Valget er over. Den siden jeg vil kalle "min side", selv om jeg overhodet aldri har satt mine bein på amerikansk jord eller forstått meg på amerikansk politikk, vant. USA har fått sin første fargede president.
USA, landet som fremdeles - til tross for Irak-krigen, Guantanamo, MacDonalds, og sin enorme og urettferdige skildnad på fattig og rik - fremstår som en hildring på den andre siden av en svært stor og svært blå sjø. I alle fall for meg. USA er landet jeg bare har sett på TV eller hørt i musikk, men det er likevel en stor del av kulturen jeg vokste opp med. Bøkene jeg leste; Jack Kerouac, Allen Ginsberg, musikken jeg dyrket; Patti Smith, Bob Dylan, og de store kulturelle fenomenene som påvirket hele den kulturelle verden fra Japan til Smøla; Star Wars, grunge-bølgen, jeg vet ikke hva. Og 9/11, selvsagt. Hendelsen som av Karlheinz Stockhausen ble karakterisert som "verdens største kunstverk". Jeg må si at uttalelsen fremmer både avsky og beundring hos meg. Avsky fordi man knappest kan kalle en forskrudd og hatefull hevnaksjon som denne for "kunst" på noe vis. Beundring fordi mannen i det minste hadde nok guts til å si nøyaktig hva han syntes om saken. Heldigvis er han død (jeg sier heldigvis fordi fyren laget så horribel musikk at den kunne få fluer til å falle døde til jorden - effektivt som insektmiddel, ikke kult for oss andre).
Men tilbake til valget. Det var med fortvilelse jeg så Barack Obama og Hillary Clinton knive om de demokratiske velgerne når republikanerne allerede hadde satt John "Gjeipen" McCain på tronen knapt utfordret av andre kandidater i det hele tatt. I mine øyne var både Obama og Clinton verdige kandidater. Hadde de kunnet bli enige om hvem som skulle gå først, hadde det knapt vært noe problem å la den ene stille til valg denne perioden og den andre til neste periode. I stedet brukte de tid og ressurser på å dra hverandre ned mens McCain tilsynelatende kunne gni seg i hendene og le hele veien til valglokalet.
Det er litt morsomt å tenke på at McCain saboterte seg selv ved å - som hjertesyk, gammel mann - velge en psykotisk, pengeslukende fundamentalist som visepresidentkandidat. Palin var i denne situasjonen som Fru Smith var for sin ektemann J. Howard Marshall; et "sexy" trekkplaster for velgerne, men et ukløktig valg av partner for en "døende" mann. På samme måte som Howards barn protesterte mot ekteskapet, var det mange i McCains leir som protesterte mot visepresidentkandidaturet. Og med god grunn! Se for deg at McCain blir valgt, og deretter parkerer tøflene i løpet av de første månedene i jobben. Da har man plutselig USAs første kvinnelige president - en president som på alle vis oppfyller fordommene mot kvinner i maktposisjoner: En hysterisk husmor som tar med barna overalt, bruker penger på klær og styling, tror at Jesus bor i en blåbærmuffin, og ikke vet hvor Russland ligger. Jeg synes det er fantastisk at en av fansen hennes uttalte til en avis at "jeg skjønner ikke hva Obamas side prater om, jeg velger Palins side, for hun er så pen". Denne personen, må tillegges, var en 13 år gammel gutt. "Hei, jeg er 13 og jeg forstår ikke politikk." Gisp! Sjokk! "Hei, jeg er en 13 år gammel gutt som nettopp har fått rogn i påsan, og jeg stemmer på den kandidaten som har pupper." Outstanding! Jeg skjønner ikke hvor avisene tar scoopene sine fra, altså. Palin ville uansett kjønn vært verre enn Bush - Bush hadde i det minste Dick "Evil Genius" Cheney i ryggen. Det Palin ville hatt i ryggen ville forhåpentligvis, så fort som mulig, vært en kniv dekket med curare, og som satte fyr på hele kjerringa.
Med Clinton ville USA fått sin første kvinnelige president, og hun kunne faktisk også gjort noe saklig ut av det. I stedet fikk de nå sin første svarte/fargede/whatever president. Begge deler er ganske fantastisk. Selv om Obama skulle finne på å bæsje i skuffen som president, har han fremdeles satt en ny standard som gjør at USA sannsynligvis i fremtiden vil være åpnere for minoriteter i maktposisjoner. Og jepp, jeg regner fortsatt kvinner som en minoritet. Så lenge nyfødte jentebarn fortsatt hives i elva i visse land i verden, vil kvinner holde en lavere posisjon jevnt over.
Jeg leser med stor fornøyelse (eller snarere skrekkblandet fryd) i Dagbladet.no at McCains skuffede velgermasse ser ut til å oppriktig mene at Obama er "ond og grusom" og vil ødelegge landet deres. Til og med når McCain selv uttaler at han gratulerer Obama med seieren og ønsker ham lykke til med å styre landet de begge elsker. Det skal han ha, "Gjeipen" - han er en god taper. Og Obama er foreløpig en god vinner.
Barack Obama, skuff meg ikke! Valget har gitt meg ny tillit til landet jeg beundret som barn, ble skeptisk til som tenåring, og likegyldig til som ung voksen. Ikke gå til flere kriger. Rydd opp, brett opp ermene, og smil mens du jobber. Vær vennlig, USA. Vær det forbildet du gjerne vil være.
Let America Be America Again
Viser innlegg med etiketten kvinner. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kvinner. Vis alle innlegg
onsdag 5. november 2008
torsdag 17. juli 2008
Eitt dråk, fleire dreker
I mitt tidligere innlegg om helter innser jeg at jeg har glemt en. Det vil si, jeg har sikkert glemt flere enn en, men jeg kom på en til som skulle stått på den listen. Grunnen til det er en tilfeldig post på Hyperionforumet, som dirigerte meg videre til denne siden.
Joss Whedon, hvor har du vært i hele mitt liv? Opptatt med å lage Buffy, Angel, og Firefly/Serenity, I bet, men etter det? Hvor ble det av dine tapte genistreker, født som små, rævsparkende, blonde kvinner med høye hæler og hjerte av gull?
Joss Whedon har, som mann, slått flere slag for kvinner og kvinners rettigheter enn noen kvinne jeg kan komme på i farten. OK, så er ikke det så imponerende av meg, men likevel. Hvilke fantastiske kvinnelige karakterer Whedon har greid å koke opp i løpet av sin TV-karriere: Buffy Summers, Willow Rosenberg, River Tam, Winnifred Burkle, Faith, Zoe Washburn, Darla, Drusilla, Kaylee Frye, YoSafBridge... Whedon har gitt meg troen på at kvinner kan fungere som (sterke!) hovedpersoner, og stille mannfolkene i skyggen. Problemet er bare at dette stort sett kun applikerer til Whedons egne produksjoner, og ikke til TV-serier som sådan. Selv om karakteren Temperance Brennan i TV-serien Bones er sterk og enestående, og ikke skapt av Whedon (men av en kvinne: Kathy Reichs), er det en lei tendens i TV-serier til at hovedpersoner er menn, og en av mange bipersoner kanskje er en kvinne. Kanskje. Og da er hun en fellesplott-drivende person som ikke nødvendigvis har så mange egne plott i serien. Kor e alle heltar hen? Tja. Kor e alle kvinner hen, bør kanskje heller være spørsmålet.
Hvor er den kvinnelige karakteren som ikke trenger å reddes?
Menn er som regel saviours mens kvinner er savees. Selv superhelten River Tam i Firefly må jo faktisk reddes jevnlig av den litt frøkenaktige broren. Det er vel bare i Buffy at, vel, Buffy er den som redder karene i serien fra almost certain doom på en daglig basis. Hun sparker ræv, men kan fortsatt lure på om hun valgte de rette skoene til den svarte håndvesken. Jeg merker at jeg er litt forelsket i konseptet Buffy. Hun kler seg ikke i puppeforstørrende badedrakt med tangarævsplitt og stiletthæler mens hun sjonglerer kniver med underlivet, sånn som en rekke superheltinner har en tendens til å gjøre. Hun er ikke tøff i trynet, inyourface trassig og full av selvskryt - hun er som kvinner flest; usikker, opptatt av hvordan andre oppfatter henne, og hun prøver å tilpasse sin spesielle situasjon til et tilnærmet vanlig liv. AIDS-syke mennesker har kjent seg igjen i hennes situasjon, hvor de har sammenlignet hennes visshet om at hun vil dø ung, med sin egen. De har måttet tilpasse seg til tanken på at det er noe med dem som kommer til å gi dem en tidlig død. Det er ikke vampyrer, men de ser vampyrene i Buffy som symboler på noe annet. Det er mulig det er en long shot, men jeg liker tanken på at underholdende over kanten-elementer kan ha en dypere betydning.
And now for something completely different: a man with a tape recorder up his brother's nose.
Jeg har bursdag. Hurra.
Tittelen på innlegget refererer til en sær dialekt fra Romsdal. Eitt dråk, fleire dreker betyr en jente, flere jenter. Dette lærte jeg av en matematikklærer på HiST som nektet å tro at det var en kjønnsforskjell på matematikkevnene til skoleelever. Fin fyr, lignet litt på Gordon Freeman fra Half-Life-spillene. Tror ikke han ville ha vært like hendig med et brekkjern, dog.
Joss Whedon, hvor har du vært i hele mitt liv? Opptatt med å lage Buffy, Angel, og Firefly/Serenity, I bet, men etter det? Hvor ble det av dine tapte genistreker, født som små, rævsparkende, blonde kvinner med høye hæler og hjerte av gull?
Joss Whedon har, som mann, slått flere slag for kvinner og kvinners rettigheter enn noen kvinne jeg kan komme på i farten. OK, så er ikke det så imponerende av meg, men likevel. Hvilke fantastiske kvinnelige karakterer Whedon har greid å koke opp i løpet av sin TV-karriere: Buffy Summers, Willow Rosenberg, River Tam, Winnifred Burkle, Faith, Zoe Washburn, Darla, Drusilla, Kaylee Frye, YoSafBridge... Whedon har gitt meg troen på at kvinner kan fungere som (sterke!) hovedpersoner, og stille mannfolkene i skyggen. Problemet er bare at dette stort sett kun applikerer til Whedons egne produksjoner, og ikke til TV-serier som sådan. Selv om karakteren Temperance Brennan i TV-serien Bones er sterk og enestående, og ikke skapt av Whedon (men av en kvinne: Kathy Reichs), er det en lei tendens i TV-serier til at hovedpersoner er menn, og en av mange bipersoner kanskje er en kvinne. Kanskje. Og da er hun en fellesplott-drivende person som ikke nødvendigvis har så mange egne plott i serien. Kor e alle heltar hen? Tja. Kor e alle kvinner hen, bør kanskje heller være spørsmålet.
Hvor er den kvinnelige karakteren som ikke trenger å reddes?
Menn er som regel saviours mens kvinner er savees. Selv superhelten River Tam i Firefly må jo faktisk reddes jevnlig av den litt frøkenaktige broren. Det er vel bare i Buffy at, vel, Buffy er den som redder karene i serien fra almost certain doom på en daglig basis. Hun sparker ræv, men kan fortsatt lure på om hun valgte de rette skoene til den svarte håndvesken. Jeg merker at jeg er litt forelsket i konseptet Buffy. Hun kler seg ikke i puppeforstørrende badedrakt med tangarævsplitt og stiletthæler mens hun sjonglerer kniver med underlivet, sånn som en rekke superheltinner har en tendens til å gjøre. Hun er ikke tøff i trynet, inyourface trassig og full av selvskryt - hun er som kvinner flest; usikker, opptatt av hvordan andre oppfatter henne, og hun prøver å tilpasse sin spesielle situasjon til et tilnærmet vanlig liv. AIDS-syke mennesker har kjent seg igjen i hennes situasjon, hvor de har sammenlignet hennes visshet om at hun vil dø ung, med sin egen. De har måttet tilpasse seg til tanken på at det er noe med dem som kommer til å gi dem en tidlig død. Det er ikke vampyrer, men de ser vampyrene i Buffy som symboler på noe annet. Det er mulig det er en long shot, men jeg liker tanken på at underholdende over kanten-elementer kan ha en dypere betydning.
And now for something completely different: a man with a tape recorder up his brother's nose.
Jeg har bursdag. Hurra.
Tittelen på innlegget refererer til en sær dialekt fra Romsdal. Eitt dråk, fleire dreker betyr en jente, flere jenter. Dette lærte jeg av en matematikklærer på HiST som nektet å tro at det var en kjønnsforskjell på matematikkevnene til skoleelever. Fin fyr, lignet litt på Gordon Freeman fra Half-Life-spillene. Tror ikke han ville ha vært like hendig med et brekkjern, dog.
mandag 16. juni 2008
En helt alminnelig mann (tm)
Som jeg nevnte i det forrige innlegget mitt har jeg bestemt meg for å hedre en helt spesiell type skuespillere i dagens (nattens) innlegg i bloggen. (Noe må man ha å gjøre når man ikke skal på jobb dagen etter.) Det er snakk om skuespillere som har oppnådd den unike prestasjon å se ut som Helt Vanlige Menn (gisp!) i stedet for opererte Ken-dukker. Som et eksempel kan jeg nevne Brad Pitts ansiktsoperasjoner i forkant av innspillingen av Troja, som resulterte i at Pitt hovnet opp i ansiktet og at Akilles dermed ble seende ut som et mummitroll. Brad Pitt er en genial skuespiller med enorme egenskaper innen sitt yrke; jeg skjønner ikke hvorfor han må skjære seg i ansiktet for å kunne fortsette i jobben sin. Han kommer naturlig nok ikke med på min liste over naturlig utseende skuespillere. Heller kommer ikke f.eks. Arnold Schwartzenegger med, men det er av andre årsaker: Han ser "normal" ut (i ansiktet i det minste), men han kan ikke skuespille for å redde sitt eget liv. Lista er dermed kuttet ned til de som
1. EDWARD NORTON
Et prakteksemplar. Denne mannen er ikke bare en av vår tids fineste metodeskuespillere, men han presterer å se ut som en hengslete nerd med ørnenese (og noen ganger med litt pjuskete skjegg) og kommer unna med det. Miljøbevisst og politisk engasjert på fritida, og bruker karrieren sin til å klemme ut obskure filmer som overraskende nok er veldig bra, de fleste av dem. Kanskje mest kjent for klassikeren American History X fra 1998, min yndling med ham er Fight Club fra 1999.
2. RYAN GOSLING
En ung up-and-comer. God i jobben sin, ser ut som naboen til tanta di, kisen i kassa på super'n, treneren til bygdas lilleputtlag i volleyball, eller han som vasker på legekontoret. Poetisk, musikalsk, romantisk, og oppdratt religiøst (vet ikke helt om de to siste punktene er pluss eller minus). Hans beste film er uten tvil The Believer fra 2001, hvor han på et merkelig vis følger i Edward Nortons fotspor og spiller nynazist, mens min personlige yndling med ham er Stay fra 2005 (en film ikke så mange liker, dessverre/pussig nok). Kanskje mest kjent for den romantiske/kvalme The Notebook (2004) og nominert til div. priser for Half Nelson (2006).
3. PHILIP SEYMOUR HOFFMAN
Her snakker vi dyktig tjukkas. Oscar-nominert oftere enn jeg bytter undertøy (OK, det var en overdrivelse, men likevel). Hoffman greier den fantastiske krysningen i utseendet av litt griseaktig og litt småhomsete, samtidig som han gjerne kunne vært kledt i Mötley Crüe-skjorte og hatt tjukke briller og vært en svett computernerd. Dette blir utrolig nok kombinert med en sykt mørk stemme som, hvis man et øyeblikk lukker øynene, er råsexy. Fikser jobben som kåt high school-lærer i 25th Hour (2002) fabelaktig, gjør en knallrolle i Magnolia (1999), og en god og annerledes skurk i Mission: Impossible III (2006).
4. SAMUEL L. JACKSON
Man kan si utrolig mye rart (og bra) om Samuel L. Jackson, men at han er spesielt pen er ikke en av dem. På sitt glætteste ser han litt ut som a muthafuckin' snake on a muthafuckin' plane, på sitt mest rufsete er han en huleboer som kan banne og bruke afroamerikanske slanguttrykk. Til hans fordel kan man nevne at han er BÅDE jedimester og sjef for S.H.I.E.L.D., noe som gjør ham til en av de kulere av de kuleste i min bok. Mest kjent for Pulp Fiction (1994), men gjør en (etter min mening) strålende rolle som syk vitenskapsmann i Unbreakable (2000). Er med i så mange tøffe filmer at jeg gidder ikke å lage en liste.
5. STEVE BUSCEMI
Man tar en kar med gode skuespillerevner og hiver noen tenner inn i kjeften på ham, gjerne mens man er dritings, fra ti meters hold. Deretter kveler man ham litt til øynene buler, litt som på en av de der svarte akvariefiskene som suger seg fast på glasset og igrunn aldri gjør noe annet ut av livet, og vips, man har Steve Buscemi. Stygg som juling, men talentet overgår det meste. God til alt, best med Tarantino eller i andre roller der han kan være tøff i kjeften. Reservoir Dogs (1992) er en klassiker jeg ikke vil være foruten, men denne mannen briljerer også i TV-serien Sopranos, sesong fem. Fargo fra 1996 er min personlige favoritt.
6. PETER STORMARE
En svenske som stort sett alltid spiller russer på film. Har den ære å fremføre den eneste replikken i Armageddon fra 1998 som var morsom nok til at jeg husker den i ettertid. Diger brande med hår på brystet og poser under øynene, tendenser til hengekjaker, og vikende hårfeste. Øynene hans minner litt om øynene til tegnefilmhunden Droopy fra de gamle MGM-tegnefilmene (samme karaktergalleri som Snurre Sprett og Daffy Duck). Har spilt i en del svenske filmer som jeg ikke føler meg spesielt forpliktet til å liste opp her, siden jeg ikke har sett noen av dem. Greier å få det meste til å se skummelt eller utrolig tøft ut. Spiller også i Fargo sammen med Buscemi, men briljerer kanskje mest som Satan i Constantine (2005), som ellers er en film jeg er noe tvilende til (grunnet grundig Hellblazer-voldtekt).
7. GUY PEARCE
Australieren med den rare munnen som alltid spiller skurk på film, unntatt i L.A. Confidential (1997), hvor han spiller ærligheten sjæl. Forbigår de fleste andre aussies (som Russel Crowe og Hugh Jackman) i kvalitet i og med at han ikke trenger å stole på aggresjon, telefonkasting, slåssing, drekking, penisstørrelse eller trynefaktor for å score gode roller i gode filmer. Mest kjent for nevnte L.A. Confidential og Memento (2000). Min favoritt: The Proposition fra 2005. Klassiker! Man ser fyren i bar overkropp og tenker at man skulle hatt slike pinner man bruker til å spille xylofon med.
Dette var de sju jeg orket å ta for meg denne gangen. Sju er forsåvidt også et lykketall for meg, og siden klokken nå er så mange at jeg begynner å se i kryss på skjermen, skal jeg gi meg der. Det slår meg at det igrunn er alt for mange slike mannlige skuespillere som bare ser ut som om de kan gå nedover gaten utenfor huset ditt når som helst, og du ville ikke lagt merke til dem om de så hadde rosa underbukser på seg og lite annet. Muligens en overdrivelse der igjen, men pytt. Overdrivelser gjør livet morsommere.
Det som slår meg er at å gjøre det samme med kvinnelige skuespillere, altså lage en liste over de som er dyktige, men ser alminnelige ut, sannsynligvis ikke vil fungere. Spesielt ikke hvis kriteriene er å ha vært med på (minst) en Hollywood-film, å være flink i jobben sin, og at det å være gammel (og dermed i enkeltes oppfattelse styggere enn å være ung) ikke teller (pene damer som blir styggere med alderen har fortsatt vært pene en gang). Jeg kan ikke komme på en eneste stygg skuespillerinne. Ei heller en alminnelig en. Selv ikke etter å ha ransaket minnet mitt. Kan det være slik at kvinnelige skuespillere brukes og kastes etter utseendet og aldri får sjansen til å demonstrere talent? Jo'a.
Det finnes i og for seg ett unntak til regelen om at kvinnelige skuespillere kun flyter på utseendet, og hun heter Charlize Theron. La gå, hun er dritpen, og dermed på et vis diskvalifisert, men hun lot seg stygge ned til filmen Monster fra 2003 og beholdt sine acting chops til de grader. Man skal ikke diskriminere de pene bare fordi de er pene heller.
- Ser vanlige (eller til og med litt stygge) ut
- Kan jobben sin (skuespiller)
1. EDWARD NORTON
Et prakteksemplar. Denne mannen er ikke bare en av vår tids fineste metodeskuespillere, men han presterer å se ut som en hengslete nerd med ørnenese (og noen ganger med litt pjuskete skjegg) og kommer unna med det. Miljøbevisst og politisk engasjert på fritida, og bruker karrieren sin til å klemme ut obskure filmer som overraskende nok er veldig bra, de fleste av dem. Kanskje mest kjent for klassikeren American History X fra 1998, min yndling med ham er Fight Club fra 1999.2. RYAN GOSLING
En ung up-and-comer. God i jobben sin, ser ut som naboen til tanta di, kisen i kassa på super'n, treneren til bygdas lilleputtlag i volleyball, eller han som vasker på legekontoret. Poetisk, musikalsk, romantisk, og oppdratt religiøst (vet ikke helt om de to siste punktene er pluss eller minus). Hans beste film er uten tvil The Believer fra 2001, hvor han på et merkelig vis følger i Edward Nortons fotspor og spiller nynazist, mens min personlige yndling med ham er Stay fra 2005 (en film ikke så mange liker, dessverre/pussig nok). Kanskje mest kjent for den romantiske/kvalme The Notebook (2004) og nominert til div. priser for Half Nelson (2006).3. PHILIP SEYMOUR HOFFMAN
Her snakker vi dyktig tjukkas. Oscar-nominert oftere enn jeg bytter undertøy (OK, det var en overdrivelse, men likevel). Hoffman greier den fantastiske krysningen i utseendet av litt griseaktig og litt småhomsete, samtidig som han gjerne kunne vært kledt i Mötley Crüe-skjorte og hatt tjukke briller og vært en svett computernerd. Dette blir utrolig nok kombinert med en sykt mørk stemme som, hvis man et øyeblikk lukker øynene, er råsexy. Fikser jobben som kåt high school-lærer i 25th Hour (2002) fabelaktig, gjør en knallrolle i Magnolia (1999), og en god og annerledes skurk i Mission: Impossible III (2006).4. SAMUEL L. JACKSON
Man kan si utrolig mye rart (og bra) om Samuel L. Jackson, men at han er spesielt pen er ikke en av dem. På sitt glætteste ser han litt ut som a muthafuckin' snake on a muthafuckin' plane, på sitt mest rufsete er han en huleboer som kan banne og bruke afroamerikanske slanguttrykk. Til hans fordel kan man nevne at han er BÅDE jedimester og sjef for S.H.I.E.L.D., noe som gjør ham til en av de kulere av de kuleste i min bok. Mest kjent for Pulp Fiction (1994), men gjør en (etter min mening) strålende rolle som syk vitenskapsmann i Unbreakable (2000). Er med i så mange tøffe filmer at jeg gidder ikke å lage en liste.5. STEVE BUSCEMI
Man tar en kar med gode skuespillerevner og hiver noen tenner inn i kjeften på ham, gjerne mens man er dritings, fra ti meters hold. Deretter kveler man ham litt til øynene buler, litt som på en av de der svarte akvariefiskene som suger seg fast på glasset og igrunn aldri gjør noe annet ut av livet, og vips, man har Steve Buscemi. Stygg som juling, men talentet overgår det meste. God til alt, best med Tarantino eller i andre roller der han kan være tøff i kjeften. Reservoir Dogs (1992) er en klassiker jeg ikke vil være foruten, men denne mannen briljerer også i TV-serien Sopranos, sesong fem. Fargo fra 1996 er min personlige favoritt.6. PETER STORMARE
En svenske som stort sett alltid spiller russer på film. Har den ære å fremføre den eneste replikken i Armageddon fra 1998 som var morsom nok til at jeg husker den i ettertid. Diger brande med hår på brystet og poser under øynene, tendenser til hengekjaker, og vikende hårfeste. Øynene hans minner litt om øynene til tegnefilmhunden Droopy fra de gamle MGM-tegnefilmene (samme karaktergalleri som Snurre Sprett og Daffy Duck). Har spilt i en del svenske filmer som jeg ikke føler meg spesielt forpliktet til å liste opp her, siden jeg ikke har sett noen av dem. Greier å få det meste til å se skummelt eller utrolig tøft ut. Spiller også i Fargo sammen med Buscemi, men briljerer kanskje mest som Satan i Constantine (2005), som ellers er en film jeg er noe tvilende til (grunnet grundig Hellblazer-voldtekt).7. GUY PEARCE
Australieren med den rare munnen som alltid spiller skurk på film, unntatt i L.A. Confidential (1997), hvor han spiller ærligheten sjæl. Forbigår de fleste andre aussies (som Russel Crowe og Hugh Jackman) i kvalitet i og med at han ikke trenger å stole på aggresjon, telefonkasting, slåssing, drekking, penisstørrelse eller trynefaktor for å score gode roller i gode filmer. Mest kjent for nevnte L.A. Confidential og Memento (2000). Min favoritt: The Proposition fra 2005. Klassiker! Man ser fyren i bar overkropp og tenker at man skulle hatt slike pinner man bruker til å spille xylofon med.Dette var de sju jeg orket å ta for meg denne gangen. Sju er forsåvidt også et lykketall for meg, og siden klokken nå er så mange at jeg begynner å se i kryss på skjermen, skal jeg gi meg der. Det slår meg at det igrunn er alt for mange slike mannlige skuespillere som bare ser ut som om de kan gå nedover gaten utenfor huset ditt når som helst, og du ville ikke lagt merke til dem om de så hadde rosa underbukser på seg og lite annet. Muligens en overdrivelse der igjen, men pytt. Overdrivelser gjør livet morsommere.
Det som slår meg er at å gjøre det samme med kvinnelige skuespillere, altså lage en liste over de som er dyktige, men ser alminnelige ut, sannsynligvis ikke vil fungere. Spesielt ikke hvis kriteriene er å ha vært med på (minst) en Hollywood-film, å være flink i jobben sin, og at det å være gammel (og dermed i enkeltes oppfattelse styggere enn å være ung) ikke teller (pene damer som blir styggere med alderen har fortsatt vært pene en gang). Jeg kan ikke komme på en eneste stygg skuespillerinne. Ei heller en alminnelig en. Selv ikke etter å ha ransaket minnet mitt. Kan det være slik at kvinnelige skuespillere brukes og kastes etter utseendet og aldri får sjansen til å demonstrere talent? Jo'a.
Det finnes i og for seg ett unntak til regelen om at kvinnelige skuespillere kun flyter på utseendet, og hun heter Charlize Theron. La gå, hun er dritpen, og dermed på et vis diskvalifisert, men hun lot seg stygge ned til filmen Monster fra 2003 og beholdt sine acting chops til de grader. Man skal ikke diskriminere de pene bare fordi de er pene heller.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
