I går så jeg episoden som avslutter den fem sesonger lange TV-serien Stargate: Atlantis. Det var en god episode, men litt vemodig. Ja, jeg vet at det anses som grunnlag for innleggelse når man føler sterkt om trivielle ting, men jeg har vært moden for innleggelse før, uten at det har skremt meg noe særlig.
Stargate: Atlantis sin forløper Stargate: SG-1 har slått ny vei innen science fiction for TV ganske lenge før både Firefly og Battlestar Galactica. Ikke så lenge før i forhold til Star Trek, riktignok, men Star Trek inneholdt strengt tatt færre skuespillertalenter enn den gjengse barneskoleoppsetning av Snehvit (med unntak av den alltid eminente Patrick Stewart i TNG). Idet man lanserte Stargate som et TV-konsept hadde man innsett at skuespillertalent er relativt viktig (kanskje fordi de ikke hadde dette i filmen? Jeg mener; Kurt Russel og David Spader? Ærlig talt). Dette tok de videre i oppfølgingsserien Atlantis, med sterkt undervurderte og (dessverre) tidligere oversette David Hewlett i en av hovedrollene.
Stargate-franchisen er dog ikke død. To filmer er planlagt videre i Atlantis, den første kommer vel rundt medio juli, mens en ny serie er på trappene, sågar med Robert Carlyle i en av hovedrollene. Jeg vet ikke helt om jeg gleder meg, men jeg er i alle fall spent. Spørsmålet er om det er et godt tegn at de tar inn en kjent og god skuespiller som kan heve serien, eller om det er et dårlig tegn fordi det betyr at serien trenger all den livbøye den kan få.
Andre nyheter: Jeg skal bli strukturert. Jepp. You heard me. Jeg skal begynne å stå opp om morgenen selv om jeg ikke har noe å stå opp til. Selvsagt skal jeg prøve å finne meg noen saklige aktiviteter, men i utgangspunktet skal jeg bare stå opp tidlig for å stå opp tidlig. Det som er kjedelig med det er at jeg alltid, uten unntak, får mageknip av å stå opp før... jeg vet ikke helt, klokken ti, kanskje? Jeg har enda ikke greid å kartlegge hvilket tidspunkt som utgjør den magiske grensen. Både fem, seks, sju, åtte og ni er i alle fall stå-opp-tidspunkter som gir meg mageknip enten jeg spiser frokost eller ei. Da jeg hadde jobb gikk jeg med mageknip på jobben hver bidige morgen. Og folk lurer på hvorfor jeg er morgengretten?
Viser innlegg med etiketten vondt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten vondt. Vis alle innlegg
tirsdag 13. januar 2009
mandag 1. desember 2008
Karve og diesel
Kjøpt adventskalender enda? For all del, ikke kjøp "Jessy" julekalender for 2008 (det er bilde av en hest på forsiden). Broren til kjæresten min kjøpte en til ham på tøys, og sjokoladen smaker smør og salt, med en distinkt ettersmak av karve og diesel. Jeg kødder ikke. Jeg kødder faen ikke.
Men det er ikke dette jeg skal rante om i dag. Det er t-kortet. T-kortet er et kort som man kan bruke som betaling på buss og annen offentlig transport i Trondheim og omegn. Ideelt sett. Bortsett fra at det ikke fungerer. Måten det skal fungere på, er at man etablerer seg som bruker av t-kortet, ved å registrere navn osv hos Team Trafikk eller på billettkontoret nede på Trondheim S. Deretter skal man overføre midler til kortet via nettbank eller giro. Vips, så er det bare å bippe kortet når man går på bussen. Enkelt, ikke sant? Joda, hvis det bare hadde fungert.
Jeg har brukt t-kort siden september, og jeg kan med hånden på hjertet si at det eneste kortet faktisk kan brukes til er å spikke en skarp kant på det og bruke det til å hakke høl i halsen på gjøken som oppfant makkverket. Først tok det en måned fra kortet var etablert med reisekonto og til reisekontoen faktisk var brukbar til noe annet enn å fylle ut en nettside med meningsløse tegn. Deretter tok det to uker fra jeg satte penger over fra min bankkonto og til de kom inn på reisekontoen. Deretter tok det enda en uke før kortet var brukbart. For ikke å snakke om at man ikke får noen som helst forvarsel om at kortet holder på å gå tomt, slik at man plutselig en vakker dag står på bussen uten betalingsmidler i det hele tatt, som er kjempegøy hvis man skal rekke noe akkurat den dagen. Kudos til bussjåfører som lar en ta bussen likevel, gratis. Antikudos til de som kjefter en opp og river kortet ut av hendene på en mens en prøver å stamme frem en forklaring.
Det siste t-kortet har gjort for å forsure min hverdag er følgende: Jeg hadde overtrukket reisekontoen med 32,50. Jeg satte deretter inn 500 gærninger på reisekontoen, noe som skulle gi meg en saldo på 467,50. Den gang ei! Den gang føkkings ei! På reisekontoen står nå kroner fire hundre og tjueto femti! Hvor i innerste gamperæva ble det av mine manglende femogførti kroner? Hæ? Svar meg på det, t-fitte-kort!
Nå har den gamle hasj-sjokoladen Jan Bojer Vindheim også sett seg lei på dette. I denne artikkelen i Byavisa for Trondheim listes det opp flere årsaker til å ville skammyrde den jubalongen som fant opp det forbanna kuk-kortet. Det verste er at de paddeslikkende åndsingene i Team Trafikk ikke vil innse at alle t-kort i Norges langstrakte burde klippes opp i veldig små biter og skytes inn i selve solen for å deretter smelte bort i glemselen og aldri tas i bruk igjen. Det samme burde skje med den hønsehjernen som fant på at man skulle bruke dette rotteræv-systemet i stedet for systemer som er utprøvd med hell og lykke i allverdens store byer i allverdens hjørner av planeten (OK, planeter har ikke hjørner, men man skjønner hvor jeg vil).
Faen ta deg, t-kort! Faen ta deg. Hører du? Og som om jeg ikke har det kjipt nok med min arbeidsløyse og hålkeføre og fåglarna vet: i tillegg har jeg i dagesvis vært nødt til å høre på kjerringhyl, smatring fra maskingevær, brøling, og intenst masete actionmusikk - og tidvis banning - takket være Xboxen og min konstant spillende kjæreste. Greit nok at King Kong var en langdryg remake med alt for mange skolopendere og alt for mye hyling, men måtte det lages et Xbox-spill av det også? Er det ikke nok lidelse i verden?
Åpenbart ikke.
Men det er ikke dette jeg skal rante om i dag. Det er t-kortet. T-kortet er et kort som man kan bruke som betaling på buss og annen offentlig transport i Trondheim og omegn. Ideelt sett. Bortsett fra at det ikke fungerer. Måten det skal fungere på, er at man etablerer seg som bruker av t-kortet, ved å registrere navn osv hos Team Trafikk eller på billettkontoret nede på Trondheim S. Deretter skal man overføre midler til kortet via nettbank eller giro. Vips, så er det bare å bippe kortet når man går på bussen. Enkelt, ikke sant? Joda, hvis det bare hadde fungert.
Jeg har brukt t-kort siden september, og jeg kan med hånden på hjertet si at det eneste kortet faktisk kan brukes til er å spikke en skarp kant på det og bruke det til å hakke høl i halsen på gjøken som oppfant makkverket. Først tok det en måned fra kortet var etablert med reisekonto og til reisekontoen faktisk var brukbar til noe annet enn å fylle ut en nettside med meningsløse tegn. Deretter tok det to uker fra jeg satte penger over fra min bankkonto og til de kom inn på reisekontoen. Deretter tok det enda en uke før kortet var brukbart. For ikke å snakke om at man ikke får noen som helst forvarsel om at kortet holder på å gå tomt, slik at man plutselig en vakker dag står på bussen uten betalingsmidler i det hele tatt, som er kjempegøy hvis man skal rekke noe akkurat den dagen. Kudos til bussjåfører som lar en ta bussen likevel, gratis. Antikudos til de som kjefter en opp og river kortet ut av hendene på en mens en prøver å stamme frem en forklaring.
Det siste t-kortet har gjort for å forsure min hverdag er følgende: Jeg hadde overtrukket reisekontoen med 32,50. Jeg satte deretter inn 500 gærninger på reisekontoen, noe som skulle gi meg en saldo på 467,50. Den gang ei! Den gang føkkings ei! På reisekontoen står nå kroner fire hundre og tjueto femti! Hvor i innerste gamperæva ble det av mine manglende femogførti kroner? Hæ? Svar meg på det, t-fitte-kort!
Nå har den gamle hasj-sjokoladen Jan Bojer Vindheim også sett seg lei på dette. I denne artikkelen i Byavisa for Trondheim listes det opp flere årsaker til å ville skammyrde den jubalongen som fant opp det forbanna kuk-kortet. Det verste er at de paddeslikkende åndsingene i Team Trafikk ikke vil innse at alle t-kort i Norges langstrakte burde klippes opp i veldig små biter og skytes inn i selve solen for å deretter smelte bort i glemselen og aldri tas i bruk igjen. Det samme burde skje med den hønsehjernen som fant på at man skulle bruke dette rotteræv-systemet i stedet for systemer som er utprøvd med hell og lykke i allverdens store byer i allverdens hjørner av planeten (OK, planeter har ikke hjørner, men man skjønner hvor jeg vil).
Faen ta deg, t-kort! Faen ta deg. Hører du? Og som om jeg ikke har det kjipt nok med min arbeidsløyse og hålkeføre og fåglarna vet: i tillegg har jeg i dagesvis vært nødt til å høre på kjerringhyl, smatring fra maskingevær, brøling, og intenst masete actionmusikk - og tidvis banning - takket være Xboxen og min konstant spillende kjæreste. Greit nok at King Kong var en langdryg remake med alt for mange skolopendere og alt for mye hyling, men måtte det lages et Xbox-spill av det også? Er det ikke nok lidelse i verden?
Åpenbart ikke.
søndag 23. november 2008
Raseri(s)
Jeg er ingen Bambi. Langt derifra. Hadde en flirende liten drittsekk av en kanin lurt meg ut på holka hadde det vanket en yndig liten dådyrklov rett i den overdimensjonerte tanngarden på det vesle kreket. Trampe, beware!
Noen har road rage, jeg har ice rage. En kompis av meg er snill som et lam helt til han setter seg inn i en bil. Jeg er snill som et... nja, i hvert fall som en ulvunge med rester av et lam rundt kjeften... helt til jeg havner på glatta. Da kommer monsteret frem. Det koker i hodet så det er et rent under at isen ikke smelter under beina på meg.
Hvorfor? Jeg blir anspent ved tanken på at jeg kan falle. Hele kroppen går i lås, det er slitsomt, og jeg blir sint og lei. Dette kommer av at jeg har senebetennelse i begge armene, håndleddene, og hele hopprennet. Faller jeg, må jeg ta meg for. Det å ta seg for gjør ofte mye mer vondt enn å bare falle, men reflekser er det vanskelig å gjøre noe med. Hendene mine bare vil så gjerne redde resten av meg, på bekostning av seg selv. Jævla reserve-Jesus-hender. Jeg ba ikke om å bli reddet! Jeg er også vanligvis i stand til å ta en spøk, men alle vittige kommentarer vil bli møtt med giftspytting så lenge jeg befinner meg på glatt føre. Så er man advart.
Ikke for det, jeg har ikke falt på fem år. Hærens marsjstøvler er faktisk utrolig gode til å feste seg, selv på is. Noen ganger lengter jeg etter mer feminine sko, kanskje med hæl, men så kommer vinteren, og jeg kysser drømmen om femininitet adjøss og priser min tomboy-het til fulle. Hvorfor tryne feminint når man kan holde seg på beina med en litt karslig, hjulbeint gange og riktig type fottøy? Jeg vet da søren.
Noen har road rage, jeg har ice rage. En kompis av meg er snill som et lam helt til han setter seg inn i en bil. Jeg er snill som et... nja, i hvert fall som en ulvunge med rester av et lam rundt kjeften... helt til jeg havner på glatta. Da kommer monsteret frem. Det koker i hodet så det er et rent under at isen ikke smelter under beina på meg.
Hvorfor? Jeg blir anspent ved tanken på at jeg kan falle. Hele kroppen går i lås, det er slitsomt, og jeg blir sint og lei. Dette kommer av at jeg har senebetennelse i begge armene, håndleddene, og hele hopprennet. Faller jeg, må jeg ta meg for. Det å ta seg for gjør ofte mye mer vondt enn å bare falle, men reflekser er det vanskelig å gjøre noe med. Hendene mine bare vil så gjerne redde resten av meg, på bekostning av seg selv. Jævla reserve-Jesus-hender. Jeg ba ikke om å bli reddet! Jeg er også vanligvis i stand til å ta en spøk, men alle vittige kommentarer vil bli møtt med giftspytting så lenge jeg befinner meg på glatt føre. Så er man advart.
Ikke for det, jeg har ikke falt på fem år. Hærens marsjstøvler er faktisk utrolig gode til å feste seg, selv på is. Noen ganger lengter jeg etter mer feminine sko, kanskje med hæl, men så kommer vinteren, og jeg kysser drømmen om femininitet adjøss og priser min tomboy-het til fulle. Hvorfor tryne feminint når man kan holde seg på beina med en litt karslig, hjulbeint gange og riktig type fottøy? Jeg vet da søren.
torsdag 9. oktober 2008
Influensadietten
Som lyn fra klar himmel kom den; influensaen. Den burde strengt tatt ikke kommet så brått på, siden høsten jo er sykdomssesong nummer én, men siden jeg sist var syk på denne tiden i forrige måned, tenkte jeg at immunforsvaret var laget av stål fortsatt. Den gang ei. Den ene dagen var jeg frisk som en spretten fole, den neste hadde jeg over 38 i feber og hoven hals.
Både søvn- og spisemønsteret mitt har vært rimelig corny i det siste, men influensaen hjelper altså ikke til. Jeg sitter oppe til seint, spiller Lost Odyssey på Xboxen uten å komme noen vei, og glemmer å spise fordi jeg er så sjuk at magen min ikke kommer igjennom til hjernen med sultsignalene i tide. Så reiser jeg meg opp, blir svimmel, og innser at jeg ikke har spist på seks timer. Så sover jeg til det er umulig å sove mer, tungen min smaker kamelbajs, og leddene er stive og ømme. Så står jeg opp, og repeterer fra dagen før. Spennende, med andre ord. Og egentlig helt likt en vanlig uke som arbeidsledig. Minus feberen og svimmelheten.
Nå gidder jeg ikke å skrive mer. Hvorfor selges ikke Lemsip i Norge?
Både søvn- og spisemønsteret mitt har vært rimelig corny i det siste, men influensaen hjelper altså ikke til. Jeg sitter oppe til seint, spiller Lost Odyssey på Xboxen uten å komme noen vei, og glemmer å spise fordi jeg er så sjuk at magen min ikke kommer igjennom til hjernen med sultsignalene i tide. Så reiser jeg meg opp, blir svimmel, og innser at jeg ikke har spist på seks timer. Så sover jeg til det er umulig å sove mer, tungen min smaker kamelbajs, og leddene er stive og ømme. Så står jeg opp, og repeterer fra dagen før. Spennende, med andre ord. Og egentlig helt likt en vanlig uke som arbeidsledig. Minus feberen og svimmelheten.
Nå gidder jeg ikke å skrive mer. Hvorfor selges ikke Lemsip i Norge?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
