No sleep till Hammersmith

Som tittelen indikerer, sover jeg dårlig. Jeg er usikker på grunnen til dette, siden jeg enkelte dager har vært så utslitt at jeg mener jeg kunne sovet selv om det hadde kommet et janitsjarkorps inn på soverommet og spilt Mötörheads samlede i ompa-kræsj-blæp-blæp-utgave. Men nei. Jeg kan sitte foran Xboxen og glippe med øynene, men når hodet treffer puta, spretter øyelokkene opp, som om jeg var en pez-dispenser der sukkertøyet kommer ut av øyenhullene.

Det var i grunnen en ganske ekkel tanke. Æsj.

Julen nærmer seg faretruende, og jeg har i år - som så mange år - nådd en slags fase av "meh" under konfrontasjon med høytiden. Dette er en merkelig vibb som jeg har hatt hver jul siden jeg var femten år: en synkende følelse av håpløshet og verdiløshet som kniper tak i julestemningen min etter nakken og brekker den med et tørt, sprøtt knekk før den hiver hele kostebinderiet i en grøft og pisser på liket. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn, men hvert år kommer det altså til et punkt hvor jeg har lyst til å kaldkvæle alle som nynner på "Mary's Boy Child" (den har jeg vært pisslei av siden barneskolen, forøvrig), klippe huet av plastnissene i butikkvinduene, og rive blånisseluene av hodet på ungene. Pepperkaker har jeg aldri likt, heller ikke goro, fattigmann, kokosmakroner eller ... nja, jeg liker forsåvidt krumkaker (pust rolig, Vero), men jeg synes fortsatt de smaker som glorifiserte vafler og er for kompliserte å få i seg uten å bli full av smuler, så jeg gidder som regel ikke.

Selvsagt er det ikke Grinchen som snakker hele tiden. Mange av kakesortene, f.eks., likte jeg ikke som barn heller. Grinchen kom ikke før jeg fylte femten. Når jeg tenker tilbake så var jeg jo fryktelig emo på den tiden, så det kan være det som henger igjen. Samtidig tror jeg at det rett og slett er en funksjon av en høytid som på sitt beste er så koselig at man nesten dør av det, samtidig som det er fryktelig mange som har det ille i verden. "Juleånden" forteller oss at når det er jul skal vi ta vare på de rundt oss, men når jeg tenker på hvor mange som trenger det, går luften ut av meg, og jeg mister all ork og all livsglede. Det kan høres ut som om jeg er bitter på de stakkarne som våger å gi meg dårlig samvittighet på julaften, men nei - jeg er ikke bitter. Jeg klandrer ingen. Min dårlige samvittighet er et sunnhetstegn, og jeg er egentlig ganske glad i den. Sånt opplever man av å ha vokst opp med foreldre som aldri blir sinte, bare "skuffet". Ikke rart jeg er som jeg er.

For å avslutte på en lysere side, har jeg bestemt meg for å liste opp noen ting som er veldig jul for meg. Tradisjoner, om man vil. Noen er selvsagte, andre ikke. Noen vil kjenne seg igjen, andre vil riste på hodet. So be it.

• Tre Nøtter Til Askepott (Tři oříšky pro Popelku) på julaften, nøyaktig klokken elleve på dagen. Vi har ikke TV-signaler i leiligheten, så dette året har vi rippa den fra dvd'en lånt på biblioteket.
• Non Stop.
• Carl Barks, eller, ikke mannen, men arbeidene hans. Donald- og Skrue-historiene til Barks er utvilsomt de beste.
• Zelda-spill. Jeg husker fremdeles vinteren for ti år siden da kjæresten min i lykkerus kjøpte Zelda: Ocarina of Time og vi brukte timesvis på å spille det i kjellerstuen til foreldrene hans. Det vil si, han spilte og jeg så på, men etter hvert fikk jeg også lov til å prøve. Han er mye flinkere til å la meg komme til spillkonsollene nå for tiden.
• Ringenes Herre og Narnia, både bøkene og filmene, og TV-serien av sistnevnte.
  

God Jul, dudes and dudettes.