Det støggast trøndersk ordet

I går (19. juli) var jeg i det nydeligste bryllupet jeg noen gang har vært. Nå har jeg riktignok bare vært i tre, og det er mulig jeg er partisk siden det var i dette siste jeg følte at jeg hørte hjemme. Tidligere har jeg vært i bryllup to ganger som kjærestens "pluss én", og sist var han også forlover, noe som gjorde at jeg såvidt så snurten av ham i løpet av dagen og kvelden og natten. Denne gangen var det også mine venner som ble smidd i hymens lenker, hva nå det egentlig skal bety. Jeg pleier ikke å være så stor fan av bryllup, fordi jeg igrunn mener at ekteskapet er en utdatert institusjon som bare har praktiske funksjoner, og ikke feirer kjærlighet: Det er økonomisk trygghet i det, men bare dersom ingen av ektefellene er uføre eller arbeidsledige. Det er trygghet for eventuelle unger i det, men ikke dersom man ikke har unger, og man bare kan skille seg.

Jeg innrømmer at jeg nok er merket av det faktum at mine foreldre skilte seg da jeg var rundt sytten-atten. Det var klart at de både hadde lyst til og burde ha gjort det mye tidligere, og jeg tror ikke de hadde det så bra i perioden før dette. Å "holde sammen for ungene sin del" er ikke et godt grunnlag for å tyne seg gjennom et skakkjørt samliv, og kan gjerne til og med gjøre ting verre. Nå hadde mine foreldre i all sin fornuft valgt å hele tiden informere oss ungene og forsikre oss om at ting skulle gå bra, og all ære til dem for å ha greid å oprettholde et slags vennskap selv mange år etter skilsmissen og med nye partnere på hver sin kant. De er flotte mennesker på alle vis, men å være gift greide de ikke. Dette får meg til å tro at ekteskap ikke er ment for alle.

Likevel var jeg ikke uberørt av helgens bryllupsfest. Jeg skal ikke si så mye om talene av frykt for å tråkke på noen tær som jeg egentlig ikke kjenner menneskene til, men både brudens og brudgommens taler samsvarte med de personene jeg kjenner dem som. Fabelaktige folk. Det var ikke så mye fjasete romantikk, ikke noe kliss, ikke noe rosafarget tjafsitjafs. Det var direkte og ekte, det var jordnært og rett frem, uten mellomlegg, rett i fletta LOVE. Det ga meg troen på at om man ikke nødvendigvis skal gjøre hver minste ting sammen så kan man i hvert fall ha seg en real fest og feire det man har her og nå.

Til neste år skal jeg i kast med min første tale i et bryllup. Da er det jeg som skal stå i brudepikekjole og prate om første gangen jeg møtte bruden. Jeg som skal drite ut brudgommen før forloveren rekker å gjøre det. På vekselvis norsk og engelsk. Det kan bli spennende. Eventuelt kan det bli katastrofalt. Særlig siden brudens familie ikke kan et kløyva ord norsk bortsett fra noe banning og ingrediensene i husholdningssaft.

Ellers benytter jeg sjansen til å promotere bandet som spilte i bryllupet, folk/rockbandet Glød - Trondheimsbasert, bestående bl.a. av to veldig gode venner av meg (og resten av bandet er også greie folk). Følg med på deres karriere, og man vil etter hvert kunne høre låter med tekster skrevet av yours truly. På nynorsk. Jeg er ingen fan av nynorsk, men når man en gang skal synge på dialekt er det kanskje litt greiere å forholde seg til det enn til bokmål, som ofte kan bli for oppstyltet. Glød, altså: Finn, lytt, lik. Det ligger ikke så jævlig mye ute på nett enda, av den enkle grunn at bassisten (som legger ut ting) er litt sløv. Disclaimer/redigering: Det er ikke bassisten, men vokalisten som legger ut ting. Beklager. Sløve vokalisten!

Jeg ble her om dagen ferdig med boken Snuff av Chuck Palahniuk. Ikke egentlig blant hans beste, men med groteskt mange ukjente(?) og skremmende detaljer fra pornoindustrien. Ikke skremmende som i "folk blir utnyttet", for det vet man jo strengt tatt fra før, men mer skremmende fordi det er så mye sært. F.eks. påstanden om at hvis man smekker i stedet for å presse på huden der man nettopp har vokset bort kjønnshårene, vil det stagge smerten bedre. Og at Hitler var oppfinneren av den første oppblåsbare Barbaraen. Obskuriteter, absurditeter, og en ganske spesiell historie. Slutten skuffet meg litt, men bare litt. Den er verd å lese.

Av TV driver jeg for tiden og ser My Name is Earl. Den anbefales på det sterkeste. Det er en feel good-serie med gode skuespillere i kule roller. Den driver ap med den amerikanske white trash-kulturen samtidig som den portretterer personer derfra i et velmenende lys. Ulovlige immigranter, yrkeskriminelle, tilbakestående, lause kvinnfolk, knarkere, eks-skjønnhetsdronninger, rednecks, hicks, token black guys. Flott blanding. Jason Lee har vært en av mine favoritter av B-skuespillere ganske lenge, faktisk helt siden han hadde en liten rolle i Almost Famous fra 2000, samt hatt småroller i omtrent alle filmer Kevin Smith noen gang har hatt de lubne små sossissfingrene sine borti. Earls tilbakestående bror spilles av samme kar som i sin tid spilte feit nazist i American History X fra 1998. Jeg lar meg lett imponere av noen som greier det spranget, for å si det sånn, selv om nazister ofte kan omtales (and justly so) som tilbakestående.

Næh. På tide å legge seg, kanskje? Med denne linken sier jeg god natt: TV Nord-Trøndelag.

Fear itself

For en ukes tid siden kom jeg over en sak i Dagbladet som jeg leste, snøftet over, og deretter glemte. Da jeg igjen surfet Dagbladet.no etter nyheter i dag, kom jeg over saken igjen. Jeg leste den, og snøftet en gang til. Så innså jeg at verden er skrudd. Det har jeg innsett før, men av og til så vinker verden litt sånn oppmerkomhetssøkende, og peker på seg selv, nikker, og sier "skrudd." Sånn at jeg ikke skal glemme det.

Saken handlet om et kunstfotografi av en naken australsk jente. (Les den her.) Det slår meg at disse sex-overalt-tider også er pedofili-tider, og nåde den som våger å la sitt barn løpe naken på stranda i sommervarmen. Eller ta bilder av sitt nakne barn. Eller la barnet være nakent i det hele tatt. Jeg er ingen nudist, men det er naturlig å være naken. Jeg higer ikke akkurat etter å se hvermansen springe rundt i nettoen, folk kan gjerne kle på seg for min del, men det er ikke noe moralsk tvilsomt med nakenhet i utgangspunktet. Da jeg ruslet rundt i Barcelona i fjor sommer kom en komplett naken mann (unntatt solhatt, sandaler og kamera i bånd rundt halsen) tuslende ned samme gate. Folk lo litt, og tok bilder, og mannen smilte og tuslet videre. Det var liksom ikke noe stor ståhei. Jeg mistenker at dette er fordi nakenhet er naturlig, om enn kanskje litt pussig midt i en by (derav fotograferingen).

Det er jo slik at vi de siste åra har blitt bomardert med (seksuelt ladet) nakenhet i media og i popkultur. Dette påvirker jo særlig den yngre garde. Det selges stringtruser og blonde-BH'er i størrelser helt ned i XXXS. Hva har du i en XXXS-BH? Tyttebær? Da kan man like gjerne holde "puppene" oppe med Donaldplaster. Det gjelder forsåvidt klær også. De gode nyhetene er at kortvokste jenter kan finne sexy dameklær i barneavdelingen, mens kortvokste herrer må nøye seg med Spider-Man-underbukser og Daffy Duck-skjorter. En kar jeg kjenner ble litt kvalm av å oppdage at en jente han hadde gått og sjekket ut bakfra umulig kunne vært mer enn tolv da han fikk sett henne forfra. I USA holdes det missekonkurranser for jenter ned i fireårsalderen (under den alderen holdes det babymissekonkurranser), samtidig som amerikanere hyler ut om pedofile tendenser blant foreldre som lar ungene leke nakne i hagen når det er varmt ute.

Hvis vi er så redde for at skumlinger skal forgripe seg på ungene våre, hvorfor prøver vi da å gjøre dem mest mulig voksne og/eller seksuelt attraktive fortest mulig? Og samtidig: hvorfor kan ikke en voksen se skjønnheten i en naken barnekropp uten at dette liksom skal være seksuelt ladet? Jeg kan mene at et barn er vakkert uten klær, men det betyr fanden skjære meg ikke at jeg har tenkt å ta det på tissen, eller at jeg i det hele tatt under noen omstendighet i villeste fletta kunne tenke meg det. Ærlig talt! Bildet av Olympia Nelson er kjempeflott, og jeg synes ikke det er noe tvilsomt med det. Jeg skjønner godt at Olympia ble opprørt av uttalelsene om at hennes nakne kropp liksom skulle være noe ekkelt. Hva sier det til verdens barn egentlig?

Vi er så redde for pedofili nå for tiden at vi ikke en gang tør å ha ungene våre på fanget uten minst tre lag med klær imellom oss. Skal barnet dusje? Da går vi ikke inn på badet. Skal barnet legge seg? Da skal det ha pysj på, eller så kan vi ikke gi godnattkyss uten at vi har ett lag dyne og to lag klær imellom oss. Skal barnet bade i sjøen? Badebukse, gjerne så stor og dekkende som mulig, eller heldekkende badedrakt for piker. Skoleelever ned i åtteårsalderen er redde for å dusje etter gym på skolen fordi de har lært at det er unaturlig å være naken slik at andre kan se det. Jeg vet ikke om jeg liker denne trenden. Det er greit å ikke overdrive, det er greit å ikke ha lyst til å være nudist, men det er ikke greit å være så usikker på egen nakenhet at man ikke kan holde seg ren etter å ha løpt og svettet i gymmen, særlig ikke når man skal holde seg på skolen i noen timer til. Eller ikke tørre å gå naken ut av badet hjemme fordi man har hørt om fedre og mødre som liker å gjøre slemme ting med nakne barn. Eller ikke tørre å la barna gå nakne ut av badet hjemme fordi man har hørt at... ja, hørt at hva da? At man kan bli spontanpedofile av å se en naken barnerumpe?

En eller annen tulling sa en gang: "The only thing we have to fear, is fear itself." Jeg tror jaggu han hadde rett.