Oppenheimerfortellingen

Han må ha vært en forsiktig og intelligent gutt
med strålende åpenbaringer, omfattende og drivende
med beinstødige hender og fingre;
tanke og handling i én flytende bevegelse

jeg ser for meg at han satte pris på de små tingene:
lukten av sin mor, kandiserte epler -
de tingene avansert fysikk ikke kunne forklare
de små vidundrene
gåtene han ikke følte for å løse

det var ingen grunn til å rive forhenget ned
og avsløre renkespillene til et endeløst dreiende hjul
maskineriet til tusener av guder
og spøkelsene vi mennesker jager for ingenting

det var ingen grunn til å kikke bak det dunkle sløret med lynskarpt blikk;
rasjonalisere de magiske lyktene, møte øynene til dem som er bakenfor
ved å alltid leve på kanten av mysteriene, omgitt av dem
unnslapp han sine studier og visste kun om det man ikke vet

det var yoga, handling uten tanke på resultat
en hinduistisk tankekjerne i den kognitive frukten av moderne vitenskap
utigivelig, uutholdelig, kun friheten som tilhører vitenskapens menn
tillot ham å stille spørsmål, tvile, søke, og korrigere
men idet han krysset fjellpasset så han kun et nytt og skremmende land

han må ha vært en forsiktig og dypt tenkende mann
vitenskapen foldet seg ut foran ham som kronbladene på en blomst
Moksha, tenkte han nølende, motstrebende -
og delte illusjonenes hav for sent

Det kan ikke finnes barrierer, sa han, for forskning
vi klynger oss alltid til det vi vet vi kan -
og han ga jorden sine kopparr i en opplyst eksplosjon;
nå er jeg blitt til døden selv -
en ødelegger av verdener