Elefantens forbannelse

Mennesker er, i motsetning til elefantene, flinke til å glemme. Enkelte traumatiserende opplevelser blekner henimot forsvinnelse. Ting som har skjedd med oss, forferdelige ting, triste ting, forsvinner. Vi tryller dem bort fordi vi, innerst inne, ønsker å glemme - fordi vi ønsker å leve lykkelige.

Noen ting er vanskeligere å glemme enn andre. Noen ganger føles det som om jeg glemmer de gode tingene og husker de skrekkelige, oftere enn omvendt. Men det stemmer ikke.

Jeg gjennomgikk en personlig krise i fjor vår som jeg ennå ikke er kommet helt over. Like før jul bragte jeg opp minnene fra krisen, og de traff meg like hardt som om det nettopp hadde skjedd. Det at jeg hadde "glemt" krisen gjorde minnene sterkere og mer traumatiske da de først ble bragt til overflaten. Det jeg derimot husker kontinuerlig fra den tiden er støtten jeg fikk fra alle vennene mine og familien min - så mange hjelpende hender, fine klemmer, og snille stemmer som sa trøstende ord. Jeg lærte hvor heldig jeg til syvende og sist er, i kraft av meg selv og hvem jeg er i selskap med andre som er glade i meg. Før krisen hadde jeg vært smått deprimert - arbeidsledig, uinspirert... men krisen ristet meg ut av det og inn i en annen type depresjon, en der jeg først og fremst måtte lære å overleve, deretter at den eneste som kunne hjelpe meg var meg selv. Jeg hadde ikke lenger en samboer, heller ikke et hjem... men jeg hadde venner og familie. De kunne selvsagt ikke gjøre alt for meg - det viktigste var at de fantes, at jeg kunne føle at jeg var elsket, så kunne jeg klare resten selv. Dette er viktig lærdom jeg sitter igjen med, som jeg ikke ville gitt bort for alt i verden.


Så snudde tilværelsen seg brått, og jeg satt igjen - endelig lykkelig - med kjæreste, jobb... og de samme gode vennene. Trodde jeg. Til jeg fant ut at ikke alle var like fornøyd med at jeg var lykkelig. Jeg er fremdeles usikker på hva som skjedde.

Arbeidet tar i dag mesteparten av min våkne tid på ukedager. I tillegg til dette er jeg tvunget til å trene regelmessig på grunn av smerter i ledd og muskler. I tillegg er jeg en ensom ulv som liker å sitte i stillhet og lese en bok når jeg har tid. Dernest kommer sosialisering med kjæreste, venner og familie. Jeg som var vant til å være ledig nærmest døgnet rundt tidligere, har innsett at når man jobber, særlig i et yrke som mitt, så opplever man at det blir knapt med tid, man opplever et forventningspress, og man opplever stress selv når man ikke befinner seg innenfor arbeidstida direkte.

Dette innebærer at folk jeg tidligere kunne sosialisere med utover lange kvelder og netter, ikke får like lang tid i slengen. Det fører til at jeg ikke orker å bare ta en pils på en ukedag, eller vie alle ettermiddagene mine til å besøke venner eller spille rollespill hele natten. Man kan si hva man vil om at "alle har da jobb, og takler det sosiale likevel", for det er sikkert sant. Men for meg er det en overgang å gå fra en 0-timers til en 42-timer arbeidsuke. Ja, 42-timers. Det er ikke ferie vi har, vi lærere, det er avspasering. Så vet dere det.


Det verste oppe i alt dette er at jeg føler meg såret når folk i omgangskretsen min sier at jeg ikke bryr meg om dem, og at jeg har glemt dem. For det har jeg ikke. Jeg glemmer kanskje ting, men aldri folk. Jeg forventer heller ikke at alle andre skal være lykkelige selv om jeg er det, men jeg kan heller ikke løse alle problemer for andre. Noen ganger må folk få lov til å leve sitt eget liv også, det gjelder både meg og andre. Da gleder man seg over den tiden man faktisk har å dele, i stedet for å kaste vrak på den.

Jeg har aldri før opplevd å bli sviktet fordi jeg har blitt lykkelig. Det slår et skår av lykken og gjør den bittersøt, det må jeg bare innrømme. Det er noe tragisk over å få tilbake en kjæreste når man mister en venn på grunn av det, som om man har mindre å gi. Som en annen reservefrelser har jeg stått bi, forsvart, forsøkt å hjelpe mange jeg bryr meg om opp igjennom tidene - men jeg må bare innse at folk ikke vil bli hjulpet. De klager, lyver, og krever mer enn jeg er i stand til å yte. Det jeg har å bidra med er rett og slett ikke godt nok for dem. Den tiden jeg har å gi er ikke lang nok, eller kommer ikke fort nok, eller er ikke god nok. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Vennskap går begge veier, men jeg stanger hodet i en mur, og kommer ikke lenger.


Dette var det jeg hadde å sørge over i dag. I morgen kommer kanskje nye gleder, hvem vet. Og dem skal jeg huske.

Evaluering av 2009

Dette er en oppsummering av året som var. Det mangler sikkert en del, men det driter jeg i. Soff gottinår, nyta mi!


1. Hva gjorde du i 2009 som du aldri hadde gjort før?
Jeg landet en ekte jobb. Jeg ble dumpa. Jeg så Stone Henge.


2. Holdt du noen av nyttårsløftene dine, og skal du ha noen nye dette året?
Jeg har aldri noen nyttårsforsetter av den enkle grunn at jeg ikke ser behovet for å øyeblikksfeste avgjørelser om å endre seg. Hvis jeg skal slutte å spise sjokolade, f.eks., så er sannsynligheten for at jeg vil greie det uaffektert av i hvilket øyeblikk jeg først tenkte tanken. "Nyttår" eller "andre torsdag i mars", det er liksom likegyldig.

3. Var det noen fødsler i din nære krets?
Det kommer an på definisjonen av "nær krets".

4. Var det noen dødsfall i din nære krets?
Ikke noen jeg var personlig nær.

5. Hvilke land besøkte du i 2009?
England.

6. Hva ønsker du deg i 2010 som du ikke fikk i 2009?
En uforstyrret lykkelig eksistens.

7. Hvilken dato i 2009 vil du huske lenge, og hvorfor?
25. mai fordi jeg fikk hjertet mitt knust, og 25. juli fordi to av mine beste venner giftet seg da.


8. Hvilket mål var det beste målet du oppnådde i 2009?
Jeg fikk et årsvikariat, og fikk det kun en og en halv time etter at jeg hadde gått fra intervjuet og fått beskjed om at de skulle "ringe om et par dager".


9. Hva var din største tabbe?
Å være så tilgivende som jeg alltid er. Jeg burde ha lært.


10. Led du av noen sykdom eller skader i 2009?
Kroniske smerter som er på vei tilbake pga trening og muskelterapi, og knust hjerte, selvsagt.


11. Hva var den beste tingen du kjøpte?
Jeg kjøpte masse t-skjorter og bøker, og en Watchmen-kopp.

12. Hvem oppførte seg prisverdig?
Vennene mine og familien min da kjæresten min dumpa meg.
Meg selv i den vanskelige situasjonen uten kjæreste, uten jobb, uten bolig, i hele sommer.
Kjæresten min da han ville ha meg tilbake og virkelig gjorde en viss innsats.


13. Hvem oppførte seg på et vis som deprimerte deg eller gjorde deg sint?
Jeg vil ikke nevne navn, men enkelte personer har virkelig såret og skuffet meg i år.


14. Hva ble mesteparten av pengene dine brukt til?
Kule ting.


15. Hva ble du veldig, veldig entusiastisk over og begeistret for?
Å bli sammen med kjæresten min igjen. Det høres sappy ut, men det var virkelig stort og viktig for meg.


16. Hvilke sanger kommer til å minne deg om 2009?
Ganske mange. Aller mest King Rat av Modest Mouse, kanskje.


17. Sammenlignet med denne tiden sist år, er du:
a. lykkeligere eller ulykkeligere? - Lykkeligere, uten tvil.
b. tynnere eller tjukkere? Tynnere!
c. rikere eller fattigere?Rikere!

18. Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av?
Trening.

19. Hva skulle du ønske du hadde gjort mindre av?
Beskyttet og hjulpet folk som verken fortjener det eller har vett til å vise noen takknemlighet.


20. Hvordan tilbragte du julen?
Sammen med mamma, søsteren min, og kjæresten hennes, hjemme hos mamma.


21. Hvem snakket du mest med på telefonen?
Kjæresten.

22. Forelsket du deg i 2009?
12 år på etterskudd?


23. Hvor mange one-night stands?
Ingen.

24. Hva var ditt yndlings-TV-program?
Det er flere. Gode eksempler er True Blood, Bones, Lie To Me, The Mentalist, og Burn Notice.


25. Er det noen du hater nå som du ikke hatet på denne tiden sist år?
Ja, dessverre.

26. Hva var den beste boken du leste?
Kenzie/Gennaro-serien til Dennis Lehane.

27. Hva var din største musikalske oppdagelse?
The Notwist og Bon Iver.


28. Hva ønsket du deg som du fikk?
Kjæresten min tilbake.

29. Hva ønsket du deg som du ikke fikk?
Aksept fra enkelte over ønsket mitt på punkt 28, ovenfor.


30. Hva var favorittfilmen din i 2009?
Watchmen.


31. Hva gjorde du på bursdagen din, og hvor gammel ble du?
Jeg gikk på kino og så Harry Potter, og deretter drakk jeg meg full og fikk en burger i presang.


32. Hvilken ting kunne gjort året ditt bedre?
Jeg skulle ønske jeg ikke hadde vært så tilgivende overfor folk. Jeg burde kanskje si rett ut hva jeg mener litt oftere.


33. Beskriv ditt motekonsept for året 2008?
Stort sett vittige t-skjorter.


34. Hva fikk deg til å beholde fornuften?
Fornuften?

35. Hvilken kjendis ble du mest sjarmert av?
Robert Downey jr. og Jeffrey Dean Morgan.


36. Hvilke politiske tema opptok deg mest?
I år gadd jeg ikke følge med. Jeg stemte utaktisk og det førte til null og niks.


37. Hvem savnet du?
Morfar, fremdeles. Det er nå ca seks år siden han døde. Jeg savnet også søsteren min, som bor i Kent (i Storbritannia), og foreldrene mine, som jeg ser alt for sjelden. Jeg savnet også noen av vennene mine som har flyttet, og de vennene som mer eller mindre har sluttet å være venner.


38. Hvem var den beste nye personen du ble kjent med?
Sannsynligvis noen på jobb.


39. Fortell om en livserfaring du gjorde deg i 2009:
"Overlev."

40. Siter en sangtekst for å oppsummere året 2009:

Death Cab For Cutie: "Marching Bands Of Manhattan"

If I could open my arms
And span the length of the isle of Manhattan,
I'd bring it to where you are
Making a lake of the East River and Hudson
If I could open my mouth
Wide enough for a marching band to march out
They would make your name sing
And bend through alleys and bounce off all the buildings.

I wish we could open our eyes
To see in all directions at the same time
Oh what a beautiful view
If you were never aware of what was around you
And it is true what you said
That I live like a hermit in my own head
But when the sun shines again
I'll pull the curtains and blinds to let the light in.

Sorrow drips into your heart through a pinhole
Just like a faucet that leaks and there is comfort in the sound
But while you debate half empty or half full
It slowly rises, your love is gonna drown

Previously, on "God's Lips"...

Jeg levde i tre måneder i et smertehelvete, og alt jeg fikk igjen for det var denne lusne t-skjorten.

Neida.

Det har gått en sommer som har vært blant de kjipeste noensinne. Jeg mistet kjæresten min, manglet bosted, og strevde med økonomien. Så fikk jeg beskjed fra Nav om å ta et jobbkurs, som jeg fullførte til tross for en stadig minkende vilje til å gjøre noe som helst, deretter truet de meg med å ta første og beste praksisplass eller bli nektet støtte. Det eneste positive med denne perioden var at jeg forsto hvor mye vennene mine setter pris på meg, og at jeg uansett hva som skjer har folk rundt meg som kommer til å være der.

Så fikk jeg brått en praksisplass som kontorarbeider i Fredsgalleriet, et galleri som ble startet av kvinnen bak dette her. Det var en trivelig plass å jobbe på (om enn litt loopy), og pga sykdom fikk jeg raskt tilbud om å jobbe der for lønn som vikar. Så ble jeg intervjuet for en jobb i videregående skole. Tre timer etter intervjuet ble jeg oppringt og tilbudt 75% stilling.

Gjett hva jeg svarte?

Så kom kjæresten tilbake.

Vi dro i et fabelaktig bryllup til et par av våre beste venner. Jeg flyttet tilbake "hjem". Jeg fikk tilbudt større stilling på jobb. Jeg gikk på sminkekurs. Jeg fikk god råd. Jeg gikk amok på amazon.co.uk og Topatoco.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg har gjort riktig i mitt forrige liv, men noe må det være. Jeg er akkurat nå veldig nær til noe jeg tror kalles "lykkelig".

"Familie" er også et ord

Familie er viktig. Det sier alle. Hvem disse "alle" er, er jeg ikke helt sikker på, men det er nå det de sier. Dette fører ofte til en litt uforklarlig trang til å alltid opprettholde kontakt med alskens fjerne tanter, søskenbarn, tremenninger, foreldres søskenbarn, og så videre. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Lojalitet til blod, liksom. For meg er det mye viktigere at man føler en samhørighet og at den går begge veier. Familie er ikke et biologisk bånd for meg, men en emosjonell tilstand. De menneskene som støtter meg og får meg til å føle meg akseptert, til å føle meg "hjemme", er min familie, enten de er i slekt med meg eller ikke. For meg vil det si at foreldrene mine har gjort seg fortjent til å være i familie med meg, ved å være fabelaktige mennesker. Hadde de ikke vært det, kunne det vært det samme for meg, gitt. Klart, alle har sine dårlige sider, men det er ikke mangel på dårlige sider jeg sikter til - det er lojalitet og følelsesmessig tilknytning.

Nuvel.

Livet går i en berg-og-dalbane. Rett som det er opplever jeg en plutselig innsikt, noe i meg som sier "it's gonna be okay" (i mangel av en norsk ekvivalent som høres riktig ut). I neste øyeblikk er jeg et åpent sår.

Lasse Gustavson snakker om at når man opplever en krise, så kan man ikke bare glemme den og håpe at den forsvinner. Den vil alltid være med deg, og man må konfrontere den, la den kverne, la den tygge, la den tære på en, slik at man blir ferdig med den og kan komme ut på den andre siden og fortsatt være i live. Man må bekjempe de fryktene og lidelsene man gjennomgår, ikke late som om de ikke finnes. Det låter veldig som min greie, men det er vondt. Ikke brent-opp-over-hele-kroppen-så-jeg-må-lære-å-gå-på-nytt-og-alt-mulig-vondt, men likevel.

Jeg kan jo trøste meg med at i forhold til Maslows behovspyramide har jeg dekket det nederste trinnet i det minste. Foreløpig. Er det egentlig mulig å hoppe over trinn? I teorien er det vel ikke det, men jeg føler at jeg har gjort det. Selv det umulige er mulig så lenge det er kjipt nok, åpenbart.

I'm going straight to the top

Jada, jeg er ferdig med å grine (ikke ett ord fra deg, hører du!). Utrolig hva litt stress og litt Xbox og litt Family Guy kan fikse. Og et lite mantra for fred (takk, Matthijs, du aner ikke hvor mye det faktisk hjalp). Som noen sikkert aner, er mye av tristessen forårsaket av uendelige forum-debatter mot (og med) folk med dårlig holdning. Nuff said.

I forgårs ble jeg oppringt en halvtime før midnatt med spørsmål om jeg kunne ta to timer undervisning på den andre siden av byen morgenen etter. Undervisningsstart: Null åtte null null. Gruæh. Så jeg sa først nei, grunnet mitt elendige humør og midlertidige inkapabilitet til å ta noe som helst opp i noe annet enn absolutt verste mening. Deretter fikk jeg skyldfølelse, ringte tilbake, og sa ja likevel. Deretter fikk jeg ikke sove i noen timer, og så sto jeg opp halv sju for å rekke to busser til arbeidsstedet. Turen kom til å koste meg 30 spenn hver vei, siden T-fitte-kortet mitt ikke klarer å fylle seg opp selv om det hadde vært fysisk mulig å stappe kronestykker inn i selve plastbiten. Jeg hadde fått beskjed om at den vanlige læreren heller ikke hadde lagt igjen noe undervisningsopplegg, så alt måtte improviseres. Gruæh igjen.

Så jeg sitter på bussen, og midtveis får jeg ny beskjed fra skolen om at timene utgår, men at jeg får betalt for dem. Score! Så jeg hopper av bussen, løper over på andre siden av veien, og tar neste buss rett hjem igjen. På samme bussbillett! 30 spenn spart. Det er karma som belønner meg for min smerte, jeg er sikker på det. Eller, smerte og smerte... "Pain is temporary, glory is eternal," hører jeg de sier. Eller noe sånt. Hvem nå "de" er.

Så, in short, jeg er ikke sur lenger. Jeg har fått avreagert, og det går ganske bra. Jeg drikker brus og spiller Lost Odyssey om igjen på Xboxen for å få gamerpoints på gamerprofilen min (jeg får nesten litt vondt av hvor nerdete det er), og ellers har jeg begynt å skrive bok. Det går langsomt fremover. Som en Iberiasnegl. snart er det Firefly-laiv også. Makan til velstand.

Til de som eventuelt leser denne bloggen (og anser dere som venner av meg): Jeg elsker dere (men ikke på den måten, med mindre du er kjæresten min), jeg setter pris på dere, dere er mitt livs lommelykt i en ellers skrekkelig og Chtulhuesque virkelighet, vannet i enden av ørkenen, løkken i enden av tauet(!), og alle andre gromme ting jeg kan komme på men ikke gidder å nevne.

She is back.

Suit up

På lørdag feiret både kjæresten min og en venninne bursdag samtidig. Vi drakk øl sammen, ganske mange, på Trondheims eminente utested Nabo'n (Den Gode Nabo). Etter en del tull med bordreservasjonene fikk noen av oss flyttet oss fra bordet like ved utgangsdøren (der vi ble sittende midt i minusgrader-trekken), og fikk byttet med en gjeng dresskledde smørkjaker med fiffedialekt.

Jeg vet ikke hva det er - mulig det har noe med min raddis-oppvekst å gjøre - men jeg tåler ikke fiff. Vanskelig å være sånn når min egen farmor er litt fiffete, jeg vet - men likevel. Snobb får meg til å miste appetitten på... tja. Livet, egentlig. Og det var en hel gjeng av dem på Nabo'n på lørdag. Likt for dem alle var fettsleik, dresser som, om de ikke var dyre, så så de i alle fall dyre ut - og spisse sko med hullmønster i læret. Mansjettknapper, slips, the works. Jeg fikk litt brekninger. Det er noe med stilen, så vel som væremåten som denne stilen impliserer, som får trusene mine til å knytte seg, for å bruke et vel oversatt engelsk uttrykk. Noe med å kle seg for like mye penger som man kan bruke til å bygge en barneklinikk i Kenya, liksom.

Fullstendig krupp fikk jeg dog ikke før jeg stilte meg i kø for å kjøpe en pils, og det kun var én dress-reke foran meg i køen, og han presterte å bruke en halvtime. Først for å forklare hva han ville ha. Deretter for å presisere nøyaktig hvordan akkurat han ville ha det, som avvek fra normen. Deretter, når det viste seg at Nabo'n ikke hadde det han ba om, ba han om noe annet som krevde minst like lang forklaring. Jeg ga opp og gikk tilbake til bordet mitt lenge før han var ferdig, mens jeg knyttet de små nevene mine og undertrykte trangen til å kvele åndsingen. Hendene mine var vel uansett for små til å rekke rundt hvalrosshalsen hans, men mordlyst kan være vanskelig å holde tilbake noen ganger.

Ja, og så fant jeg et såkalt meme på en annen blogg, og bestemte meg for å gjennomføre det. Her er resultatet:

Fem navn som brukes på deg:

1. Gru, på norske nettfora
2. SmallChange, på deviantArt
3. Hobbitfingra
4. Papaya
5. Buz (tidvis Buz #1)

Tre ting du har på deg akkurat nå:

1. Svart kordfløyelsbukse
2. Svart topp
3. Svart hettejakke

To ting du ønsker deg akkurat nå:

1. Et glass vann
2. En klem

Tre personer som kommer til å gjøre dette memet:

1. Vero
2. ?
3. ?
(Jeg vet ikke om noen fler som både holder en blogg og som gidder å gjøre sånt.)

To ting du gjorde i går:

1. Besøkte en venninne
2. Gikk til fots fra Byåsen til Møllenberg

To ting du har spist i dag:

1. Tunfisksalat
2. Baconcrisp

To personer du sist snakket med på telefonen:

1. Søsteren min
2. En kompis av kjæresten min

To ting du skal gjøre i morgen:

1. Besøke søsteren min etter at hun har tatt mandlene (au au au)
2. Kjøpe en julegave

To lengste bilturer:

1. Taxituren (i sommer) hjem til hotellet fra Paris sentrum, sjåføren kjørte feil og jeg måtte på do hele veien
2. Taxituren (i fjor sommer) fra flyplassen i Barcelona og inn til selve byen, sjåføren var gal og kjørte som om han skulle vinne et løp, mens han røykte ut vinduet og pratet ustanselig i mobilen (ikke handsfree)

To av dine yndlingsdrikker:

1. Pepsi Max
2. Øl

"Curiosity killed the cat, you know." - "I know."

10 poeng til den som gjetter hvilken film tittelen på innlegget er et sitat fra.

Jeg har nettopp kommet hjem fra en halloween-fest der 90% av gjestene var under min alder med godt og vel fem år. Det var en tanke spesielt. Å føle seg gammel, liksom. Jeg har ikke egentlig noe problem med det per se, jeg bare... er sånn. Gammel, altså. Dvs. ifølge en del andre folk er jeg jo ung.

Alder er sært. Som lærer er jeg for ung - foreldre vil ikke ta meg seriøst dersom jeg forteller dem at ungene deres trenger strengere oppdragelse eller mindre sukker i kosten. Som alt annet er jeg for gammel. Som kvinne, f.eks. Alle har en utløpsdato, og den kommer tidligere for kvinner enn menn. Det er litt urettferdig. Menn: 50, kvinner: 30. Om de i det hele tatt rekker å bli 30 før mannfolk tenker "whateevør". Ikke for det, menns seksuelle høydepunkt er i tenårene, kvinners seksuelle høydepunkt er nærmere førtiårsalderen. Det er litt betryggende, men også litt skremmende, å tenke på.

Min første halloween på noen år uten lillesøsteren min. Trasig. Hun befinner seg i Kent, England, på lysdesignstudiet ved Rose Bruford-skolen. En av de første hendelsene hun ble vitne til var at en av romvenninnene hennes (fra Wales) prøvde å ta sitt eget liv ved å hoppe ut fra vinduet på rommet sitt. Vedkommende overlevde med hjernerystelse, knust håndledd og brukket kravebein. Det er trist, men samtidig så tenker man at når noen faktisk overlever med så få skader, så prøvde de ikke hardt nok. "Rop om hjelp." Jepp.

Ellers: Godt å se igjen gamle, om enn unge, venner i Oslo. Oslo, dette sluket som suger til seg vennene mine på løpende bånd og så ser jeg dem sjelden igjen. Jævla Oslo. Men så har jeg i det minste en unnskyldning til å reise litt, da. Tja. Savner Trondheim.

Når du tror du er smart

Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg vil med dette. Jeg fikk en tanke, et innfall, noe jeg bare følte jeg måtte uttrykke meg om. Selv nå, mens jeg skriver, er jeg fremdeles usikker på hva det er jeg vil frem til. Og da snakker jeg om i denne situasjonen, ikke generelt. Generelt vil jeg ha... OK, så vet jeg ikke det heller. Kanskje det er fordi jeg ikke egentlig har så mye innhold i livet mitt for tiden. Jeg kunne ønsket meg stabilitet, men livet mitt er jo forsåvidt stabilt. Kanskje jeg ønsker meg spontanitet. Kanskje jeg ønsker å bli borte i det jeg skriver, borte i ordene, på en måte. Borte i meg selv.

Det høres egentlig veldig selvsentrert ut. Samtidig er det inn i meg selv jeg reiser når jeg trenger å distansere meg fra alle andre i menneskebyen (hadde de enda vært gomper). Men jeg er ikke noe forskjellig fra alle andre. Jeg skiller meg ikke ut på noen som helst måte. Kanskje dette bare er et rop om hjelp, en bønn om å bli reddet fra å være kjedelig.

Av og til har jeg inntrykket av at jeg er veldig smart. Da jeg studerte, hadde jeg det inntrykket de siste par årene, i hvert fall. Toppkarakterer og gudvethva. Jeg hadde en foreleser som mente at jeg var genial. Jeg trodde på det, jeg gjorde jo det, men hva nå da? Hva gjør jeg med meg selv nå som jeg ikke har noen forelesere å imponere? Får meg jobb, hus, barn, bil, bikkje og brusmaskin? Jeg kjenner mange som har fått seg det (eller en ekvivalent), og ingen av dem er nødvendigvis spesielt smarte. Man trenger ikke å være smart for å være lykkelig, men jeg begynner å lure på om man må være ulykkelig for å være smart. Forøvrig er det så lenge siden jeg gjorde eller sa eller utførte noe som kan kategoriseres som smart at jeg begynner å lure på om smartkjertelen min har tørket inn. Som en liten rosin.

Tidligere i dag møtte jeg på en gammel skolevenninne fra barneskolen. Hun er sanger i USA. Ikke noen stor berømthet, altså, bevares... men hun gjør det hun drømte om hele barndommen. Og det er jobben hennes. Hun er ikke klysete eller blærete eller hoverende, hun er... snill og imøtekommende, og jeg hater henne litt. Det gjør meg til en smålig person, og det liker jeg ikke. Men sånn er det nå en gang. Man trenger ikke å like alt hele tiden. Til henne, hvis hun leser dette: Unnskyld. Du har lov til å være litt sur på meg nå. Ikke ta det personlig.

Så hvorfor står det så stille? Hvor ble det av geniet, liksom? Jeg innbiller meg selv at jeg har mange kvaliteter. Belest, morsom, ærlig inntil det brutale, snusfornuftig til tider, realistisk, kreativ, zen. The list goes on. Jeg er også en ganske flink student. Jeg er bare usikker på om jeg er et flinkt menneske, om man skjønner hva jeg mener. Nå som jeg ikke lenger er student, men ... ja. Hva er jeg egentlig? You are not your job. You are not the contents of your wallet. You are not your fucking khakis. Det er dette jeg mener med "flinkt menneske". Når jeg møter noen, tilfører jeg livene deres noe av substans? Fans av "sommerfugleffekten" kan forøvrig bare kneppe igjen nå, for det der er for komplekst til at jeg gidder å i det hele tatt tenke over det. Litt som string theory. Spennende? Joda. Får hjernen min til å eksplodere? Det også. Noen ting bør man rett og slett bare la ligge, hvis man ikke ønsker å bruke en mannsalder på det.

Og så gikk jeg tom for krutt. Eller, "krutt". Hva enn. Luft, kanskje? Noe. Jeg vet ikke om jeg fikk sagt det jeg skulle si. Kanskje jeg skal la noen andre snakke for meg.

Death makes angels of us all
and gives us wings where we had shoulders
smooth as raven's claws
- Jim Morrison (An American Prayer)

Twenty years of schoolin'
and they put you on the day shift
- Bob Dylan (Subterranean Homesick Blues)

I've met god across his long walnut desk with his diplomas on the wall behind him, and god asks me, 'Why?'
Why did I cause so much pain?
Didn't I realize that each of us is a sacred, unique snowflake of spiritual unique specialness?
Can't I see that we're all manifestations of love?
I look at god behind his desk, taking notes on a pad, but god's got this all wrong.
We are not special.
We are not crap or trash either. We just are.
We just are, and what happens just happens.
And god says, 'No, that's not right.'
Yeah. Well. Whatever. You can't teach god anything.
- Chuck Palahniuk (Fight Club)

Nå skal jeg ned til byen og drikke øl. Vi trøndere drikker jo stort sett for å glemme, men nå skal jeg drikke fordi det er bursdag.

Gjøglerkunsten

I dag har jeg støvsugd. Ingen stor prestasjon? Jo. Siden jeg fikk senebetennelse for ti år siden (og gikk igjennom en mislykket operasjon i forfjor som resulterte i at høyre albueledd kun fikk 98% av sin tidligere førlighet og tvang meg til å gå med støttebandasjer og ta fysioterapitimer i seks måneder), har det å gjøre husarbeid blitt litt til en personlig seier hver gang. Nå skal jeg moderere denne påstanden litt ved å opplyse om at det tar på minst like mye å sitte foran en PC i noen timer, og det gjør jeg mye oftere enn jeg støvsuger. Så det er mye mine egne prioriteringer.

Ellers i dag har jeg sjonglert avtaler og andre ting jeg har hatt lyst til å gjøre med ting jeg burde gjøre, og oppdaget at jeg har dobbeltbooket meg igjen. Avtale med en kompis og en annen avtale med en annen kompis resulterte i at jeg droppet den ene og lurer på hva det blir til av den andre, og klesvask og støvsuging gjorde at jeg lot være å forlate huset selv presentert med muligheten for gratis mat fra samme person en tredje gang på rad. I tillegg presterte jeg å love meg bort til kjæresten min mens jeg var i halvsøvne i går natt, så nå må jeg finne en måte å pusle dette sammen på slik at jeg kan gå fra huset uten å være redd for at vasken mygler i maskinen og kjæresten mygler i stolen foran Xbox'en. Samtidig prøver vi å få igang en rollespillsession i morgen, med avslutningen på den døende Star Wars-kampanjen vår, men for å få til det venter vi på at én person skal bestemme seg for å ha tid eller ikke. Været har samme problem, virker det som, for nå skinner solen, mens det for en halvtime siden bøttet ned som om noen hadde dødd. Ambivalens.

In other news: Jeg misliker folk. OK, det er ikke akkurat en nyhet, men noen kastet bensin på bålet nylig. En person på Facebook har, inne på en gruppe som gjerne vil skille stat og kirke (noe jeg forsåvidt er enig i av grunner jeg kan forklare senere), uttalt at han har meldt seg ut av Human-Etisk Forbund fordi forbundet ikke vil være mer aggressive mot religion. Ja, skam på dem for å ønske å ta hensyn! Jeg er i og for seg enig i at religion sannsynligvis er en livbøye man klamrer seg til fordi man nekter å innse at man kan svømme selv, men jeg er imot å gjøre seg til offensive fiender av de "troende" - man vinner ikke nødvendigvis en diskusjon ved å angripe og krenke motstanderens overbevisning, men jeg liker å tro at det vil hjelpe å presentere logiske brudd og alternativer. Jeg kan dog ta feil, men jeg liker i alle fall å ha mitt på det tørre moralsk, og dermed ikke bare gå inn med en høyre hook til motstanderens stolhet som en annen Brauticus McBraut. Denne herren på Facebook har åpenbart forvekslet HEF med Hedningsamfunnet, en organisasjon mer rettet mot å gjøre narr av religion generelt og kristendommen spesielt. Det å være humanist betyr ikke på noe vis at man skal behøve å gå rundt med en T-skjorte med bilde av Profeten som bæsjer på seg eller Jesus med tissen hengende ut. Man kan, men det er overhodet ingen plikt, og dessuten anses det som uhøflig og litt infantilt.

Nå er jeg ikke fremmed for å le av morsomme bilder forbundet med religion, slik som dette eller dette, så jeg sitter ikke på noen høy hest akkurat. Mange vil nok også finne bildene krenkende, spesielt innavlede amerikanske kreasjonister, men jeg vil nødig at man skal forbinde et offentlig humanistisk organ som HEF med denne typen brautete frekkheter. Man kan gjerne forbinde meg personlig med det, men det er ikke noe poeng å gjøre slike ting til en del av noen offentlig debatt for å skille kirke og stat. Ærlig talt. Det blir som å gå diskutere flyktningepolitikk ved å gå i debatt med Frp og innlede med frasen "Siv Jensen spiser bæsj, derfor tar dere feil." Jeg mener, selv om det hadde vært sant (og det skal vi ikke se bort fra, i hvert fall "ta feil"-biten av setningen), så passer det seg for det første ikke, og for det andre vil det virke mot sin hensikt på alle vis. Man blir a) ikke tatt seriøst og b) provoserer til fiendtlighet og smålige debatteknikker resten av veien. Hva oppnår man med det? Fuckall.

Det smarteste man kan gjøre med stat/kirke-situasjonen er å argumentere og avvente. Nordmenn flest er tradisjonalister på sin hals, noe som betyr at en endring i noe som helst sannsynligvis helst vil ta femti år før det virkelig glir inn. Husk at vi ikke fikk TV i Norge før en god del år etter at den ble oppfunnet. Nordmenn flest frykter endringer, og derfor er vi også redde for innvandrere, nye oppfinnelser, internett, religion som ikke er kristendommen, homeopati, homoseksualitet, rar mat, og nye sorter melkesjokolade. Samtidig er vi så redde for å fornærme noen at vi nærmest blir krampaktige. Jeg husker den offentlige debatten om ordet "bindestreksbarn" (ord for barn av en svart og en hvit forelder, tidligere kalt "mulatt"). Skjellsordene haglet og Johan Golden erklærte seg selv Norges eneste neger. Problemet med å finne på nye ord på ting er at det ikke funker hvis folk ikke bruker de nye ordene.

Men tilbake til tema: Selv om vi nordmenn kanskje ikke er spesielt høflige sammenlignet med f.eks. briter, er vi fortsatt flinke til å gå stille i dørene omkring sensitive emner. Kanskje litt for flinke, men det slår faktisk alternativet som denne Facebook-fyren presenterte, som var å Rambo-sparke inn dørene og kauke "Say helloo to mai liteel freend!" De mentale bildene er mildt sagt forstyrrende. Jeg synes for min del at det er greit å være stille, men diplomatisk og overbevisende, snarere enn bråkete og latterlig. En del folk i dette landet er forstyrrende korttenkte, noe som av og til provoserer meg til å bli forstyrrende korttenkt i mine spekulasjoner over hva jeg ville gjort med disse folkene om jeg hadde fått fatt i dem og ikke hatt noen vitner. "HEF burde gå ut og støtte dem som publiserte Muhammed-tegningene." Hvorfor det, hvis de ikke er enige i aksjonen? Jepp, jeg mener også at det er fullstendig latterlig at man ikke kan lage en tegning av Profeten uten at det skal ses på som blasfemi, men i følge en muslimsk venninne av meg så er det faktisk heller ingen direkte forbud mot tegninger i Koranen - det er kulturelle dogmer som forbyr dette, ikke religiøse. Det at man ikke er uenig i protesten som ligger bak slike publikasjoner betyr ikke at man er enig i måten det gjøres på eller at man har lyst til å joine protestskrikene som i etterkant spredte seg i begge retninger. Fjær og høns. Jeg blir utslitt. Jeg lurer på om det var slik Sveits følte seg, særlig under første verdenskrig.

Den andre tingen med folk som provoserte meg grenseløst denne uken? Svaret finner du i denne artikkelen.

Trenger du oppmuntring etter dette? Ta en kikk på dette bildet, eller dette, dette, eller dette. Ble du ikke gladere nå har du for stor innsikt i hvordan verden fungerer og vil nok aldri ha et lykkelig øyeblikk igjen. Dessverre.

Det manglende mellomledd

En av mine mer verdifulle egenskaper er mine diplomatiske evner. Svært få har sagt dette, så nå er det mulig jeg har begynt med selvskryt, men jeg innbiller meg at jeg er god til å oppfatte sosiale situasjoner og løse dem. Muligens ikke mine egne, men andres. Jeg er bittelitt ekspert i å se flere sider av en sak og finne argumenter både for og imot. Dette tjener meg godt, bortsett fra når jeg blir nødt til å løse opp i alle krangler som oppstår. Det vil si, jeg vil jo gjerne få folk til å slutte å krangle, og å kunne være uenige uten å lage masse ståhei for det... men jeg ser jo helst at de lærer å gjøre dette selv.

Flere ganger har jeg vært nødt til å gripe inn i konflikter jeg ikke aner hvordan oppsto. Noen ganger tror jeg ikke at folk snakker sammen i det hele tatt. Men hvordan klarer de da å lage krangler? Hvem vet.

Det til side: Jeg er i Lofoten. Her er det sol hele føkkings døgnet. Det er fjell og hav og måker og sol. Og kunstnere! Det er tre teaterbygg og fjorten lokalkunstnere i området. Hvis du snubler i fortauskanten (der det er fortau, da) kan du være sikker på at den som hjelper deg opp er kunstner av noe slag. Nærmeste nabo er et omreisende kunstner-ektepar. Det er tre gallerier i nærheten, en kulturskole, og to brukthandlere/antikvitetsbutikker. Et stykke unna ligger et vikingmuseum, et glassblåseri, et kristent minisamfunn, og et katolsk kloster med polske munker. Dette er noe annet enn Trondheim og omegn.

Jeg, min kjæreste og min far kjørte i kveld fra Stamsund, hvor fattern bor, til Leknes for å handle dagligvarer. På vei tilbake viste han oss et strekk av veien hvor høststormene for noen år siden hadde tatt tak i kampesteinene i sjøen, slengt dem opp på asfalten, og ødelagt veien et stykke. Der mente han det var "spennende å gå seg tur når det er storm". Nevnte jeg at faren min sannsynligvis er litt gal? Sa jeg "litt"? Jeg mente veldig.