Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg vil med dette. Jeg fikk en tanke, et innfall, noe jeg bare følte jeg måtte uttrykke meg om. Selv nå, mens jeg skriver, er jeg fremdeles usikker på hva det er jeg vil frem til. Og da snakker jeg om i denne situasjonen, ikke generelt. Generelt vil jeg ha... OK, så vet jeg ikke det heller. Kanskje det er fordi jeg ikke egentlig har så mye innhold i livet mitt for tiden. Jeg kunne ønsket meg stabilitet, men livet mitt er jo forsåvidt stabilt. Kanskje jeg ønsker meg spontanitet. Kanskje jeg ønsker å bli borte i det jeg skriver, borte i ordene, på en måte. Borte i meg selv.
Det høres egentlig veldig selvsentrert ut. Samtidig er det inn i meg selv jeg reiser når jeg trenger å distansere meg fra alle andre i menneskebyen (hadde de enda vært gomper). Men jeg er ikke noe forskjellig fra alle andre. Jeg skiller meg ikke ut på noen som helst måte. Kanskje dette bare er et rop om hjelp, en bønn om å bli reddet fra å være kjedelig.
Av og til har jeg inntrykket av at jeg er veldig smart. Da jeg studerte, hadde jeg det inntrykket de siste par årene, i hvert fall. Toppkarakterer og gudvethva. Jeg hadde en foreleser som mente at jeg var genial. Jeg trodde på det, jeg gjorde jo det, men hva nå da? Hva gjør jeg med meg selv nå som jeg ikke har noen forelesere å imponere? Får meg jobb, hus, barn, bil, bikkje og brusmaskin? Jeg kjenner mange som har fått seg det (eller en ekvivalent), og ingen av dem er nødvendigvis spesielt smarte. Man trenger ikke å være smart for å være lykkelig, men jeg begynner å lure på om man må være ulykkelig for å være smart. Forøvrig er det så lenge siden jeg gjorde eller sa eller utførte noe som kan kategoriseres som smart at jeg begynner å lure på om smartkjertelen min har tørket inn. Som en liten rosin.
Tidligere i dag møtte jeg på en gammel skolevenninne fra barneskolen. Hun er sanger i USA. Ikke noen stor berømthet, altså, bevares... men hun gjør det hun drømte om hele barndommen. Og det er jobben hennes. Hun er ikke klysete eller blærete eller hoverende, hun er... snill og imøtekommende, og jeg hater henne litt. Det gjør meg til en smålig person, og det liker jeg ikke. Men sånn er det nå en gang. Man trenger ikke å like alt hele tiden. Til henne, hvis hun leser dette: Unnskyld. Du har lov til å være litt sur på meg nå. Ikke ta det personlig.
Så hvorfor står det så stille? Hvor ble det av geniet, liksom? Jeg innbiller meg selv at jeg har mange kvaliteter. Belest, morsom, ærlig inntil det brutale, snusfornuftig til tider, realistisk, kreativ, zen. The list goes on. Jeg er også en ganske flink student. Jeg er bare usikker på om jeg er et flinkt menneske, om man skjønner hva jeg mener. Nå som jeg ikke lenger er student, men ... ja. Hva er jeg egentlig? You are not your job. You are not the contents of your wallet. You are not your fucking khakis. Det er dette jeg mener med "flinkt menneske". Når jeg møter noen, tilfører jeg livene deres noe av substans? Fans av "sommerfugleffekten" kan forøvrig bare kneppe igjen nå, for det der er for komplekst til at jeg gidder å i det hele tatt tenke over det. Litt som string theory. Spennende? Joda. Får hjernen min til å eksplodere? Det også. Noen ting bør man rett og slett bare la ligge, hvis man ikke ønsker å bruke en mannsalder på det.
Og så gikk jeg tom for krutt. Eller, "krutt". Hva enn. Luft, kanskje? Noe. Jeg vet ikke om jeg fikk sagt det jeg skulle si. Kanskje jeg skal la noen andre snakke for meg.
Death makes angels of us all
and gives us wings where we had shoulders
smooth as raven's claws
- Jim Morrison (An American Prayer)
Twenty years of schoolin'
and they put you on the day shift
- Bob Dylan (Subterranean Homesick Blues)
I've met god across his long walnut desk with his diplomas on the wall behind him, and god asks me, 'Why?'
Why did I cause so much pain?
Didn't I realize that each of us is a sacred, unique snowflake of spiritual unique specialness?
Can't I see that we're all manifestations of love?
I look at god behind his desk, taking notes on a pad, but god's got this all wrong.
We are not special.
We are not crap or trash either. We just are.
We just are, and what happens just happens.
And god says, 'No, that's not right.'
Yeah. Well. Whatever. You can't teach god anything.
- Chuck Palahniuk (Fight Club)
Nå skal jeg ned til byen og drikke øl. Vi trøndere drikker jo stort sett for å glemme, men nå skal jeg drikke fordi det er bursdag.
Viser innlegg med etiketten verden. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten verden. Vis alle innlegg
fredag 24. oktober 2008
mandag 18. august 2008
Historien gjentar seg selv
...sort of.
Det første jeg gjorde da jeg våknet i morges var å sjekke nettbanken min for innskuddet på 11000 pluss kroner som skulle ha kommet inn på kontoen fra Nav.
Nada.
Jeg satte inn husleien, 3500 kroner, og det var dermed duket for ubrukelig konto igjen: 268 kroner igjen å leve for til Nav finner det for godt å la meg overleve. Deretter gikk jeg ned på kontoret og stilte meg i en halv time i kø. Da jeg endelig ble sluppet inn i the inner sanctum, var det til en skrekkøgle med flassete neglelakk, hvis første raksjon til mitt indignerte fremlegg av saken min var: "Jaja."
"Jaja"!!?!
Saken er den at jeg fikk et vedtak for godt over ti dager siden, og at det ikke har blitt gjennomført i praksis. Saken er at jeg var der nede også for en uke siden, og på fredag, sistnevnte gang ble jeg dyrt og hellig lovt pengene senest på mandag. Forbanna løgnhalser! Her sitter man altså og lyver klientene rett opp i trynet. Topp! Og denne drittkjerringa, denne ubrukelige unnskyldningen for et skrekkeksempel på Darwins evolusjonsteori, har nervene til å spørre meg om jeg har levert kontoutskrift, om jeg har glemt ditt og glemt datt. Nei, sier jeg, det har jeg ikke, for jeg har vært her nede og bedt, krevd, og tigget om de pengene tre ganger siden vedtaket falt, og jeg har levert alt i tre eksemplarer med rosa sløyfe og sukker på, og det er deres feil - Nav sin jævla føkkings feil - jeg har til og med et stemplet brev der en saksbehandler innrømmer at det er deres feil.
Jeg har faktisk ikke ord for hvor mye hat det er i meg akkurat når dette skjer. Det er som om skallet av noe mørkt brister et sted og begynner å lekke ut, stanse, og lekke igjen; omtrent som lava som lekker ut av en undersjøisk vulkan, størkner ved kontakt med vann, men smelter igjen, og det er en evig slags smelte/størkne-greie. Jeg sitter der rett og slett og hater, så inderlig, så kraftig, så voldsomt, at jeg ikke lenger får vondt av det, men føler det som en styrke. Som noe som når som helst kan eksplodere og jeg er da ikke lenger ansvarlig for mine handlinger, jeg er bare passasjeren i min egen kropp. Det er da man vet at det begynner å bli skummelt. Så jeg begynner å gråte i stedet. På offentlig sted. Takk skal du faen meg ha, Nav. Nettopp da jeg trodde du ikke kunne ydmyke meg mer.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg gråt fordi det er så urettferdig, fordi det finnes andre som har det så mye vanskeligere enn meg, og at jeg skjønner hvordan de har det, eller i hvert fall har jeg en anelse, men nei. Dette er rett i fletta egoistisk fortvilelse over egen situasjon. Jeg synes rett og slett synd på meg. Og jeg er rasende.
Først da jeg bryter ut i gråt merker jeg det. Saksbehandleren viser såvidt den lille kimen av pattedyrhunnenes omsorg for pattedyr som er yngre enn dem, eller pattedyrunger, om du vil. En flik av følelser innerst i reptilhjernen, bak all den kjipe sminken. Nesten litt omsorg i øglestemmen. Nesten. Jeg gikk derfra med nok et tomt løfte om at pengene skal være på konto i morgen. Jeg tror ikke noe på dem lenger. De er som en ektemann som lover å aldri ligge med barnevakten igjen. Tullprat.
Det er nok nå, verden. Du kan slutte nå. Det er ikke morsomt lenger.
Det første jeg gjorde da jeg våknet i morges var å sjekke nettbanken min for innskuddet på 11000 pluss kroner som skulle ha kommet inn på kontoen fra Nav.
Nada.
Jeg satte inn husleien, 3500 kroner, og det var dermed duket for ubrukelig konto igjen: 268 kroner igjen å leve for til Nav finner det for godt å la meg overleve. Deretter gikk jeg ned på kontoret og stilte meg i en halv time i kø. Da jeg endelig ble sluppet inn i the inner sanctum, var det til en skrekkøgle med flassete neglelakk, hvis første raksjon til mitt indignerte fremlegg av saken min var: "Jaja."
"Jaja"!!?!
Saken er den at jeg fikk et vedtak for godt over ti dager siden, og at det ikke har blitt gjennomført i praksis. Saken er at jeg var der nede også for en uke siden, og på fredag, sistnevnte gang ble jeg dyrt og hellig lovt pengene senest på mandag. Forbanna løgnhalser! Her sitter man altså og lyver klientene rett opp i trynet. Topp! Og denne drittkjerringa, denne ubrukelige unnskyldningen for et skrekkeksempel på Darwins evolusjonsteori, har nervene til å spørre meg om jeg har levert kontoutskrift, om jeg har glemt ditt og glemt datt. Nei, sier jeg, det har jeg ikke, for jeg har vært her nede og bedt, krevd, og tigget om de pengene tre ganger siden vedtaket falt, og jeg har levert alt i tre eksemplarer med rosa sløyfe og sukker på, og det er deres feil - Nav sin jævla føkkings feil - jeg har til og med et stemplet brev der en saksbehandler innrømmer at det er deres feil.
Jeg har faktisk ikke ord for hvor mye hat det er i meg akkurat når dette skjer. Det er som om skallet av noe mørkt brister et sted og begynner å lekke ut, stanse, og lekke igjen; omtrent som lava som lekker ut av en undersjøisk vulkan, størkner ved kontakt med vann, men smelter igjen, og det er en evig slags smelte/størkne-greie. Jeg sitter der rett og slett og hater, så inderlig, så kraftig, så voldsomt, at jeg ikke lenger får vondt av det, men føler det som en styrke. Som noe som når som helst kan eksplodere og jeg er da ikke lenger ansvarlig for mine handlinger, jeg er bare passasjeren i min egen kropp. Det er da man vet at det begynner å bli skummelt. Så jeg begynner å gråte i stedet. På offentlig sted. Takk skal du faen meg ha, Nav. Nettopp da jeg trodde du ikke kunne ydmyke meg mer.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg gråt fordi det er så urettferdig, fordi det finnes andre som har det så mye vanskeligere enn meg, og at jeg skjønner hvordan de har det, eller i hvert fall har jeg en anelse, men nei. Dette er rett i fletta egoistisk fortvilelse over egen situasjon. Jeg synes rett og slett synd på meg. Og jeg er rasende.
Først da jeg bryter ut i gråt merker jeg det. Saksbehandleren viser såvidt den lille kimen av pattedyrhunnenes omsorg for pattedyr som er yngre enn dem, eller pattedyrunger, om du vil. En flik av følelser innerst i reptilhjernen, bak all den kjipe sminken. Nesten litt omsorg i øglestemmen. Nesten. Jeg gikk derfra med nok et tomt løfte om at pengene skal være på konto i morgen. Jeg tror ikke noe på dem lenger. De er som en ektemann som lover å aldri ligge med barnevakten igjen. Tullprat.
Det er nok nå, verden. Du kan slutte nå. Det er ikke morsomt lenger.
onsdag 6. august 2008
Gjøglerkunsten
I dag har jeg støvsugd. Ingen stor prestasjon? Jo. Siden jeg fikk senebetennelse for ti år siden (og gikk igjennom en mislykket operasjon i forfjor som resulterte i at høyre albueledd kun fikk 98% av sin tidligere førlighet og tvang meg til å gå med støttebandasjer og ta fysioterapitimer i seks måneder), har det å gjøre husarbeid blitt litt til en personlig seier hver gang. Nå skal jeg moderere denne påstanden litt ved å opplyse om at det tar på minst like mye å sitte foran en PC i noen timer, og det gjør jeg mye oftere enn jeg støvsuger. Så det er mye mine egne prioriteringer.
Ellers i dag har jeg sjonglert avtaler og andre ting jeg har hatt lyst til å gjøre med ting jeg burde gjøre, og oppdaget at jeg har dobbeltbooket meg igjen. Avtale med en kompis og en annen avtale med en annen kompis resulterte i at jeg droppet den ene og lurer på hva det blir til av den andre, og klesvask og støvsuging gjorde at jeg lot være å forlate huset selv presentert med muligheten for gratis mat fra samme person en tredje gang på rad. I tillegg presterte jeg å love meg bort til kjæresten min mens jeg var i halvsøvne i går natt, så nå må jeg finne en måte å pusle dette sammen på slik at jeg kan gå fra huset uten å være redd for at vasken mygler i maskinen og kjæresten mygler i stolen foran Xbox'en. Samtidig prøver vi å få igang en rollespillsession i morgen, med avslutningen på den døende Star Wars-kampanjen vår, men for å få til det venter vi på at én person skal bestemme seg for å ha tid eller ikke. Været har samme problem, virker det som, for nå skinner solen, mens det for en halvtime siden bøttet ned som om noen hadde dødd. Ambivalens.
In other news: Jeg misliker folk. OK, det er ikke akkurat en nyhet, men noen kastet bensin på bålet nylig. En person på Facebook har, inne på en gruppe som gjerne vil skille stat og kirke (noe jeg forsåvidt er enig i av grunner jeg kan forklare senere), uttalt at han har meldt seg ut av Human-Etisk Forbund fordi forbundet ikke vil være mer aggressive mot religion. Ja, skam på dem for å ønske å ta hensyn! Jeg er i og for seg enig i at religion sannsynligvis er en livbøye man klamrer seg til fordi man nekter å innse at man kan svømme selv, men jeg er imot å gjøre seg til offensive fiender av de "troende" - man vinner ikke nødvendigvis en diskusjon ved å angripe og krenke motstanderens overbevisning, men jeg liker å tro at det vil hjelpe å presentere logiske brudd og alternativer. Jeg kan dog ta feil, men jeg liker i alle fall å ha mitt på det tørre moralsk, og dermed ikke bare gå inn med en høyre hook til motstanderens stolhet som en annen Brauticus McBraut. Denne herren på Facebook har åpenbart forvekslet HEF med Hedningsamfunnet, en organisasjon mer rettet mot å gjøre narr av religion generelt og kristendommen spesielt. Det å være humanist betyr ikke på noe vis at man skal behøve å gå rundt med en T-skjorte med bilde av Profeten som bæsjer på seg eller Jesus med tissen hengende ut. Man kan, men det er overhodet ingen plikt, og dessuten anses det som uhøflig og litt infantilt.
Nå er jeg ikke fremmed for å le av morsomme bilder forbundet med religion, slik som dette eller dette, så jeg sitter ikke på noen høy hest akkurat. Mange vil nok også finne bildene krenkende, spesielt innavlede amerikanske kreasjonister, men jeg vil nødig at man skal forbinde et offentlig humanistisk organ som HEF med denne typen brautete frekkheter. Man kan gjerne forbinde meg personlig med det, men det er ikke noe poeng å gjøre slike ting til en del av noen offentlig debatt for å skille kirke og stat. Ærlig talt. Det blir som å gå diskutere flyktningepolitikk ved å gå i debatt med Frp og innlede med frasen "Siv Jensen spiser bæsj, derfor tar dere feil." Jeg mener, selv om det hadde vært sant (og det skal vi ikke se bort fra, i hvert fall "ta feil"-biten av setningen), så passer det seg for det første ikke, og for det andre vil det virke mot sin hensikt på alle vis. Man blir a) ikke tatt seriøst og b) provoserer til fiendtlighet og smålige debatteknikker resten av veien. Hva oppnår man med det? Fuckall.
Det smarteste man kan gjøre med stat/kirke-situasjonen er å argumentere og avvente. Nordmenn flest er tradisjonalister på sin hals, noe som betyr at en endring i noe som helst sannsynligvis helst vil ta femti år før det virkelig glir inn. Husk at vi ikke fikk TV i Norge før en god del år etter at den ble oppfunnet. Nordmenn flest frykter endringer, og derfor er vi også redde for innvandrere, nye oppfinnelser, internett, religion som ikke er kristendommen, homeopati, homoseksualitet, rar mat, og nye sorter melkesjokolade. Samtidig er vi så redde for å fornærme noen at vi nærmest blir krampaktige. Jeg husker den offentlige debatten om ordet "bindestreksbarn" (ord for barn av en svart og en hvit forelder, tidligere kalt "mulatt"). Skjellsordene haglet og Johan Golden erklærte seg selv Norges eneste neger. Problemet med å finne på nye ord på ting er at det ikke funker hvis folk ikke bruker de nye ordene.
Men tilbake til tema: Selv om vi nordmenn kanskje ikke er spesielt høflige sammenlignet med f.eks. briter, er vi fortsatt flinke til å gå stille i dørene omkring sensitive emner. Kanskje litt for flinke, men det slår faktisk alternativet som denne Facebook-fyren presenterte, som var å Rambo-sparke inn dørene og kauke "Say helloo to mai liteel freend!" De mentale bildene er mildt sagt forstyrrende. Jeg synes for min del at det er greit å være stille, men diplomatisk og overbevisende, snarere enn bråkete og latterlig. En del folk i dette landet er forstyrrende korttenkte, noe som av og til provoserer meg til å bli forstyrrende korttenkt i mine spekulasjoner over hva jeg ville gjort med disse folkene om jeg hadde fått fatt i dem og ikke hatt noen vitner. "HEF burde gå ut og støtte dem som publiserte Muhammed-tegningene." Hvorfor det, hvis de ikke er enige i aksjonen? Jepp, jeg mener også at det er fullstendig latterlig at man ikke kan lage en tegning av Profeten uten at det skal ses på som blasfemi, men i følge en muslimsk venninne av meg så er det faktisk heller ingen direkte forbud mot tegninger i Koranen - det er kulturelle dogmer som forbyr dette, ikke religiøse. Det at man ikke er uenig i protesten som ligger bak slike publikasjoner betyr ikke at man er enig i måten det gjøres på eller at man har lyst til å joine protestskrikene som i etterkant spredte seg i begge retninger. Fjær og høns. Jeg blir utslitt. Jeg lurer på om det var slik Sveits følte seg, særlig under første verdenskrig.
Den andre tingen med folk som provoserte meg grenseløst denne uken? Svaret finner du i denne artikkelen.
Trenger du oppmuntring etter dette? Ta en kikk på dette bildet, eller dette, dette, eller dette. Ble du ikke gladere nå har du for stor innsikt i hvordan verden fungerer og vil nok aldri ha et lykkelig øyeblikk igjen. Dessverre.
Ellers i dag har jeg sjonglert avtaler og andre ting jeg har hatt lyst til å gjøre med ting jeg burde gjøre, og oppdaget at jeg har dobbeltbooket meg igjen. Avtale med en kompis og en annen avtale med en annen kompis resulterte i at jeg droppet den ene og lurer på hva det blir til av den andre, og klesvask og støvsuging gjorde at jeg lot være å forlate huset selv presentert med muligheten for gratis mat fra samme person en tredje gang på rad. I tillegg presterte jeg å love meg bort til kjæresten min mens jeg var i halvsøvne i går natt, så nå må jeg finne en måte å pusle dette sammen på slik at jeg kan gå fra huset uten å være redd for at vasken mygler i maskinen og kjæresten mygler i stolen foran Xbox'en. Samtidig prøver vi å få igang en rollespillsession i morgen, med avslutningen på den døende Star Wars-kampanjen vår, men for å få til det venter vi på at én person skal bestemme seg for å ha tid eller ikke. Været har samme problem, virker det som, for nå skinner solen, mens det for en halvtime siden bøttet ned som om noen hadde dødd. Ambivalens.
In other news: Jeg misliker folk. OK, det er ikke akkurat en nyhet, men noen kastet bensin på bålet nylig. En person på Facebook har, inne på en gruppe som gjerne vil skille stat og kirke (noe jeg forsåvidt er enig i av grunner jeg kan forklare senere), uttalt at han har meldt seg ut av Human-Etisk Forbund fordi forbundet ikke vil være mer aggressive mot religion. Ja, skam på dem for å ønske å ta hensyn! Jeg er i og for seg enig i at religion sannsynligvis er en livbøye man klamrer seg til fordi man nekter å innse at man kan svømme selv, men jeg er imot å gjøre seg til offensive fiender av de "troende" - man vinner ikke nødvendigvis en diskusjon ved å angripe og krenke motstanderens overbevisning, men jeg liker å tro at det vil hjelpe å presentere logiske brudd og alternativer. Jeg kan dog ta feil, men jeg liker i alle fall å ha mitt på det tørre moralsk, og dermed ikke bare gå inn med en høyre hook til motstanderens stolhet som en annen Brauticus McBraut. Denne herren på Facebook har åpenbart forvekslet HEF med Hedningsamfunnet, en organisasjon mer rettet mot å gjøre narr av religion generelt og kristendommen spesielt. Det å være humanist betyr ikke på noe vis at man skal behøve å gå rundt med en T-skjorte med bilde av Profeten som bæsjer på seg eller Jesus med tissen hengende ut. Man kan, men det er overhodet ingen plikt, og dessuten anses det som uhøflig og litt infantilt.
Nå er jeg ikke fremmed for å le av morsomme bilder forbundet med religion, slik som dette eller dette, så jeg sitter ikke på noen høy hest akkurat. Mange vil nok også finne bildene krenkende, spesielt innavlede amerikanske kreasjonister, men jeg vil nødig at man skal forbinde et offentlig humanistisk organ som HEF med denne typen brautete frekkheter. Man kan gjerne forbinde meg personlig med det, men det er ikke noe poeng å gjøre slike ting til en del av noen offentlig debatt for å skille kirke og stat. Ærlig talt. Det blir som å gå diskutere flyktningepolitikk ved å gå i debatt med Frp og innlede med frasen "Siv Jensen spiser bæsj, derfor tar dere feil." Jeg mener, selv om det hadde vært sant (og det skal vi ikke se bort fra, i hvert fall "ta feil"-biten av setningen), så passer det seg for det første ikke, og for det andre vil det virke mot sin hensikt på alle vis. Man blir a) ikke tatt seriøst og b) provoserer til fiendtlighet og smålige debatteknikker resten av veien. Hva oppnår man med det? Fuckall.
Det smarteste man kan gjøre med stat/kirke-situasjonen er å argumentere og avvente. Nordmenn flest er tradisjonalister på sin hals, noe som betyr at en endring i noe som helst sannsynligvis helst vil ta femti år før det virkelig glir inn. Husk at vi ikke fikk TV i Norge før en god del år etter at den ble oppfunnet. Nordmenn flest frykter endringer, og derfor er vi også redde for innvandrere, nye oppfinnelser, internett, religion som ikke er kristendommen, homeopati, homoseksualitet, rar mat, og nye sorter melkesjokolade. Samtidig er vi så redde for å fornærme noen at vi nærmest blir krampaktige. Jeg husker den offentlige debatten om ordet "bindestreksbarn" (ord for barn av en svart og en hvit forelder, tidligere kalt "mulatt"). Skjellsordene haglet og Johan Golden erklærte seg selv Norges eneste neger. Problemet med å finne på nye ord på ting er at det ikke funker hvis folk ikke bruker de nye ordene.
Men tilbake til tema: Selv om vi nordmenn kanskje ikke er spesielt høflige sammenlignet med f.eks. briter, er vi fortsatt flinke til å gå stille i dørene omkring sensitive emner. Kanskje litt for flinke, men det slår faktisk alternativet som denne Facebook-fyren presenterte, som var å Rambo-sparke inn dørene og kauke "Say helloo to mai liteel freend!" De mentale bildene er mildt sagt forstyrrende. Jeg synes for min del at det er greit å være stille, men diplomatisk og overbevisende, snarere enn bråkete og latterlig. En del folk i dette landet er forstyrrende korttenkte, noe som av og til provoserer meg til å bli forstyrrende korttenkt i mine spekulasjoner over hva jeg ville gjort med disse folkene om jeg hadde fått fatt i dem og ikke hatt noen vitner. "HEF burde gå ut og støtte dem som publiserte Muhammed-tegningene." Hvorfor det, hvis de ikke er enige i aksjonen? Jepp, jeg mener også at det er fullstendig latterlig at man ikke kan lage en tegning av Profeten uten at det skal ses på som blasfemi, men i følge en muslimsk venninne av meg så er det faktisk heller ingen direkte forbud mot tegninger i Koranen - det er kulturelle dogmer som forbyr dette, ikke religiøse. Det at man ikke er uenig i protesten som ligger bak slike publikasjoner betyr ikke at man er enig i måten det gjøres på eller at man har lyst til å joine protestskrikene som i etterkant spredte seg i begge retninger. Fjær og høns. Jeg blir utslitt. Jeg lurer på om det var slik Sveits følte seg, særlig under første verdenskrig.
Den andre tingen med folk som provoserte meg grenseløst denne uken? Svaret finner du i denne artikkelen.
Trenger du oppmuntring etter dette? Ta en kikk på dette bildet, eller dette, dette, eller dette. Ble du ikke gladere nå har du for stor innsikt i hvordan verden fungerer og vil nok aldri ha et lykkelig øyeblikk igjen. Dessverre.
tirsdag 5. august 2008
Det er slik verden ender
Jeg våknet plutselig, som om
noe, noen
hadde tatt meg i skulderen og ristet den
som om jeg ikke var sikker på om jeg fortsatt pustet
jeg våknet til halvmørket
delt i ujevne stykker av den hule gløden
fremkalt av lokkende gatelys
jeg våknet i et plutselig innpust
armene spredt, til intervaller av damp
fra ditt eksosrør, munnen
som langsomt fuktet og tørket armhulen min
håret ditt stille som en kornåker
på en vindløs dag
like før tordenvær, himmelen
tung og fiolett
jeg våknet i redsel og visste ikke
hva som ville skje men sikker på at noe
ville og jeg torde knapt å puste av frykt
av spenning av forventning og du
rullet mot meg som en bølge av hud
og kjærlighet og jeg kunne ikke helt huske om du
var en ny elsker eller en gammel flamme
om du noen gang hadde vasket klærne mine eller pult
meg foran TV'en
og du la beinet ditt over mitt
tung av søvn og trygg
du strakte deg over brystet mitt
som over en ørken etter vann
og jeg følte det hende, nå
nå
Det er nå det skjer, tenkte jeg
det er slik verden ender
noe, noen
hadde tatt meg i skulderen og ristet den
som om jeg ikke var sikker på om jeg fortsatt pustet
jeg våknet til halvmørket
delt i ujevne stykker av den hule gløden
fremkalt av lokkende gatelys
jeg våknet i et plutselig innpust
armene spredt, til intervaller av damp
fra ditt eksosrør, munnen
som langsomt fuktet og tørket armhulen min
håret ditt stille som en kornåker
på en vindløs dag
like før tordenvær, himmelen
tung og fiolett
jeg våknet i redsel og visste ikke
hva som ville skje men sikker på at noe
ville og jeg torde knapt å puste av frykt
av spenning av forventning og du
rullet mot meg som en bølge av hud
og kjærlighet og jeg kunne ikke helt huske om du
var en ny elsker eller en gammel flamme
om du noen gang hadde vasket klærne mine eller pult
meg foran TV'en
og du la beinet ditt over mitt
tung av søvn og trygg
du strakte deg over brystet mitt
som over en ørken etter vann
og jeg følte det hende, nå
nå
Det er nå det skjer, tenkte jeg
det er slik verden ender
onsdag 14. mai 2008
Amazon.co.uk, du som er i Himmelen
...la din pakke komme.
I går, etter at jeg hadde kommet meg av tannlegens oppussingsarbeid, gikk jeg for å hente pakken fra Amazon som lå og ventet på meg på butikken. Det var en stor, men overraskende lett pakke, tatt i betraktning at jeg hadde tatt'n helt ut og kjøpt bøker for nesten tusen kroner etter lønningsdagen i April. Bildene
du ser rundt omkring er det som lå på stuebordet kort tid etter at jeg hadde revet opp teipen.
Jeg elsker bøker. Jeg elsker å lese. Jeg har bøker liggende som jeg enda ikke har lest, som jeg kjøpte før jul, men ikke har åpnet fordi jeg har vært sliten, travel, lat, eller uinspirert. Jeg regner med å kunne kjøre på med lesing 24-7 i sommer, hvis jeg da ikke finner noe nyttig å okkupere tiden med.
Nyttig, ja. Brukte jeg nettopp ordet "nyttig" i konjunksjon med "ikke lese"? Det gjorde jeg jaggu! Rettelse: Lesing er nyttig! Men det får ikke salt på bordet og øl i magen. Det finans
ierer ikke reiser til fjerne og eksotiske steder sånn som Dublin og Lofoten.
..med mindre du er bokanmelder. Det er jeg dessverre ikke. Det hadde jo vært en drømmejobb. Rante ivei om håpløsheten av å utgi gråteromaner der helten er glætt og sleikete, hans kvinne er ømtålig og ikke så rent lite skrullete, og hvor alt klaffer til slutt så de kan pule gråtende og lykkelige over at verden innretter seg etter dem. Tøys, sier jeg!
Verden innretter seg aldri etter folk. Folk har å innrette seg etter verden. Ellers blir verden sur og grinete, og da vet
man 
hvordan det går. Nå har vi jo forsåvidt gjort verden grinete nok allerede, tenker jeg, med alskens svineri som flyter langs ozonlag og på havoverflater. Astmatiske harepuser, trær med kreft i knoppene, et hav av ren lupus. Det er pesta som kommer, sann mine ord.
Nå innser jeg jo at ved å støtte opp om boksalget i verden så dømmer jeg skog på skog til døden. Det er min svakhet. God litteratur er verd noen små tapte kurer mot kreft, det, altså. Eventuelt kan man resirkulere og spare seg samvittighetskvaler.
Eller som Tyler Durden hevder: Man må ikke søke selvforbedring, for selvforbedring er masturbasjon. Man må i stedet søke selvforverring. Kun når man er på bunnen kan man forstå hvordan man skal kunne reise seg.
Nå skal det sies at Tyler Durden kanskje ikke er rett mann å bygge sin livsfilosofi på, med mindre du er rape gæærn. Les Fight Club av Chuck Palahniuk (eller se filmen), så skjønner du fort hva jeg snakker om.
Ellers har jeg nettopp skrevet ferdig en hjemmeoppgave i Drama, hvor jeg har sammenlignet rollespillkarakterer mot TV-serie-karakterer for å vise hvordan karakterutvikling kan foregå. Høres dette spennende ut? Vel, jeg kommer til å poste artikkelen her i bloggen min etter hvert, til spott og spe/heder og ære. Jeg gidder ikke vente til jeg får sensuren på den, så man kan vente å se artikkelen her i løpet av de nærmeste dagene.
Så det.
I går, etter at jeg hadde kommet meg av tannlegens oppussingsarbeid, gikk jeg for å hente pakken fra Amazon som lå og ventet på meg på butikken. Det var en stor, men overraskende lett pakke, tatt i betraktning at jeg hadde tatt'n helt ut og kjøpt bøker for nesten tusen kroner etter lønningsdagen i April. Bildene
du ser rundt omkring er det som lå på stuebordet kort tid etter at jeg hadde revet opp teipen.
Jeg elsker bøker. Jeg elsker å lese. Jeg har bøker liggende som jeg enda ikke har lest, som jeg kjøpte før jul, men ikke har åpnet fordi jeg har vært sliten, travel, lat, eller uinspirert. Jeg regner med å kunne kjøre på med lesing 24-7 i sommer, hvis jeg da ikke finner noe nyttig å okkupere tiden med.
Nyttig, ja. Brukte jeg nettopp ordet "nyttig" i konjunksjon med "ikke lese"? Det gjorde jeg jaggu! Rettelse: Lesing er nyttig! Men det får ikke salt på bordet og øl i magen. Det finans
ierer ikke reiser til fjerne og eksotiske steder sånn som Dublin og Lofoten.
..med mindre du er bokanmelder. Det er jeg dessverre ikke. Det hadde jo vært en drømmejobb. Rante ivei om håpløsheten av å utgi gråteromaner der helten er glætt og sleikete, hans kvinne er ømtålig og ikke så rent lite skrullete, og hvor alt klaffer til slutt så de kan pule gråtende og lykkelige over at verden innretter seg etter dem. Tøys, sier jeg!Verden innretter seg aldri etter folk. Folk har å innrette seg etter verden. Ellers blir verden sur og grinete, og da vet
man 
hvordan det går. Nå har vi jo forsåvidt gjort verden grinete nok allerede, tenker jeg, med alskens svineri som flyter langs ozonlag og på havoverflater. Astmatiske harepuser, trær med kreft i knoppene, et hav av ren lupus. Det er pesta som kommer, sann mine ord.
Nå innser jeg jo at ved å støtte opp om boksalget i verden så dømmer jeg skog på skog til døden. Det er min svakhet. God litteratur er verd noen små tapte kurer mot kreft, det, altså. Eventuelt kan man resirkulere og spare seg samvittighetskvaler.
Eller som Tyler Durden hevder: Man må ikke søke selvforbedring, for selvforbedring er masturbasjon. Man må i stedet søke selvforverring. Kun når man er på bunnen kan man forstå hvordan man skal kunne reise seg.
Nå skal det sies at Tyler Durden kanskje ikke er rett mann å bygge sin livsfilosofi på, med mindre du er rape gæærn. Les Fight Club av Chuck Palahniuk (eller se filmen), så skjønner du fort hva jeg snakker om.
Ellers har jeg nettopp skrevet ferdig en hjemmeoppgave i Drama, hvor jeg har sammenlignet rollespillkarakterer mot TV-serie-karakterer for å vise hvordan karakterutvikling kan foregå. Høres dette spennende ut? Vel, jeg kommer til å poste artikkelen her i bloggen min etter hvert, til spott og spe/heder og ære. Jeg gidder ikke vente til jeg får sensuren på den, så man kan vente å se artikkelen her i løpet av de nærmeste dagene.
Så det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
