Når du tror at mirakler ikke lenger er mulige, når alt håp er ute, se ikke lenger enn hit: Tom Waits spiller konsert i Paris 24. juli, og jeg har billetter, takket være en kjæreste gitt av all verdens kobinerte gode makter og servert på sølvfat med roser og fioler. Ikke bokstavelig talt, men du skjønner tegninga.
Paris er av mange kategorisert som verdens mest romantiske by. En kan si hva man vil om det, men at den er mer romantisk enn Lillestrøm kan vi i hvert fall stort sett være enige om. For meg kunne gjerne turen gått annetstedshen; så lenge Tom Waits er der, og jeg er der samtidig, sammen med kjæresten min, så kan det være det samme. Da kan det like gjerne være på torget i Steinkjer for alt jeg bryr meg.
Jeg skal ikke si så mye om Tom Waits annet enn at han er en stygg og bråkete gammel mann som lager den mest geniale musikken jeg noen gang har opplevd. Dette er bisarre greier man kan le og gråte av, gjerne samtidig, og gjerne mens man er full. Man skal gjerne danse også, parvis, en litt for ukontrollert fylletango. Det skal lukte litt sigarettrøyk i lokalet. Litt svette. Sminke skal klines utover og hår skal bustes. Det skal være hatter. Skal man pule, skal det være stygt og realistisk, men helhjertet. Det er mulig dette høres i overkant ut, men jeg får denne følelsen hver gang jeg lytter til den rustne blenderstemmen, håndsaga, som stemmen til en engel som har vært død litt for lenge. Det er vakkert. På sitt vis.
Imens jeg gleder meg til konserten kan jeg jo også meddele at jeg kanskje skal i streik i uka som kommer. Ikke like spennende som Paris. Egentlig synes jeg de kunne spart seg å ta meg ut i strek nå, når jeg endelig sitter i et vikariat jeg virkelig trives i. Rettferdighet i verden? Nå nei du.
Enda en tannlegetime ble det også. Denne gangen til en tannkirurg som kan operere ut visdomstennene mine. Jeg lurer på om de noen gang tar høyde for at de svarte røntgenplatene de stapper inn i gapet på en kanskje muligens er litt for store for, tja, la oss si halve befolkningen? Jeg brekker meg bare jeg ser en sånn en. Dette resulterte da i at jeg måtte betale ekstra for å få puttet hodet inn i en maskin, stå på skrå og holde meg fast i et håndtak mens jeg bet i en pinne, for så å få hele maskinen til å snurre rundt hodet mitt som en annen mixmaster. "Har du klaustrofobi?" spurte pleieren. Nei, jeg har ikke det. Eller, jo, men ikke så ille. Likevel ble jeg litt bekymret av at "laserstrålene ikke gikk der de skulle" eller hva pokker. Det kan umulig være sunt.
Prisoverslaget kom på 2300 spenn for en lusen, inngrodd tann. Inkludert sterke smertestillende tabletter og en flaske munnskyll. Joda, jeg skal til Paris, jeg skal se Tom Waits, men jeg skal åpenbart ikke spise. Eller bo i noe annet enn en pappeske. Heldigvis har kjæresten min penger til sånt, enn så lenge. Nå har han jo investert så mye i meg at han taper penger på å eventuelt dumpe meg, og det er jeg jo ganske fornøyd med.
torsdag 29. mai 2008
tirsdag 27. mai 2008
Et eks-amen
Så kom klassen min (som jeg er lærer for) opp i engelsk skriftlig. Hvilket betyr en del timers ekstra jobb på meg. Yee. Allerede har jeg denne uken og forrige tjent 1400 kroner ekstra på å ta vikartimer for en annen vikar. Ingen skal komme å fortelle meg at lærervikarer tjener dårlig, for jeg har aldri satt mine bein i så mange penger som det jeg har fått i lønn hittil i år.
Eller... det er jo ikke helt sant. Jeg tjente mye mer på å sitte på ræva i timesvis som eksamensvakt for et par år tilbake. Mindre i timen, men det var pokker tute meg mindre faktisk arbeid også. Og så husker jeg jo den gangen man fikk 35 000 utbetalt i lån ved starten av hvert semester på universitetet. Det var tider, det! Til jul hadde man igjen 3,50 og en eske fyrstikker. En fyrstikk til hvert familiemedlem i julegave!
Greia er den at jeg har levd på så usikre midler både i fjor høst og i år, at det å faktisk få lønn gjør meg litt yr og svimmel. Eller så kan det være de kraftige smertestillende jeg knasker for tiden, etter at jeg trakk en jeksel og fikk fem (!) "kvitsår" (munnsår infisert av trøske) i munnen samtidig. To under tunga, og tre oppe rundt det bunnløse svelget som pleide å være en krank tolvårsjeksel. Har du noen gang prøvd å spise brødskiver med brunost og litt hard skorpe mens Satan bor under tunga di? Trodde ikke det, nei.
Til helgen skal jeg til Røros, Bergstaden, gruvebyen, kaldhølet. Byen med de søte små gatene og den kule kirka. Den artige dialekten. Jeg gleder meg litt, merker jeg. Det eneste jeg ikke liker med Røros er vel at det er så kaldt der, litt uavhengig av årstid. Og så er det litt langt unna Trondheim. Men jeg kommer til å ha godt selskap både på turen og når jeg kommer frem, så jeg bekymrer meg ikke.
Eller... det er jo ikke helt sant. Jeg tjente mye mer på å sitte på ræva i timesvis som eksamensvakt for et par år tilbake. Mindre i timen, men det var pokker tute meg mindre faktisk arbeid også. Og så husker jeg jo den gangen man fikk 35 000 utbetalt i lån ved starten av hvert semester på universitetet. Det var tider, det! Til jul hadde man igjen 3,50 og en eske fyrstikker. En fyrstikk til hvert familiemedlem i julegave!
Greia er den at jeg har levd på så usikre midler både i fjor høst og i år, at det å faktisk få lønn gjør meg litt yr og svimmel. Eller så kan det være de kraftige smertestillende jeg knasker for tiden, etter at jeg trakk en jeksel og fikk fem (!) "kvitsår" (munnsår infisert av trøske) i munnen samtidig. To under tunga, og tre oppe rundt det bunnløse svelget som pleide å være en krank tolvårsjeksel. Har du noen gang prøvd å spise brødskiver med brunost og litt hard skorpe mens Satan bor under tunga di? Trodde ikke det, nei.
Til helgen skal jeg til Røros, Bergstaden, gruvebyen, kaldhølet. Byen med de søte små gatene og den kule kirka. Den artige dialekten. Jeg gleder meg litt, merker jeg. Det eneste jeg ikke liker med Røros er vel at det er så kaldt der, litt uavhengig av årstid. Og så er det litt langt unna Trondheim. Men jeg kommer til å ha godt selskap både på turen og når jeg kommer frem, så jeg bekymrer meg ikke.
torsdag 22. mai 2008
Murr!
Så, her sitter jeg, noen minutter til min egentlige planlagte sengetid, og murrer. Jeg har nettopp sett ferdig episode 16, sesong 4, av House MD og føler at selv om jeg trodde dette var et sickness-of-the-week-show som ikke var mer interessant enn Houses neste fornærmelse mot staben sin, så må jeg si at serien faktisk titt og ofte overrasker positivt med andre elementer. Jeg skal ikke røpe mer. Se serien. Ja, hele.
Nettopp måtte jeg si nei til ekstra vikartimer i morgen fordi jeg skal trekke en tann rett etter den vanlige arbeidstiden. Jævla skit-tenner! Hadde jeg ikke hatt denne avtalen hadde jeg tjent ytterligere 350 kroner i stedet for å bruke det dobbelte på å bli kvitt en bit av kraniet mitt. Jeg hater å måtte skuffe den personen som bestemmer om jeg får komme på jobbintervju til en lignende stilling som den jeg har i dag.
Jeg liker jobben min. Det er det søttan ikke mange som kan si. Men dessverre er det ikke jobben-jobben min. Det er et vikariat. For "voksne" elever. Elever som skjønner en spøk. Elever man slipper å oppdra. Elever som ikke griner og ikke vil ha på seg varmebukse når det regner ute og de vet at de kommer til å rulle seg i søla og slåss om plastbiler. Jeg er lærer, men jeg er ingen oppdrager. Jeg er interessert i faget mitt, ikke i hvordan jeg skal få tiåringer til å slutte å lugge hverandre og rope "sjærestepar" som om det var noe de fikk betalt for.
Tidligere i aften hadde jeg den glede av å se den nyeste Indiana Jones-filmen, til min store og hjertevarmende glede. Det var en fullstendig OK-pluss-film, med alle elementer som hører hjemme, med en herlig liten vri som jeg ikke hadde tenkt hørte til i Indy-sjangeren (jepp, jeg ser på det som en egen sjanger). Jeg skal ikke si mer! Grunnen til at jeg så den akkurat i kveld var at jeg måtte rømme huset for en Indy-og-pils-maraton som kjæresten min skulle ha med kompisene, mens jeg egentlig skulle legge til rette for klassen jeg skal ha opp i skriftlig eksamen i engelsk om en knapp uke. I stedet ble det kino. Det er komplett umulig å konsentrere seg om noe som helst av arbeid når man sitter i et kjøkken med åpen dør til stua og hører på vittig banter.
I morgen skal jeg som sagt trekke ei tann og deretter reiser jeg til min mor på helgebesøk for å rette stiler og gå lang tur med hund i dertil egnet skog og mark. Det blir bra.
Nettopp måtte jeg si nei til ekstra vikartimer i morgen fordi jeg skal trekke en tann rett etter den vanlige arbeidstiden. Jævla skit-tenner! Hadde jeg ikke hatt denne avtalen hadde jeg tjent ytterligere 350 kroner i stedet for å bruke det dobbelte på å bli kvitt en bit av kraniet mitt. Jeg hater å måtte skuffe den personen som bestemmer om jeg får komme på jobbintervju til en lignende stilling som den jeg har i dag.
Jeg liker jobben min. Det er det søttan ikke mange som kan si. Men dessverre er det ikke jobben-jobben min. Det er et vikariat. For "voksne" elever. Elever som skjønner en spøk. Elever man slipper å oppdra. Elever som ikke griner og ikke vil ha på seg varmebukse når det regner ute og de vet at de kommer til å rulle seg i søla og slåss om plastbiler. Jeg er lærer, men jeg er ingen oppdrager. Jeg er interessert i faget mitt, ikke i hvordan jeg skal få tiåringer til å slutte å lugge hverandre og rope "sjærestepar" som om det var noe de fikk betalt for.
Tidligere i aften hadde jeg den glede av å se den nyeste Indiana Jones-filmen, til min store og hjertevarmende glede. Det var en fullstendig OK-pluss-film, med alle elementer som hører hjemme, med en herlig liten vri som jeg ikke hadde tenkt hørte til i Indy-sjangeren (jepp, jeg ser på det som en egen sjanger). Jeg skal ikke si mer! Grunnen til at jeg så den akkurat i kveld var at jeg måtte rømme huset for en Indy-og-pils-maraton som kjæresten min skulle ha med kompisene, mens jeg egentlig skulle legge til rette for klassen jeg skal ha opp i skriftlig eksamen i engelsk om en knapp uke. I stedet ble det kino. Det er komplett umulig å konsentrere seg om noe som helst av arbeid når man sitter i et kjøkken med åpen dør til stua og hører på vittig banter.
I morgen skal jeg som sagt trekke ei tann og deretter reiser jeg til min mor på helgebesøk for å rette stiler og gå lang tur med hund i dertil egnet skog og mark. Det blir bra.
mandag 19. mai 2008
Vi små en alen lange
Så er 17. mai overstått, heldigvis også i år uten antydning til korps, kø, snørrunger, trengsel, übernasjonalromantikk, osv. Ni av oss dro fra kaotiske Trondheim til et lånt feriehus på fredelige Frosta over 17. mai-helgen, drakk øl, spiste kake, og skjøt ballonger med luftgevær, og det var utrolig mye bedre enn alternativet.
Nå skal det jo presiseres at ingen av de involverte har barn, så det var ingen komplikasjoner der eventuelle barn ville ha gnålt høl i huet på samtlige om å få mer is, mer pølse, mer gudvethva. Unger som bazookaspyr krone-is-spy på 17. mai har jeg overhodet ingen ønsker om å oppleve, og forhåpentligvis slipper jeg å ta stilling til det på mange år enda. I stedet opplevde jeg et rått drikkepress på Fernet Branca (som jeg ikke ga etter for, siden det lukter malingfjerner av skiten), og jeg lærte meg å spille Amerikaner - igjen. Jeg tror muligens jeg har lært det spillet tretten-fjorten ganger nå uten å huske det fra gang til gang.
Før jeg dro hadde jeg tenkt å poste artikkelen jeg skrev om dramaturgi og karakterutvikling i rollespill og TV-serier, men så kom jeg på at dersom sensor sjekker nettet for om jeg har kopiert teksten fra noe sted så er det jo litt kjipt om han/hun finner den selvsamme teksten ordrett gjengitt på en anonym blogg (selv om bloggen og artikkelen er skrevet av samme person). Ergo venter jeg til etter sensuren har falt. Det er vel bare et par uker igjen til det.
Jen, hvis blogg dere finner i margen et sted, skal gifte seg om ett og et halvt år. Da skal jeg være brudepike. Jeg driver fortsatt og vurderer om jeg skal skaffe meg en kjole eller få sydd en kjole eller rett og slett kjøpe en dress.
Det er vel mest kosher med kjoler på brudepiker, men samtidig så har jeg aldri likt verken kjoler eller skjørt. Folk sier det kler meg å gå i dem, men gudene vet at jeg ser ut som et lubbent lemen uansett hva jeg har på meg. Det hadde dog vært snasent å ha en kjole så jeg kan se litt feminin ut for en gangs skyld - jeg følte at det ble most noen ugler da venninnen min Vero forsnakket seg og kalte meg mann i helgen. Hun skal også være brudepike, så jeg kommer til å ha masse tid på meg til å ta igjen. Mohaha.
Vero har også i sin blogg (se link på siden her) utfordret meg til en greie:
"Plukk opp nærmeste bok.
Slå opp på side 123.
Finn den femte setningen.
Post de neste tre setningene.
Tag fem andre, og gi heder og ære til den som tagga deg."
You might make someone remember a wedding ceremony, but you couldn't implant a whole courtship and marriage. In any event, the memory is temporary. It fades within 2-5 hours and certainly vanishes after a night's sleep.
Jeg har egentlig ingen å tagge som Vero ikke allerede har tagget (tagd?), så jeg tagger alle som vil hurra!
Ellers er jeg lam på venstre side av ansiktet etter nok en tur til tannlegen. Det er vanskelig å drikke vann, og det gjør litt vondt å le. Det kjipeste ved å være til tannlegen er ikke lenger svelginga av litervis med vann som genereres av boret. Det er heller ikke bomullen som blir dyttet inn i hamsterkinnene dine. Det er ikke å ligge opp ned. Det er et stykke papir av metall, som sandpapir nesten, som tvinges inn og rasper mellom tennene sånn at tannlegen skal kunne tvinge inn ei løkke av stålbånd som skrus fast inni der fåglarna vet hvorfor! Dæven døtte sykkelstøtte!
Men tennene blir fine, da. Unntatt den jeg skal trekke fordi det er billig og lettvint. Den skal ut. Auf wiedersehen, gamle gnager, det var hyggelig å ha deg til å kna tyggegummi, sette fast bringerbærsteiner og valmuefrø i, pusse med superliten tannbørste, og... nei, vent. Alt det der suger jo lut. Mulig det bare kommer til å bli flott å bli kvitt den skittanna, altså. Jepp.
Nå skal det jo presiseres at ingen av de involverte har barn, så det var ingen komplikasjoner der eventuelle barn ville ha gnålt høl i huet på samtlige om å få mer is, mer pølse, mer gudvethva. Unger som bazookaspyr krone-is-spy på 17. mai har jeg overhodet ingen ønsker om å oppleve, og forhåpentligvis slipper jeg å ta stilling til det på mange år enda. I stedet opplevde jeg et rått drikkepress på Fernet Branca (som jeg ikke ga etter for, siden det lukter malingfjerner av skiten), og jeg lærte meg å spille Amerikaner - igjen. Jeg tror muligens jeg har lært det spillet tretten-fjorten ganger nå uten å huske det fra gang til gang.
Før jeg dro hadde jeg tenkt å poste artikkelen jeg skrev om dramaturgi og karakterutvikling i rollespill og TV-serier, men så kom jeg på at dersom sensor sjekker nettet for om jeg har kopiert teksten fra noe sted så er det jo litt kjipt om han/hun finner den selvsamme teksten ordrett gjengitt på en anonym blogg (selv om bloggen og artikkelen er skrevet av samme person). Ergo venter jeg til etter sensuren har falt. Det er vel bare et par uker igjen til det.
Jen, hvis blogg dere finner i margen et sted, skal gifte seg om ett og et halvt år. Da skal jeg være brudepike. Jeg driver fortsatt og vurderer om jeg skal skaffe meg en kjole eller få sydd en kjole eller rett og slett kjøpe en dress.
Det er vel mest kosher med kjoler på brudepiker, men samtidig så har jeg aldri likt verken kjoler eller skjørt. Folk sier det kler meg å gå i dem, men gudene vet at jeg ser ut som et lubbent lemen uansett hva jeg har på meg. Det hadde dog vært snasent å ha en kjole så jeg kan se litt feminin ut for en gangs skyld - jeg følte at det ble most noen ugler da venninnen min Vero forsnakket seg og kalte meg mann i helgen. Hun skal også være brudepike, så jeg kommer til å ha masse tid på meg til å ta igjen. Mohaha.
Vero har også i sin blogg (se link på siden her) utfordret meg til en greie:
"Plukk opp nærmeste bok.
Slå opp på side 123.
Finn den femte setningen.
Post de neste tre setningene.
Tag fem andre, og gi heder og ære til den som tagga deg."
You might make someone remember a wedding ceremony, but you couldn't implant a whole courtship and marriage. In any event, the memory is temporary. It fades within 2-5 hours and certainly vanishes after a night's sleep.
Jeg har egentlig ingen å tagge som Vero ikke allerede har tagget (tagd?), så jeg tagger alle som vil hurra!
Ellers er jeg lam på venstre side av ansiktet etter nok en tur til tannlegen. Det er vanskelig å drikke vann, og det gjør litt vondt å le. Det kjipeste ved å være til tannlegen er ikke lenger svelginga av litervis med vann som genereres av boret. Det er heller ikke bomullen som blir dyttet inn i hamsterkinnene dine. Det er ikke å ligge opp ned. Det er et stykke papir av metall, som sandpapir nesten, som tvinges inn og rasper mellom tennene sånn at tannlegen skal kunne tvinge inn ei løkke av stålbånd som skrus fast inni der fåglarna vet hvorfor! Dæven døtte sykkelstøtte!
Men tennene blir fine, da. Unntatt den jeg skal trekke fordi det er billig og lettvint. Den skal ut. Auf wiedersehen, gamle gnager, det var hyggelig å ha deg til å kna tyggegummi, sette fast bringerbærsteiner og valmuefrø i, pusse med superliten tannbørste, og... nei, vent. Alt det der suger jo lut. Mulig det bare kommer til å bli flott å bli kvitt den skittanna, altså. Jepp.
torsdag 15. mai 2008
Når det suger litt å spille gode spill
Så jeg fikk endelig lånt det sagnomsuste Xbox-spillet Mass Effect, laget meg et grymt utseende soldattryne, og satte spillet i gang. I løpet av kort tid spredte det seg en glede dypt inne i gamer-kjertelen min over hvor smuud konversasjonen var, hvor kult designet var, og hvor spennende verdenen var og plottet virket. O glæde!
Så kom nedturen.
Nedturen kom i form av en kalddusj av et kontrollsystem. Å sikte tar fem minutter med att-og-fram-manøvrering av to forskjellige spaker, gjerne samtidig, mens en runding og noen røde trekanter virrer rundt og prøver å fortelle deg hvor du peker våpenet hen, og på det tidspunktet du har funnet rett koordinasjon, så er du dævv. Jeg fikk selvsagt også drept lagkameratene mine i hytt og gevær, mens jeg sto bak ei kasse og tenkte "Spillfiguren min er soldat, hvordan i helvete kan jeg ikke treffe de gutta her?" Jeg tok meg selv i å gli inn i våte drømmer om Zelda-spillenes enkle siktesytem: Holdt man inn sikteknappen så siktet man, gjorde man det ikke, så siktet man ikke. Og dett var dett.
Grunnen til at dette skuffet mer enn vanlig er at man rett og slett ikke snubler over spill med et så fett design og en så spennende story så fryktelig ofte. Jeg hadde rett og slett gledet meg til å prøve spillet litt for lenge. Og så gikk forhåpningene for langt. Ikke det at jeg ikke kommer til å prøve spillet en gang til, for ordens skyld - jeg vil jo så gjerne få det til! - men jeg regner ikke med at jeg kommer til å bli sittende like lenge som jeg gjorde med Viva Piñata.
Viva Piñata var forresten et artig spill, den stunden det tok meg å innse at man ikke egentlig oppnår noe med det annet enn å få griser til å fly, bokstavelig talt. Det ble fort kjedelig. Og de norske stemmene var kanskje det aller mest irriterende jeg har hørt på en stund om man ikke regner med den nokså langtrukne Republican Space Rangers-episoden man finner på TV'en et sted i Grand Theft Auto IV. Gudbedre, den var morsom de første 30 sekundene før den ble så masete at jeg vurderte å stikke hodet i stekeovnen.
Greia er vel den at jeg må innse at for å være flink til å skyte romvesener i TV-spill så må man være flink til å skyte romvesener i virkeligheten også. Det holder altså ikke med et ønske om å spille et skikkelig kult spill der kampkontrollene kan være noget automatiserte, sånn at oss puny humans også kan nyte opplevelsen av en godt planlagt og gjennomført setting. Men dessverre. I morra, når vi drar på helgetur til feriehuset på Frosta, må jeg nok øve meg på å rulle rundt på gresset og sette meg opp i siktende stilling (pun intended) før robotmonstrene (les: noen av de andre som er med) tar rotta på meg med supersprengekanonene sine (les: eplekart).
Så kom nedturen.
Nedturen kom i form av en kalddusj av et kontrollsystem. Å sikte tar fem minutter med att-og-fram-manøvrering av to forskjellige spaker, gjerne samtidig, mens en runding og noen røde trekanter virrer rundt og prøver å fortelle deg hvor du peker våpenet hen, og på det tidspunktet du har funnet rett koordinasjon, så er du dævv. Jeg fikk selvsagt også drept lagkameratene mine i hytt og gevær, mens jeg sto bak ei kasse og tenkte "Spillfiguren min er soldat, hvordan i helvete kan jeg ikke treffe de gutta her?" Jeg tok meg selv i å gli inn i våte drømmer om Zelda-spillenes enkle siktesytem: Holdt man inn sikteknappen så siktet man, gjorde man det ikke, så siktet man ikke. Og dett var dett.
Grunnen til at dette skuffet mer enn vanlig er at man rett og slett ikke snubler over spill med et så fett design og en så spennende story så fryktelig ofte. Jeg hadde rett og slett gledet meg til å prøve spillet litt for lenge. Og så gikk forhåpningene for langt. Ikke det at jeg ikke kommer til å prøve spillet en gang til, for ordens skyld - jeg vil jo så gjerne få det til! - men jeg regner ikke med at jeg kommer til å bli sittende like lenge som jeg gjorde med Viva Piñata.
Viva Piñata var forresten et artig spill, den stunden det tok meg å innse at man ikke egentlig oppnår noe med det annet enn å få griser til å fly, bokstavelig talt. Det ble fort kjedelig. Og de norske stemmene var kanskje det aller mest irriterende jeg har hørt på en stund om man ikke regner med den nokså langtrukne Republican Space Rangers-episoden man finner på TV'en et sted i Grand Theft Auto IV. Gudbedre, den var morsom de første 30 sekundene før den ble så masete at jeg vurderte å stikke hodet i stekeovnen.
Greia er vel den at jeg må innse at for å være flink til å skyte romvesener i TV-spill så må man være flink til å skyte romvesener i virkeligheten også. Det holder altså ikke med et ønske om å spille et skikkelig kult spill der kampkontrollene kan være noget automatiserte, sånn at oss puny humans også kan nyte opplevelsen av en godt planlagt og gjennomført setting. Men dessverre. I morra, når vi drar på helgetur til feriehuset på Frosta, må jeg nok øve meg på å rulle rundt på gresset og sette meg opp i siktende stilling (pun intended) før robotmonstrene (les: noen av de andre som er med) tar rotta på meg med supersprengekanonene sine (les: eplekart).
onsdag 14. mai 2008
Amazon.co.uk, du som er i Himmelen
...la din pakke komme.
I går, etter at jeg hadde kommet meg av tannlegens oppussingsarbeid, gikk jeg for å hente pakken fra Amazon som lå og ventet på meg på butikken. Det var en stor, men overraskende lett pakke, tatt i betraktning at jeg hadde tatt'n helt ut og kjøpt bøker for nesten tusen kroner etter lønningsdagen i April. Bildene
du ser rundt omkring er det som lå på stuebordet kort tid etter at jeg hadde revet opp teipen.
Jeg elsker bøker. Jeg elsker å lese. Jeg har bøker liggende som jeg enda ikke har lest, som jeg kjøpte før jul, men ikke har åpnet fordi jeg har vært sliten, travel, lat, eller uinspirert. Jeg regner med å kunne kjøre på med lesing 24-7 i sommer, hvis jeg da ikke finner noe nyttig å okkupere tiden med.
Nyttig, ja. Brukte jeg nettopp ordet "nyttig" i konjunksjon med "ikke lese"? Det gjorde jeg jaggu! Rettelse: Lesing er nyttig! Men det får ikke salt på bordet og øl i magen. Det finans
ierer ikke reiser til fjerne og eksotiske steder sånn som Dublin og Lofoten.
..med mindre du er bokanmelder. Det er jeg dessverre ikke. Det hadde jo vært en drømmejobb. Rante ivei om håpløsheten av å utgi gråteromaner der helten er glætt og sleikete, hans kvinne er ømtålig og ikke så rent lite skrullete, og hvor alt klaffer til slutt så de kan pule gråtende og lykkelige over at verden innretter seg etter dem. Tøys, sier jeg!
Verden innretter seg aldri etter folk. Folk har å innrette seg etter verden. Ellers blir verden sur og grinete, og da vet
man 
hvordan det går. Nå har vi jo forsåvidt gjort verden grinete nok allerede, tenker jeg, med alskens svineri som flyter langs ozonlag og på havoverflater. Astmatiske harepuser, trær med kreft i knoppene, et hav av ren lupus. Det er pesta som kommer, sann mine ord.
Nå innser jeg jo at ved å støtte opp om boksalget i verden så dømmer jeg skog på skog til døden. Det er min svakhet. God litteratur er verd noen små tapte kurer mot kreft, det, altså. Eventuelt kan man resirkulere og spare seg samvittighetskvaler.
Eller som Tyler Durden hevder: Man må ikke søke selvforbedring, for selvforbedring er masturbasjon. Man må i stedet søke selvforverring. Kun når man er på bunnen kan man forstå hvordan man skal kunne reise seg.
Nå skal det sies at Tyler Durden kanskje ikke er rett mann å bygge sin livsfilosofi på, med mindre du er rape gæærn. Les Fight Club av Chuck Palahniuk (eller se filmen), så skjønner du fort hva jeg snakker om.
Ellers har jeg nettopp skrevet ferdig en hjemmeoppgave i Drama, hvor jeg har sammenlignet rollespillkarakterer mot TV-serie-karakterer for å vise hvordan karakterutvikling kan foregå. Høres dette spennende ut? Vel, jeg kommer til å poste artikkelen her i bloggen min etter hvert, til spott og spe/heder og ære. Jeg gidder ikke vente til jeg får sensuren på den, så man kan vente å se artikkelen her i løpet av de nærmeste dagene.
Så det.
I går, etter at jeg hadde kommet meg av tannlegens oppussingsarbeid, gikk jeg for å hente pakken fra Amazon som lå og ventet på meg på butikken. Det var en stor, men overraskende lett pakke, tatt i betraktning at jeg hadde tatt'n helt ut og kjøpt bøker for nesten tusen kroner etter lønningsdagen i April. Bildene
du ser rundt omkring er det som lå på stuebordet kort tid etter at jeg hadde revet opp teipen.
Jeg elsker bøker. Jeg elsker å lese. Jeg har bøker liggende som jeg enda ikke har lest, som jeg kjøpte før jul, men ikke har åpnet fordi jeg har vært sliten, travel, lat, eller uinspirert. Jeg regner med å kunne kjøre på med lesing 24-7 i sommer, hvis jeg da ikke finner noe nyttig å okkupere tiden med.
Nyttig, ja. Brukte jeg nettopp ordet "nyttig" i konjunksjon med "ikke lese"? Det gjorde jeg jaggu! Rettelse: Lesing er nyttig! Men det får ikke salt på bordet og øl i magen. Det finans
ierer ikke reiser til fjerne og eksotiske steder sånn som Dublin og Lofoten.
..med mindre du er bokanmelder. Det er jeg dessverre ikke. Det hadde jo vært en drømmejobb. Rante ivei om håpløsheten av å utgi gråteromaner der helten er glætt og sleikete, hans kvinne er ømtålig og ikke så rent lite skrullete, og hvor alt klaffer til slutt så de kan pule gråtende og lykkelige over at verden innretter seg etter dem. Tøys, sier jeg!Verden innretter seg aldri etter folk. Folk har å innrette seg etter verden. Ellers blir verden sur og grinete, og da vet
man 
hvordan det går. Nå har vi jo forsåvidt gjort verden grinete nok allerede, tenker jeg, med alskens svineri som flyter langs ozonlag og på havoverflater. Astmatiske harepuser, trær med kreft i knoppene, et hav av ren lupus. Det er pesta som kommer, sann mine ord.
Nå innser jeg jo at ved å støtte opp om boksalget i verden så dømmer jeg skog på skog til døden. Det er min svakhet. God litteratur er verd noen små tapte kurer mot kreft, det, altså. Eventuelt kan man resirkulere og spare seg samvittighetskvaler.
Eller som Tyler Durden hevder: Man må ikke søke selvforbedring, for selvforbedring er masturbasjon. Man må i stedet søke selvforverring. Kun når man er på bunnen kan man forstå hvordan man skal kunne reise seg.
Nå skal det sies at Tyler Durden kanskje ikke er rett mann å bygge sin livsfilosofi på, med mindre du er rape gæærn. Les Fight Club av Chuck Palahniuk (eller se filmen), så skjønner du fort hva jeg snakker om.
Ellers har jeg nettopp skrevet ferdig en hjemmeoppgave i Drama, hvor jeg har sammenlignet rollespillkarakterer mot TV-serie-karakterer for å vise hvordan karakterutvikling kan foregå. Høres dette spennende ut? Vel, jeg kommer til å poste artikkelen her i bloggen min etter hvert, til spott og spe/heder og ære. Jeg gidder ikke vente til jeg får sensuren på den, så man kan vente å se artikkelen her i løpet av de nærmeste dagene.
Så det.
tirsdag 13. mai 2008
Tannleger og spørreundersøkelser
Min første skikkelige tannlegetime på ni år var overstått for vel førti minutter siden, og jeg kan fortsatt ikke føle tunga mi. To store, dype hull i en jeksel er nå behørlig fikset og fylt med noe dritt som sikkert viser seg å være giftig om tyve år. Jeg har en ny time om under en uke, for å ta de neste to. Deretter skal jeg trekke tolvårsjekselen min og fikse enda et hull. Kontoen min gråter allerede. Heldigvis har foreldrene mine bestemt seg for å betale meg 5000 kroner tilsammen for å faktisk få orden på kjeften. Så jeg lider ingen nød enda.
Det verste ved å være til tannlegen er - for meg - å ikke vite hva som foregår. Man er totalt lammet, kan ikke svelge fordi man ligger opp ned, kjeften renner full av vann og tannfragmenter, og man lurer på når fyren med hele hånda inne i kjeften din skal lette på håndleddet som ligger så perfekt til og blokkerer neseborene dine, sånn at man kan puste. Kudos til tannleger som kan jobben sin, for all del, men jeg liker ikke å gå dit noe bedre fordet.
Lange remser med spørsmål som man poster i bloggen sin (på engelsk ofte kalt Memes eller Questionnaires) er jeg av en eller annen merkelig grunn ganske glad i. Jeg rappet nettopp en slik remse fra Jen, som holder til på LiveJournal (se "Blogger jeg leser" på kanten her), oversatte skiten, og beholdt også den engelske utgaven i alle tilfeller.
1) Er du for tiden i et fast forhold?
2) Hva drømte du om å bli da du vokste opp?
3) Hvilket talent skulle du ønske du hadde?
4) Hvis jeg kjøpte noe å drikke til deg, hva ville det være?
5) Yndlingsgrønnsak?
6) Hvilken bok var den siste du leste?
7) Hvilket stjernetegn er du?
8) Tatoveringer og/eller piercinger? Hvor?
9) Styggeste uvane?
10) Hvis du så meg gå ned gata, ville du tilby meg å sitte på?
11) Yndlingssport?
12) Er du negativ eller positiv?
13) Hva ville du gjort hvis du satt fast i heisen sammen med meg?
14) Det verste som har skjedd deg noengang?
15) Gi meg en merkelig sannhet om deg selv.
16) Kjæledyr?
17) Enn om jeg kom innom hos deg uanmeldt?
18) Ditt førsteinntrykk av meg?
19) Klovner: Søte eller skumle?
20) Hvis du skulle endre en ting på utseendet ditt, hva ville det vært?
21) Ville du vært min medsammensvorne eller min samvittighet?
22) Øyenfarge?
23) Har du vært arrestert noen gang?
24) Brus på flaske eller boks?
25) Hvis du vant 50 000 kroner, hva ville du brukt dem på?
27) Hvor liker du best å henge?
28) Tror du på spøkelser?
29) Hva liker du best å gjøre på fritiden?
30) Banner du mye?
31) Hva irriterer deg mest/føler du mest for å rette på?
32) Hvordan vil du beskrive deg selv i ett ord?
33) Tror du på/setter du pris på romantikk?
35) Tror du på gud?
36) Vil du poste disse spørsmålene i din blogg så jeg kan gjøre det samme tilbake?
And now in English:
1) Are you currently in a serious relationship?
2) What was your dream growing up?
3) What talent do you wish you had?
4) If I bought you a drink what would it be?
5) Favorite vegetable?
6) What was the last book you read?
7) What zodiac sign are you?
8) Any Tattoos and/or Piercings? Explain where.
9) Worst Habit?
10) If you saw me walking down the street, would you offer me a ride?
11) What is your favorite sport?
12) Do you have a Negative or Optimistic attitude?
13) What would you do if you were stuck in an elevator with me?
14) Worst thing to ever happen to you?
15) Tell me one weird fact about you.
16) Do you have any pets?
17) What if i showed up at your house unexpectedly?
18) What was your first impression of me?
19) Do you think clowns are cute or scary?
20) If you could change one thing about how you look, what would it be?
21) Would you be my crime partner or my conscience?
22) What color eyes do you have?
23) Ever been arrested?
24) Bottle or can soda?
25) If you won $10,000 today, what would you do with it?
27) What's your favorite place to hang at?
28) Do you believe in ghosts?
29) Favorite thing to do in your spare time?
30) Do you swear a lot?
31) Biggest pet peeve?
32) In one word, how would you describe yourself?
33) Do you believe/appreciate romance?
35) Do you believe in God?
36) Will you repost this so I can fill it out and do the same for you?
Det verste ved å være til tannlegen er - for meg - å ikke vite hva som foregår. Man er totalt lammet, kan ikke svelge fordi man ligger opp ned, kjeften renner full av vann og tannfragmenter, og man lurer på når fyren med hele hånda inne i kjeften din skal lette på håndleddet som ligger så perfekt til og blokkerer neseborene dine, sånn at man kan puste. Kudos til tannleger som kan jobben sin, for all del, men jeg liker ikke å gå dit noe bedre fordet.
Lange remser med spørsmål som man poster i bloggen sin (på engelsk ofte kalt Memes eller Questionnaires) er jeg av en eller annen merkelig grunn ganske glad i. Jeg rappet nettopp en slik remse fra Jen, som holder til på LiveJournal (se "Blogger jeg leser" på kanten her), oversatte skiten, og beholdt også den engelske utgaven i alle tilfeller.
1) Er du for tiden i et fast forhold?
2) Hva drømte du om å bli da du vokste opp?
3) Hvilket talent skulle du ønske du hadde?
4) Hvis jeg kjøpte noe å drikke til deg, hva ville det være?
5) Yndlingsgrønnsak?
6) Hvilken bok var den siste du leste?
7) Hvilket stjernetegn er du?
8) Tatoveringer og/eller piercinger? Hvor?
9) Styggeste uvane?
10) Hvis du så meg gå ned gata, ville du tilby meg å sitte på?
11) Yndlingssport?
12) Er du negativ eller positiv?
13) Hva ville du gjort hvis du satt fast i heisen sammen med meg?
14) Det verste som har skjedd deg noengang?
15) Gi meg en merkelig sannhet om deg selv.
16) Kjæledyr?
17) Enn om jeg kom innom hos deg uanmeldt?
18) Ditt førsteinntrykk av meg?
19) Klovner: Søte eller skumle?
20) Hvis du skulle endre en ting på utseendet ditt, hva ville det vært?
21) Ville du vært min medsammensvorne eller min samvittighet?
22) Øyenfarge?
23) Har du vært arrestert noen gang?
24) Brus på flaske eller boks?
25) Hvis du vant 50 000 kroner, hva ville du brukt dem på?
27) Hvor liker du best å henge?
28) Tror du på spøkelser?
29) Hva liker du best å gjøre på fritiden?
30) Banner du mye?
31) Hva irriterer deg mest/føler du mest for å rette på?
32) Hvordan vil du beskrive deg selv i ett ord?
33) Tror du på/setter du pris på romantikk?
35) Tror du på gud?
36) Vil du poste disse spørsmålene i din blogg så jeg kan gjøre det samme tilbake?
And now in English:
1) Are you currently in a serious relationship?
2) What was your dream growing up?
3) What talent do you wish you had?
4) If I bought you a drink what would it be?
5) Favorite vegetable?
6) What was the last book you read?
7) What zodiac sign are you?
8) Any Tattoos and/or Piercings? Explain where.
9) Worst Habit?
10) If you saw me walking down the street, would you offer me a ride?
11) What is your favorite sport?
12) Do you have a Negative or Optimistic attitude?
13) What would you do if you were stuck in an elevator with me?
14) Worst thing to ever happen to you?
15) Tell me one weird fact about you.
16) Do you have any pets?
17) What if i showed up at your house unexpectedly?
18) What was your first impression of me?
19) Do you think clowns are cute or scary?
20) If you could change one thing about how you look, what would it be?
21) Would you be my crime partner or my conscience?
22) What color eyes do you have?
23) Ever been arrested?
24) Bottle or can soda?
25) If you won $10,000 today, what would you do with it?
27) What's your favorite place to hang at?
28) Do you believe in ghosts?
29) Favorite thing to do in your spare time?
30) Do you swear a lot?
31) Biggest pet peeve?
32) In one word, how would you describe yourself?
33) Do you believe/appreciate romance?
35) Do you believe in God?
36) Will you repost this so I can fill it out and do the same for you?
søndag 11. mai 2008
Bløff, morsdag, og moter
Jeg bløffet. Jeg sa jeg skulle skrive mitt neste innlegg om mote. Så fant jeg plutselig ut at det var morsdag. Slike ting går meg som regel hus forbi. Jeg snakket faktisk med moren min på telefonen for under en time siden, men morsdag var ikke et tema i samtalen.
Hvorfor glemmer jeg å ære min mor (og/eller far), spør kanskje noen?
Det er igrunn ganske enkelt. Jeg elsker familien min, og jeg prøver å uttrykke det overfor dem så godt jeg kan. Dersom man trenger en enkelt dato i året som unnskyldning for å ringe til foreldrene sine og fortelle dem at man er glad i dem, ja, da kan man like gjerne la være. Jeg føler at jeg har mitt på det rene der, altså. Det samme gjelder forsåvidt valentinsdagen. Kjærester så vel som familie fortjener oppmerksomhet som kommer spontant og ektefølt, og ikke som en årlig, datobestemt floskel (jeg elsker ordet "floskel").
Moren min har forresten i lang tid hatt meninger om det å kle seg etter alder. Hun er nå noenogfemti, men holder seg relativt godt. Hun er slank som et hattestativ, men klager over å ha fått "litt mage" - hvilket stort sett betyr at det har kommet til noen gram under mageskinnet som like gjerne kunne vært på grunn av en litt polstret truse. Jeg for min del har visstnok (ifølge Wii Fit) gått ned fire-fem kilo siden for et par år tilbake, (Hurra!!) men jeg er fremdeles rimelig kort og tykk i forhold til min mor (OG søster). Grumle. Nåja.
Å kle seg etter alder betød, visstnok, ifølge moren min, å kle seg som en gammel dame så snart man har rundet førti. Kast snekkerbuksene med sleng, de utringede toppene, alle snedige og spennende plagg. Altså, dette pleide å være synspunktet hennes. Hun har heldigvis tødd opp litt. Ellers hadde hun kanskje i dag tøflet rundt i badekåpe, "champagnefargede" stillongs og (gud forby) Crocs, med ruller i håret, og Lohengrin-sjokolade, kamferdrops og Eukament-pastiller i lommene. Det er en viss mulighet for at jeg kan takke kjæresten hennes for det (foreldrene mine er skilt), men jeg liker å innbille meg at jeg også kan ha hatt en viss påvirkning der.
Crocs, ja. Crocs. Dette skoens avskum. Som sveitserost av gummi, laget for føtter, som får føttene til å lukte som det også. En eim av tær og ost. De minner om tresko, som er ille nok i seg selv, men treskoen har i hvert fall sin sjarm, sin egen atmosfære av trønderfyllefest, fjøsnisser, og/eller tulipaner, vindmøller og Amsterdam. Men Crocs har faktisk ingen unnskyldinger for å være til. De er stygge, de får føttene til å lukte, de er glorete, dyre, stygge, ... det har jeg kanskje sagt. "De er så komfortable," sier folk. Det kan så være. Det er komfortabelt å gå naken også, men du ser meg ikke gå rundt sånn på jobben for det, eller, gud forby, på gata. Jeg kan trygt innrømme at jeg hater Crocs. Og hat er et veldig sterkt ord, det impliserer veldig intense følelser. Crocs? Fysj.
...og på denne måten har jeg fått dagens innlegg til å handle om moter likevel. Jeg er god.
Hvorfor glemmer jeg å ære min mor (og/eller far), spør kanskje noen?
Det er igrunn ganske enkelt. Jeg elsker familien min, og jeg prøver å uttrykke det overfor dem så godt jeg kan. Dersom man trenger en enkelt dato i året som unnskyldning for å ringe til foreldrene sine og fortelle dem at man er glad i dem, ja, da kan man like gjerne la være. Jeg føler at jeg har mitt på det rene der, altså. Det samme gjelder forsåvidt valentinsdagen. Kjærester så vel som familie fortjener oppmerksomhet som kommer spontant og ektefølt, og ikke som en årlig, datobestemt floskel (jeg elsker ordet "floskel").
Moren min har forresten i lang tid hatt meninger om det å kle seg etter alder. Hun er nå noenogfemti, men holder seg relativt godt. Hun er slank som et hattestativ, men klager over å ha fått "litt mage" - hvilket stort sett betyr at det har kommet til noen gram under mageskinnet som like gjerne kunne vært på grunn av en litt polstret truse. Jeg for min del har visstnok (ifølge Wii Fit) gått ned fire-fem kilo siden for et par år tilbake, (Hurra!!) men jeg er fremdeles rimelig kort og tykk i forhold til min mor (OG søster). Grumle. Nåja.
Å kle seg etter alder betød, visstnok, ifølge moren min, å kle seg som en gammel dame så snart man har rundet førti. Kast snekkerbuksene med sleng, de utringede toppene, alle snedige og spennende plagg. Altså, dette pleide å være synspunktet hennes. Hun har heldigvis tødd opp litt. Ellers hadde hun kanskje i dag tøflet rundt i badekåpe, "champagnefargede" stillongs og (gud forby) Crocs, med ruller i håret, og Lohengrin-sjokolade, kamferdrops og Eukament-pastiller i lommene. Det er en viss mulighet for at jeg kan takke kjæresten hennes for det (foreldrene mine er skilt), men jeg liker å innbille meg at jeg også kan ha hatt en viss påvirkning der.
Crocs, ja. Crocs. Dette skoens avskum. Som sveitserost av gummi, laget for føtter, som får føttene til å lukte som det også. En eim av tær og ost. De minner om tresko, som er ille nok i seg selv, men treskoen har i hvert fall sin sjarm, sin egen atmosfære av trønderfyllefest, fjøsnisser, og/eller tulipaner, vindmøller og Amsterdam. Men Crocs har faktisk ingen unnskyldinger for å være til. De er stygge, de får føttene til å lukte, de er glorete, dyre, stygge, ... det har jeg kanskje sagt. "De er så komfortable," sier folk. Det kan så være. Det er komfortabelt å gå naken også, men du ser meg ikke gå rundt sånn på jobben for det, eller, gud forby, på gata. Jeg kan trygt innrømme at jeg hater Crocs. Og hat er et veldig sterkt ord, det impliserer veldig intense følelser. Crocs? Fysj.
...og på denne måten har jeg fått dagens innlegg til å handle om moter likevel. Jeg er god.
lørdag 10. mai 2008
Abstinenser
I dag, da jeg kikket rundt på deviantArt etter fin kunst, kom jeg over en del fan art for TV-serien Stargate: Atlantis. Dette er, for de uinvidde, en science fiction-serie som er en spin-off av filmen Stargate fra 1993 og den ti sesonger lange(!) påfølgende TV-serien Stargate: SG-1.
Stargate: Atlantis (SGA) har vært en av mine favorittserier på TV det siste året, kun trumfet av Joss Whedons Firefly. Sesong fire av SGA ble avsluttet med den sedvanlige cliffhangeren medio mars, og siden da har jeg igrunn klart å fortrenge at serien eksisterer.
Til nå.
Jeg har rett og slett SGA-abstinenser. Kall meg TV-slave (for du har sannsynligvis rett), men jeg savner altså en TV-serie. Heldigvis vet jeg at serien kommer til å fortsette fra september. Den vil ikke for alltid være borte, sånn som Firefly, som ble drept før dens tid var kommet. Jævla Fox.
Andre ting jeg savner som ikke egentlig har noe med SGA å gjøre:
- Gimsøy Peanøttsmør: Det peanøttsmøret vi pleide å kjøpe da jeg var unge. Det var utrolig mye bedre enn alle andre merker jeg har prøvd hittil. Det irriterer meg at det ikke finnes lenger.
- Pæreis: Ok, den var ikke så himmelsk som alle skal ha det til. Absence makes the heart grow fonder, har jeg hørt. Men det var kanskje den beste saftisen jeg har spist noen gang, og jeg ville foretrukket den fremfor all verdens annen tøysesaftis.
- DM of the Rings: Kanskje en av de mest geniale webcomics jeg noen gang har lest. Selvsagt er den svært lite morsom hvis du a) ikke er god i engelsk og/eller b) ikke spiller rollespill ELLER (gud forby) du c) ikke har hørt om Ringenes Herre.
- Slengbukser: Bukser med trange bein får meg til å se feit ut. La gå at jeg ikke har sprettrompa jeg en gang hadde som 18-åring (det er tross alt snart 10 år siden), men trenger man å demonstrere det med ei bukse utformet slik at den like gjerne kunne hatt et stort neonskilt på seg som spilte av en sirenelyd og blinket "Jeg er kort og tjukk"? I think not.
fredag 9. mai 2008
Jeg vet hva, men hvordan?
Ok. Så til det store spørsmålet:
Hva pokker skal jeg gjøre med en blogg?
Selvsagt skal jeg rante til jeg blir blå i ansiktet, men det sier seg liksom selv. Frustrasjoner er noe av det som er lettest å skrive om. Akkurat nå merker jeg dog at hodet er fullt av knuste biller. Jeg har sovet minimalt i natt, og vært på jobb. Fin jobb, men ikke når man er så trøtt. Det er litt vemodig at jeg ikke lenger kan sitte oppe hele natta og spille rollespill.
Men hva skal jeg gjøre med bloggen?
Jeg tror jeg skal snakke om ting som opptar meg i hverdagen. Kanskje anmelde filmer, TV-serier og bøker. Jeg leser mye. Ser mye på TV også. Man kan si jeg er en sofagris.
Nøff.
Hva pokker skal jeg gjøre med en blogg?
Selvsagt skal jeg rante til jeg blir blå i ansiktet, men det sier seg liksom selv. Frustrasjoner er noe av det som er lettest å skrive om. Akkurat nå merker jeg dog at hodet er fullt av knuste biller. Jeg har sovet minimalt i natt, og vært på jobb. Fin jobb, men ikke når man er så trøtt. Det er litt vemodig at jeg ikke lenger kan sitte oppe hele natta og spille rollespill.
Men hva skal jeg gjøre med bloggen?
Jeg tror jeg skal snakke om ting som opptar meg i hverdagen. Kanskje anmelde filmer, TV-serier og bøker. Jeg leser mye. Ser mye på TV også. Man kan si jeg er en sofagris.
Nøff.
torsdag 8. mai 2008
Nå også på norsk
Jeg har lenge tenkt på å skaffe meg en blogg. En norsk en. Jeg har en engelsk en fra før, men her om dagen, da jeg skulle forklare noe til noen på jobb, fant jeg ut at jeg fullstendig hadde glemt hvordan man uttrykker seg sammenhengende og utførlig på norsk. Da jeg samme dag sprang meg på norsklæreren min fra Høgskolen, følte jeg skammen vokse... norsk er tross alt ett av de to språkene jeg mestrer best, og det skulle forøvrig bare mangle - jeg er jo norsk! Ikke er jeg innvandrer i noen generasjon heller, så vidt jeg vet, og kan ikke forsvare meg med å ønske mer tilhørighet til noen annen, likestilt kultur.
Språk er en snodig ting. Man føler seg liksom aldri fullt så norsk som når man kommer over et Olav H. Hauge-dikt fra norsktimene på ungdomsskolen, leser det - og faktisk liker det. Jeg har blitt voksen, merker jeg. Nå fant ikke jeg diktet tilfeldig, men i en av norskbøkene på jobb. Da jeg var 16 kunne jeg ha drept for å slippe å bli undervist i nynorsk grautmålspoesi, men i dag merker jeg at jeg gjerne kunne tenkt meg å diskutere innholdet i "Haugtussa" med noen som kanskje kunne lært noe av det.
Aldredom eller visdom? Hvem vet.
Språk er en snodig ting. Man føler seg liksom aldri fullt så norsk som når man kommer over et Olav H. Hauge-dikt fra norsktimene på ungdomsskolen, leser det - og faktisk liker det. Jeg har blitt voksen, merker jeg. Nå fant ikke jeg diktet tilfeldig, men i en av norskbøkene på jobb. Da jeg var 16 kunne jeg ha drept for å slippe å bli undervist i nynorsk grautmålspoesi, men i dag merker jeg at jeg gjerne kunne tenkt meg å diskutere innholdet i "Haugtussa" med noen som kanskje kunne lært noe av det.
Aldredom eller visdom? Hvem vet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
