*snæpp* AAAAAAAAAAAAAAAAA!

Så jeg sjekker nettbanken min i morges for spor etter penger til husleie. Nada. Jeg går ned på Nav før frokost, trekker kølapp, og kommer i snakk med en av sosialarbeiderne. Hun ringer til saksbehandleren, som kan fortelle at hun har gjort en major fuck-up og ikke lagt vedtaket ut til betaling enda. Jeg forteller at huseieren min ikke kan betale leie til banken før jeg har betalt de 7000 som jeg skylder for Juli og August, og som jeg enda ikke har betalt, grunnet - du gjettet riktig - Nav. Visstnok loves her bot og bedring, og jeg får beskjed om at pengene skal utbetales i løpet av dagen i dag, men at tregheten ved overføring mellom banker kan gjøre at beløpet ikke kommer på min konto før mandag. Greit nok, sier jeg - men hva med matpenger? Jeg har 68 kroner å leve for i helgen. Hva har de tenkt å gjøre med det? Nei, det kan de ikke gjøre diddly-squat med, for akutthjelp blir også - av en eller annen merkelig grunn - overført via bank, og kommer dermed sannsynligvis heller ikke inn på konto før mandag. Så 68 spenn på tre dager it is. Jeg får beskjed om å sjekke kontoen i løpet av dagen, for forhåpentligvis kommer pengene allerede i dag. Det er snakk om to husleier og to måneders livsopphold, minus en restlønn på et par hundre spenn som kom flytende etter i slutten av Juli, ergo en ganske stor sum til sammen. Greit nok, sier jeg, og takk for hjelpen (sosialarbeideren var jo ganske hyggelig, til tross for at hun jobber for et sted som ville fått Lucifer sjøl til å rødme av skam).

Så jeg sitter nå hele dagen og gjør andre ting. Til klokken blir halv fem, og jeg sjekker kontoen igjen. Der ser jeg til min forbløffelse at jeg har fått den ujevne sum av 4880 kroner inn på konto. Hvorfra, og hvorfor så lite? Joda, det er fra Nav - det er bare, av en eller annen snurrig grunn, ikke hele beløpet. Galemathias? Jepp. Galemathias. And this is why.

Let me get it straight: De skylder meg 7000 i husleie pluss nesten 8000 i livsopphold. Rundt femten tusen kroner, altså. De overfører dermed rett under fem tusen i stedet, altså deler av livsoppholdsbeløpet for Juli. That's it. Hvor i innerste gamperæva er resten?! Jeg kan jo ikke betale leie med kun halvt beløp? Og hvorfor kan ikke Nav utbetale hele beløpet på en gang? De deler det opp på papiret, i vedtaket, så det går an å se hva man får penger for og hvilken periode - jeg skjønner det - men det virker altså som om de må dele det opp i overføringen også. Hvorfor, spør du? Fåglarna vet. Føkkings fåglarna føkkings vet.

Det er som om universet har en idiotrating som fordrer at et visstminimumsantall av friske folk skal få et gen som gjør dem totalt tilbakestående på alle vis bortsett fra at det ikke kan bevises medisinsk. Disse folkene får folk med Downs Syndrom til å virke som rakettforskere! (Ikke misforstå, jeg synes kanskje folk med Downs Syndrom er noen av de mest sympatiske menneskene vi har her i landet, men så smarte er de ikke nødvendigvis.) Og disse siklende, nedsnødde gærningene jobber alle i føkkings sosialtjenesten. Alle! Hva er oddsene for det? Vel, slik jeg kjenner Nav - og har fått dem referert av andre "brukere" - så har alle disse retarderte jubelidiotene fått seg en jobb der de, og de alene, mind you, har ansvaret for andre menneskers ve og vel. Jeg trodde klovner skremte vannet av meg, men dette her holder meg våken om nettene! "Brukere," spør du? Jepp. For det heter ikke "sosialklienter" lenger, må vite, det er jo så nedverdigende, vi kaller dem heller "brukere" før vi trekker ut ryggraden deres med de rosamalte neglene våre og tråkker selvtillit og verdighet ned i gulvflisene på mottaket.

Et tankeeksperiment: La oss tenke oss at jeg ikke har internett hjemme. Hvordan skal jeg da skaffe til veie utskrifter av konto, gjeldsbrev fra Lånekassen som ikke lenger sendes ut i posten men via nettsidene deres, sykeerklæringer? Jo, jeg må i banken og sitte i kø hele dagen. Deretter må jeg på Lånekassen og sitte i kø neste dag. Til slutt må jeg til legen og betale hundre kroner for en legeerklæring - jeg har ikke hundre kroner til det. På epost kunne jeg fått erklæringen først, og så en giro til å betale når jeg endelig har fått pengene fra Nav. Men nei. Tre hele virkedager og hundre kroner ville det tatt meg å samle dokumentasjonen jeg trengte bare for å kunne kjøpe meg noe å spise og betale strømregningen. Kanskje ta bussen til et jobbintervju til en jobb jeg uansett ikke får. Det er seksti kroner bare det. Tur-retur. Penger som kunne kjøpt kneippbrød og ost. Jeg må gå forbi tiggere på gaten fordi jeg ikke har penger jeg kan putte i koppene deres. Den eneste åpenbare forskjellen på oss er et jeg snakker rent norsk og har ganske hele, ganske fine klær.

Forstå meg riktig: Jeg sier ikke dette fordi jeg mener jeg selv har det så forpult ille. I motsetning til svært mange har jeg det etter forholdene ganske bra. Men jeg føler jeg må ta til orde fordi jeg først nå har innsett hvordan det er. Hvordan det funker. For ikke bare meg, men så mange tusen andre i Norge. Joda, Norge er vakkert, et godt land å bo i. Så godt er det, at vi må sparke nedover på de som ikke har vært like heldige som oss.

Det skremmer meg at man bytter navn på de uheldig stilte menneskene i samfunnet for at det liksom skal gjøre opp for all dritten man må igjennom på det gjengse sosialkontor og det uføret man må leve i hver eneste jævla dag når man er pengelens, ufør, og/eller arbeidsløs. Det skremmer meg at utbetalingskontoret ikke klarer å legge sammen noen enkle, firesifrede tall og utbetale et helt beløp til en person som har levert purring fra huseier for en måned siden med advarsel om at leia må betales snarest. Må man levere utkastelsesordre, eller komme ned på kontoret med tingene sine i en pappeske før man blir tatt på alvor? Det skremmer meg at byråkratiske tomskaller som følger lovens bokstav i stedet for dens intensjon skal få lov til å ha ansvar for at vanlige mennesker som deg og meg skal få lov til å spise, ha tak over hodet, ta bussen, kjøpe klær, og føle seg verdige som mennesker. Det skremmer meg, og det gjør meg rasende. Det gjør meg sliten. Det gjør meg til et verre menneske, fordi jeg hater så mye akkurat nå at det tyter ut ørene på meg. Tankene mine går til Eugene Obiora, som sannsynligvis var rettmessig forbannet i minuttene før sin død, og kanskje fikk den letteste utveien av oss alle der han lå fastklemt under politiets knær og albuer - håndheverne av byråkratenes rett til å knuse all medmenneskelighet, alt hensyn, all verd vi noen gang har kunnet se i oss selv. Knus det, fei det under teppet. Få det til å forsvinne. Slit oss ut til vi ikke lenger orker tanken på å trekke de sørgerlige skrottene våre ned på sosialkontoret for å ydmykes igjen og igjen.

Jeg trodde tortur ble forbudt ved Genève-konvensjonene. Jeg må ha tatt feil.