"Curiosity killed the cat, you know." - "I know."

10 poeng til den som gjetter hvilken film tittelen på innlegget er et sitat fra.

Jeg har nettopp kommet hjem fra en halloween-fest der 90% av gjestene var under min alder med godt og vel fem år. Det var en tanke spesielt. Å føle seg gammel, liksom. Jeg har ikke egentlig noe problem med det per se, jeg bare... er sånn. Gammel, altså. Dvs. ifølge en del andre folk er jeg jo ung.

Alder er sært. Som lærer er jeg for ung - foreldre vil ikke ta meg seriøst dersom jeg forteller dem at ungene deres trenger strengere oppdragelse eller mindre sukker i kosten. Som alt annet er jeg for gammel. Som kvinne, f.eks. Alle har en utløpsdato, og den kommer tidligere for kvinner enn menn. Det er litt urettferdig. Menn: 50, kvinner: 30. Om de i det hele tatt rekker å bli 30 før mannfolk tenker "whateevør". Ikke for det, menns seksuelle høydepunkt er i tenårene, kvinners seksuelle høydepunkt er nærmere førtiårsalderen. Det er litt betryggende, men også litt skremmende, å tenke på.

Min første halloween på noen år uten lillesøsteren min. Trasig. Hun befinner seg i Kent, England, på lysdesignstudiet ved Rose Bruford-skolen. En av de første hendelsene hun ble vitne til var at en av romvenninnene hennes (fra Wales) prøvde å ta sitt eget liv ved å hoppe ut fra vinduet på rommet sitt. Vedkommende overlevde med hjernerystelse, knust håndledd og brukket kravebein. Det er trist, men samtidig så tenker man at når noen faktisk overlever med så få skader, så prøvde de ikke hardt nok. "Rop om hjelp." Jepp.

Ellers: Godt å se igjen gamle, om enn unge, venner i Oslo. Oslo, dette sluket som suger til seg vennene mine på løpende bånd og så ser jeg dem sjelden igjen. Jævla Oslo. Men så har jeg i det minste en unnskyldning til å reise litt, da. Tja. Savner Trondheim.

Chunky monkey

Jeg er per øyeblikket meget full. Jeg spiser Ben & Jerry's Chunky Monkey-iskrem. Jeg er litt kvalm, men også litt glad. I dag har jeg kjøpt en lue og et par tegneserier. Jeg føler meg litt oppstemt, men også litt usikker, siden jeg har vært (og er) veldig full. Tjaja. Møtt Elin, Even og OP, samt Magnus. Og Ingvill. Koselig.

Ninja-kanelboller

Lite nytt under solen. En liten oppdatering likevel: Da jeg endelig, ved hjelp av telefonen min (tusen takk, Google Maps!), kom meg til adressen hvor vi skulle overnatte, oppdaget jeg noe litt pussig. Det var en dør. Uten ringeklokke, uten dørhåndtak, og uten noe kontaktinformasjon. Hvordan de greier å være et firma når ting er satt opp såpass klønete, aner jeg ikke. Fåglarna vet. Etter å ha mast på kjæresten til å sende meg et kontaktnummer til utleier, fikk jeg endelig fatt i noen og ble låst inn. Rommet er en liten hybel med kjøleskap, to kokeplater, og minimalt med varmtvann. Badet er et dusjkabinett som noen har stukket en dass inn på. Her kan man altså dusje og bæsje på en gang. Rent, men veldig, veldig skittent.

Heldigvis er det trådløst nett tilgjengelig. På veggen inne på rommet henger en liten flatskjerm-TV med en del kanaler. Det er litt ironisk at man har flere TV-kanaler enn man har varmegrader celsius på vannet i springen.

Etter å ha sjekket ut rommet og satt opp en liten varmeovn som jeg også fant i et skap, gikk jeg ut for å besøke et par kompiser som bor i nabolaget. Jeg ble møtt med te og kanelboller, som ble spist opp før den enes kjæreste kom hjem - til hennes store skuffelse. Bare duften hang igjen, som en ninja.

Jeg er så trøtt nå at øynene mine føles som om de henger. Hadde de ikke vært støttet opp av øyenhulene mine, hadde de sikkert det. Det er noe med å slepe en tung ryggsekk gjennom hele Oslo sentrum, i snø og slaps, uten votter, med de blåfrosne hobbitfingrene mine i et krampaktig grep om mobiltelefonen med Google Maps, sulten og trøtt og grinete og tissetrengt. Nå skal jeg snart tre inn i det kjøleskapet de kaller et baderom her i gården, og dusje meg i trolig kaldt vann (jeg vet ikke om mangelen på varmtvann i springen på kjøkkenet betyr at vannet på badet også kommer til å holde lavere temperatur enn en heksepupp), og deretter legge meg i en godt knødd seng med polyesterlaken som kommer til å få håret mitt til å se ut som kjønnshåret til en pulverheks.

Wish me luck.

Daytripper

...eller "four-day tripper", hvis det er noe som heter det.

Onsdag 23. juli klokken halv ni gikk toget fra Trondheim. Dette var første steg på en reise som skulle ta meg til Paris, kjærlighetens by, en by jeg hittil aldri hadde vært i, i et land jeg hittil aldri hadde vært i. Spennende. Det er mer enn man kan si om togturen, dog. Rent bortsett fra at det var over tredve helsvette grader i toget og at vognen vår ikke hadde mulighet til å åpne vinduene, slik at jeg på et tidspunkt trodde jeg kanskje skulle forgå og legge på røret av mangel på oksygen, var det en forferdelig uspennende tur. Det eneste jeg kan si var at jeg la merke til en eldre kar som ikke akkurat brukte innestemmen der han satt og pratet med seg selv og tidvis i telefonen. De han ringte til var muligens ikke så hyppe på å snakke med ham, for det tok særdeles kort tid fra han slo et nytt nummer og til han ble nødt til å si "ja, hadet, ja!" Ellers kan jeg nevne at jeg passerte en annen vogn på leting etter et fungerende toalett, da jeg passerte en haug med fransktalende mennesker som drev og åt salat ut av en enorm kasserolle! På toget! De var kanskje femogtyve stykker, alle med papptallerkener og plastbestikk. Noen vet å ordne seg med niste... selv hadde vi et helt oppskåret brød med oss, og en tube rekeost som - i varmen - gjorde at jeg fryktet litt for helsen hver gang jeg tok en skive.

Flyturen var enda mindre spennende enn togturen, men da vi først landet på Orly, begynte stresset. Ukjent med byen og dens metronett skulle vi komme oss til et område jeg ikke en gang tør å prøve å stave uten skriftlig referanse. Overraskende mange snakket engelsk og var veldig hjelpsomme, men ikke mange nok. Vi kjøpte togbilletter i stedet for bussbilletter inn til byen fordi et stort skilt som annonserte "Kjøp bussbilletter her!" pekte mot en automat hvor man ikke fikk kjøpt annet enn togbilletter, merkelig nok. På toget fant vi fort ut at vi måtte bytte til metroen, hvor vi sporenstreks mistet retningssansen og måtte ha hjelp igjen. Hotellet lå et stykke utenfor sentrum, og da vi endelig fant det, tre timer etter at vi hadde gått av flyet, fikk vi høre at de ikke hadde mat på hotellet slik vi trodde, men at vi måtte ut og kjøpe noe. Greit nok. Alle butikker var også stengt, siden det var så sent på kvelden. Greit nok. Vi tråklet oss vei gjennom nabolaget, og fant en pizzarestaurant der den lokale utgaven av Tony Soprano satt med hele familien og breiet seg. Pizzaen jeg bestilte blindt fordi jeg ikke kunne språket var toppet med en enorm klædd creme fraiche og noen små pølsebiter som smakte selvdød geit. Dette var riktignok den eneste virkelig ekle matopplevelsen jeg hadde i byen der mat liksom står i høysetet (kun overkjørt av l'amour).

Da vi ramlet i seng i totiden etter å ha funnet en kiosk som solgte brus og kjeks, var det blitt konklusjonen på min første dag i Paris. Førsteinntrykket var svett, luktet søppel og smakte geit, men things got better. Nå som jeg er hjemme igjen og har nett kommer jeg til å oppdatere "reisedagboken" min i løpet av de neste dagene.

Bon nuit. Bon nuit to you all.

Spøkelser i tennene

Fanget i mobilkameraet inne på badet
som en hund fanget i en kokende sommerbil
lyset jager skygger inn i hjørnene
pupillene forvandlet til valpeøyne av flytende søvn

speil, speil, på veggen der
frels meg fra lekkasjer
fra lukten av råtnende kroppshår
sopp og rustne vannlåser

speil, speil, på veggen der
min bleke panne vasket i neonhvitt
skårne kinnbein, munnen på gløtt
spøkelser i tennene

Hvisomatte dersomatte

En litt sliten idé født av trøtthet og vondt i nakken fikk meg til å tenke på et dikt jeg leste for mange år siden (finnes her). Det er absolutt ingen kobling annet enn at jeg tenkte mange hvis-tanker. Hvis jeg ikke skulle få jobb til høsten, hvis jeg skulle få avslag på søknader om penger i fall jeg skulle bli arbeidsledig mye lenger, hvis jeg skulle bli verre av senebetennelsen min, hvis vi blir nødt til å selge leiligheten... Det er for mange hviser. Jeg misliker å ikke vite hva fremtiden har i bakhånd for meg. Fremtiden liker nemlig av og til utrolig godt å føkke meg over, særlig om jeg mot formodning skulle se ut til å trives litt for godt med tingenes tilstand. Nå er jeg mistenksom. For nå er det igrunn litt for lenge siden sist.

I'm on to you, fremtid.

Sol ute, sol inne

Lofoten. Det er, for å si det mildt, jævla føkkings vakkert. Og det er for en gangs skyld ikke ironisk eller sarkastisk ment fra min side. I går og i dag har jeg og kjæresten kjørt rundt og sett på fjell. Fjell overalt. Grønne fjell. Sånne landskap som gir meg lyst til å spille fantasyspill og skrive dikt. Plutselig faller liksom puslespillbitene på plass med hensyn til alle kunstnerne som befolker denne øygruppen. Folk i byer skriver dystopier. Folk på landet lager spektakulær arkitektur og maler landskap på husveggen.

Huset vi bor i er et hus med flere leiligheter, hvor min far leier den ene. Naboene er stort sett stille med unntak av en hund som krafser rundt i leiligheten over, men det kan jeg leve med. Dog: klokka halv fire i natt, etter å ha ligget en halvtime og hørt på noe spetakkel som liksom skal forestille musikk fra naboleiligheten, følte jeg meg til slutt tvunget til å stå opp og hive småstein på ruta til naboen. Hun hadde etter eget sigende sovnet av med musikken på full peis, og virket som om hun ikke helt var ved sine fulle fem. Men det ble da stille.

I går kjørte vi milevis for å se på ei kunstsmie på Sund. På veien stoppet vi ved det lille kristensamfunnet Guds Menighet, som kjøpte opp en bygd ute ved havgapet for årevis siden, og har bygd det opp igjen komplett med egen skole, glassblåseri og keramikkverksted slæsh kafé. Jeg aner ikke hvem disse menneskene er, men jeg blir litt nervøs av hele sekter med unabombere som isolerer seg ute på den ytterste nøgne ø og nekter å bo i menneskebyene fordi de er så annerledes. Etter å ha blitt jaget av måker og betalt tyve spenn inngang for å se en svett utlending kleime litt med et glasshjerte, dro vi derfra. Da vi endelig kom frem til Sund var smia selvsagt stengt, og jeg var blitt så sulten at jeg ble irritabel og sur. Hurra for lavt blodsukker! Da vi endelig stoppet på en Bunnpris som solgte salat (fra salatbar) i løs vekt, ble det å spise som Homer Simpson før vi kjørte hjem igjen. Bare hive mat inn i kjeften i høy hastighet. Spennende. Hadde jeg bomma litt hadde det vel vokst maiskolber ut av nesen min i løpet av natten.

Det er ganske pussig hvordan jeg slutter å være i stand til å kontrollere hmøret mitt dersom jeg er sulten eller trøtt. Det er litt som å ha mensen, bare uten alt blodet og den stadige bekreftelsen på at jeg er fertil. Når jeg er sulten eller trøtt blir jeg grinete som en liten unge. Jeg blir i hvert fall utålmodig! Alt skal helst skje i går, eller i det minste for fem minutter siden, og uten at jeg skal behøve å spesifisere hva. Dette er nok til å drive hvem som helst til vanvidd, inkludert meg selv.

I dag gikk jeg, min far og min kjæreste over et fjell og etterpå rundt det. Stien over fjellet var tidligere brukt til frakt av varer fra gårdene på bortsiden, og var halsbrekkende bratt og humpete. Jeg ble svett som underbuksa til Bjørn Dæhlie under Lillehammer-OL, og benyttet enhver anledning til å stoppe og fotografere noe. Etter at vi hadde dratt tilbake til Stamsund og spist middag, og deretter vært på enda en sightseeing i bil, sovnet jeg på hjemveien. Sol midt på natten friker meg fortsatt litt ut.

The prettiest girl in Itras By

Spillfestivalen Arcon, dag 2: Jeg ankom Blindern i ti-tida, bare for å oppdage at pengene jeg trodde nettbanken min hadde overført til Arcon, ikke var overført likevel. Det ble en masse styr, og jeg endte opp med å betale 50 kroner mer for hele festivalen. Det var riktignok ikke så ille, siden jeg uansett hadde regnet med denne utgiften, men likevel litt surt at jeg mistet deltakerprioriteringene jeg vanligvis ville hatt som forhåndsbetalende. Det til side brukte jeg første pulje av dagen til å sose rundt, lære meg å spille HeroClix, og møte folk jeg (såvidt) kjenner fra Hyperions rollespillforum.

Jeg endte på en eller annen måte opp med å drikke øl og dele en salat med en av forfatterne av det (fantastiske) nye norske rollespillet Itras By. Til tross for at jeg ofte føler meg litt pussig i sosiale sammenhenger, særlig med "fremmede", gikk det rimelig fort å komme inn i en samtale. Litt senere på dagen fikk jeg også prøvd spillet. I form fungerer det litt som en øvelse i improvisasjon og teatersport, bare ikke nødvendigvis med voldsomme fysiske virkemidler. Samtidig er det en felles historie som fortelles, gjerne ved hjelp av virkemidler som flashbacks, speiling, og rollebytte. Jeg ble inspirert og stimulert av samspillet med en ellers fullstendig ukjent gruppe, noe som er en sjeldenhet hos meg. Etterpå fikk jeg hatt en lang samtale med spillederen om rollespill som fenomen generelt, og samlet en del inntrykk til masteroppgaven min.

Jeg fikk også noen negative inntrykk på Arcon i dag. Først var det den personen som pekte på Stargate: Atlantis-genseren min (i logoen ser A-en i midten av Atlantis ut som en Å) og spurte om "Atlåntis var den banken som sank i havet utenfor England". AtLÅNtis, ikke sant. Bank, ikke sant. Lån i bank, ikke sant. Forsåvidt morsomt tenkt, men jeg tok den ikke akkurat i øyeblikket, og jeg er lei av folk som påpeker at den A'en ser u som en Å. Jeg får lyst til å rope "JA, JEG VET DET! TI TUSEN MILLIONER MENNESKER HAR SAGT DET FØR DEG!" Men jeg tar meg i det hver gang. Hver eneste gang. Jeg er høflig sånn.

Deretter var det en person som jeg ikke skal beskrive eller henge ut på noen måte, mest fordi vekommende vil være utrolig gjenkjennbar ved en fysisk beskrivelse. Jeg vil gjerne påpeke overfor denne personen at jeg ikke er interessert i å høre hans håpløst detaljerte utlegninger om den komplette handlingen i et tegneseriehefte han har lest. Aldri. Noen. Gang. Og det gjelder alle andre i hele verden også. Ikke fortell meg hele handlingen i en tegneserie, en film, en bok, et rollespillscenario, en TV-serie, et dataspill, eller NOE annet der det vil være et poeng å ikke vite slutten. Innledningen "Jeg leste en gang et hefte der..." har begynt å ha en Pavloviansk virkning på meg - jeg begynner umiddelbart å mislike personen helt til vedkommende har bevist at han/hun kan stoppe et sted etter å ha fortalt konseptet, for så å overlate til meg å velge om jeg vil lese/se/spille det det handler om. Istedet for å påtvinge meg hele hemmeligheten og dermed frata meg gleden ved å finne det ut selv, og ultimat sett dermed frata meg retten til å velge selv om jeg vil finne det ut eller ikke.

Så var det personen som hadde i beltet sitt en elektronisk og fargeglad dings med knapper på. Hver gang han trykket på en knapp, blipet det ut en av de mange lett gjenkjennelige lydeffektene fra de første Super Mario Bros.-spillene. Gøy én gang? Ja. To ganger? Jo'a. Femti ganger? NEI! Hold truten på deg før jeg brekker de små beina dine! ...hadde jeg lyst til å si. Men det gjorde jeg ikke.

Til slutt personen som snakket til meg flere ganger uten at jeg skjønte hva han sa. Det var norsk, tror jeg, og han så helt vanlig ut, så han burde ikke savne støttekontakten sin eller tolken sin, men jeg skjønte ikke et pøkk. Jeg kunne ikke annet enn å trekke på skuldrene og gå. Da foretrekker jeg personen som to ganger inviterte meg med på brettspill (som jeg dessverre måtte takke nei til begge gangene) og som solgte meg en D&D: Eberron-bok for en femtilapp fordi han ikke hadde fått helt sansen for settingen selv.

HeroClix var forsåvidt gøy, men ikke gøy nok til at jeg gidder å bruke uhorvelige mengder penger på det. Særlig siden jeg ikke er taktisk, og heller vil spille med heltene mine enn å samle et brukbart taktisk team. Iron Man OG Hulken? Ja takk! Wolverine? Peis på. Obskure helter fra 1940-tallet? Nnnn... nei. Takk. Effektive, joda. Har jeg hørt om dem og dermed viser et fnugg av interesse? Nope. Jeg spilte en runde med et ca 200-poengs-team med Batman, Robin, Batwoman, og en gammel mann med en magisk kjepp som jeg ikke husker navnet på (mannen, ikke kjeppen).

Som jeg nevnte i gårsdagens blogginnlegg er det av og til skremmende hva stereotyper kan gjøre. Jeg dro forsåvidt nedover med det for øye å observere og intervjue folk om hobbyen sin, for akademisk bruk, men noen ganger slår jenteinstinktene til, altså. Som Vero sa om meg over msn: "[Jeg] drar til Arcon for å intervjue folk om rollespill, og det [jeg] legger mest merke til er hvem som er søte og hvem som er kjekke." Og det må jeg bare si; det er pokker ikke så mange der i verken den ene eller den andre kategorien! Men nå er jeg slem og ekkel. Det ligner ikke meg. Jo, det gjør det, forresten.

Til slutt i dag ga jeg opp å bli med på et brettspill jeg egentlig var signet opp for (jeg har spillet hjemme, så motivasjonen var ikke verdens største), fordi jeg ville rekke trikken hjem til vertens hus mens den fremdeles gikk. Jeg er sliten og trøtt, men sitter nå fortsatt oppe og lurer, spiser potetgull og kaffedrops, og blogger og msn'er. Oslo er, slår det meg, en spennende by, selv om jeg ikke ville bodd her. På rusleturen fra det trikkestoppet der det lå en Bunnpris, og hjem til verten min, gikk jeg forbi en brukthandel som kjøper opp dødsbo, og i vinduet hadde de utrolig mange kule ting. Nips, poselen, gamle bøker. Jeg gikk også forbi en pub med 20-talls-skinnmøbler og rustikke bokhyller MED bøker i, og minst én bokhandel med trange lokaler og mye støv. Hager med hengende trær. Bislett Stadion. Det er ting her som er mye mer spennende for meg som kommer utenfra enn jeg tror det er for dem som bor her.

På herredassen i kjelleren på Wilhelm Bjerknes Hus på Blindern står det, på veggen: "Blindern er det verste stedet i verden." Jeg vet ikke som det stemmer. Jeg håper jo egentlig at det gjør det, for da er jo ikke verden egentlig så ille.

Forbannet være...

...bygningsarbeidere. Om morgenen. I blokka vår. Som driller inn i betongen på en sånn måte at en skulle tro en ble vekt av en kjempe-karius-eller-baktus som hadde bestemt seg for å drille inn i knotten din og lage mousse av hjernen din med sin kjempe-drill/stavmikser. Jeg VET at klokka er over ni om morgenen og at det dermed ikke bryter med borettslagspolicy å lage bråk i oppgangen på en hverdag. Jeg VET at vi sannsynligvis gjorde oss skyldige i verre forbrytelser mot ro og fred den gangen vi pusset opp her. Det hjelper bare så lite når man ikke har sovet skikkelig på en uke.

...slikkepotter som knekker når man skal bruke dem til å lage tre forskjellige kaker med tusen forskjellige kremer og alt skal være gjort innen lørdag, men ikke for lang tid i forveien, for da blir kakene kjipe og seige og kremen får snerk. Så må man på Clahs Ohlsson og kjøpe ny. Som om det ikke er nok utgifter i verden.

...ridesentre. Visstnok.

Forsåvidt må det nevnes at jeg ikke egentlig forbanner bygningsarbeidere. De er uvurderlige, ofte. Men når jeg har sovet så lite som jeg jo har, så er det voldsomt lav terskel for mine utbrudd av frust og galle. Jeg er sliten, trøtt, føler meg småsjuk, kvalm, og med økende smerter i nakken og hodet. Veldig høylytt drilling i murvegg som bærer lyd langt og godt, er altså ikke medisin for meg. Snarere tvertom.

Jaja. Jeg får sove når jeg er død, da, åpenbart.

Et rikt indre liv

Mange ganger når jeg har lest om, eller hørt om, svært handikappede mennesker, har det alltid kulminert i en diskusjon om hvorvidt det er bedre å leve eller å dø når man uansett ikke kan leve som tilnærmet normale mennesker. "Det er ikke noe liv," er ofte argumentet for at det er best å dø, mens argumentet til livets fordel ofte er det elusive "Kanskje de har et rikt indre liv?" Dette har jeg fundert på mange ganger: Hva kvalifiserer til "et rikt indre liv"? Kan et menneske som aldri har opplevd noe vi vil kalle normale sanseinntrykk, som kanskje er både blindt og døvt, forestille seg livet annerledes enn det er? En venn av meg som er blind forklarte at han ikke husket hvordan det var å se, for han hadde mistet synet i en alder av to år. I stedet brukte han andre inntrykk til å guide seg og kose seg i hverdagen. Nå hadde han riktignok alle andre funksjoner i orden. Jeg vil si å være frarøvet én sans ikke nødvendigvis er så ille. Jeg hadde nok overlevd. Men mister man to, tre? Hva da? Riktignok hadde Helen Keller et (antatt) verdig og rikt liv, flott for henne, men jeg klarer ikke å forestille meg det uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne.


Det slår meg at uttrykket "et rikt indre liv" også kan applikere til vanlige mennesker, altså friske mennesker uten handikapp. Jeg anser meg selv for å ha et rikt indre liv, for eksempel, uten å implisere at jeg er spesielt handikappet (litt kronisk senebetennelse er da ingenting). Noen ganger har jeg et så rikt indre liv at jeg ikke får sove om natten fordi hjernen min krever å underholde meg (litt som en alt for ivrig hund som hopper opp og ned og bjeffer og vil ut på tur), hvilket gjør meg groggy og trøtt når jeg skal opp på jobb dagen etter, og når jeg blir trøtt blir jeg fryktelig kreativ, og så er det på'n igjen. Misforstå meg rett, jeg er veldig, veldig glad for at jeg har en så livlig fantasi - det hjelper meg til å føle medfølelse med andre, for å sette meg i andres situasjoner og forutse tenkte scenarioer, bygge sosiale teorier, osv osv - men det tærer på sosiale antenner (oppmerksomhet) og søvnbehov.


Et av mine kreative "outlets" er rollespill. Jepp, den typen med bøker og rare terninger (for de få stakkarene som leser denne bloggen og ikke kjenner meg fra før). Det fine med rollespill er at jeg kan bruke kreativiteten min i spillet, og dermed "bruke opp" litt av den så hjernen min kan jobbe med andre ting ellers: Jobb, forberedelse, skrive søknader, rydde og vaske, etc. Baksiden med rollespill er at det også pirrer og engasjerer fantasien sånn at hvis jeg opplever noe (som ikke er virkelig) kan jeg finne på å få et like stort adrenalin-/endorfinrush av det som av noe jeg opplever "på ordentlig". Jeg lurer på om dette kan klassifiseres som "et rikt indre liv"?

På den mer praktiske kanten: NTNU er svindlere som ikke overholder egne regler angående sensurfrister. Tre uker meg midt i ryggen. Dessuten har bussjåførene i Trondheim funnet ut at det er en topp idé å streike akkurat nå, hvilket vil si at jeg ikke vet om jeg kommer meg på jobb i morgen. Når det er sagt, har jeg full sympati med bussjåførene. Å outsource busstjenesten i Trondheim til private selskaper (som er stridens eple) er kanskje den dårligste avgjørelsen man kan ta i denne sammenhengen annet enn å bytte ut bussene med rickshawer eller begynne å ta mer enn tredve kroner per billett. En gladnyhet på tampen er at det sannsynligvis blir en ny ekteskapslov! Gratulerer, folkens! Et kjempeflott fremskritt for likestilling av kjønn og legninger i kjærlighetsspørsmål. Sånt blir jeg glad av.

Jeg vet hva, men hvordan?

Ok. Så til det store spørsmålet:

Hva pokker skal jeg gjøre med en blogg?

Selvsagt skal jeg rante til jeg blir blå i ansiktet, men det sier seg liksom selv. Frustrasjoner er noe av det som er lettest å skrive om. Akkurat nå merker jeg dog at hodet er fullt av knuste biller. Jeg har sovet minimalt i natt, og vært på jobb. Fin jobb, men ikke når man er så trøtt. Det er litt vemodig at jeg ikke lenger kan sitte oppe hele natta og spille rollespill.

Men hva skal jeg gjøre med bloggen?

Jeg tror jeg skal snakke om ting som opptar meg i hverdagen. Kanskje anmelde filmer, TV-serier og bøker. Jeg leser mye. Ser mye på TV også. Man kan si jeg er en sofagris.

Nøff.