Det fables

Fjorårets aller beste byttelån var da jeg lånte vekk Xbox-spillene GTAIV (som jeg uansett ikke spiller) og Lost Odyssey (som ikke en gang tilhører meg) til en kompis mot at jeg fikk låne hans eksemplar av Fable 2. Som storfan av "Zelda-typen" TV-spill er Fable 2 midt i blinken for meg; akkurat passe langt (dvs. dritlangt) og detaljert, med masse frivillige oppdrag i tillegg til "hovedplottet", og faktiske konsekvenser for å gjøre slemme eller snille valg i løpet av spillet.

Som i alle slike spill er det en viss jernbanefeeling over plottet, komplett med en lysende, blinkende, glitrende sti man kan følge hvis man ikke selv vet hvilken retning man skal gå i. Stien viser vei avhengig av hvilket oppdrag man har satt som høyeste prioritet for øyeblikket. Hovedhistorien er måtelig spennende, og veldig typisk fantasy. Du er en stor helt, skjebnen din er viktig, og bla bla bla. Selvsagt har du en mentor som kan gjøre massevis av mektige ting, unntatt de tingene som du må gjøre, uten annen grunn enn at du er helten. Alle viktige biroller kommer med fantastisk erkebritisk voice-casting fra bl.a. Stephen Fry, og kongedømmet Albion (som spillet foregår i) er jo mer eller mindre et lite fantasy-Storbritannia fra den tiden man ikke vasket seg så ofte under armene (eller i skrittet... ugh).

Apropos skrittet, så kan man jo også pule i spillet, og avhengig av hvem man prøver å sjarmere underskjørtene av, så må man først gifte seg. Det finnes en rekke såkalte "expressions" i spillet, som man kan bruke på folk flest (mer eller mindre uviktige biroller) for å interagere med dem og påvirke humøret deres og følelsene deres. Man kan f.eks. prompe for å få folk til å le, spille lutt for at de skal bli glade, komme med sjekkereplikker for at de skal forelske seg, eller vræle som en astmatisk bavian for å skremme dem. Hvis man greier å få noen til å forelske seg, er det bare å kjøpe en ring av rett kvalitet, og overrekke denne. Deretter må man kjøpe et hus og ta med ektefellen til senga, klikke på den og velge om man vil ha beskyttet etter ubeskyttet sex. Makan til bevisstgjøring! Dette tar forsåvidt en del tid og krefter vekk fra å renne rundt på landsbygda og sparke banditter i ansiktet, så jeg har foreløpig ikke holdt så mye på med denne sexinga. De gangene jeg prøvde meg på de "romantiske" delene av spillet ble jeg fort litt sliten av all orginga, og fant ut at det ikke var verd det. Det er lenge siden jeg var ute på kjøttmarkedet i det virkelige liv også, men jeg undres over om det er like vanskelig å få seg et ligg i virkeligheten som det er i det spillet. Ikke bare er det mye orging, men når man får dreisen på sjekkinga har man det med å affektere alle folk rundt en når man holder på, så plutselig kan man ikke vise seg på gatene uten å ha en skokk med siklende husmødre rennende i hælene på seg etter to skritt. Jeg sier husmødre, men beilerne kan være av hvilket kjønn som helst. Albion er tilsynelatende fullt av biseksuelle gærninger. Men gifte seg skal de!

Ellers er det en del morsomme bielementer i spillet, som at man kan endre utseende og bli tjukk eller tynn avhengig av hva man spiser, og i tillegg til å endre moral ut fra valgene man tar, kan man velge å spise moralsk eller umoralsk mat. Selleri er f.eks. slankende, tofu er moralsk, ost er skittent, øl er fetende, pai er enda mer fetende, epler er foredlende, og grillkylling er ondskapsfullt. For å bli medlem av det slemme tempelet må man f.eks. spise fem grillkyllinger. Jeg er litt usikker, men jeg tror man kan oppnå samme mengde ondhets-poeng av å skyte en bonde etter å ha brutt seg inn i huset hans. Dessuten blir man korrumpert i sjelen av å sette opp husleia, selv om man først skulle sette den ned til et fullstendig urimelig hippie-nivå og deretter skulle ønske å sette den opp igjen til gjenomsnittlige summer. Horn og hale hører med når man er en så urimelig husvert. Hadde forholdene vært slik i dagens Norge ville Trondheim by vært full av slipskledde minotaurer. Then again, hadde Trondheim vært som Albion, hadde det holdt å prompe nasjonalsangen for å bli overøst av gaver fra tilfeldige forbipasserende.

Det eneste som irriterer meg nevneverdig med spillet er Xboxens generelle tendens til å la B-knappen fylle cancel-funksjonen. Det funker ikke alltid slik i Fable 2. Man canceler fortsatt menyer med B, men ikke andre ting. Derimot bruker man B-knappen til å kaste trylleformularer med. Dermed har jeg flere ganger i vanvare fyrt av en eller annen trolldom som har skremt vannet av lokalbefolkningen, mant frem spøkelser i nærheten av små barn... you catch the drift. Ellers irriterer jeg meg tidvis grønn over at birollene ikke ser ut til å kunne holde kjeft i fem jævla minutter. Hver eneste en av dem lirer av seg smalltalk uavbrutt, og hvis du først har klart å smiske til deg en viss fanklubb, kan du banne på at de maser om forlovelsesringer mens de står og henger rundt deg som et annet fotballag. "Build your own entourage," reklamerer spillet med, men faen tute, entourager er slitsomme saker for en enkel landsens pike som bare brenner for å stikke monstre i nyrene og få bikkja si til å snuse opp godis som man så kan grave opp av bakken. Må det absolutt være så jævlig komplisert?

Spillet anbefales likevel for den typen spillere som liker å utforske spillverdener i all evighet, samle XP og gull, bytte klær, kjøpe eiendommer, og generelt bare loke rundt. Man kan jo også rett og slett bare følge hovedplottet - man trenger jo slett ikke å gjøre alt det andre om man strengt tatt ikke vil. Spillet har også gjenspillspotensiale, fordi man ikke kan gjøre alt første gangen - spillets karakter vil jo endre seg etter hva slags moralitet man ønsker å spille med, og hvilke oppdrag man ønsker å utføre. Jeg synes kanskje spillskaperne har gjort det litt for enkelt å bli ond og feit, dog. Når man løper så mye rundt på eng og sti og skyter skurker som levebrød, bør man strengt tatt ikke bli til Knut Borge bare av å spise en blåbærpai som bikkja gravde opp bak låven. Men pytt sann.

Det er jo nesten sånn i det virkelige liv også. Før man vet ordet av det er man feit og middelaldrende, og har en ektemann som sitter i en husvogn og kjeder seg mens kona er avgårde og puler pirater. C'est la vie.

No sleep till Hammersmith

Som tittelen indikerer, sover jeg dårlig. Jeg er usikker på grunnen til dette, siden jeg enkelte dager har vært så utslitt at jeg mener jeg kunne sovet selv om det hadde kommet et janitsjarkorps inn på soverommet og spilt Mötörheads samlede i ompa-kræsj-blæp-blæp-utgave. Men nei. Jeg kan sitte foran Xboxen og glippe med øynene, men når hodet treffer puta, spretter øyelokkene opp, som om jeg var en pez-dispenser der sukkertøyet kommer ut av øyenhullene.

Det var i grunnen en ganske ekkel tanke. Æsj.

Julen nærmer seg faretruende, og jeg har i år - som så mange år - nådd en slags fase av "meh" under konfrontasjon med høytiden. Dette er en merkelig vibb som jeg har hatt hver jul siden jeg var femten år: en synkende følelse av håpløshet og verdiløshet som kniper tak i julestemningen min etter nakken og brekker den med et tørt, sprøtt knekk før den hiver hele kostebinderiet i en grøft og pisser på liket. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men hvert år kommer det altså til et punkt hvor jeg har lyst til å kaldkvæle alle som nynner på "Mary's Boy Child" (den har jeg vært pisslei av siden barneskolen, forøvrig), klippe huet av plastnissene i butikkvinduene, og rive blånisseluene av hodet på ungene. Pepperkaker har jeg aldri likt, heller ikke goro, fattigmann, kokosmakroner eller ... nja, jeg liker forsåvidt krumkaker (pust rolig, Vero), men jeg synes fortsatt de smaker som glorifiserte vafler og er for kompliserte å få i seg uten å bli full av smuler, så jeg gidder som regel ikke.

Selvsagt er det ikke Grinchen som snakker hele tiden. Mange av kakesortene, f.eks., likte jeg ikke som barn heller. Grinchen kom ikke før jeg fylte femten. Når jeg tenker tilbake så var jeg jo fryktelig emo på den tiden, så det kan være det som henger igjen. Samtidig tror jeg at det rett og slett er en funksjon av en høytid som på sitt beste er så koselig at man nesten dør av det, samtidig som det er fryktelig mange som har det ille i verden. "Juleånden" forteller oss at når det er jul skal vi ta vare på de rundt oss, men når jeg tenker på hvor mange som trenger det, går luften ut av meg, og jeg mister all ork og all livsglede. Det kan høres ut som om jeg er bitter på de stakkarne som våger å gi meg dårlig samvittighet på julaften, men nei - jeg er ikke bitter. Jeg klandrer ingen. Min dårlige samvittighet er et sunnhetstegn, og jeg er egentlig ganske glad i den. Sånt opplever man av å ha vokst opp med foreldre som aldri blir sinte, bare "skuffet". Ikke rart jeg er som jeg er.

For å avslutte på en lysere side, har jeg bestemt meg for å liste opp noen ting som er veldig jul for meg. Tradisjoner, om man vil. Noen er selvsagte, andre ikke. Noen vil kjenne seg igjen, andre vil riste på hodet. So be it.

• Tre Nøtter Til Askepott (Tři oříšky pro Popelku) på julaften, nøyaktig klokken elleve på dagen. Vi har ikke TV-signaler i leiligheten, så dette året har vi rippa den fra dvd'en lånt på biblioteket.
• Non Stop.
• Carl Barks, eller, ikke mannen, men arbeidene hans. Donald- og Skrue-historiene til Barks er utvilsomt de beste.
• Zelda-spill. Jeg husker fremdeles vinteren for ti år siden da kjæresten min i lykkerus kjøpte Zelda: Ocarina of Time og vi brukte timesvis på å spille det i kjellerstuen til foreldrene hans. Det vil si, han spilte og jeg så på, men etter hvert fikk jeg også lov til å prøve. Han er mye flinkere til å la meg komme til spillkonsollene nå for tiden.
• Ringenes Herre og Narnia, både bøkene og filmene, og TV-serien av sistnevnte.
  

God Jul, dudes and dudettes.

Hjemme best?

Så er vi kommet hjem fra nord. Til rotete kjøkken, gammel mat i kjøleskapet, og ferdigpizza til middag. Det er faktisk litt diskret mørkt nå, siden klokken tross alt er 02:17 og vi befinner oss atter en gang sør for polarsirkelen. Siden vi kom hjem har jeg rukket å spille mye mer Phantom Hourglass (se forrige blogginnlegg) og rett og slett ignorert de mange bøkene jeg har begynt på og som jeg skulle lest ferdig en gang. Det er skuffende få som er på msn natterstid selv om det ser sommer og man ikke skal behøve å stå tidlig opp. Det vil si, det er nok en av illusjonene som henger igjen fra barndommen - når man er skoleelev og begge foreldre er lærere, venner man seg fort til en litt "usunn" døgnrytme sommerstid. Skjønt, "usunn"...

Hvem har egentlig bestemt hvilken døgnrytme som er "sunn" og hvilken som ikke er det? Kreativt og humørmessig trives jeg best om natten, det er da mine kunstneriske og konstruktive evner kommer frem i, eh, lyset. Jeg har skrevet et utkast til en roman, sittende i min mors stue klokken fire om natten sommerstid, kun avbrutt av henne når hun kommer smaløyd tuslende inn på stuen i pysjen og med sovehår og lurer på om jeg ikke skal legge meg snart. Nå skal det jo sies at den romanen fortsatt ikke er ferdig, men alle monner drar sa kjerringa, hun pissa i Atlanterhavet. Nå er jeg vel på mitt tredje utkast, på engelsk denne gangen (skam på meg). Fremdeles er det dog en tvil som gnager i meg - er dette godt nok, spør den. Er det virkelig dette du vil skrive om? Hvem er denne hovedpersonen for en tomsing? Også en mannlig hovedperson! Hvorfor klarer du ikke å lage en god kvinnefigur? Svikter du ditt kjønn? Hva med sjangeren? Osv. Jeg vet jo alt for godt at dette bare er jeg som sliter med motivasjonen - dette med å "få seg skikkelig arbeid", for eksempel, som henger igjen fra ungdomsskolen og videregående. Man blir kalt så mangt, både av barn og voksne, når man har et litt alternativt syn på hvordan verden burde funke. Kunstnerpakk. Kommunistrotte. Jeg vet ikke.

Hjemveien i dag, fra Leknes flyplass til Værnes, ble lang og humpete. Først til Bodø, 20 minutter, bytte fly til Mo i Rana (ti minutter overgangstid, hjelp! Løp!), mellomlande i Mosjøen, og til slutt på Værnes. Vi fløy propellfly hele tiden, så det bråkte verre enn pappas narkomane nabo, og flyet spratt tidvis rundt på kastevindene som en kork på stormfylt hav. Jeg er ikke redd for å fly, men jeg blir fort "sjøsjuk" av for mye bevegelse. Vel hjemme var det å kaste seg over stasjonær PC og Xbox, og jeg slo kloa i DS'en og satte meg til med Phantom Hourglass mens gubben spilte GTA4 og bannet og svor over det hånete save-systemet som gjør at du ikke bare må gjøre om skytedelen av oppdragene på nytt hvis du dævver, men også alle lange cutscenes og logistiske deler (kjøring o.l.). Takke meg til rollespill egentlig, men forsløpig blir det ikke noe spilling før onsdag, så da får jeg trøste meg med Zelda.

Apropos rollespill så har jeg nå lest igjennom mesteparten av Eberron-settingen til D&D 3.5, og fått skikkelig lyst til å spille i den. Jeg mener skikkelig lyst. Jeg har til og med konsept klart. Nå kan det jo hende at jeg i løpet av min jakt på en passende kampanje kan bli så utålmodig at jeg heller bruker konseptet til noe annet, f.eks. skrive noen fortellinger, men akkurat nå, midt i Eberron-kapitlene om kultur og geografi, føler jeg en trang til å spille ut konseptet (helst i Eberron, men også gjerne i en annen type verden) snarere enn å skrive om det. Hadde det passet inn i f.eks. Itras By hadde jeg villet spille det der, men det gjør det ikke (ikke slik konseptet mitt er tenkt i alle fall).

En snikende hodepine har nå lagt sine klamme jernhender på frontallappene mine og knar dem som gårsdagens bolledeig, og jeg føler en trang til å drikke vann og legge meg nedpå i et mørkt rom. Det vil vel helst si at jeg faktisk bør gå og legge meg, men samtidig er det denne sengetidstrassen som henger igjen fra barndommen da man ble kommandert i seng av brisne foreldre. Selve læresetningen til alle barn som noen gang har blitt nektet å være opp til tre om natten: Når jeg er voksen kan jeg endelig gjøre som jeg vil, og jeg vil ikke legge meg. Akkurat nå kjenner jeg forsåvidt at jeg har veldig lyst til å legge meg, men jeg vil ikke. Forstå det den som kan.

Vil du være sola mi

Da har jeg sett midnattssola for andre gang i mitt liv. Denne gangen så den mistenkelig ut som den vanlige sola, og jeg mistenker at det er fordi den er den vanlige sola. Sist var den rød, men det var (sier folk som vet sånt) fordi det da var senere på året. Jeg befant meg dessuten lenger nord den gangen. Det er kanskje femten år siden nå, om ikke mer.

Kjæresten min kjøpte seg en Nintendo DS like før ferien. Dels fordi han "samler på" konsoller (han er fra før av den stolte eier av en Nintendo 64, en Nintendo GameCube, en Nintendo Wii, og en Xbox 360), dels fordi han trenger noe å gjøre når vi sitter på flyplassen og venter på flyet til Paris i sommer. Han har også brukt den flittig her oppe i Lofoten, og strever for øyeblikket med det lange, men stemningsfulle spillet Legend of Zelda: Phantom Hourglass. Zelda-spillene er en av mine favoritter blant TV-spill, og jeg ble igrunn veldig skuffet over at spillkontrollen til Phantom Hourglass tar på senebetennelsen min mye mer enn vanlige spill og konsollers kontroller gjør. Å holde i en stylus i timesvis når man får litt vondt av å skrive julekort, er ikke akkurat optimalt. Jeg får dermed holde meg til nyervervet litteratur, og er i full gang med Chuck Palahniuks siste, Snuff. Gjett hva den handler om.

I morgen skal jeg på vikingmuseet på Borg. Gleder meg veldig. Jeg er ikke spesielt opptatt av vikingtiden som sådan, men danske Peter Madsen fenget naturlig nok mitt barnesinn med sine tegneserier om norrøne guder den gangen jeg var liten jente (rundt åtte år, kanskje?). Jeg fulgte opp med å lese Tor Åge Bringsværds "Vår Gamle Gudelære"-billedbokserie (se forrige post), og var dermed hekta på - vel, ikke akkurat vikinger per se, men hekta på mytologi. Neste ut var den greske gudelæren, den egyptiske, og derfra ballet det på seg litt. Jeg spiller mye Forgotten Realms fordi den settingen har en så velutviklet og spennende pantheon. Jeg er oppdratt "strengt" ateistisk, noe som kanskje har bidratt til min økende interesse for religion som fenomen og guder som personligheter i fortellinger. Hvem vet.

Forøvrig var jeg innom verdens mest creepy dukkemuseum i dag. De hadde mange gammeldagse dukker i glassmontere. Dukkene så ut som veldig ondsinnede og hysterisk sinnssyke unger. Hadde det vært mørk natt, hadde jeg sannsynligvis fått frysninger. Utenfor sto en tralle full av tørkede torskehoder som skal sendes til Afrika. Det var til og med en sak om disse torskehodene i helgens utgave av Magasinet (men ikke i nettutgaven, ser det ut til). Knær og lår verker som satan etter to turer i går og to (kortere) i dag. Jeg merker at det skal bli godt å komme hjem og spille litt rollespill.

Jeg skulle også gjerne sagt noe om ordet "nerd", siden det går en minidebatt om saken på hyperions rollespillforum akkurat nå. Men jeg gidder ikke. Det betyr rett og slett ikke så mye for meg. Saken er at "nerd" kan oppfattes som negativt, og har blitt det i mange år, mens noen vil ta uttrykket tilbake og gjøre det til sitt eget (altså positivt), og andre igjen hevder at dette allerede er blitt gjort. Jeg vet ikke, jeg. Jeg bruker ordet ganske ukritisk, men så er jo jeg av generasjonen som pleide å synes det var greit å si "neger" da vi var små. Det er jo ikke like greit lenger, naturlig nok. Likevel tar jeg meg i å bruke ordet til "husbruk". Selv om den utrolig vakre, mørkhudede damen i Hotel Cæsar (jeg husker ikke hva hun heter, og gidder ikke Google det i farten) har sagt til avisene at hun blir såret av at folk i det hele tatt vurderer å bruke det ordet. Jeg diskriminerer jo helst ikke, men skulle jeg diskriminert henne hadde jeg i hvert fall valgt andre grunner enn hudfargen. Da hadde jeg heller valgt å plukke på f.eks. det faktum at hun er med i Hotel Cæsar. Men jeg vil jo, som sagt, gjerne unngå diskriminering.

Selv har jeg blitt diskriminert for å være jente og like jenteting. Så, da jeg begynte å gjøre gutteting, ble jeg diskriminert for å være jente som gjorde gutteting. You cannot win. Nå er jeg en person som gjør ting. Ferdig med det. Båser er ikke helt min greie, selv om jeg liker å forsøksvis prøve ut båser jeg har funnet på selv. Det verste jeg vet er forsåvidt situasjoner der jeg er forventet å tilpasse meg konvensjoner. Sånn som at jeg skal i bryllup i sommer, og må kle meg pent og oppføre meg, holde albuene av bordet og la være å rape. Jeg må ha på meg pensko. Kjole. Jeg hater kjoler with a vengeance, og vurderer å komme i dress og slips. Slik som Frida Kahlo en gang gjorde på et familiebilde - og det var på 20-tallet. Jeg lurer på om jeg kanskje egentlig har en liten drag-king i magen? I så fall er kanskje ikke et bryllup rette stedet å definere det på. Ikke for det, jeg har nok grundig definert meg som en veldig lite damete dame tidligere, så det er kanskje ikke så sjokkerende for dem som kjenner meg godt.

To dager til vi reiser hjem til Trondheim.

Når det suger litt å spille gode spill

Så jeg fikk endelig lånt det sagnomsuste Xbox-spillet Mass Effect, laget meg et grymt utseende soldattryne, og satte spillet i gang. I løpet av kort tid spredte det seg en glede dypt inne i gamer-kjertelen min over hvor smuud konversasjonen var, hvor kult designet var, og hvor spennende verdenen var og plottet virket. O glæde!

Så kom nedturen.

Nedturen kom i form av en kalddusj av et kontrollsystem. Å sikte tar fem minutter med att-og-fram-manøvrering av to forskjellige spaker, gjerne samtidig, mens en runding og noen røde trekanter virrer rundt og prøver å fortelle deg hvor du peker våpenet hen, og på det tidspunktet du har funnet rett koordinasjon, så er du dævv. Jeg fikk selvsagt også drept lagkameratene mine i hytt og gevær, mens jeg sto bak ei kasse og tenkte "Spillfiguren min er soldat, hvordan i helvete kan jeg ikke treffe de gutta her?" Jeg tok meg selv i å gli inn i våte drømmer om Zelda-spillenes enkle siktesytem: Holdt man inn sikteknappen så siktet man, gjorde man det ikke, så siktet man ikke. Og dett var dett.

Grunnen til at dette skuffet mer enn vanlig er at man rett og slett ikke snubler over spill med et så fett design og en så spennende story så fryktelig ofte. Jeg hadde rett og slett gledet meg til å prøve spillet litt for lenge. Og så gikk forhåpningene for langt. Ikke det at jeg ikke kommer til å prøve spillet en gang til, for ordens skyld - jeg vil jo så gjerne få det til! - men jeg regner ikke med at jeg kommer til å bli sittende like lenge som jeg gjorde med Viva Piñata.


Viva Piñata var forresten et artig spill, den stunden det tok meg å innse at man ikke egentlig oppnår noe med det annet enn å få griser til å fly, bokstavelig talt. Det ble fort kjedelig. Og de norske stemmene var kanskje det aller mest irriterende jeg har hørt på en stund om man ikke regner med den nokså langtrukne Republican Space Rangers-episoden man finner på TV'en et sted i Grand Theft Auto IV. Gudbedre, den var morsom de første 30 sekundene før den ble så masete at jeg vurderte å stikke hodet i stekeovnen.

Greia er vel den at jeg må innse at for å være flink til å skyte romvesener i TV-spill så må man være flink til å skyte romvesener i virkeligheten også. Det holder altså ikke med et ønske om å spille et skikkelig kult spill der kampkontrollene kan være noget automatiserte, sånn at oss puny humans også kan nyte opplevelsen av en godt planlagt og gjennomført setting. Men dessverre. I morra, når vi drar på helgetur til feriehuset på Frosta, må jeg nok øve meg på å rulle rundt på gresset og sette meg opp i siktende stilling (pun intended) før robotmonstrene (les: noen av de andre som er med) tar rotta på meg med supersprengekanonene sine (les: eplekart).