Okay, Fjesbok! You had me at hello. Nå, derimot... er jeg ikke så sikker lenger. Jeg innbiller meg at jeg i løpet av de siste to ukene har fått den samme jævla invitasjonen til den samme jævla Facebook-gruppa minst tre ganger, muligens til og med av den samme personen. Jeg er litt usikker på det siste punktet. Nei, jeg er ikke interessert i å være med på enda en "Til minne om..."-gruppe dedikert til en kreftsyk unge jeg ikke kjenner. Ja, det er trist at han fikk kreft, og jeg sympatiserer, men hva pokker har det med meg å gjøre? Hvis jeg melder meg inn i gruppa føler jeg meg som en inntrenger i livet til familien til denne ukjente ungen, men hvis jeg ikke gjør det føler jeg meg stigmatisert som usympatisk, kald, og følelsesløs. La meg for pokker være i fred! ...men det kan man ikke si, kan man vel? Er man først med på leken, må man smake steken. Ikke at jeg skjønner hvordan det skal låte logisk. For det første har jeg ikke noe imot stek, og hva pokker har middagsmat med leking å gjøre? Nåvel.
Jeg kom til å tenke på dette fordi jeg har vært i England nå i snart fem dager, og kun vært på nett noen få timer i løpet av denne tiden. De gangene jeg har logget meg på Fjesbok, har jeg blitt møtt med noen meningsløse invitasjoner og lite annet. Likevel vender jeg tilbake. Det er som en heroinist som ikke lenger får sin "high", men kun bruker for å komme seg igjennom dagene.
Ellers har jeg deltatt på påskefestligheter i engelsk stil. Vi har sittet på et pledd og rullet malte, kokte egg ned en bakke. Det var om å gjøre å komme lengst. Jeg kom alltid nesten lengst, men ikke lengst. Egget mitt overlevde ganske lenge, men til slutt spratt plommen ut og egget ble erklært dødt. Kjæresten sitt egg ble spist av en forbipasserende golden retriever. Jeg har også spist lunsj i en herlig vårgrønn hage, i solskinnet, og smakt clotted cream for første gang i mitt liv, på nystekte scones. Det var ikke verst. Slett ikke.
Forkjølelsen min har blitt verre, dog. Jeg har sår hals og det kjennes ut som om jeg skal kaste opp hvert øyeblikk (uten at jeg er kvalm, bare fordi det kiler i halsen). Jeg har brukt en hel hurv med pund på Lemsip og Strepsils. For første gang på et par år har jeg gått med palestinaskjerfet mitt på meg konstant i flere dager, bare tatt det av når jeg skulle sove. I morgen skal vi kjøre forbi Stonehenge og se på Englands høyeste kirkespir. Jeg savner Norge litt, men bare litt. Vi spiller brettspill med engelskmenn og diskuterer reglene på norsk. Life is good.
Viser innlegg med etiketten språk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten språk. Vis alle innlegg
mandag 13. april 2009
tirsdag 10. mars 2009
Breiflabb overaaaalt
Så har jeg nettopp kommet hjem etter en femdagerstur til Bergen. Hvorfor Bergen? Tja. Laiv. Laiving i Bergen har jeg udelt positiv erfaring med, så det anbefales sterkt, dersom du har slike legninger. Forrige gang jeg var på bergenslaiv var jeg jo for så vidt ikke en gang innom selve byen, så denne gangen var det litt digg å ha mesteparten av mandagen til å fjase rundt på kafé sammen med lokale venner med sjarmerende skarring. Vi overnattet hos en trøndervenninne oppe ved Brann Stadion (der er det forøvrig en nydelig liten park like ovenfor), fikk middag både på søndag og mandag, og pratet trønderlaiv i mange timer. Linsesuppe med chili og sitron er forøvrig good eatin'.
Det deiligste med bergensoppholdet var at været var tidvis mye mer vårlig enn i Trondheim. Det var ikke bedre vær per se, siden det på et tidspunkt virket som om selve syndefloden skulle komme med sine førti dager regn i økonomipakke, dvs komprimert ned til tre timer, men det var mildere og det lå ikke snø noe annet sted enn på fjelltoppene rundt. Jeg fikk endelig se bare veier, og snøklokker og krokus vokste om kapp i grøntområdene. Det varmet et trønderhjerte som har vært pakket i møkkete hålk-is på snart fjerde måneden. Nabolaget til venninna vår var også fullt av søte små hundevalper, og på mandagen gikk vi på en kafé i sentrum som hadde to typer sjokoladekonfektkake og veldig god kaffe. Kaféen heter Erna, og ligger litt ovenfor Torgallmenningen.
Selvsagt er ikke Bergen perfekt, slik det gjerne er med mange ting. Da vi skulle ta buss og spurte om hva holdeplassen vi skulle av på het, fikk vi vite at holdeplassene ikke har navn. In the sweet words of Virgin Mary; "Come again?" Bussene har nummer, men holdeplassene har verken nummer eller navn, og det er derfor ganske vanskelig å vite hvor og når man skal av eller på. Et lite helvete for besøkende med akutt bussbehov, med andre ord. Spør du meg er det kanskje den dårligste avgjørelsen siden mor og far Jensen fant ut at de skulle lage lille Siv. Heldigvis skulle vi ikke reise så mange steder med buss, men det var et stressmoment jeg kan klare meg uten når jeg befinner meg i fremmed by.
Ellers må jeg si at jeg ikke forstår meg på folk som disser bergensdialektene. For meg er det nemlig udelt sjarmerende å høre på skarring, konsekvente -en-endelser, og dårlige forsøk på å snakke trøndersk. Bergenslaivere: I loves ya good.
Det deiligste med bergensoppholdet var at været var tidvis mye mer vårlig enn i Trondheim. Det var ikke bedre vær per se, siden det på et tidspunkt virket som om selve syndefloden skulle komme med sine førti dager regn i økonomipakke, dvs komprimert ned til tre timer, men det var mildere og det lå ikke snø noe annet sted enn på fjelltoppene rundt. Jeg fikk endelig se bare veier, og snøklokker og krokus vokste om kapp i grøntområdene. Det varmet et trønderhjerte som har vært pakket i møkkete hålk-is på snart fjerde måneden. Nabolaget til venninna vår var også fullt av søte små hundevalper, og på mandagen gikk vi på en kafé i sentrum som hadde to typer sjokoladekonfektkake og veldig god kaffe. Kaféen heter Erna, og ligger litt ovenfor Torgallmenningen.
Selvsagt er ikke Bergen perfekt, slik det gjerne er med mange ting. Da vi skulle ta buss og spurte om hva holdeplassen vi skulle av på het, fikk vi vite at holdeplassene ikke har navn. In the sweet words of Virgin Mary; "Come again?" Bussene har nummer, men holdeplassene har verken nummer eller navn, og det er derfor ganske vanskelig å vite hvor og når man skal av eller på. Et lite helvete for besøkende med akutt bussbehov, med andre ord. Spør du meg er det kanskje den dårligste avgjørelsen siden mor og far Jensen fant ut at de skulle lage lille Siv. Heldigvis skulle vi ikke reise så mange steder med buss, men det var et stressmoment jeg kan klare meg uten når jeg befinner meg i fremmed by.
Ellers må jeg si at jeg ikke forstår meg på folk som disser bergensdialektene. For meg er det nemlig udelt sjarmerende å høre på skarring, konsekvente -en-endelser, og dårlige forsøk på å snakke trøndersk. Bergenslaivere: I loves ya good.
fredag 2. januar 2009
Det fables
Fjorårets aller beste byttelån var da jeg lånte vekk Xbox-spillene GTAIV (som jeg uansett ikke spiller) og Lost Odyssey (som ikke en gang tilhører meg) til en kompis mot at jeg fikk låne hans eksemplar av Fable 2. Som storfan av "Zelda-typen" TV-spill er Fable 2 midt i blinken for meg; akkurat passe langt (dvs. dritlangt) og detaljert, med masse frivillige oppdrag i tillegg til "hovedplottet", og faktiske konsekvenser for å gjøre slemme eller snille valg i løpet av spillet.
Som i alle slike spill er det en viss jernbanefeeling over plottet, komplett med en lysende, blinkende, glitrende sti man kan følge hvis man ikke selv vet hvilken retning man skal gå i. Stien viser vei avhengig av hvilket oppdrag man har satt som høyeste prioritet for øyeblikket. Hovedhistorien er måtelig spennende, og veldig typisk fantasy. Du er en stor helt, skjebnen din er viktig, og bla bla bla. Selvsagt har du en mentor som kan gjøre massevis av mektige ting, unntatt de tingene som du må gjøre, uten annen grunn enn at du er helten. Alle viktige biroller kommer med fantastisk erkebritisk voice-casting fra bl.a. Stephen Fry, og kongedømmet Albion (som spillet foregår i) er jo mer eller mindre et lite fantasy-Storbritannia fra den tiden man ikke vasket seg så ofte under armene (eller i skrittet... ugh).
Apropos skrittet, så kan man jo også pule i spillet, og avhengig av hvem man prøver å sjarmere underskjørtene av, så må man først gifte seg. Det finnes en rekke såkalte "expressions" i spillet, som man kan bruke på folk flest (mer eller mindre uviktige biroller) for å interagere med dem og påvirke humøret deres og følelsene deres. Man kan f.eks. prompe for å få folk til å le, spille lutt for at de skal bli glade, komme med sjekkereplikker for at de skal forelske seg, eller vræle som en astmatisk bavian for å skremme dem. Hvis man greier å få noen til å forelske seg, er det bare å kjøpe en ring av rett kvalitet, og overrekke denne. Deretter må man kjøpe et hus og ta med ektefellen til senga, klikke på den og velge om man vil ha beskyttet etter ubeskyttet sex. Makan til bevisstgjøring! Dette tar forsåvidt en del tid og krefter vekk fra å renne rundt på landsbygda og sparke banditter i ansiktet, så jeg har foreløpig ikke holdt så mye på med denne sexinga. De gangene jeg prøvde meg på de "romantiske" delene av spillet ble jeg fort litt sliten av all orginga, og fant ut at det ikke var verd det. Det er lenge siden jeg var ute på kjøttmarkedet i det virkelige liv også, men jeg undres over om det er like vanskelig å få seg et ligg i virkeligheten som det er i det spillet. Ikke bare er det mye orging, men når man får dreisen på sjekkinga har man det med å affektere alle folk rundt en når man holder på, så plutselig kan man ikke vise seg på gatene uten å ha en skokk med siklende husmødre rennende i hælene på seg etter to skritt. Jeg sier husmødre, men beilerne kan være av hvilket kjønn som helst. Albion er tilsynelatende fullt av biseksuelle gærninger. Men gifte seg skal de!
Ellers er det en del morsomme bielementer i spillet, som at man kan endre utseende og bli tjukk eller tynn avhengig av hva man spiser, og i tillegg til å endre moral ut fra valgene man tar, kan man velge å spise moralsk eller umoralsk mat. Selleri er f.eks. slankende, tofu er moralsk, ost er skittent, øl er fetende, pai er enda mer fetende, epler er foredlende, og grillkylling er ondskapsfullt. For å bli medlem av det slemme tempelet må man f.eks. spise fem grillkyllinger. Jeg er litt usikker, men jeg tror man kan oppnå samme mengde ondhets-poeng av å skyte en bonde etter å ha brutt seg inn i huset hans. Dessuten blir man korrumpert i sjelen av å sette opp husleia, selv om man først skulle sette den ned til et fullstendig urimelig hippie-nivå og deretter skulle ønske å sette den opp igjen til gjenomsnittlige summer. Horn og hale hører med når man er en så urimelig husvert. Hadde forholdene vært slik i dagens Norge ville Trondheim by vært full av slipskledde minotaurer. Then again, hadde Trondheim vært som Albion, hadde det holdt å prompe nasjonalsangen for å bli overøst av gaver fra tilfeldige forbipasserende.
Det eneste som irriterer meg nevneverdig med spillet er Xboxens generelle tendens til å la B-knappen fylle cancel-funksjonen. Det funker ikke alltid slik i Fable 2. Man canceler fortsatt menyer med B, men ikke andre ting. Derimot bruker man B-knappen til å kaste trylleformularer med. Dermed har jeg flere ganger i vanvare fyrt av en eller annen trolldom som har skremt vannet av lokalbefolkningen, mant frem spøkelser i nærheten av små barn... you catch the drift. Ellers irriterer jeg meg tidvis grønn over at birollene ikke ser ut til å kunne holde kjeft i fem jævla minutter. Hver eneste en av dem lirer av seg smalltalk uavbrutt, og hvis du først har klart å smiske til deg en viss fanklubb, kan du banne på at de maser om forlovelsesringer mens de står og henger rundt deg som et annet fotballag. "Build your own entourage," reklamerer spillet med, men faen tute, entourager er slitsomme saker for en enkel landsens pike som bare brenner for å stikke monstre i nyrene og få bikkja si til å snuse opp godis som man så kan grave opp av bakken. Må det absolutt være så jævlig komplisert?
Spillet anbefales likevel for den typen spillere som liker å utforske spillverdener i all evighet, samle XP og gull, bytte klær, kjøpe eiendommer, og generelt bare loke rundt. Man kan jo også rett og slett bare følge hovedplottet - man trenger jo slett ikke å gjøre alt det andre om man strengt tatt ikke vil. Spillet har også gjenspillspotensiale, fordi man ikke kan gjøre alt første gangen - spillets karakter vil jo endre seg etter hva slags moralitet man ønsker å spille med, og hvilke oppdrag man ønsker å utføre. Jeg synes kanskje spillskaperne har gjort det litt for enkelt å bli ond og feit, dog. Når man løper så mye rundt på eng og sti og skyter skurker som levebrød, bør man strengt tatt ikke bli til Knut Borge bare av å spise en blåbærpai som bikkja gravde opp bak låven. Men pytt sann.
Det er jo nesten sånn i det virkelige liv også. Før man vet ordet av det er man feit og middelaldrende, og har en ektemann som sitter i en husvogn og kjeder seg mens kona er avgårde og puler pirater. C'est la vie.
Som i alle slike spill er det en viss jernbanefeeling over plottet, komplett med en lysende, blinkende, glitrende sti man kan følge hvis man ikke selv vet hvilken retning man skal gå i. Stien viser vei avhengig av hvilket oppdrag man har satt som høyeste prioritet for øyeblikket. Hovedhistorien er måtelig spennende, og veldig typisk fantasy. Du er en stor helt, skjebnen din er viktig, og bla bla bla. Selvsagt har du en mentor som kan gjøre massevis av mektige ting, unntatt de tingene som du må gjøre, uten annen grunn enn at du er helten. Alle viktige biroller kommer med fantastisk erkebritisk voice-casting fra bl.a. Stephen Fry, og kongedømmet Albion (som spillet foregår i) er jo mer eller mindre et lite fantasy-Storbritannia fra den tiden man ikke vasket seg så ofte under armene (eller i skrittet... ugh).
Apropos skrittet, så kan man jo også pule i spillet, og avhengig av hvem man prøver å sjarmere underskjørtene av, så må man først gifte seg. Det finnes en rekke såkalte "expressions" i spillet, som man kan bruke på folk flest (mer eller mindre uviktige biroller) for å interagere med dem og påvirke humøret deres og følelsene deres. Man kan f.eks. prompe for å få folk til å le, spille lutt for at de skal bli glade, komme med sjekkereplikker for at de skal forelske seg, eller vræle som en astmatisk bavian for å skremme dem. Hvis man greier å få noen til å forelske seg, er det bare å kjøpe en ring av rett kvalitet, og overrekke denne. Deretter må man kjøpe et hus og ta med ektefellen til senga, klikke på den og velge om man vil ha beskyttet etter ubeskyttet sex. Makan til bevisstgjøring! Dette tar forsåvidt en del tid og krefter vekk fra å renne rundt på landsbygda og sparke banditter i ansiktet, så jeg har foreløpig ikke holdt så mye på med denne sexinga. De gangene jeg prøvde meg på de "romantiske" delene av spillet ble jeg fort litt sliten av all orginga, og fant ut at det ikke var verd det. Det er lenge siden jeg var ute på kjøttmarkedet i det virkelige liv også, men jeg undres over om det er like vanskelig å få seg et ligg i virkeligheten som det er i det spillet. Ikke bare er det mye orging, men når man får dreisen på sjekkinga har man det med å affektere alle folk rundt en når man holder på, så plutselig kan man ikke vise seg på gatene uten å ha en skokk med siklende husmødre rennende i hælene på seg etter to skritt. Jeg sier husmødre, men beilerne kan være av hvilket kjønn som helst. Albion er tilsynelatende fullt av biseksuelle gærninger. Men gifte seg skal de!
Ellers er det en del morsomme bielementer i spillet, som at man kan endre utseende og bli tjukk eller tynn avhengig av hva man spiser, og i tillegg til å endre moral ut fra valgene man tar, kan man velge å spise moralsk eller umoralsk mat. Selleri er f.eks. slankende, tofu er moralsk, ost er skittent, øl er fetende, pai er enda mer fetende, epler er foredlende, og grillkylling er ondskapsfullt. For å bli medlem av det slemme tempelet må man f.eks. spise fem grillkyllinger. Jeg er litt usikker, men jeg tror man kan oppnå samme mengde ondhets-poeng av å skyte en bonde etter å ha brutt seg inn i huset hans. Dessuten blir man korrumpert i sjelen av å sette opp husleia, selv om man først skulle sette den ned til et fullstendig urimelig hippie-nivå og deretter skulle ønske å sette den opp igjen til gjenomsnittlige summer. Horn og hale hører med når man er en så urimelig husvert. Hadde forholdene vært slik i dagens Norge ville Trondheim by vært full av slipskledde minotaurer. Then again, hadde Trondheim vært som Albion, hadde det holdt å prompe nasjonalsangen for å bli overøst av gaver fra tilfeldige forbipasserende.
Det eneste som irriterer meg nevneverdig med spillet er Xboxens generelle tendens til å la B-knappen fylle cancel-funksjonen. Det funker ikke alltid slik i Fable 2. Man canceler fortsatt menyer med B, men ikke andre ting. Derimot bruker man B-knappen til å kaste trylleformularer med. Dermed har jeg flere ganger i vanvare fyrt av en eller annen trolldom som har skremt vannet av lokalbefolkningen, mant frem spøkelser i nærheten av små barn... you catch the drift. Ellers irriterer jeg meg tidvis grønn over at birollene ikke ser ut til å kunne holde kjeft i fem jævla minutter. Hver eneste en av dem lirer av seg smalltalk uavbrutt, og hvis du først har klart å smiske til deg en viss fanklubb, kan du banne på at de maser om forlovelsesringer mens de står og henger rundt deg som et annet fotballag. "Build your own entourage," reklamerer spillet med, men faen tute, entourager er slitsomme saker for en enkel landsens pike som bare brenner for å stikke monstre i nyrene og få bikkja si til å snuse opp godis som man så kan grave opp av bakken. Må det absolutt være så jævlig komplisert?
Spillet anbefales likevel for den typen spillere som liker å utforske spillverdener i all evighet, samle XP og gull, bytte klær, kjøpe eiendommer, og generelt bare loke rundt. Man kan jo også rett og slett bare følge hovedplottet - man trenger jo slett ikke å gjøre alt det andre om man strengt tatt ikke vil. Spillet har også gjenspillspotensiale, fordi man ikke kan gjøre alt første gangen - spillets karakter vil jo endre seg etter hva slags moralitet man ønsker å spille med, og hvilke oppdrag man ønsker å utføre. Jeg synes kanskje spillskaperne har gjort det litt for enkelt å bli ond og feit, dog. Når man løper så mye rundt på eng og sti og skyter skurker som levebrød, bør man strengt tatt ikke bli til Knut Borge bare av å spise en blåbærpai som bikkja gravde opp bak låven. Men pytt sann.
Det er jo nesten sånn i det virkelige liv også. Før man vet ordet av det er man feit og middelaldrende, og har en ektemann som sitter i en husvogn og kjeder seg mens kona er avgårde og puler pirater. C'est la vie.
tirsdag 11. november 2008
Et blogginnlegg hvori jeg erklærer min gryende galskap
Det sies at dersom man fremdeles er så tilstede at man greier å stille seg selv det ærlige spørsmålet "Holder jeg på å bli gal?" så er dette bevis nok for at man ikke er det. Det samme gjelder forøvrig diverse andre varianter av nettopp denne spørsmålsstillingen. Jeg har i det siste begynt å lure på om denne teorien holder vann.
Jeg tror nemlig at jeg er i ferd med å bli kaklende gal.
Grunnen?
Vel, jeg har denne ... tja. La oss kalle det gaven. Jeg har denne gaven. Den lar meg se personer som ikke eksisterer. Det vil si, ikke en Sixth-Sense-I-see-dead-people-greie, men en greie hvor jeg ser folk som ikke har vært levende, ikke spøkelser, men rett og slett personer som ikke finnes. Det vil ikke si (for ikke å uroe noen unødig) at jeg ser dem fysisk manifestert mens de beveger seg rundt i virkeligheten, det vil bare si at jeg ser dem for meg. Jeg analyserer dem og deres følelsesliv. Noen ganger er de veldig like meg, noen ganger ikke. De fleste ligner litt, men man søker jo også fellestrekk med de virkelige menneskene man omgås, så jeg ser ikke på det som noe spesielt. Noen ganger lever disse personene sine egne liv. De vil bestemme. De har egen vilje. Noen ganger tar de bolig i tankene mine og fordriver andre ting - ting som kanskje er viktigere i denne virkeligheten.
Man forstår at jeg føler meg litt sprø?
Nå skal det sies at fantasien min alltid har vært litt vill. Eller velutviklet, for å sette det i et bedre lys. Jeg har alltid skrevet fiksjon, og dette, kombinert med at jeg spiller en del rollespill, gjør at det finnes en hel mengde oppkonstruerte fiksjonelle personer omkring meg som krever oppmerksomhet og analyse. Og alt er gjørbart i ord, skriftlig eller muntlig. Ordet er mektig, og jeg har det som regel i min hule hånd. Med ordet kan jeg skape verdener og personer. Ordet er i seg selv guddommelig på den måten. Og jeg, som kontrollerer det, kan kanskje sammenlignes med en guddom?
Kanskje det er det at jeg sammenligner meg selv med gud, som gjør meg sprø?
Jeg tror nemlig at jeg er i ferd med å bli kaklende gal.
Grunnen?
Vel, jeg har denne ... tja. La oss kalle det gaven. Jeg har denne gaven. Den lar meg se personer som ikke eksisterer. Det vil si, ikke en Sixth-Sense-I-see-dead-people-greie, men en greie hvor jeg ser folk som ikke har vært levende, ikke spøkelser, men rett og slett personer som ikke finnes. Det vil ikke si (for ikke å uroe noen unødig) at jeg ser dem fysisk manifestert mens de beveger seg rundt i virkeligheten, det vil bare si at jeg ser dem for meg. Jeg analyserer dem og deres følelsesliv. Noen ganger er de veldig like meg, noen ganger ikke. De fleste ligner litt, men man søker jo også fellestrekk med de virkelige menneskene man omgås, så jeg ser ikke på det som noe spesielt. Noen ganger lever disse personene sine egne liv. De vil bestemme. De har egen vilje. Noen ganger tar de bolig i tankene mine og fordriver andre ting - ting som kanskje er viktigere i denne virkeligheten.
Man forstår at jeg føler meg litt sprø?
Nå skal det sies at fantasien min alltid har vært litt vill. Eller velutviklet, for å sette det i et bedre lys. Jeg har alltid skrevet fiksjon, og dette, kombinert med at jeg spiller en del rollespill, gjør at det finnes en hel mengde oppkonstruerte fiksjonelle personer omkring meg som krever oppmerksomhet og analyse. Og alt er gjørbart i ord, skriftlig eller muntlig. Ordet er mektig, og jeg har det som regel i min hule hånd. Med ordet kan jeg skape verdener og personer. Ordet er i seg selv guddommelig på den måten. Og jeg, som kontrollerer det, kan kanskje sammenlignes med en guddom?
Kanskje det er det at jeg sammenligner meg selv med gud, som gjør meg sprø?
fredag 26. september 2008
Trønder
Det er ikke ofte jeg skammer meg over å være trønder. Jeg kaller meg til og med trønder til tross for at jeg er født i Nordmøre og trådte mine barnesko bl.a. i Nordland. Men noen ganger, f.eks. når DDE ligger på hitlistene og alle andre i landet tror at Trøndelag handler om bart og tresko, da hender det jeg skammer meg litt. Ellers er det ofte motsatt. Når jeg er i Oslo og folk der ikke skjønner hva jeg sier og lurer på om vi har bensinstasjon i Trondheim, da hender det jeg i stedet blir ekstra stolt av æ'ene mine og sjøh'ene mine. "Sjøh" er forøvrig en forkortelse for "skjønner du", og kan faktisk ikke brukes ukritisk i slutten av hver eneste setning, bare så dere vet det, øst-/vest-/nord-/sørlendinger-som-ønsker-å-parodiere-trøndere.
Anyway.
I dag skammet jeg meg litt over å være trønder. Som mange sikkert vet, er sjokoladeprodusenten Nidar av trøndersk opphav. I dag, 26. september, en god uke før høstferien, lanserer Nidar et "begrenset utvalg" julemarsipan i kiosker og butikker. Ja, du leste riktig. Jule. Marsipan. I. September. September, for chrissakes. Det har ikke vært høstferie enda, bladene har såvidt begynt å ta farge og tumle ned fra trærne, det er fluesopp i skogkanten og blåbær på busk, og nå også, altså, jul i godterihyllene på Rema. Dæven døtte sykkelstøtte.
Jeg har vanskelig for å finne ut hvorfor dette provoserer meg. Jeg er ikke en veldig julete person. Kanskje det er nettopp derfor at jeg finner flirende nisser på godteriet mitt såpass formastelig, så tidlig på året. Hvem vet. Er det noe jeg kan spare meg for, så er det flirende nisser.
Det var bare det. Peace out, y'all.
Anyway.
I dag skammet jeg meg litt over å være trønder. Som mange sikkert vet, er sjokoladeprodusenten Nidar av trøndersk opphav. I dag, 26. september, en god uke før høstferien, lanserer Nidar et "begrenset utvalg" julemarsipan i kiosker og butikker. Ja, du leste riktig. Jule. Marsipan. I. September. September, for chrissakes. Det har ikke vært høstferie enda, bladene har såvidt begynt å ta farge og tumle ned fra trærne, det er fluesopp i skogkanten og blåbær på busk, og nå også, altså, jul i godterihyllene på Rema. Dæven døtte sykkelstøtte.
Jeg har vanskelig for å finne ut hvorfor dette provoserer meg. Jeg er ikke en veldig julete person. Kanskje det er nettopp derfor at jeg finner flirende nisser på godteriet mitt såpass formastelig, så tidlig på året. Hvem vet. Er det noe jeg kan spare meg for, så er det flirende nisser.
Det var bare det. Peace out, y'all.
torsdag 31. juli 2008
Feh
Jeg er ikke i perlehumør. Jeg er i det hele tatt i litt råttent humør, faktisk. Til tross for at jeg har fått kjøpt billig, billig bomullsstoff til laiv-kostymet mitt og faktisk får det sydd i stedet for å måtte bale med nål og tråd på egen labb. Det kan ha noe å gjøre med at jeg sto opp litt før tolv og ikke spiste frokost før etter tre. Det kan ha noe å gjøre med varmen, for det er sykt varmt fremdeles. Det kan ha noe å gjøre med at jeg har utrolig lite penger, og at jeg mistet/ble frastjålet 100 av dem i løpet av dagen mens jeg gikk rundt i sentrum for å se etter solbriller og på Hysterisk Marked for å se etter laivkompatible gjenstander. Det kan ha noe å gjøre med at jeg krangler mye med kjæresten for tiden, bare om småting, alltid om småting, konstant, og det er dårlig stemning, og rotete, og varmt, og kanskje PC'en min ikke kan berges, den med alle skriveriene mine lagret på, romanprosjekter og bilder og tegninger og jeg vet ikke hva. Og jeg brant nesten maten da jeg fikk i oppdrag å lage middag. Jeg er sur og grinete og litt trist.
Fjerde dag i Paris: Turen gikk til Notre Dame, hvor vi ikke gadd å gå opp i tårnene, men holdt oss på bakkenivå og kikket i skattkammeret på den runde dingsen der visstnok Jesu tornekrone skal være lagret inni. En hurv med monstranser inneholdt bein og tenner og til og med en diger lårknokkel av diverse helgener. Noe klær skulle liksom være kjortelen til en eller annen hellig person.
Etter Notre Dame møtte vi to kompiser som skulle "overta" kjæresten for meg da jeg skulle reise dagen etter. Vi hadde spekulert en stund på om noen av dem kunne fransk, og det viste seg at det kunne de ikke, nei. Kjæresten min, som såvidt sto i tysk på videregående og aldri før hadde satt sine bein i fransk, måtte da trå til som språkekspert etter at jeg hadde reist. Etter at vi hadde spist sammen med kompisene dro de videre til hotellet, og vi ruslet oppover mot jøde/homse/shoppingstrøket som jeg ikke husker navnet på. Der var det massevis av koselige og fancy små sjapper som vi stort sett gikk forbi - enten fordi de var stengt, eller fordi det var kø. Vi stakk innom en sykt avansert sjokoladebutikk hvor alt kostet skjorta, og deretter gikk vi på en isbar og kjøpte vannmelonsorbet (fantastisk!).
Kvelden gikk med på å lokalisere Le Grand Café, og bestille treretters middag. Le Grand Café kan mildt sagt anbefales. Døgnåpen, GOD service, bra mat, og skjønne lokaler. Art Deco hele veien, kelnere i dress og tversover som snakker engelsk, og man blir gitt god tid på å bestemme seg for retter og desserter. Treretters-ordningen vi bestilte var faktisk heller ikke særlig dyr.
Da vi skulle bestille biff som hovedrett, fikk vi også brukt det franske uttrykket "à point" som betyr "ved punktet" og anerkjennes som den beste måten å steke en biff på. Ikke for blodig, ikke for stekt, men altså "ved punktet". Kelneren ble så glad da vi brukte det uttrykket at han smilte hjertelig. Melonsuppe til forrett var forøvrig fantastisk; ikke så tjukk at den mettet for mye, frisk og kjølende, og ikke så søt slik at den kjentes som en dessert. Jeg ble litt skuffet over at deres crème brûlée var laget med bourbon, og valgte en mangomousse til dessert som ble litt for søt og klebrig. Hadde det vært mer av den hadde jeg sannsynligvis latt den være, men det var en liten porsjon, og da rakk det ikke å bli kvalmt. Jeg ble litt overrasket over at biffen med peppersaus ble servert med pommes frites, men det hadde jo tidligere vist seg at absolutt alt i Paris blir servert med pommes frites, nær sagt til og med iskremen, men det er kanskje en liten overdrivelse. Uansett har jeg fått nok av pommes frites for de neste månedene. Det kuleste på Le Grand Café var da jeg sa til kjæresten at jeg lurte på om vi kanskje skulle bestille mer vann, da en kelner passerte bordet vårt og offhandedly satte fra seg en vannkaraffel uten å se på oss og uten at han på forhånd og bare sekunder tidligere hadde kunnet forstå hva vi snakket om. Magisk!
Drosjeturen hjem var forsåvidt ikke fullt så magisk, siden sjåføren ikke snakket engelsk og tok feil av adressen til hotellet (på hotellets visittkort) slik at turen kostet oss 10 euro ekstra. I tillegg holdt jeg på å tisse meg ut etter at vi hadde begynt å kjøre fra den gale adressen, slik at da vi endelig kom til hotellet kunne jeg knapt gå uten å være redd for å springe lekk i bokstavelig forstand. Dette konkluderte aftenen. Mer i neste post.
Det er for mange misforståelser i verden.
Fjerde dag i Paris: Turen gikk til Notre Dame, hvor vi ikke gadd å gå opp i tårnene, men holdt oss på bakkenivå og kikket i skattkammeret på den runde dingsen der visstnok Jesu tornekrone skal være lagret inni. En hurv med monstranser inneholdt bein og tenner og til og med en diger lårknokkel av diverse helgener. Noe klær skulle liksom være kjortelen til en eller annen hellig person.
Etter Notre Dame møtte vi to kompiser som skulle "overta" kjæresten for meg da jeg skulle reise dagen etter. Vi hadde spekulert en stund på om noen av dem kunne fransk, og det viste seg at det kunne de ikke, nei. Kjæresten min, som såvidt sto i tysk på videregående og aldri før hadde satt sine bein i fransk, måtte da trå til som språkekspert etter at jeg hadde reist. Etter at vi hadde spist sammen med kompisene dro de videre til hotellet, og vi ruslet oppover mot jøde/homse/shoppingstrøket som jeg ikke husker navnet på. Der var det massevis av koselige og fancy små sjapper som vi stort sett gikk forbi - enten fordi de var stengt, eller fordi det var kø. Vi stakk innom en sykt avansert sjokoladebutikk hvor alt kostet skjorta, og deretter gikk vi på en isbar og kjøpte vannmelonsorbet (fantastisk!).
Kvelden gikk med på å lokalisere Le Grand Café, og bestille treretters middag. Le Grand Café kan mildt sagt anbefales. Døgnåpen, GOD service, bra mat, og skjønne lokaler. Art Deco hele veien, kelnere i dress og tversover som snakker engelsk, og man blir gitt god tid på å bestemme seg for retter og desserter. Treretters-ordningen vi bestilte var faktisk heller ikke særlig dyr.
Da vi skulle bestille biff som hovedrett, fikk vi også brukt det franske uttrykket "à point" som betyr "ved punktet" og anerkjennes som den beste måten å steke en biff på. Ikke for blodig, ikke for stekt, men altså "ved punktet". Kelneren ble så glad da vi brukte det uttrykket at han smilte hjertelig. Melonsuppe til forrett var forøvrig fantastisk; ikke så tjukk at den mettet for mye, frisk og kjølende, og ikke så søt slik at den kjentes som en dessert. Jeg ble litt skuffet over at deres crème brûlée var laget med bourbon, og valgte en mangomousse til dessert som ble litt for søt og klebrig. Hadde det vært mer av den hadde jeg sannsynligvis latt den være, men det var en liten porsjon, og da rakk det ikke å bli kvalmt. Jeg ble litt overrasket over at biffen med peppersaus ble servert med pommes frites, men det hadde jo tidligere vist seg at absolutt alt i Paris blir servert med pommes frites, nær sagt til og med iskremen, men det er kanskje en liten overdrivelse. Uansett har jeg fått nok av pommes frites for de neste månedene. Det kuleste på Le Grand Café var da jeg sa til kjæresten at jeg lurte på om vi kanskje skulle bestille mer vann, da en kelner passerte bordet vårt og offhandedly satte fra seg en vannkaraffel uten å se på oss og uten at han på forhånd og bare sekunder tidligere hadde kunnet forstå hva vi snakket om. Magisk!
Drosjeturen hjem var forsåvidt ikke fullt så magisk, siden sjåføren ikke snakket engelsk og tok feil av adressen til hotellet (på hotellets visittkort) slik at turen kostet oss 10 euro ekstra. I tillegg holdt jeg på å tisse meg ut etter at vi hadde begynt å kjøre fra den gale adressen, slik at da vi endelig kom til hotellet kunne jeg knapt gå uten å være redd for å springe lekk i bokstavelig forstand. Dette konkluderte aftenen. Mer i neste post.
Det er for mange misforståelser i verden.
søndag 27. juli 2008
Daytripper
...eller "four-day tripper", hvis det er noe som heter det.
Onsdag 23. juli klokken halv ni gikk toget fra Trondheim. Dette var første steg på en reise som skulle ta meg til Paris, kjærlighetens by, en by jeg hittil aldri hadde vært i, i et land jeg hittil aldri hadde vært i. Spennende. Det er mer enn man kan si om togturen, dog. Rent bortsett fra at det var over tredve helsvette grader i toget og at vognen vår ikke hadde mulighet til å åpne vinduene, slik at jeg på et tidspunkt trodde jeg kanskje skulle forgå og legge på røret av mangel på oksygen, var det en forferdelig uspennende tur. Det eneste jeg kan si var at jeg la merke til en eldre kar som ikke akkurat brukte innestemmen der han satt og pratet med seg selv og tidvis i telefonen. De han ringte til var muligens ikke så hyppe på å snakke med ham, for det tok særdeles kort tid fra han slo et nytt nummer og til han ble nødt til å si "ja, hadet, ja!" Ellers kan jeg nevne at jeg passerte en annen vogn på leting etter et fungerende toalett, da jeg passerte en haug med fransktalende mennesker som drev og åt salat ut av en enorm kasserolle! På toget! De var kanskje femogtyve stykker, alle med papptallerkener og plastbestikk. Noen vet å ordne seg med niste... selv hadde vi et helt oppskåret brød med oss, og en tube rekeost som - i varmen - gjorde at jeg fryktet litt for helsen hver gang jeg tok en skive.
Flyturen var enda mindre spennende enn togturen, men da vi først landet på Orly, begynte stresset. Ukjent med byen og dens metronett skulle vi komme oss til et område jeg ikke en gang tør å prøve å stave uten skriftlig referanse. Overraskende mange snakket engelsk og var veldig hjelpsomme, men ikke mange nok. Vi kjøpte togbilletter i stedet for bussbilletter inn til byen fordi et stort skilt som annonserte "Kjøp bussbilletter her!" pekte mot en automat hvor man ikke fikk kjøpt annet enn togbilletter, merkelig nok. På toget fant vi fort ut at vi måtte bytte til metroen, hvor vi sporenstreks mistet retningssansen og måtte ha hjelp igjen. Hotellet lå et stykke utenfor sentrum, og da vi endelig fant det, tre timer etter at vi hadde gått av flyet, fikk vi høre at de ikke hadde mat på hotellet slik vi trodde, men at vi måtte ut og kjøpe noe. Greit nok. Alle butikker var også stengt, siden det var så sent på kvelden. Greit nok. Vi tråklet oss vei gjennom nabolaget, og fant en pizzarestaurant der den lokale utgaven av Tony Soprano satt med hele familien og breiet seg. Pizzaen jeg bestilte blindt fordi jeg ikke kunne språket var toppet med en enorm klædd creme fraiche og noen små pølsebiter som smakte selvdød geit. Dette var riktignok den eneste virkelig ekle matopplevelsen jeg hadde i byen der mat liksom står i høysetet (kun overkjørt av l'amour).
Da vi ramlet i seng i totiden etter å ha funnet en kiosk som solgte brus og kjeks, var det blitt konklusjonen på min første dag i Paris. Førsteinntrykket var svett, luktet søppel og smakte geit, men things got better. Nå som jeg er hjemme igjen og har nett kommer jeg til å oppdatere "reisedagboken" min i løpet av de neste dagene.
Bon nuit. Bon nuit to you all.
Onsdag 23. juli klokken halv ni gikk toget fra Trondheim. Dette var første steg på en reise som skulle ta meg til Paris, kjærlighetens by, en by jeg hittil aldri hadde vært i, i et land jeg hittil aldri hadde vært i. Spennende. Det er mer enn man kan si om togturen, dog. Rent bortsett fra at det var over tredve helsvette grader i toget og at vognen vår ikke hadde mulighet til å åpne vinduene, slik at jeg på et tidspunkt trodde jeg kanskje skulle forgå og legge på røret av mangel på oksygen, var det en forferdelig uspennende tur. Det eneste jeg kan si var at jeg la merke til en eldre kar som ikke akkurat brukte innestemmen der han satt og pratet med seg selv og tidvis i telefonen. De han ringte til var muligens ikke så hyppe på å snakke med ham, for det tok særdeles kort tid fra han slo et nytt nummer og til han ble nødt til å si "ja, hadet, ja!" Ellers kan jeg nevne at jeg passerte en annen vogn på leting etter et fungerende toalett, da jeg passerte en haug med fransktalende mennesker som drev og åt salat ut av en enorm kasserolle! På toget! De var kanskje femogtyve stykker, alle med papptallerkener og plastbestikk. Noen vet å ordne seg med niste... selv hadde vi et helt oppskåret brød med oss, og en tube rekeost som - i varmen - gjorde at jeg fryktet litt for helsen hver gang jeg tok en skive.
Flyturen var enda mindre spennende enn togturen, men da vi først landet på Orly, begynte stresset. Ukjent med byen og dens metronett skulle vi komme oss til et område jeg ikke en gang tør å prøve å stave uten skriftlig referanse. Overraskende mange snakket engelsk og var veldig hjelpsomme, men ikke mange nok. Vi kjøpte togbilletter i stedet for bussbilletter inn til byen fordi et stort skilt som annonserte "Kjøp bussbilletter her!" pekte mot en automat hvor man ikke fikk kjøpt annet enn togbilletter, merkelig nok. På toget fant vi fort ut at vi måtte bytte til metroen, hvor vi sporenstreks mistet retningssansen og måtte ha hjelp igjen. Hotellet lå et stykke utenfor sentrum, og da vi endelig fant det, tre timer etter at vi hadde gått av flyet, fikk vi høre at de ikke hadde mat på hotellet slik vi trodde, men at vi måtte ut og kjøpe noe. Greit nok. Alle butikker var også stengt, siden det var så sent på kvelden. Greit nok. Vi tråklet oss vei gjennom nabolaget, og fant en pizzarestaurant der den lokale utgaven av Tony Soprano satt med hele familien og breiet seg. Pizzaen jeg bestilte blindt fordi jeg ikke kunne språket var toppet med en enorm klædd creme fraiche og noen små pølsebiter som smakte selvdød geit. Dette var riktignok den eneste virkelig ekle matopplevelsen jeg hadde i byen der mat liksom står i høysetet (kun overkjørt av l'amour).
Da vi ramlet i seng i totiden etter å ha funnet en kiosk som solgte brus og kjeks, var det blitt konklusjonen på min første dag i Paris. Førsteinntrykket var svett, luktet søppel og smakte geit, men things got better. Nå som jeg er hjemme igjen og har nett kommer jeg til å oppdatere "reisedagboken" min i løpet av de neste dagene.
Bon nuit. Bon nuit to you all.
fredag 4. juli 2008
Belest eller ikke belest?
Ok, dobbelposting. Jeg pleier ikke å gjøre det, men dette ble for mye for meg. (Følgende greier er rappa fra Jens blogg "The Fellowship of the Jen", link på siden et sted.)
The Big Read mener at en gjennomsnittlig voksenperson kun har lest seks av bøkene på deres "top 100 books list" som står nedenfor. Reglene er at man skal se på listen, utheve titlene man har lest, sette i kursiv de man vil lese, og understreke de man virkelig elsket. (Jeg finner ikke knappen for å skru på understreking, så jeg vil rett og slett farge skriften rød på de titlene jeg elsker.) Deretter skal man poste listen i bloggen sin slik at man kan stå som skinnende eksempel/skam og skjensel for omverdenen. Her er altså min utgave av The Big Reads liste:
1 Pride and Prejudice - Jane Austen
2 The Lord of the Rings - JRR Tolkien
3 Jane Eyre - Charlotte Bronte
4 Harry Potter series - JK Rowling
5 To Kill a Mockingbird - Harper Lee
6 The Bible (Til tross for at jeg er oppdratt i et ateistisk hjem, har Bibelen aldri sluttet å fascinere meg - en fantastisk eventyrbok.)
7 Wuthering Heights - Emily Bronte
8 Nineteen Eighty Four - George Orwell
9 His Dark Materials - Philip Pullman (Jeg har bare fått lest den første boken enda, men jeg har store forhåpninger til resten.)
10 Great Expectations - Charles Dickens
11 Little Women - Louisa M Alcott
12 Tess of the D'Urbervilles - Thomas Hardy
13 Catch 22 - Joseph Heller
14 Complete Works of Shakespeare (Vanskelig å si at jeg har lest ALT, men jeg vil gjerne.)
15 Rebecca - Daphne Du Maurier
16 The Hobbit - JRR Tolkien
17 Birdsong - Sebastian Faulks
18 Catcher in the Rye - JD Salinger
19 The Time Traveller's Wife - Audrey Niffenegger
20 Middlemarch - George Eliot
21 Gone With The Wind - Margaret Mitchell
22 The Great Gatsby - F Scott Fitzgerald
23 Bleak House - Charles Dickens
24 War and Peace - Leo Tolstoy
25 The Hitch Hiker's Guide to the Galaxy - Douglas Adams
26 Brideshead Revisited - Evelyn Waugh
27 Crime and Punishment - Fyodor Dostoyevsky
28 Grapes of Wrath - John Steinbeck
29 Alice in Wonderland - Lewis Carroll
30 The Wind in the Willows - Kenneth Grahame
31 Anna Karenina - Leo Tolstoy
32 David Copperfield - Charles Dickens
33 Chronicles of Narnia - CS Lewis
34 Emma - Jane Austen
35 Persuasion - Jane Austen
36 The Lion, The Witch and The Wardrobe - C.S. Lewis
37 The Kite Runner - Khaled Hosseini
38 Captain Corelli's Mandolin - Louis De Bernieres
39 Memoirs of a Geisha - Arthur Golden
40 Winnie the Pooh - AA Milne
41 Animal Farm - George Orwell
42 The Da Vinci Code - Dan Brown (Ja, ja - skyt meg. Jeg likte den, og angrer ikke et sekund.)
43 One Hundred Years of Solitude - Gabriel Garcia Marquez
44 A Prayer for Owen Meaney - John Irving
45 The Woman in White - Wilkie Collins
46 Anne of Green Gables - LM Montgomery
47 Far From The Madding Crowd - Thomas Hardy
48 The Handmaid's Tale - Margaret Atwood
49 Lord of the Flies - William Golding
50 Atonement - Ian McEwan
51 Life of Pi - Yann Martel
52 Dune - Frank Herbert
53 Cold Comfort Farm - Stella Gibbons
54 Sense and Sensibility - Jane Austen
55 A Suitable Boy - Vikram Seth
56 The Shadow of the Wind - Carlos Ruiz Zafon
57 A Tale Of Two Cities - Charles Dickens
58 Brave New World - Aldous Huxley
59 The Curious Incident of the Dog in the Night-time - Mark Haddon (Fantastisk. Enhver lærer bør lese denne, i alle fall dersom man skal drive spes.ped.)
60 Love In The Time Of Cholera - Gabriel Garcia Marquez
61 Of Mice and Men - John Steinbeck (Denne var et tvangsprosjekt fra norsk- OG engelsklærerne mine på videregående.)
62 Lolita - Vladimir Nabokov
63 The Secret History - Donna Tartt
64 The Lovely Bones - Alice Sebold
65 Count of Monte Cristo - Alexandre Dumas
66 On The Road - Jack Kerouac (Denne har jeg begynt på utallige ganger, men aldri fått lest langt i. Jeg skjemmes.)
67 Jude the Obscure - Thomas Hardy
68 Bridget Jones' Diary - Helen Fielding
69 Midnight's Children - Salman Rushdie
70 Moby Dick - Herman Melville
71 Oliver Twist - Charles Dickens
72 Dracula - Bram Stoker
73 The Secret Garden - Frances Hodgson Burnett (Herregud, for en suppedas.)
74 Notes From A Small Island - Bill Bryson (Bra, men ikke på langt nær så bra som Notes from a Big Country.)
75 Ulysses - James Joyce
76 The Bell Jar - Sylvia Plath
77 Swallows and Amazons - Arthur Ransome
78 Germinal - Emile Zola
79 Vanity Fair - William Makepeace Thackeray
80 Possession - AS Byatt
81 A Christmas Carol - Charles Dickens (Denne har jeg fåt med meg i så mange varianter at jeg vil regne den som lest.)
82 Cloud Atlas - David Mitchell
83 The Color Purple - Alice Walker
84 The Remains of the Day - Kazuo Ishiguro
85 Madame Bovary - Gustave Flaubert
86 A Fine Balance - Rohinton Mistry
87 Charlotte's Web - EB White
88 The Five People You Meet In Heaven - Mitch Albom
89 Adventures of Sherlock Holmes - Sir Arthur Conan Doyle
90 The Faraway Tree Collection - Enid Blyton
91 Heart of Darkness - Joseph Conrad
92 The Little Prince - Antoine De Saint-Exupery
93 The Wasp Factory - Iain Banks
94 Watership Down - Richard Adams
95 A Confederacy of Dunces - John Kennedy Toole
96 A Town Like Alice - Nevil Shute
97 The Three Musketeers - Alexandre Dumas
98 Hamlet - William Shakespeare
99 Charlie and the Chocolate Factory - Roald Dahl
100 Les Miserables - Victor Hugo
Tjuefire bøker lest, altså. Dæven døtte sykkelstøtte.
Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg setter særlig lit til en slik liste som litterær kanon (der holdt jeg på å skrive litterær kanin, gitt). Jeg har jobbet med språkfag lenge, og vært interessert i bøker enda lenger, og jeg kan ikke si jeg noen gang har nytt å lese en "klassiker". Unntaket må være "Ringenes Herre", som uansett var tunglest - den var kun verd det på grunn av den detaljerte verdenen og det episke i handlingen. Listen ovenfor gjør også den tabben å nevne både "Chronicles of Narnia" og "Løven, Heksa og Klesskapet" som to forskjellige bøker, enda den ene er navnet på serien og den andre er bok nummer to i serien. Det samme skjer med Shakespeare, hvor "alt av Shakespeare" tilsynelatende ikke inkluderer "Hamlet". Nåja.
Det som skremmer meg mest er at man skal være nødt til å lese tre-fire bøker av Jane Austen for å ro i land de 100 "beste" bøkene. Jane Austen er dritkjedelig! Det er en grunn til at jeg ikke har uthevet noen av de titlene. Mange av bøkene på lista har jeg forsøkt meg på, men de fleste jeg har lagt fra meg har blitt lagt vekk av en grunn. Livet er for kort.
Det var min litterære utblåsning for natten. Sov godt!
The Big Read mener at en gjennomsnittlig voksenperson kun har lest seks av bøkene på deres "top 100 books list" som står nedenfor. Reglene er at man skal se på listen, utheve titlene man har lest, sette i kursiv de man vil lese, og understreke de man virkelig elsket. (Jeg finner ikke knappen for å skru på understreking, så jeg vil rett og slett farge skriften rød på de titlene jeg elsker.) Deretter skal man poste listen i bloggen sin slik at man kan stå som skinnende eksempel/skam og skjensel for omverdenen. Her er altså min utgave av The Big Reads liste:
1 Pride and Prejudice - Jane Austen
2 The Lord of the Rings - JRR Tolkien
3 Jane Eyre - Charlotte Bronte
4 Harry Potter series - JK Rowling
5 To Kill a Mockingbird - Harper Lee
6 The Bible (Til tross for at jeg er oppdratt i et ateistisk hjem, har Bibelen aldri sluttet å fascinere meg - en fantastisk eventyrbok.)
7 Wuthering Heights - Emily Bronte
8 Nineteen Eighty Four - George Orwell
9 His Dark Materials - Philip Pullman (Jeg har bare fått lest den første boken enda, men jeg har store forhåpninger til resten.)
10 Great Expectations - Charles Dickens
11 Little Women - Louisa M Alcott
12 Tess of the D'Urbervilles - Thomas Hardy
13 Catch 22 - Joseph Heller
14 Complete Works of Shakespeare (Vanskelig å si at jeg har lest ALT, men jeg vil gjerne.)
15 Rebecca - Daphne Du Maurier
16 The Hobbit - JRR Tolkien
17 Birdsong - Sebastian Faulks
18 Catcher in the Rye - JD Salinger
19 The Time Traveller's Wife - Audrey Niffenegger
20 Middlemarch - George Eliot
21 Gone With The Wind - Margaret Mitchell
22 The Great Gatsby - F Scott Fitzgerald
23 Bleak House - Charles Dickens
24 War and Peace - Leo Tolstoy
25 The Hitch Hiker's Guide to the Galaxy - Douglas Adams
26 Brideshead Revisited - Evelyn Waugh
27 Crime and Punishment - Fyodor Dostoyevsky
28 Grapes of Wrath - John Steinbeck
29 Alice in Wonderland - Lewis Carroll
30 The Wind in the Willows - Kenneth Grahame
31 Anna Karenina - Leo Tolstoy
32 David Copperfield - Charles Dickens
33 Chronicles of Narnia - CS Lewis
34 Emma - Jane Austen
35 Persuasion - Jane Austen
36 The Lion, The Witch and The Wardrobe - C.S. Lewis
37 The Kite Runner - Khaled Hosseini
38 Captain Corelli's Mandolin - Louis De Bernieres
39 Memoirs of a Geisha - Arthur Golden
40 Winnie the Pooh - AA Milne
41 Animal Farm - George Orwell
42 The Da Vinci Code - Dan Brown (Ja, ja - skyt meg. Jeg likte den, og angrer ikke et sekund.)
43 One Hundred Years of Solitude - Gabriel Garcia Marquez
44 A Prayer for Owen Meaney - John Irving
45 The Woman in White - Wilkie Collins
46 Anne of Green Gables - LM Montgomery
47 Far From The Madding Crowd - Thomas Hardy
48 The Handmaid's Tale - Margaret Atwood
49 Lord of the Flies - William Golding
50 Atonement - Ian McEwan
51 Life of Pi - Yann Martel
52 Dune - Frank Herbert
53 Cold Comfort Farm - Stella Gibbons
54 Sense and Sensibility - Jane Austen
55 A Suitable Boy - Vikram Seth
56 The Shadow of the Wind - Carlos Ruiz Zafon
57 A Tale Of Two Cities - Charles Dickens
58 Brave New World - Aldous Huxley
59 The Curious Incident of the Dog in the Night-time - Mark Haddon (Fantastisk. Enhver lærer bør lese denne, i alle fall dersom man skal drive spes.ped.)
60 Love In The Time Of Cholera - Gabriel Garcia Marquez
61 Of Mice and Men - John Steinbeck (Denne var et tvangsprosjekt fra norsk- OG engelsklærerne mine på videregående.)
62 Lolita - Vladimir Nabokov
63 The Secret History - Donna Tartt
64 The Lovely Bones - Alice Sebold
65 Count of Monte Cristo - Alexandre Dumas
66 On The Road - Jack Kerouac (Denne har jeg begynt på utallige ganger, men aldri fått lest langt i. Jeg skjemmes.)
67 Jude the Obscure - Thomas Hardy
68 Bridget Jones' Diary - Helen Fielding
69 Midnight's Children - Salman Rushdie
70 Moby Dick - Herman Melville
71 Oliver Twist - Charles Dickens
72 Dracula - Bram Stoker
73 The Secret Garden - Frances Hodgson Burnett (Herregud, for en suppedas.)
74 Notes From A Small Island - Bill Bryson (Bra, men ikke på langt nær så bra som Notes from a Big Country.)
75 Ulysses - James Joyce
76 The Bell Jar - Sylvia Plath
77 Swallows and Amazons - Arthur Ransome
78 Germinal - Emile Zola
79 Vanity Fair - William Makepeace Thackeray
80 Possession - AS Byatt
81 A Christmas Carol - Charles Dickens (Denne har jeg fåt med meg i så mange varianter at jeg vil regne den som lest.)
82 Cloud Atlas - David Mitchell
83 The Color Purple - Alice Walker
84 The Remains of the Day - Kazuo Ishiguro
85 Madame Bovary - Gustave Flaubert
86 A Fine Balance - Rohinton Mistry
87 Charlotte's Web - EB White
88 The Five People You Meet In Heaven - Mitch Albom
89 Adventures of Sherlock Holmes - Sir Arthur Conan Doyle
90 The Faraway Tree Collection - Enid Blyton
91 Heart of Darkness - Joseph Conrad
92 The Little Prince - Antoine De Saint-Exupery
93 The Wasp Factory - Iain Banks
94 Watership Down - Richard Adams
95 A Confederacy of Dunces - John Kennedy Toole
96 A Town Like Alice - Nevil Shute
97 The Three Musketeers - Alexandre Dumas
98 Hamlet - William Shakespeare
99 Charlie and the Chocolate Factory - Roald Dahl
100 Les Miserables - Victor Hugo
Tjuefire bøker lest, altså. Dæven døtte sykkelstøtte.
Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg setter særlig lit til en slik liste som litterær kanon (der holdt jeg på å skrive litterær kanin, gitt). Jeg har jobbet med språkfag lenge, og vært interessert i bøker enda lenger, og jeg kan ikke si jeg noen gang har nytt å lese en "klassiker". Unntaket må være "Ringenes Herre", som uansett var tunglest - den var kun verd det på grunn av den detaljerte verdenen og det episke i handlingen. Listen ovenfor gjør også den tabben å nevne både "Chronicles of Narnia" og "Løven, Heksa og Klesskapet" som to forskjellige bøker, enda den ene er navnet på serien og den andre er bok nummer to i serien. Det samme skjer med Shakespeare, hvor "alt av Shakespeare" tilsynelatende ikke inkluderer "Hamlet". Nåja.
Det som skremmer meg mest er at man skal være nødt til å lese tre-fire bøker av Jane Austen for å ro i land de 100 "beste" bøkene. Jane Austen er dritkjedelig! Det er en grunn til at jeg ikke har uthevet noen av de titlene. Mange av bøkene på lista har jeg forsøkt meg på, men de fleste jeg har lagt fra meg har blitt lagt vekk av en grunn. Livet er for kort.
Det var min litterære utblåsning for natten. Sov godt!
torsdag 8. mai 2008
Nå også på norsk
Jeg har lenge tenkt på å skaffe meg en blogg. En norsk en. Jeg har en engelsk en fra før, men her om dagen, da jeg skulle forklare noe til noen på jobb, fant jeg ut at jeg fullstendig hadde glemt hvordan man uttrykker seg sammenhengende og utførlig på norsk. Da jeg samme dag sprang meg på norsklæreren min fra Høgskolen, følte jeg skammen vokse... norsk er tross alt ett av de to språkene jeg mestrer best, og det skulle forøvrig bare mangle - jeg er jo norsk! Ikke er jeg innvandrer i noen generasjon heller, så vidt jeg vet, og kan ikke forsvare meg med å ønske mer tilhørighet til noen annen, likestilt kultur.
Språk er en snodig ting. Man føler seg liksom aldri fullt så norsk som når man kommer over et Olav H. Hauge-dikt fra norsktimene på ungdomsskolen, leser det - og faktisk liker det. Jeg har blitt voksen, merker jeg. Nå fant ikke jeg diktet tilfeldig, men i en av norskbøkene på jobb. Da jeg var 16 kunne jeg ha drept for å slippe å bli undervist i nynorsk grautmålspoesi, men i dag merker jeg at jeg gjerne kunne tenkt meg å diskutere innholdet i "Haugtussa" med noen som kanskje kunne lært noe av det.
Aldredom eller visdom? Hvem vet.
Språk er en snodig ting. Man føler seg liksom aldri fullt så norsk som når man kommer over et Olav H. Hauge-dikt fra norsktimene på ungdomsskolen, leser det - og faktisk liker det. Jeg har blitt voksen, merker jeg. Nå fant ikke jeg diktet tilfeldig, men i en av norskbøkene på jobb. Da jeg var 16 kunne jeg ha drept for å slippe å bli undervist i nynorsk grautmålspoesi, men i dag merker jeg at jeg gjerne kunne tenkt meg å diskutere innholdet i "Haugtussa" med noen som kanskje kunne lært noe av det.
Aldredom eller visdom? Hvem vet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
