelig, Hollywood-polert portrettering av seksualitet. Som sammenligning kan jeg trekke frem sexscenen mellom Billy Bob Thornton og Halle Berry i Monster's Ball - skitten, stygg, ekte, og den tilfører filmen noe. Den er ikke en unnskyldning for å spekulere i Berrys pupper. Det samme gjelder seksualiteten i Watchmen. Dette er ikke pynt. Dette er et stykke av det grumset alle mennesker har i seg, og som Watchmens Rorschach er den første til å anerkjenne (og tidvis fordømme) eksistensen av. det er også en del av det grumset alle mennesker trenger. Instinktene våre dreier seg om overlevelse og sex, noe vi blir minnet på til stadighet i løpet av filmen.

Gå og se den. Mer er det ikke å si.

En helt alminnelig mann (tm)

Som jeg nevnte i det forrige innlegget mitt har jeg bestemt meg for å hedre en helt spesiell type skuespillere i dagens (nattens) innlegg i bloggen. (Noe må man ha å gjøre når man ikke skal på jobb dagen etter.) Det er snakk om skuespillere som har oppnådd den unike prestasjon å se ut som Helt Vanlige Menn (gisp!) i stedet for opererte Ken-dukker. Som et eksempel kan jeg nevne Brad Pitts ansiktsoperasjoner i forkant av innspillingen av Troja, som resulterte i at Pitt hovnet opp i ansiktet og at Akilles dermed ble seende ut som et mummitroll. Brad Pitt er en genial skuespiller med enorme egenskaper innen sitt yrke; jeg skjønner ikke hvorfor han må skjære seg i ansiktet for å kunne fortsette i jobben sin. Han kommer naturlig nok ikke med på min liste over naturlig utseende skuespillere. Heller kommer ikke f.eks. Arnold Schwartzenegger med, men det er av andre årsaker: Han ser "normal" ut (i ansiktet i det minste), men han kan ikke skuespille for å redde sitt eget liv. Lista er dermed kuttet ned til de som

1. Ser vanlige (eller til og med litt stygge) ut
2. Kan jobben sin (skuespiller)

Lista er oppe til diskusjon via kommentarfeltene, dersom noen er interesserte i det.

1. EDWARD NORTON
Et prakteksemplar. Denne mannen er ikke bare en av vår tids fineste metodeskuespillere, men han presterer å se ut som en hengslete nerd med ørnenese (og noen ganger med litt pjuskete skjegg) og kommer unna med det. Miljøbevisst og politisk engasjert på fritida, og bruker karrieren sin til å klemme ut obskure filmer som overraskende nok er veldig bra, de fleste av dem. Kanskje mest kjent for klassikeren American History X fra 1998, min yndling med ham er Fight Club fra 1999.

2. RYAN GOSLING

En ung up-and-comer. God i jobben sin, ser ut som naboen til tanta di, kisen i kassa på super'n, treneren til bygdas lilleputtlag i volleyball, eller han som vasker på legekontoret. Poetisk, musikalsk, romantisk, og oppdratt religiøst (vet ikke helt om de to siste punktene er pluss eller minus). Hans beste film er uten tvil The Believer fra 2001, hvor han på et merkelig vis følger i Edward Nortons fotspor og spiller nynazist, mens min personlige yndling med ham er Stay fra 2005 (en film ikke så mange liker, dessverre/pussig nok). Kanskje mest kjent for den romantiske/kvalme The Notebook (2004) og nominert til div. priser for Half Nelson (2006).

3. PHILIP SEYMOUR HOFFMAN

Her snakker vi dyktig tjukkas. Oscar-nominert oftere enn jeg bytter undertøy (OK, det var en overdrivelse, men likevel). Hoffman greier den fantastiske krysningen i utseendet av litt griseaktig og litt småhomsete, samtidig som han gjerne kunne vært kledt i Mötley Crüe-skjorte og hatt tjukke briller og vært en svett computernerd. Dette blir utrolig nok kombinert med en sykt mørk stemme som, hvis man et øyeblikk lukker øynene, er råsexy. Fikser jobben som kåt high school-lærer i 25th Hour (2002) fabelaktig, gjør en knallrolle i Magnolia (1999), og en god og annerledes skurk i Mission: Impossible III (2006).

4. SAMUEL L. JACKSON

Man kan si utrolig mye rart (og bra) om Samuel L. Jackson, men at han er spesielt pen er ikke en av dem. På sitt glætteste ser han litt ut som a muthafuckin' snake on a muthafuckin' plane, på sitt mest rufsete er han en huleboer som kan banne og bruke afroamerikanske slanguttrykk. Til hans fordel kan man nevne at han er BÅDE jedimester og sjef for S.H.I.E.L.D., noe som gjør ham til en av de kulere av de kuleste i min bok. Mest kjent for Pulp Fiction (1994), men gjør en (etter min mening) strålende rolle som syk vitenskapsmann i Unbreakable (2000). Er med i så mange tøffe filmer at jeg gidder ikke å lage en liste.

5. STEVE BUSCEMI

Man tar en kar med gode skuespillerevner og hiver noen tenner inn i kjeften på ham, gjerne mens man er dritings, fra ti meters hold. Deretter kveler man ham litt til øynene buler, litt som på en av de der svarte akvariefiskene som suger seg fast på glasset og igrunn aldri gjør noe annet ut av livet, og vips, man har Steve Buscemi. Stygg som juling, men talentet overgår det meste. God til alt, best med Tarantino eller i andre roller der han kan være tøff i kjeften. Reservoir Dogs (1992) er en klassiker jeg ikke vil være foruten, men denne mannen briljerer også i TV-serien Sopranos, sesong fem. Fargo fra 1996 er min personlige favoritt.

6. PETER STORMARE

En svenske som stort sett alltid spiller russer på film. Har den ære å fremføre den eneste replikken i Armageddon fra 1998 som var morsom nok til at jeg husker den i ettertid. Diger brande med hår på brystet og poser under øynene, tendenser til hengekjaker, og vikende hårfeste. Øynene hans minner litt om øynene til tegnefilmhunden Droopy fra de gamle MGM-tegnefilmene (samme karaktergalleri som Snurre Sprett og Daffy Duck). Har spilt i en del svenske filmer som jeg ikke føler meg spesielt forpliktet til å liste opp her, siden jeg ikke har sett noen av dem. Greier å få det meste til å se skummelt eller utrolig tøft ut. Spiller også i Fargo sammen med Buscemi, men briljerer kanskje mest som Satan i Constantine (2005), som ellers er en film jeg er noe tvilende til (grunnet grundig Hellblazer-voldtekt).

7. GUY PEARCE

Australieren med den rare munnen som alltid spiller skurk på film, unntatt i L.A. Confidential (1997), hvor han spiller ærligheten sjæl. Forbigår de fleste andre aussies (som Russel Crowe og Hugh Jackman) i kvalitet i og med at han ikke trenger å stole på aggresjon, telefonkasting, slåssing, drekking, penisstørrelse eller trynefaktor for å score gode roller i gode filmer. Mest kjent for nevnte L.A. Confidential og Memento (2000). Min favoritt: The Proposition fra 2005. Klassiker! Man ser fyren i bar overkropp og tenker at man skulle hatt slike pinner man bruker til å spille xylofon med.

Dette var de sju jeg orket å ta for meg denne gangen. Sju er forsåvidt også et lykketall for meg, og siden klokken nå er så mange at jeg begynner å se i kryss på skjermen, skal jeg gi meg der. Det slår meg at det igrunn er alt for mange slike mannlige skuespillere som bare ser ut som om de kan gå nedover gaten utenfor huset ditt når som helst, og du ville ikke lagt merke til dem om de så hadde rosa underbukser på seg og lite annet. Muligens en overdrivelse der igjen, men pytt. Overdrivelser gjør livet morsommere.

Det som slår meg er at å gjøre det samme med kvinnelige skuespillere, altså lage en liste over de som er dyktige, men ser alminnelige ut, sannsynligvis ikke vil fungere. Spesielt ikke hvis kriteriene er å ha vært med på (minst) en Hollywood-film, å være flink i jobben sin, og at det å være gammel (og dermed i enkeltes oppfattelse styggere enn å være ung) ikke teller (pene damer som blir styggere med alderen har fortsatt vært pene en gang). Jeg kan ikke komme på en eneste stygg skuespillerinne. Ei heller en alminnelig en. Selv ikke etter å ha ransaket minnet mitt. Kan det være slik at kvinnelige skuespillere brukes og kastes etter utseendet og aldri får sjansen til å demonstrere talent? Jo'a.

Det finnes i og for seg ett unntak til regelen om at kvinnelige skuespillere kun flyter på utseendet, og hun heter Charlize Theron. La gå, hun er dritpen, og dermed på et vis diskvalifisert, men hun lot seg stygge ned til filmen Monster fra 2003 og beholdt sine acting chops til de grader. Man skal ikke diskriminere de pene bare fordi de er pene heller.