Karve og diesel

Kjøpt adventskalender enda? For all del, ikke kjøp "Jessy" julekalender for 2008 (det er bilde av en hest på forsiden). Broren til kjæresten min kjøpte en til ham på tøys, og sjokoladen smaker smør og salt, med en distinkt ettersmak av karve og diesel. Jeg kødder ikke. Jeg kødder faen ikke.

Men det er ikke dette jeg skal rante om i dag. Det er t-kortet. T-kortet er et kort som man kan bruke som betaling på buss og annen offentlig transport i Trondheim og omegn. Ideelt sett. Bortsett fra at det ikke fungerer. Måten det skal fungere på, er at man etablerer seg som bruker av t-kortet, ved å registrere navn osv hos Team Trafikk eller på billettkontoret nede på Trondheim S. Deretter skal man overføre midler til kortet via nettbank eller giro. Vips, så er det bare å bippe kortet når man går på bussen. Enkelt, ikke sant? Joda, hvis det bare hadde fungert.

Jeg har brukt t-kort siden september, og jeg kan med hånden på hjertet si at det eneste kortet faktisk kan brukes til er å spikke en skarp kant på det og bruke det til å hakke høl i halsen på gjøken som oppfant makkverket. Først tok det en måned fra kortet var etablert med reisekonto og til reisekontoen faktisk var brukbar til noe annet enn å fylle ut en nettside med meningsløse tegn. Deretter tok det to uker fra jeg satte penger over fra min bankkonto og til de kom inn på reisekontoen. Deretter tok det enda en uke før kortet var brukbart. For ikke å snakke om at man ikke får noen som helst forvarsel om at kortet holder på å gå tomt, slik at man plutselig en vakker dag står på bussen uten betalingsmidler i det hele tatt, som er kjempegøy hvis man skal rekke noe akkurat den dagen. Kudos til bussjåfører som lar en ta bussen likevel, gratis. Antikudos til de som kjefter en opp og river kortet ut av hendene på en mens en prøver å stamme frem en forklaring.

Det siste t-kortet har gjort for å forsure min hverdag er følgende: Jeg hadde overtrukket reisekontoen med 32,50. Jeg satte deretter inn 500 gærninger på reisekontoen, noe som skulle gi meg en saldo på 467,50. Den gang ei! Den gang føkkings ei! På reisekontoen står nå kroner fire hundre og tjueto femti! Hvor i innerste gamperæva ble det av mine manglende femogførti kroner? Hæ? Svar meg på det, t-fitte-kort!

Nå har den gamle hasj-sjokoladen Jan Bojer Vindheim også sett seg lei på dette. I denne artikkelen i Byavisa for Trondheim listes det opp flere årsaker til å ville skammyrde den jubalongen som fant opp det forbanna kuk-kortet. Det verste er at de paddeslikkende åndsingene i Team Trafikk ikke vil innse at alle t-kort i Norges langstrakte burde klippes opp i veldig små biter og skytes inn i selve solen for å deretter smelte bort i glemselen og aldri tas i bruk igjen. Det samme burde skje med den hønsehjernen som fant på at man skulle bruke dette rotteræv-systemet i stedet for systemer som er utprøvd med hell og lykke i allverdens store byer i allverdens hjørner av planeten (OK, planeter har ikke hjørner, men man skjønner hvor jeg vil).

Faen ta deg, t-kort! Faen ta deg. Hører du? Og som om jeg ikke har det kjipt nok med min arbeidsløyse og hålkeføre og fåglarna vet: i tillegg har jeg i dagesvis vært nødt til å høre på kjerringhyl, smatring fra maskingevær, brøling, og intenst masete actionmusikk - og tidvis banning - takket være Xboxen og min konstant spillende kjæreste. Greit nok at King Kong var en langdryg remake med alt for mange skolopendere og alt for mye hyling, men måtte det lages et Xbox-spill av det også? Er det ikke nok lidelse i verden?

Åpenbart ikke.

Historien gjentar seg selv

...sort of.

Det første jeg gjorde da jeg våknet i morges var å sjekke nettbanken min for innskuddet på 11000 pluss kroner som skulle ha kommet inn på kontoen fra Nav.

Nada.

Jeg satte inn husleien, 3500 kroner, og det var dermed duket for ubrukelig konto igjen: 268 kroner igjen å leve for til Nav finner det for godt å la meg overleve. Deretter gikk jeg ned på kontoret og stilte meg i en halv time i kø. Da jeg endelig ble sluppet inn i the inner sanctum, var det til en skrekkøgle med flassete neglelakk, hvis første raksjon til mitt indignerte fremlegg av saken min var: "Jaja."

"Jaja"!!?!

Saken er den at jeg fikk et vedtak for godt over ti dager siden, og at det ikke har blitt gjennomført i praksis. Saken er at jeg var der nede også for en uke siden, og på fredag, sistnevnte gang ble jeg dyrt og hellig lovt pengene senest på mandag. Forbanna løgnhalser! Her sitter man altså og lyver klientene rett opp i trynet. Topp! Og denne drittkjerringa, denne ubrukelige unnskyldningen for et skrekkeksempel på Darwins evolusjonsteori, har nervene til å spørre meg om jeg har levert kontoutskrift, om jeg har glemt ditt og glemt datt. Nei, sier jeg, det har jeg ikke, for jeg har vært her nede og bedt, krevd, og tigget om de pengene tre ganger siden vedtaket falt, og jeg har levert alt i tre eksemplarer med rosa sløyfe og sukker på, og det er deres feil - Nav sin jævla føkkings feil - jeg har til og med et stemplet brev der en saksbehandler innrømmer at det er deres feil.

Jeg har faktisk ikke ord for hvor mye hat det er i meg akkurat når dette skjer. Det er som om skallet av noe mørkt brister et sted og begynner å lekke ut, stanse, og lekke igjen; omtrent som lava som lekker ut av en undersjøisk vulkan, størkner ved kontakt med vann, men smelter igjen, og det er en evig slags smelte/størkne-greie. Jeg sitter der rett og slett og hater, så inderlig, så kraftig, så voldsomt, at jeg ikke lenger får vondt av det, men føler det som en styrke. Som noe som når som helst kan eksplodere og jeg er da ikke lenger ansvarlig for mine handlinger, jeg er bare passasjeren i min egen kropp. Det er da man vet at det begynner å bli skummelt. Så jeg begynner å gråte i stedet. På offentlig sted. Takk skal du faen meg ha, Nav. Nettopp da jeg trodde du ikke kunne ydmyke meg mer.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg gråt fordi det er så urettferdig, fordi det finnes andre som har det så mye vanskeligere enn meg, og at jeg skjønner hvordan de har det, eller i hvert fall har jeg en anelse, men nei. Dette er rett i fletta egoistisk fortvilelse over egen situasjon. Jeg synes rett og slett synd på meg. Og jeg er rasende.

Først da jeg bryter ut i gråt merker jeg det. Saksbehandleren viser såvidt den lille kimen av pattedyrhunnenes omsorg for pattedyr som er yngre enn dem, eller pattedyrunger, om du vil. En flik av følelser innerst i reptilhjernen, bak all den kjipe sminken. Nesten litt omsorg i øglestemmen. Nesten. Jeg gikk derfra med nok et tomt løfte om at pengene skal være på konto i morgen. Jeg tror ikke noe på dem lenger. De er som en ektemann som lover å aldri ligge med barnevakten igjen. Tullprat.

Det er nok nå, verden. Du kan slutte nå. Det er ikke morsomt lenger.