Heksepupp

Uttrykket "kaldere enn en heksepupp" er i utgangspunktet engelsk, men oversettelsen er så hilarious at jeg bare må sverge til den.

For det er virkelig kaldere enn en heksepupp om dagen, i alle fall her i byen. Noen-og-tjue minus og pur holke i hele jävla stan. Som en annen pingvin vralter jeg rundt med en konstant skuldertrekning og rimfrost selv mellom lårene, tennene klaprende som en hesteflokk i kjeften, og øyne som renner niagarafosser. Rundt hals og hode har jeg vanligvis et digert og varmt skjerf som jeg sakte gjør til et fuktig og kaldt skjerf ved å vikle det foran nese og munn sånn at jeg er sikker på at dampen fra pusten min greier å fukte det skikkelig gjennomvått. Det er som å ha en sutteklut i nesa, men det er likevel bedre enn å kjenne innsiden av neseborene (og lungene for den del) glasseres med is som en annen bobsleigh-bane. Det er faktisk så kaldt at min egen innpust gjør at varmen i halsen min blir til damp som får meg til å hoste manisk.

På slutten av dagen kjenner jeg ikke mine egne tær, og det svir på fingrene hvis jeg plukker opp husnøklene fra vesken uten å huske å ta på votter først. Det er rundt sytten grader innendørs hjemme hos meg, en hel grad lavere enn det som er forsvarlig i klasserommene på norske skoler før man begynner å innføre undervisningsforbud.

Og man lurer på hvorfor jeg hater vinteren?

Raseri(s)

Jeg er ingen Bambi. Langt derifra. Hadde en flirende liten drittsekk av en kanin lurt meg ut på holka hadde det vanket en yndig liten dådyrklov rett i den overdimensjonerte tanngarden på det vesle kreket. Trampe, beware!

Noen har road rage, jeg har ice rage. En kompis av meg er snill som et lam helt til han setter seg inn i en bil. Jeg er snill som et... nja, i hvert fall som en ulvunge med rester av et lam rundt kjeften... helt til jeg havner på glatta. Da kommer monsteret frem. Det koker i hodet så det er et rent under at isen ikke smelter under beina på meg.

Hvorfor? Jeg blir anspent ved tanken på at jeg kan falle. Hele kroppen går i lås, det er slitsomt, og jeg blir sint og lei. Dette kommer av at jeg har senebetennelse i begge armene, håndleddene, og hele hopprennet. Faller jeg, må jeg ta meg for. Det å ta seg for gjør ofte mye mer vondt enn å bare falle, men reflekser er det vanskelig å gjøre noe med. Hendene mine bare vil så gjerne redde resten av meg, på bekostning av seg selv. Jævla reserve-Jesus-hender. Jeg ba ikke om å bli reddet! Jeg er også vanligvis i stand til å ta en spøk, men alle vittige kommentarer vil bli møtt med giftspytting så lenge jeg befinner meg på glatt føre. Så er man advart.

Ikke for det, jeg har ikke falt på fem år. Hærens marsjstøvler er faktisk utrolig gode til å feste seg, selv på is. Noen ganger lengter jeg etter mer feminine sko, kanskje med hæl, men så kommer vinteren, og jeg kysser drømmen om femininitet adjøss og priser min tomboy-het til fulle. Hvorfor tryne feminint når man kan holde seg på beina med en litt karslig, hjulbeint gange og riktig type fottøy? Jeg vet da søren.