Jeg, ei Rørosku?

Jeg er nettopp kommet hjem fra en helg i Røros. Bergstaden. Byen med de små, nærmest utrafikkerte gatene, bebodde laftehus, duften av hest midt i sentrum, jernmalm liggende langs stier og veier i nærheten av gruven, og en kirke som er blitt et symbol, med en liten utsiktspost oppe i bakken bak kirka med benker der man virkelig har oversikten over byen, kirkegården, og snødekte fjell langt borte. Det dufter annerledes i Røros enn andre steder, og det er kanskje ikke så rart når man tenker på at man f.eks. må reise i timesvis med buss eller tog fra (til sammenligning illeluktende) Trondheim for å komme dit. En reise gjennom lyng, over elver, forbi sykt høye furutrær og røde små stuer satt opp langt inni glemselen, vekk fra folk.

Så pent det enn er på Røros har stedet et nokså merkelig uteliv. Lørdag tok vi en pub-til-pub-runde på de tre utestedene som fantes. "Ramkjellern" var utgangspunktet; en romslig kjeller med ulakkerte trebenker og langbord i beste bondestil i et lokale med hvite vegger påmalt motivier fra Karolinernes marsj over fjellet og grensen til Sverige. Ikke et spesielt muntert sted, tatt i betraktning kunnskapen om at hver bidige Karoliner sultet eller frøys ihjel i løpet av marsjen, at ølet luktet vagt av utedass og kostet like mye som å bygge en, samt at jeg og mine to venner var de eneste gjestene. Da det endelig rant inn med gjester var vi litt forbløffet over å se at majoriteten av disse var barn og eldre. Turen gikk kjapt videre til "Schankebua", hvor stemningen var mer preget av en klassisk bygdefest enn noe annet. (På tross av dette hadde de faktisk isbøtte til den musserende hvitvinen følget mitt spleiset på. Gisp!) Noen av kvinnene i forsamlingen hadde gjort sitt beste for å stase seg opp med smykker og brunkrem, men det hjalp igrunn lite når man tenker på at de beste mannfolka tuslet rundt med toppluer og klin like flanellskjorter og så ut til å mene at brøling og knusing av glass var den beste måten å sjarmere det motsatte kjønn på. Klassisk!

Det siste utestedet, "Nuppe", fikk vi igrunn ikke testet fordi det kostet 50 kroner i cover charge å komme inn dit. Et eller annet bygdeband var i full sving med å voldta "Honky Tonk Woman" der inne, og det var kanskje like greit at vi dro, selv om vi i utgangspunktet hadde vært nysgjerrige på den utstoppede moskusen vi hadde hørt befant seg i lokalet.

Ellers benyttet vi store deler av helgen til å spille rollespill. En av mine favorittgeskjeftigelser, om jeg så skal si. Spillene denne helgen ble nye World of Darkness og det, etter min mening, beste spillet som finnes; Unknown Armies. Spillepisodene ble kun avbrutt av måltider, pubrunden, og av turen ut på lørdag ettermiddag for å delta på "Røroskuas Dag". Røroskua er ei ganske lita ku, droplete, og den kan visstnok overleve på fôr som fjell og utmark kan tilby, og ikke bare dyrket fôr og gress. De to kyrne som var der på lørdag hadde en liten innhegning, og lå for det meste bare rundt i sin egen bæsj og glodde på folket. Man solgte livslange medlemskap i "Røroskuas venner" for en hundrings stykket, og like i nærheten ble biter av kjøtt fra Røroskyr stekt og delt ut som smaksprøver. Jeg vet ikke med deg, men jeg hadde følt meg rimelig utilpass hvis jeg lå i min egen bæsj i en plankeinngjerding og kjente lukten av stekt kjøtt fra min egen art bare få meter unna. Røroskua, derimot, tok det hele med stoisk ro. Mulig den bare var for teit.

For å runde av en ellers flott tur fant vi på togturen hjem ut at vi hadde havnet i stillevognen og ikke kunne jabbe skit hele veien hjem. I stedet fikk vi oppleve en utrolig vodkaduftende og usammenhengende gubbe stå i et kvarter og prate med noen barnehageunger før han endelig skulle av toget. Folk er rare.