Nostalgørr

I dag var siste arbeidsdag på jobb før juleferien kicker inn. Dvs. det er oppmøteplikt også i morgen, men da er det mest obligatorisk grøtspising med frasen "God jul, ser dere over nyttår!" trygt plassert på tungespissen, klar til bruk. Dagen gikk med til å bl.a. se en film sammen med en engelskklasse bestående av 17-åringer, og under filmen ble jeg tidvis bekymret for at alle sexreferansene skulle bli for mye, men slo det fra meg med tanken på at hadde det vært en voldsfilm hadde jeg nok bidratt til en mye usunnere pedagogikk. Egentlig skulle vi hatt en julefilm på 90 minutter eller mindre, men jeg må ærlig innrømme at der har jeg nok sviktet som planlegger. Alternativene mine besto av Futurama eller noe av Monty Python, hvilket ble nedstemt av dagens rødkinnede ungdom. Over nyttår tror jeg likevel jeg skal vise "Life of Brian" som en del av innføringen i britisk kultur. Tvang kan også være gøy.

Til tross for at jeg nå har jobbet siden 1. august, tar jeg meg fortsatt i å rusle rundt i gangene på skolen mens jeg plutelig tar meg i å tenke "Jøss! Jeg er på jobb!" Alle som har gått arbeidsledige og/eller delvis uføre i mer enn ett år vet hva jeg snakker om, skulle jeg mene. Jeg er ennå ikke blirr en racer på oppmøte i felleslunsjene, og jeg tror ikke jeg er kjempepopulær verken hos medarbeidere eller elever, men det er vel igrunnen heller ikke poenget. Jeg tjener penger, det er poenget. Her om dagen fikk jeg øye på den tidligere Nav-konsulenten min på dagligvarebutikken, og motsto bare såvidt trangen til å løpe bort til henne og rope "In your FACE!" og så le hysterisk og løpe vekk igjen. Life is good.

Og livet er faktisk ganske bra. Det er selvsagt noen små, mørke skyer, men det må jo regne av og til også, ikke sant? Livet går fremover. Dette tenker jeg på mens jeg spiser en eske "Hockeypulver" (eksistert i butikkene siden hockeyseveisens dager) og en pakke "Double Dip" (noe jeg tror fantes allerede i min mors yngre dager, men sikker kan jeg ikke være). "Double Dip" var langt fra så digg som jeg husker det var da jeg var åtte. Bruspulver har liksom ikke samme sjarm lenger nå, over tyve år senere. "Hockeypulver" er derimot fremdeles dritgodt. Nostalgien er ikke helt komplett, med andre ord. Noe var nok bedre før, men ikke alt. Langt fra alt. Hå nei.

Av og til, på jobb, tar jeg meg i å si ting som "Da jeg var på din alder" og "Den gang jeg gikk på skolen", og følge opp med noe som var helt annerledes enn det er i dag. Det var ikke alltid bedre, men det var ofte helt OK. Vi hadde ikke egne laptoper med internett på, på skolen. Noe jeg mener kanskje var like greit. Unge folk i dag (inkludert kjæresten min på over tredve) kan knapt å skrive navnet sitt så man skjønner hva som står. La gå at det er fancy med et fett navnetrekk, til kontrakter og lignende, men alvorlig talt. I Afrika er det et privilegium å lære å skrive med blyant. I Norge, 2009, er det et ork, en byrde, håpløst gammeldags, og kjedelig, og ikke minst unødvendig. I følge mine 16-til-18-årige elever. Dog, skulle man målt alle ting på deres kjedsomhetsskala, hadde man ikke hatt mye morsomt å velge mellom. De som mener det er unødvendig å lære seg skikkelig håndskrift har åpenbart aldri skrevet en handleliste i sitt liv.


Dette tenker jeg på. Mens jeg er ferdig med de siste julegavene. Eller nesten. Må ut og kjøpe noe til kjæresten min fra mammaen min. La gå at det er tolv minus ute; gavene skal frem. Men de trenger kanskje ikke å komme frem akkurat i dag.

Et TV-serie-meme

Reglene:

• Merk alle TV-serier du har sett minst tre episoder av, med fet skrift.
  
• Merk med kursiv hvis du mener å ha sett hver bidige episode.
• Rappet fra The Urban Recluse.
  

24

7th Heaven
ALF
Alias

American Gothic
America’s Next Top Model
Angel
Arrested Development
Babylon 5
Batman: The Animated Series
Battlestar Galactica (the old one)
Battlestar Galactica (the new one)
Baywatch
Beverly Hills 90210 (original)
Bewitched
Bonanza
Bones
Bosom Buddies
Boston Legal
Boy Meets World
Brothers And Sisters
Buffy the Vampire Slayer
Californication
Chappelle’s Show
Charlie’s Angels
Charmed
Cheers
Chuck
Clarissa Explains it All
Columbo
Commander in Chief
Crossing Jordan
CSI
CSI: Miami
CSI: NY
Curb Your Enthusiasm
Dark Angel
Dark Skies
DaVinci’s Inquest
Dawson’s Creek
Dead Like Me
Deadwood
Degrassi: The Next Generation
Designing Women
Desperate Housewives
Dexter
Dharma & Greg
Different Strokes
Doctor Who
Dragnet
Due South
ER
Everwood
Everybody Loves Raymond
Facts of Life
Family Guy
Farscape
Fawlty Towers
Felicity
Firefly
Frasier
Freaks & Geeks
Friends
Fringe
Futurama
Get Smart
Gilligan’s Island
Gilmore Girls
Gossip Girl
Grey’s Anatomy
Grange Hill
Growing Pains
Gunsmoke
Happy Days
Hercules: the Legendary Journeys
Heroes
Home Improvement
Homicide: Life on the Street
House
I Dream of Jeannie
I Love Lucy
Invader Zim
Invasion
Hell’s Kitchen
JAG
Jackass
Joey
Kim Possible
Knight Rider
Knight Rider: 2008
Kung Fu
Kung Fu: The Legend Continues
La Femme Nikita
LA Law
Laverne and Shirley
Law and Order
Law and Order: SVU
Law and Order: CI
Leverage
Little House on the Prairie
Lizzie McGuire
Lois and Clark: The New Adventures of Superman
Lost
Lost in Space
MASH
MacGyver
Malcolm in the Middle
Married… With Children
McLeod’s Daughters
Melrose Place
Miami Vice
Mission: Impossible
Mod Squad
Monk
Mork & Mindy
Murphy Brown
My Life As A Dog
My Three Sons
My Two Dads
Mythbusters
NCIS
Ned Bigby’s Declassified School Survival Guide
Nip/Tuck
Numb3rs
One Tree Hill
Oz
Perry Mason
Power Rangers
Press Gang
Prison Break
Private Practice
Privileged
Profiler
Project Runway
Psych
Pushing Daisies
Quantum Leap
Queer As Folk (US)
Queer as Folk (UK)
ReGenesis
Remington Steele
Rescue Me
Road Rules
ROME
Roseanne
Roswell
Sanctuary
Scooby-Doo, Where Are You?
Scrubs
Seaquest DSV
Seinfeld
Sex and the City
Six Feet Under
Slings and Arrows
Smallville
So Weird
South of Nowhere
South Park
Spongebob Squarepants
St. Elsewhere
Star Trek
Star Trek: The Next Generation
Star Trek: Deep Space Nine
Star Trek: Voyager
Star Trek: Enterprise
Stargate Atlantis
Stargate SG-1
Starsky & Hutch
Superman
Supernatural
Surface
Survivor
Taxi
Teen Titans
That 70’s Show
That’s So Raven
The 4400
The Addams Family
The Amazing Race
The Andy Griffith Show
The A-Team
The Avengers
The Beverly Hillbillies
The Big Bang Theory
The Brady Bunch
The Cosby Show
The Daily Show
The Dead Zone
The Dick Van Dyke Show
The Flintstones
The Fresh Prince of Bel-Air
The Golden Girls
The Honeymooners
The Jeffersons
The Jetsons
The L Word
The Love Boat
The Magnificent Seven
The Mary Tyler Moore Show
The Monkees
The Munsters
The Office (US)
The Powerpuff Girls
The Pretender
The Real World
The Shield
The Simpsons

The Six Million Dollar Man
The Sopranos
The Suite Life of Zack and Cody
The Twilight Zone
The Waltons
The West Wing
The Wonder Years
The X-Files
Third Watch
Three’s Company
Twin Peaks
Twitch City
Unfabulous
Ugly Betty
Veronica Mars
Weeds
Whose Line is it Anyway? (US)
Whose Line is it Anyway? (UK)
Will and Grace
Wings
Xena: Warrior Princess

Stripeserienes vekst og fall

Nå høres tittelen fryktelig pretensiøs ut, men det får være.

Jeg har kjøpt, og kjøper fortsatt, en del stripeserier (også betegnet som "tegneserier") i eget blad. M, Pondus, Nemi, og Rocky har vært standard de siste par årene, og før det også Tommy & Tigern, Ernie, og Larsons Gale Verden. Det slutter aldri å forbløffe meg hvordan Bill Watterson hadde evig rett - dersom man ikke gir seg med å tegne mens man er på topp, forfaller produktet kraftig helt til det ikke er annet enn ræl igjen. Både han og Gary Larson ga seg på nittitallet, noe jeg tror var lurt.

Norske stripeserier fikk en enorm vekst med power-duoen Pondus og Nemi for rundt ti år tilbake, og det er ut fra disse man har fått egne blader for Kollektivet, Eon, og M. For å være helt ærlig så synes jeg ikke noe særlig om verken Kollektivet eller Eon. Kollektivet er dårlig tegnet og har et innhold som blir for stereotypeparodisk for min smak, og Eon er bare en dårligere utgave av Berkeley Breatheds serie Opus (Bloom County på originalspråket), som gikk i Tommy & Tigern-bladet i sin tid. Ærlig talt. Hvem er det som ikke ser at kaninen Gonzales er en annen utgave av Bill the Cat? Jeez. Jeg respekterer forøvrig Torbjørn Lien som person, men serien hans er ikke så veldig morsom. Lars Lauvik respekterer jeg som tegner, for han er skikkelig flink, men serien hans er heller ikke så veldig morsom. Sukk.

Snakker om skuffelser: Karine Haaland var også en av de jeg forgudet i sin tid, da hun hadde noen striper uten tittel og uten sammenheng på trykk i Larsons Gale Verden. I det siste, dog, med det mer faste persongalleriet i seriene Piray og Snorre - Verdens Sinteste Mann, har hun falt så på ræv humoristisk sett at jeg ikke kan regne meg som fan av henne lenger. Det er veldig trist, for jeg kan fortsatt se glimt av det gamle fliret i nyseriene hennes, men alas - det er ikke nok til at jeg får igjen kicket.


Ellers... Frode Øverli har greid å lage en serie hvor persongalleriet faktisk utvikler seg. Spesielt bipersonene Påsan og Frida (tidl. "Sneipen"), Jokke, Camilla, Turid-Laila, Else og Günther, samt de slitsomme bussjåførene, homsenaboene, de stygge damene, og gotherne. Serien er til tider så nær fordomskanten at det gjør litt vondt, men den overlever stort sett. Nesten ingen striper er direkte kjedelige. Til sammenligning: Lise Myhre har klart bragden å la Nemi-serien skli nedover til det nærmest grusomt gørre, helt til hun sluttet å være gravid og begynte å ta ting på alvor igjen... eller på mindre alvor, kanskje. De fine, poetiske skildringene hun av og til viser i søndagssidene sine er fine avbrekk til en serie som ellers er veldig rølpete. Den balanserer seg ut på den måten, synes jeg. Men faktisk... i forhold til Frode Øverli så må jeg innrømme at jeg foretrekker Rutetid. Koser meg med den.


Men M var jo serien jeg håpet skulle revolusjonere stripene og sette nerdene på kartet igjen. Den gjorde jo det, en kort stund, men jeg lurer på om ikke den bihulebetennelsen eller hva pokker det var Mads Eriksen dro på seg for noen år siden kanskje kan ha vært den største ulykken som kunne befalle tegneserienorge. Bladet har også noen utrolig crappy biserier, som "Major Thomas", som bare er dårlig rettskriving med litt klønete skribling til, mens jeg setter stor pris på "Nilsen og Viktor", i alle fall stripene (de lengre seriene som bare handler om å drepe folk uten klær, og uten motivasjon, er litt tråkigere). Nå er M-bladet bare en skygge av seg selv, med repriser på andre året eller noe, og mesteparten av plassen til serier går til ett eller annet ræl som redaksjonen har plukket opp over internett. Eller småsnutter av Sergio Aragonés eller Lewis Trondheim, som faktisk ER verd papiret seriene trykkes på og vel så det. Det går opp og ned her i verden.



Vinneren for meg de siste årene har vært Rocky, som aldri har vært dårlig, og aldri mislyktes med å få meg til å le. Det måtte en svenske til, liksom. Det eneste kjipe med Rocky er måten bladet utgis på i Norge, for det har vært jævlig variabelt. Først var det et tegneserieblad på vanlig vis, så ble det et magasin med artikler og greier - noe jeg selv satte stor pris på, det var mye spennende å lese - og nå har det ramlet tilbake på den gamle formelen igjen, med kun Rocky i bladet, pluss en eller annen kjip artikkel av noen som jobber i redaksjonen og tror de kan skrive, eller repriser på gode artikler de har trykket før. Selve tegneserien er heldigvis uberørt av dette, sånn at jeg med relativt god samvittighet kan fortsette å kjøpe bladet selv om det bare kommer ut hvert skuddår dersom julaften også kommer på en mandag.

Creepy house

Sannsynligvis

...burde jeg si noe dypt og glupt i bloggen min på en jevnere basis. Saken er at jeg verken har tid eller inspirasjon eller mot til det. Nå når jeg jobber i det offentlige blir det vanskeligere å være en total bitch på verdensveven.

Så i stedet velger jeg å skrive om noe annet, og bare når jeg gidder. I dag har jeg laget egg-og-bacon-kopper til frokost. Jeg brukte en gammel muffinspanne, la baconstrimler rundt kantene, og puttet pisket egg oppi (krydret med salt og pepper og gressløk). Putta det i ovnen på 180 grader i ca 20 minutter. Baconet blir ikke sprøtt, men det gir smak til egget. Det går an å blande i revet ost også, men det gadd jeg ikke. Jeg er ikke egentlig en så stor fan av smeltet ost. Egentlig tåler jeg ikke så mye eggeplomme heller, og det merker jeg nå. Urp.


Årsaken til at jeg lagde fancy frokost er at i dag er det tolv år siden jeg ble sammen med kjæresten min. Ja, jeg vet, vi hadde et opphold i forholdet på flere måneder, men... jeg ser ingen grunn til å ikke feire at vi nå faktisk har det veldig bra sammen. Tross alt. Konfekteske i gave fikk jeg også. Han fikk ingenting. Klokka sju skal vi på restaurant.

Noen ganger har jeg følelsen av at livet skjer med meg mens jeg er opptatt med noe annet. Jeg var mye mer tilstede i meg selv da jeg ikke hadde det bra. Men samtidig er jeg lykkeligere nå enn jeg kanskje har vært i hele mitt liv. Jeg skulle ønske alle rundt meg ville dele den lykken med meg, men må innse at det kanskje er et tapt slag. Jeg har vært der selv. Når man ikke er helt på topp hjelper det ikke at alle andre har det supert.

Og så har jeg gjort den tabben å ønske meg foodprocessor til jul, når jeg egentlig trenger den før jul for å bake julekaker. Hm. Lite taktisk. Jeg som tenkte å gjenta fjorårets suksess med å gi bort "elger fulle av flarn" (kakeboks med elger utenpå, med kjeks oppi).


Ellers har jeg blitt en bedre kokk i det siste. Jeg har oppdaget at pastinakk er en fantastisk, aromatisk rotgrønnsak som er spesielt god kombinert med fisk og et eller annet fløte/creme fraiche-basert. Jeg har oppdaget søtpotetens gleder. Og jeg har lært meg å lage hjemmelaget ertestuing som faktisk smaker friskt av erter, og ikke som ett eller annet man har subbet under kjøleskapet og lagt på en tallerken.

Intet nytt fra Vestfronten

...hvor nå det er.

En del av dere har sikkert fått med seg at jeg har vært uten bredbånd de siste 14 dagene. Åpenbart er det slik at "oppgradering av linja" betyr "kutt tilgangen til linja" på nextgentelsk. Anyway. Det er først når slikt skjer at man innser hvor avhengig man er av kommunikasjon i våre dager. Telefonen, den mobile telefonen, strekker rett og slett ikke til. For man kan ikke alltid ringe. Det hender man må skrive. Brev i posten tar for lang tid. Sms kan være ugunstig mht tid og sted. Og så videre.

Som lærer har jeg oppdaget at konstant internett-tilgang er en ulv i fåreklær. Elevene er vant til å ha tilgang til nett på skolen - både Facebook og Nettby og Blinkeby og Horebook og Iddiotby - og til tross for at de har stående forbud mot å nette på ting som ikke har med skolearbeidet å gjøre, så gjør de det selvsagt likevel. Hallo, de er jo mellom seksten og tyve år gamle. "Ansvar for egen læring" er en utopi i den alderen. De fleste kan vel ikke stave "ansvar" om de fikk hjelp en gang. Jeg skylder selvsagt på de kommunale grunnskolene (selv jobber jeg i fylkeskommunen). Poenget er i alle fall at når man har muligheten til å komme hvor man vil med et par kjappe klikk, vil man ikke lenger ha tålmodigheten til å lese en bok, langt mindre forstå den. Og det er ikke ens egen feil en gang (bortsett fra at man i ytterste instans kunne latt være å bli avhengig av internett, men hvem forventer det av en tenåring? Ærlig talt)!

Nå er jeg usammenhengende. Det er nok fordi nettet har kommet tilbake og jeg er distrahert av noe helt annet. Selv bloggene blir dårligere av internett.

The dritingsest girl in Oslo

Jeg vet ikke hva det er med hovedstaden som får meg til å bli fullstendig mongodritings hver gang jeg går ut og drikker der. Jeg vet ikke helt hvorfor øl plutselig blir sterkere av å drikkes i Oslo, eller hvorfor jeg ser ut til å være uknekkelig i min drikkestamina helt til jeg plutselig folder som et litt patetisk korthus hver gang jeg drikker i Oslo.

Ta gårkvelden, for eksempel. Jeg var på Chateu Neuf på "Oktoberfest". Jeg hadde 20 bonger (= 10 øl). Jeg kan ikke huske at jeg drakk 10 øl, men når sant skal sies kan jeg ikke en gang huske at jeg dusja da jeg kom tilbake på hotellet, enda jeg VET jeg dusja fordi håndkleet er fuktig og det er vann ved sluket. Jeg husker vagt at jeg drakk et øl som smakte julekake, og at det var helt forjævlig. Jeg kommer til å spontanbazookaspy med en gang juletida nærmer seg på grunn av det fryktelige ølet. Jeg husker også vagt at jeg gikk på feil t-bane da jeg skulle tilbake til hotellet, men at det gikk bra fordi den gikk i en runding - det ble bare en litt lengre tur enn jeg hadde tenkt. Sneik gjorde jeg også, for jeg var for full til å skjønne noe av billettautomaten. Da jeg våkna klokka ni i morges var jeg full fremdeles. Jeg har spydd fire ganger. Hver gang jeg drikker noe eller spiser noe, spyr jeg. Jeg spyr faktisk med sånt trykk at jeg tror jeg har sprengt noen blodkar rundt øynene - jeg er i alle fall ganske prikkete der.

Nå er det jo mulig at noe av skylden må legges til at det første ølet jeg drakk het "Satan" og holdt rundt 8%, men jeg velger å tro at det er Oslo. For den som har fulgt med litt, har jeg jo en historie full av dårlige valg og for mye alkohol i Oslo, og dette er altså bare toppen på korthuset, for å si det sånn.

Jeg håper jeg klarer å holde nede de to bitene med eple jeg spiste for en halvtime siden, men det ser ikke lyst ut. Femte bønn over porselensalteret er i emning. 

Jeg er åpebart gammel og skal snart dø

Beviset på dette?

Jeg ser en del ungdommer i løpet av en dag på jobben. Ofte tenker jeg tilbake på min egen ungdom som en konsekvens av dette. Her om dagen fikk jeg følgende tankerekke:

Da jeg var fjorten, og syntes Guns N' Roses var noe av det tøffeste i verden, så jeg ofte på konsertopptak. I bakgrunnen av den menneskelige sirkelsaga Axl Rose sto det to kordamer og deiet seg. De hadde digert hår, lag på lag med sminke, tights, spisse høyhælte sko, og kjole som viste puppene. Verken den gang eller siden kunne jeg tenke meg at noen, noen gang, ville valgt å se sånn ut til vanlig, femten år senere. På skolen.

Jeg er gammel. Jeg skal snart dø.

Seriehøst

11. september begynte min seriehøst. Det vil si, den startet på en måte litt tidligere, med sesong to av True Blood og fortsettelsen av sesong tre av Eureka, men da var det jo strengt tatt ikke høst enda.

Nå er det høst. Bladene på trærne blir gule og røde. Det er hustrig, det regner, og mens jeg tar igjen det tapte av Burn Notice, venter jeg på nye torrents for serier jeg har vært foruten en hel, lang sommer. Dette er seriene som skal hjelpe meg gjennom en enda lengre, mye hustrigere vinter:

Supernatural (torrent ute på fredager fra 11. september)
Den etter hvert så episke serien om to brødres kamp mot (og tidvise allianse med) mørkets krefter i nåtidas USA. Roadmovie/skrekkfilm-preg, sexy hovedpersoner, og til tider gode gjesteskuespillere i tøffe roller: Jeffrey Dean Morgan som guttenes far, Christopher Heyerdahl som en mektig demon, Jim Beaver som en tøff gammel "onkel". Sesong 5.

Bones (torrent ute på fredager fra 18. september)
Forensics-serien med den aller mest minneverdige hovedpersonen, sosialt tilbakestående Dr. Temperance Brennan, i tospann med en gung-ho FBI-agent spilt av eks-Angel-stjerna David Boreanaz. Kjemien mellom skuespillerne er fabelaktig, og serien har en høy gørr-faktor mht levninger etter mordofre som blir spadd opp og prosessert i hytt og gevær. Bedre enn CSI. Sesong 5.

Fringe (torrent ute på fredager fra 18. september)
Blanding av X-Files og... tja. Mer X-Files? Ikke egentlig en så voldsomt god serie, men verd å få meg seg av og til for den utrolig morsomme karakteren Dr. Walter Bishop, spilt av John Noble (kjent som Denethor i Ringenes Herre). Hovedpersonen virker delvis hysterisk og delvis sprøere enn havrekjeks, og plottet med Bishop og hans sønn David blir alt for lite utforsket i sesong 1. Serien kan sies å gi inntrykk av å være det jeg syntes X-Files var da jeg var fjorten, men egentlig er den nærmere hva X-Files er når jeg ser det på nytt i en alder av nesten 30. Sesong 2.

House (torrent ute på tirsdager fra 22. september)
Alles favorittdrittsekk kommer tilbake snart. Den geniale, handikappede, narkomane legen som slenger dritt og kommer unna med det. En moderne medisins Sherlock Holmes. Gleder meg som en unge til å se hva de kommer til å gjøre ut av plot twisten i siste episode av forrige sesong. Sesong 6.

How I Met Your Mother (torrent ute på tirsdager fra 22. september)
Vår tids Friends, bare bedre. Foreløpig. Jeg frykter at serien kommer til å ramle inn i et forutsigbart mønster og at skribentene kommer til å kreke ut av seg minst fire sesonger mer enn serien har potensiale til, men jeg håper selvsagt jeg tar feil. For nå funker det, og det funker bra. Gjengangere fra tidligere serier gjør jobben sin godt (Neil Patrick Harris, Alyson Hannigan). Sesong 5.

Heroes (torrent ute på tirsdager fra 22. september)
Helteserien som har svingt opp og ned i kvalitet så ofte at jeg føler at jeg er på tivoli. Jeg har ikke sett ferdig sesong tre ennå, så jeg håper den tar seg opp og baner vei for en ny og bedre sesong nå. Sesong 4.

Criminal Minds (torrent ute på torsdager fra 24. september)
FBI-serie med fokus på psykologi og profilering av kriminelle. God nok, men litt lite karakterfokus etter min smak. Serien tapte seg da Mandy Patinkin sluttet, men går fremdeles tidvis rett hjem hos meg. Det bugner av gode gjestestjerner i alle typer roller fra seriemorder til irritert lokal politisjef. Sesong 5.

The Mentalist (torrent ute på fredager fra 25. september)
Sjarmerende eks-conman Patrick Jane assisterer det føderale California-etterforskningsbyrået med å finne og avsløre kriminelle, mens de i bakgrunnen jakter på seriemorderen Red John. Det spørs hvor mange episoder denne serien overlever, dessverre. De to episodene som er lagt opp til ser ut til å være showdown-episoder ifht Red John, og ingen tredje episode er annonsert, noe som får meg til å tro at serien er ønsket nedlagt. Sesong 2.

Dollhouse (torrent ute på lørdager fra 26. september)
Joss Whedons siste genistrek. Jeg hadde i forkant hørt mye negativt om Dollhouse, at serien ikke var "det samme" som Buffy og Firefly. Nei så faen er det ikke det samme! Det er ikke meningen heller. Whedon er ikke den som hangler i samme spor når han har en ny idé. Dollhouse stiller ubehagelige spørsmål og setter fokus på veldig gråmelerte moralske problemstillinger. Det er etter min mening noe av det beste vi har på TV om dagen, og jeg håper at den får fortsette til den i det minste har fått en skikkelig avslutning. Sesong 2.

Family Guy (torrent ute på mandager fra 28. september)
Også en serie med svært variabel kvalitet, men jeg har likt den bedre og bedre fra og med sesong tre. Tidvis irriterende persongalleri, men deadpan-humoren slår til oftere enn jeg lar meg irritere over småting. Bedre, eller i det minste mer utfordrende, enn The Simpsons. Sesong 8.

The Simpsons (torrent ute på mandager fra 28. september)
Snakker om sola. Gode gamle udødelige Simpsons-familien. Sesong 21 (!).

Lie To Me (torrent ute på tirsdager fra 29. september)
Fantastiske, gamle Tim Roth går til TV som grumsete menneskelig løgndetektor, og trenger jeg å si det? He fights crime. Ikke fryktelig originalt, og vitenskapen bak det er tvilsom at best, men persongalleriet er godt, og skuespillerne enda bedre. Synd det ikke er flere episoder i sesongen. Sesong 2.

Stargate: Universe (torrent ute på lørdager fra 3. oktober)
Sci-fis nye Stargate-serie bør fanden pule meg være verd kanselleringen av forgjengeren Stargate: Atlantis, en av mine personlige favoritter.Traileren ser dog bra ut, jeg har tro på den karakteren som ser ut til å være hovedpersonen. Også er Robert Carlyle med, i hvert fall enn så lenge. Jeg har et åpent sinn. Sesong 1.

Av serier jeg liker, men som ikke har fått noen ny dato for nye episoder, nevner jeg kort:

• Burn Notice: Underholdende serie om en eks-spion som får sparken (blir "burned") og må rydde opp i privatlivet sitt mens han forsøker å finne ut hva som skjedde. Har Bruce Campbell! To og en halv sesong.
• My Name Is Earl: Redneck og eks-småkriminelle-kjipis Earl Hickey og den tilbakestående broren Randy gjør opp for forbrytelsene sine fordi de forsøker å oppnå bedre karma etter å ha hørt noen snakke om det på TV. Utrolig morsom, med drøssevis av fantastiske cameos. Avsluttet etter fire sesonger med en cliffhanger no less, og lite håp om fortsettelse. Grem.
• Chuck: Serien om IT-hjelpen som får en hemmelig datamaskin lastet ned i hodet sitt og må hjelpe CIA eller dø. Veldig morsom, småromantisk, godt laget. Har gode skuespillere, bl.a. Adam Baldwin fra Firefly. To sesonger, fortsetter ikke før godt uti neste år.

Herb my life?

Jeg har lagt merke til noe litt spesielt hos noen av mine (fjerne og gamle) bekjentskaper det siste halvåret. Noe illevarslende. Litt skremmende, eller i det minste urovekkende.

De har blitt religiøse.

Jeg snakker ikke om Jehovas Vitner eller Jesu Kirke Av De Siste Dagers Hellige. Jeg snakker... om Herbalife.


"Er ikke det et kosttilskudd?" spør du kanskje. Joda. Det er et kosttilskudd. Merk denne delen av ordet. "Tilskudd." Jeg kjenner folk som ikke spiser annet enn piller og pulver så lenge det har det hellige merket utenpå boksen. Kosten deres består av noe udefinert farget mel blandet med vann og hylt nedpå som cocktails ved Oscar-utdelingen. Tilskuddet har blitt kosten, så å si.

Mulig jeg ikke har satt meg godt nok inn i hva Herbalife er. Men det tviler jeg på at alle som bruker det har heller. I stedet for å sette seg inn i hva et sunt kosthold skal bestå av, lytter de til Herbalife som forteller dem at det de trenger er... vel, Herbalife. Jeg blir litt skremt av måten disse menneskene snakker om det på. Med en glød i øynene, farge i kinnene, mens de stirrer rett igjennom deg og snakker med bevende stemme. Som om det er snakk om en guddom i pulver- og pilleform. For å sitere noen andre jeg kjenner: "Det er en lettvint trøst for de som ikke gidder finne ut av hvordan ting henger sammen på egen hånd."

Ser du hvordan det kan applikere til både kosttilskudd og religion? Uncanny.

Snart får vi vel selvmordsbombere i Herbalifes navn. "På trikken i Oslo i ettermiddag fant over hundre passasjerer seg brått innhyllet i en sky av proteinpulver. Alle passasjerende overlevde, og fikk tilbud om psykologisk støtte og en kyllingsalat etter dramaet. Politiet tror det er militante kostholdsgrupper som står bak, og peker særlig på en stadig voksende Herbalife-kulten, som i forrige uke sto bak erstattingen av alle Nesquick-pakkene fra Rema 1000 med Herbalifes urtebaserte sjokoladesmak-vitaminpulver."

Takke meg til skikkelig mat. Gi meg en vitaminrik salat eller noen dampede grønnsaker any day fremfor melete "sjokolade"-shakes og brett på brett med tabletter. Gi meg gleden av å oppleve selv hva som tjener meg og hva som ikke gjør det, uten noen høyere autoritet som forteller meg om rett og galt. Takke meg til et skikkelig "life".

Previously, on "God's Lips"...

Jeg levde i tre måneder i et smertehelvete, og alt jeg fikk igjen for det var denne lusne t-skjorten.

Neida.

Det har gått en sommer som har vært blant de kjipeste noensinne. Jeg mistet kjæresten min, manglet bosted, og strevde med økonomien. Så fikk jeg beskjed fra Nav om å ta et jobbkurs, som jeg fullførte til tross for en stadig minkende vilje til å gjøre noe som helst, deretter truet de meg med å ta første og beste praksisplass eller bli nektet støtte. Det eneste positive med denne perioden var at jeg forsto hvor mye vennene mine setter pris på meg, og at jeg uansett hva som skjer har folk rundt meg som kommer til å være der.

Så fikk jeg brått en praksisplass som kontorarbeider i Fredsgalleriet, et galleri som ble startet av kvinnen bak dette her. Det var en trivelig plass å jobbe på (om enn litt loopy), og pga sykdom fikk jeg raskt tilbud om å jobbe der for lønn som vikar. Så ble jeg intervjuet for en jobb i videregående skole. Tre timer etter intervjuet ble jeg oppringt og tilbudt 75% stilling.

Gjett hva jeg svarte?

Så kom kjæresten tilbake.

Vi dro i et fabelaktig bryllup til et par av våre beste venner. Jeg flyttet tilbake "hjem". Jeg fikk tilbudt større stilling på jobb. Jeg gikk på sminkekurs. Jeg fikk god råd. Jeg gikk amok på amazon.co.uk og Topatoco.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg har gjort riktig i mitt forrige liv, men noe må det være. Jeg er akkurat nå veldig nær til noe jeg tror kalles "lykkelig".

Elgeseter bro

Jeg skal møte deg
på den mest forurensede broen i Europa
der man kan se ned på ei grunn elv
som narrer deg til å tro at du kunne
stått på bunnen
men vannet ville spent bein på deg

Vi skal møtes i støyen og smogen
og minnes et liv
da vi begge på sett og vis var barn
en tid hvor du ennå ikke var gitt videre
men forsatt tilhørte meg

Jeg skal se inn i øynene dine og se
at dypet i dem går lenger
enn baksiden av hodet ditt
og at det blanke blikket ditt er grumsete av sorg
og jeg skal vite
at det ikke er noe jeg kan gjøre

Når vi møtes skal det være solskinn
men du har gardinene trukket for
og du vil helst snakke
om noe helt annet


Copyright meg, 2009.

"Familie" er også et ord

Familie er viktig. Det sier alle. Hvem disse "alle" er, er jeg ikke helt sikker på, men det er nå det de sier. Dette fører ofte til en litt uforklarlig trang til å alltid opprettholde kontakt med alskens fjerne tanter, søskenbarn, tremenninger, foreldres søskenbarn, og så videre. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Lojalitet til blod, liksom. For meg er det mye viktigere at man føler en samhørighet og at den går begge veier. Familie er ikke et biologisk bånd for meg, men en emosjonell tilstand. De menneskene som støtter meg og får meg til å føle meg akseptert, til å føle meg "hjemme", er min familie, enten de er i slekt med meg eller ikke. For meg vil det si at foreldrene mine har gjort seg fortjent til å være i familie med meg, ved å være fabelaktige mennesker. Hadde de ikke vært det, kunne det vært det samme for meg, gitt. Klart, alle har sine dårlige sider, men det er ikke mangel på dårlige sider jeg sikter til - det er lojalitet og følelsesmessig tilknytning.

Nuvel.

Livet går i en berg-og-dalbane. Rett som det er opplever jeg en plutselig innsikt, noe i meg som sier "it's gonna be okay" (i mangel av en norsk ekvivalent som høres riktig ut). I neste øyeblikk er jeg et åpent sår.

Lasse Gustavson snakker om at når man opplever en krise, så kan man ikke bare glemme den og håpe at den forsvinner. Den vil alltid være med deg, og man må konfrontere den, la den kverne, la den tygge, la den tære på en, slik at man blir ferdig med den og kan komme ut på den andre siden og fortsatt være i live. Man må bekjempe de fryktene og lidelsene man gjennomgår, ikke late som om de ikke finnes. Det låter veldig som min greie, men det er vondt. Ikke brent-opp-over-hele-kroppen-så-jeg-må-lære-å-gå-på-nytt-og-alt-mulig-vondt, men likevel.

Jeg kan jo trøste meg med at i forhold til Maslows behovspyramide har jeg dekket det nederste trinnet i det minste. Foreløpig. Er det egentlig mulig å hoppe over trinn? I teorien er det vel ikke det, men jeg føler at jeg har gjort det. Selv det umulige er mulig så lenge det er kjipt nok, åpenbart.

Fres

Så mange ting som reelt plager meg for tiden; så mange faktiske "sjelelige sår", og jeg finner fortsatt tiden til å irritere meg over småting.

Eller, små og små... først har man de fire ultrablonde ripsene som okkuperte hele busskuret ved Rotvoll her om dagen. De hadde vært på IKEA, var sannsynligvis høye på sukker etter å ha stappet i seg smågodt som de fortsatt drev og drøvtygde på (og kastet rundt seg i skuret!), og holdt et støynivå som kunne rivalisert en primalskrikekonkurranse i en hønsegård. Det ble så ille at jeg, med port-a-pro-headsettet mitt og Muse på full guffe, fortsatt ble så plaget at jeg måtte gå og stille meg utenfor skuret. Hadde jeg hatt en golfkølle hadde det kunnet bli stygt. Deretter har man den utrolig slitsomme quizzen på BrukBar, der man broadcaster alt quizmasterne sier og spiller av i hele lokalet, på full vreng, sånn at gjester som vil holde en samtale må gå ut og sette seg i uteserveringen, og gjerne prate via sms, sånn at man ikke skal (gud forby!) være nødt til å høre noe. Og så er det selvsagt inkompetente kassearbeidere på apoteket, som slår inn medisinen min feil to ganger før de innser at det er feil medisin altogether.

Så mange ting som går meg på nervene, så lite tid.

It can't rain all the time

Som så mange har fått med seg går jeg igjennom et brudd. Ikke bare et brudd med kjæresten, men et brudd med alt jeg har slått rot i de siste ti-elleve årene. Et helt liv har blitt trukket vekk under meg som et teppe som trekkes vekk under beina mine, og jeg er fremdeles i fritt fall. Et helt liv jeg trodde jeg begynte å kjenne retningen på, har gått i oppløsning som en sky av sporer fra en døende sopp. Jeg skulle ønske jeg hadde en bedre allegori, men det har jeg ikke.

Det var ikke jeg som gikk, men jeg som måtte flytte. Frarøvet både hjemmet mitt og det jeg trodde var den store kjærligheten. Nytt bosted er ordnet fra og med høsten av, men inntil da lever jeg fra hånd til munn. Det verste er dog ikke dette, men det faktum at jeg av og til glemmer at jeg svever i fritt fall, og når jeg ser ned (altså husker hvilken situasjon jeg faktisk er i), ser jeg bare en avgrunn. Synet av den gapende kofferten jeg lever ut av om dagen skremmer og deprimerer meg, for jeg vet at jeg ikke bare er en besøkende, jeg vet at jeg ikke kan dra hjem - i alle fall ikke til den personen som hadde blitt definisjonen på "hjem" for meg.

Jeg skal ikke lyve og si at det var et stygt brudd, for det var det ikke. Jeg var bare ikke enig. Vennlige sjeler påpeker at jeg vil komme over det, at livet går videre, men jeg beklager - det hjelper ikke. Ikke ennå. Jeg orker ikke å konsentrere meg om alt jeg burde gjøre nå som sjansen byr seg; flytte utenbys, få meg jobb, skrive bok, reise, whatdeføkk. Jeg bryr meg ikke. Noen ganger tenker jeg at det kan være det samme med alt.

Andre ganger tenker jeg det ikke. Det er tross alt ikke noen vits i å bekymre seg for meg; jeg er alt for rasjonell til å gjøre noe så komplett idiotisk som å hoppe utfor ei brygge eller momse i meg sovepiller. Gud bedre. Noen ganger er det likevel et problem at alle mener jeg er så sterk og flott. Har det slått noen, noen gang, at jeg kanskje ikke har lyst til å være det? Noen ganger vil man bare være liten og stakkarslig. Verden kan seile sin egen sjø. Jeg gidder ikke å høre på problemene dine på et halvt års tid, minst. Nothing personal.

Og til de som kunne tenke seg å si ett og annet negativt til min eks: Drit og dra. Jeg vil ikke høre noe piss. Bruddet var rent, det var tvert av, men det skjedde ikke uten dårlig samvittighet og melankoli. Det var sannhet, og sannhet bør man sette pris på i denne verden av løgn og dekor. Vi er fortsatt venner, selv om jeg trenger den fysiske distansen (ute av øye, ute av sinn?), og fremdeles føler meg ille til mote av å nærme meg leiligheten der vi skulle bo for alltid.

Det er kanskje på tide å innse at ingenting varer evig, og at det er nettopp dette som gjør det vakkert.

Om det bare kunne slutte å være vintertemperaturer i Trondheim nå, så tror jeg at jeg kunne følt at livet var litt mer levelig. Jeg fryser!

Den syngende gråten fra store hvaler

Jeg gråt også før -
store perletårer på en snor ned kinnet
nå gråter jeg som en lekkasje
som en dryppende kran

Jeg lo også før -
ubåtlattere, dype som ekkolodd
stigende som boblene i cola
og fiskesprettsteiner
nå ler jeg som en sulten rev
en døende motor
jeg ler ikke lenger enn nesen rekker
med den sørgmodige lyden av knitrende cellofan

Jeg smilte også før -
som et lysglimt
en refleksjon av solen i en vindusrute
hvert smil en begynnelse, en oppfordring
nå smiler jeg som en døende hai
tannløs og stanset opp i kaldt hav
jeg smiler som frontlykter
- hvert smil er sekundet før det smeller
en rykning i munnvikene
en dør som slamrer
en sprekk i ansiktets glasur

Jeg levde også før -
jeg tenkte i innsikter og levde gjennom allegorier
og alt jeg trodde jeg visste
og alt jeg trodde jeg holdt fast på
ble til vann mellom hendene mine og til aske i munnen
selv sanden mellom tærne mine ble borte i speil og røyk
og fingrene til mine ufødte spøkelsesbarn strøk meg over kinnet i sørgmodig avskjed
og hva enn man gjør så er det ikke nok
det er ikke nok

Jeg lever også nå
som yringen av maur
en vandring i løssnø
en dukke av vatt med lange, mørke sørgebånd

Jeg lever som havet
formløst og ufattelig og nådeløst
jeg lever som en kasting av stein mot fjellet
i øyeblikk av trefninger
med eple i halsen og syv sørgende dverger

Jeg lever også nå
på den andre siden av titteskapet
i gamle filmers stumhet
i klippingen av lås og kjede
i slangebittets uskyld
i et fall fra en bryggekant av sviktende tre

Det jeg visste er støv i vinden, og løvetannfrø
det jeg visste har slukket lyset
det jeg visste er dagen etter en fest
med tomme glass dekt av fingeravtrykk
det jeg visste er fillete rester
det er ingen fotspor i betong
og ingen klokker har stanset

Jeg lever også nå
i en lydløs og langsom kollisjon
i metallets sammenkrølling
i drivisens knakende løsrivelse
i styrtingen av et fly

Tilbake er et slukket lys
et forhørskammer, en analyse
en forståelse av "hjertetørke"
en nål gjennom nakken
og den syngende gråten av store hvaler


Copyright meg. Dette er originalen, en oversettelse til engelsk ligger her.

Jeg er inne i en personlig krise, hjertet mitt er knust, og bloggen kan forbi uoppdatert en stund. Peace out.

I samme båt

På båten hjem for å besøke moren min (og jobbe litt, for en gangs skyld) opplevde jeg verdens sløveste gamling. Han satt like bak meg, og hver gang han reiste seg eller satte seg, følte han for å græbbe nakkestøtten til setet mitt og hvile all vekten sin på det. Alle som har opplevd lignende vet hvor irriterende det er. Legg det så sammen med det faktum at han røykte som syvogtyve tyrkiske skorsteiner, og dermed reiste seg for å gå ut på dekk og ta en røyk ca hvert femte minutt real time. Ikke "hver femte minutt" som i det er en talemåte for "veldig ofte". Bokstavelig talt hvert femte minutt.

Så begynner en merkelig trend. Han tar tak i nakkestøtten på toppen, sånn at neglene på hånden hans kakker meg i hodet. Ikke bare en gang. Ikke bare to ganger. Den ene gangen presterte han faen tute meg å vekke meg med det også! Bare det faktum at jeg hadde sovet særs lite og dermed var dritsliten reddet ham fra å bli hevet på sjøen av en jente som er ca tre ganger mindre i størrelse enn ham. Sinne gir styrke.

Gay Prix 2009

Nøyer meg med å gratulere Norge med seieren. Klappe meg selv litt på skulderen, på en måte. Jeg er jo også norsk.

Jeg lurer på om det er Dennis Lehane som sier noe i romanen Mystic River (2001), noe om hvordan folk trenger sport, hvordan en seier til laget man holder med kan binde folk sammen. Samme hvor elendig forfatning familien er i, nabolaget, bygda, byen, landet - får vi noe vi kan heie på, så har vi i alle fall noe vi kan dele, både skuffelser og gleder.

Sånn følte jeg at det var med Grand Prix i år. Norge sto sammen om den søte lille gutten med fela som slo alle rekorder. Danserne var fabelaktige. Selv er jeg som regel ambivalent til Grand Prix, av og til direkte negativ. Det beste med det er kostymene og det lille ekstra jeg bare kan karakterisere som "det homofile" aspektet ved arrangementet. Det verste er vel at musikken strengt tatt ofte er ræv.

Men, then again, det handler vel ikke om musikken, gjør det? Det handler om showet. Og showet var bra. Grekerne hadde sølvbukser, et eller annet østblokkland hadde gladiatorer med påsminkede magemuskler, Portugal hadde ukulele, og et annet østblokkland igjen hadde en ballerina, to Jokere, og en blåmalt gimp. Deilig.

Shut yer pie-hole, NKM

Så er det min tur å si noe om årets vinner av Fritt Ord-prisen, Nina Karin Monsen. Nettstedet Gaysir har fått meg til å fatte interesse med denne artikkelen om hvordan en person som driver regelrett hets av minoritetsgrupper under dekke av "vitenskapelige" berettigelser som tall fra Statistisk Sentralbyrå har greid å vinne en av vårt samfunns kanskje mest verdifulle priser. I en av mange kronikker på nettet (under webadressen bevarekteskapet.no) leser jeg at hun har følgende å si: "Nazismen, eller darwinismens iscenesettelse i nåtid og fremtid, kan bare bekjempes av mennesker som fremmer personlig kristen - humanistisk moral og sørger for at den styrer og regulerer alle konkurranser og enhver kamp. Bare en moralsk orden beskytter mot jungelens råskap. Troen på at De ti bud også gjelder for en selv, er i denne sammenhengen bedre enn doktorgraden i statsvitenskap."

Jeg er målløs.

Jeg kan jo begynne med å nevne at darwinismen og nazismen er ulike i og med at nazismen fordret streng kontroll over raserenhet i motsetning til darwinismen, som bare ville latt de sterkeste genene overta gjennom flere ledd med "paring" uten å avle bevisst. Å sette likhetstegn mellom nazismen og darwinismen, og sette darwinismen stritt imot kristendommen, er direkte uopplyst. Kristendommen er jo f.eks. tidvis preget av en viss fascisme, og tidvis preget av en trang til å "legge sitt liv i guds hender", det vil bl.a. si at enkelte kristne ekstremister nekter å ta imot visse typer medisinsk hjelp - dersom dette ikke er en variant av "survival of the fittest" så skal jeg spise hatten min. Det er en grunn til at det gamle retoriske uttrykket "Er paven katolikk?" har endret seg sammen med paveskiftet, til "Er paven nazist?"

Deretter kunne jeg, om jeg hadde giddet, for det første gått gjennom de mange andre grunnene til at dette er sprøyt, og for det andre uttrykt min overraskelse og forbløffelse over at dette er det som skaffer en Fritt Ord-prisen. Får man prisen for å rive kjeft også nå? Er det premie for beste "psyche"? Egen fristil-klasse for nye måter å hetse minoriteter på?

Jeg vil gjerne ha Fritt Ord-prisen for å kalle Nina Karin Monsen en manipulativ, blærete burugle med selvrettferdighet tytende ut ørene som so much fettete ørevoks. Ekteskapet-er-hellig meg i ræva. Hellig for hvem? For de som ønsker å inngå det utav kjærlighet, eller for feite moralister som ikke har noe bedre å gjøre med livene sine enn å gjøre ting verre for andre? Og til dere kristne der ute som tror jeg bare driver gjøn med dere: Whatever. Dere kan tro på den usynlige lekevennen deres så mye dere vil for meg, men dere påstår at han er god og snill? Hvorfor hører dere da på ondsinnede marionettmestere - vanlige dødelige, mind you - som forteller dere at gud synes det er greit å plage homser? "Drep en soper for Jesus," liksom? I don't think so. Og lesbers barn er ulykkelige; de har det verre enn andre? Tja, vet du i så fall hvorfor? Fordi giftøgler som NKM har innbilt disse grauthuene man liker å kalle "folk" at lesber er Satans små horebarn, sånn at ungene deres blir mobbet på skolen av medelever som har hørt av pappa at sånne unger er unaturlige freaks.

Faen ta deg, NKM. Faen ta deg og den møllspiste fittehesten du red inn på. Jeg er ikke homofil, men om jeg får homofile barn så skal de pokker tute meg få bli spart for dine smålige anklager, analyser, og fordommer så lang det er i min makt å få til. Mine barn skal nemlig bli elsket uavhengig av hva kjøtthuer som deg påstår at de skal.

Griser og meksikanere

Jeg noterer meg med en viss interesse at enkelte jøder (og uten tvil enkelte muslimer) ønsker at "svineinfluensa" skal skifte navn til "meksikansk influensa". Dette er åpenbart fordi grisen er et urent dyr i jødedommen (og i islam), men jeg må nesten svare med følgende:

Hva pokker har det med saken å gjøre? Det er en sykdom! Den er uren i seg selv, den dreper folk, hva pokker kan gjøre den verre?

Influensaen in question har jo for lenge siden sluttet å smitte fra gris til folk, nå smitter den bare gjennom folk. Men bare tanken på at man kan bli stigmatisert fordi man har fått en dødelig sykdom som i ett eller annet ledd kan ha smittet fra en gris, skremmer vannet av et helt folkeslag. Det igjen, skremmer meg. Og jeg synes synd på de stakkarne som blir stigmatisert på grunn av det. Det er som med homser og aids, all over again. "Alle" vet jo i dag at aids kan smitte andre enn homser. Akkurat som at "alle" vet at man ikke får influensa direkte av fugler og griser. Det burde ikke være et problem. Man kan visstnok ikke ha en sykdom som er assosiert med et urent dyr, men det er et ord jeg gjerne vil gjøre klart: assosiert. Ikke "fått på grunn av seksuell kontakt med" eller hva pokker, men assosiert.

Det er litt som å lese om den gangen en muslimsk far ønsket en tegning av en glad gris fjernet fra korridoren på barneavdelingen på et sykehus. Bare representasjonen av en gris gjorde at han følte at sykehuset var for skittent for ungene hans. Det er en jævla tegning av et gårdsdyr! På papir! Laget med fargestift! Nå er jo muligens fettet i fargestiftene laget av svinefett, men i så fall skulle han jo krevd alle tegningene fjernet, samt fargestiftene og hele hopprennet.

Og meksikanerne da? Dem er det ingen som tenker på.

Tider skal komme

Her om dagen luktet det bikkjedritt på Møllenberg. Da vet man at det er vår. I går samlet voksne studenter seg i gamle russedresser og drakk øl på åpen gate i et håpløst forsøk på å oppføre seg like ansvarløst nå som de gjorde like før avgangseksamen i videregående. Knust glass er overalt. Jeg er glad jeg ikke er hund. Pluss: Drite på gata og gi faen. Minus: Tråkke i seg glasskår. Det er en vakker vår.

Guds lepper

Guds lepper synger apocalypso
Han kysser de dødes øyelokk og spiller musikk for dem på tunge trommer
det er Hans plikt å emulere deres tidligere hjerteslag
så de kan danse seg inn i Hans tåkearmer
øynene Hans er sydd igjen og ørene uimottakelige for bønner
dette tykke, slimete babbelet som får Ham til å hoste til Han brekker seg
de døde stopper opp da, forsiktig balanserende på sine xylofon-skjeletter

All denne tiden har vi sagt til oss selv: "Det er Guds hånd!"
men det var Hans lepper
all denne tiden har vi sagt til oss selv: "Det er Guds vilje!"
men det var Hans skjebne


Copyright meg. Tjuveri vil bli straffet ved at jeg oppsøker tjuven og slår ham med en spade til han/hun slutter å puste. Egen oversettelse, originalen finnes her. Ordet "apocalypso" har jeg knabba fra skaperne av Itras By.

Alenemødre mot innføring av fargekoding på kattemat!

Okay, Fjesbok! You had me at hello. Nå, derimot... er jeg ikke så sikker lenger. Jeg innbiller meg at jeg i løpet av de siste to ukene har fått den samme jævla invitasjonen til den samme jævla Facebook-gruppa minst tre ganger, muligens til og med av den samme personen. Jeg er litt usikker på det siste punktet. Nei, jeg er ikke interessert i å være med på enda en "Til minne om..."-gruppe dedikert til en kreftsyk unge jeg ikke kjenner. Ja, det er trist at han fikk kreft, og jeg sympatiserer, men hva pokker har det med meg å gjøre? Hvis jeg melder meg inn i gruppa føler jeg meg som en inntrenger i livet til familien til denne ukjente ungen, men hvis jeg ikke gjør det føler jeg meg stigmatisert som usympatisk, kald, og følelsesløs. La meg for pokker være i fred! ...men det kan man ikke si, kan man vel? Er man først med på leken, må man smake steken. Ikke at jeg skjønner hvordan det skal låte logisk. For det første har jeg ikke noe imot stek, og hva pokker har middagsmat med leking å gjøre? Nåvel.

Jeg kom til å tenke på dette fordi jeg har vært i England nå i snart fem dager, og kun vært på nett noen få timer i løpet av denne tiden. De gangene jeg har logget meg på Fjesbok, har jeg blitt møtt med noen meningsløse invitasjoner og lite annet. Likevel vender jeg tilbake. Det er som en heroinist som ikke lenger får sin "high", men kun bruker for å komme seg igjennom dagene.

Ellers har jeg deltatt på påskefestligheter i engelsk stil. Vi har sittet på et pledd og rullet malte, kokte egg ned en bakke. Det var om å gjøre å komme lengst. Jeg kom alltid nesten lengst, men ikke lengst. Egget mitt overlevde ganske lenge, men til slutt spratt plommen ut og egget ble erklært dødt. Kjæresten sitt egg ble spist av en forbipasserende golden retriever. Jeg har også spist lunsj i en herlig vårgrønn hage, i solskinnet, og smakt clotted cream for første gang i mitt liv, på nystekte scones. Det var ikke verst. Slett ikke.

Forkjølelsen min har blitt verre, dog. Jeg har sår hals og det kjennes ut som om jeg skal kaste opp hvert øyeblikk (uten at jeg er kvalm, bare fordi det kiler i halsen). Jeg har brukt en hel hurv med pund på Lemsip og Strepsils. For første gang på et par år har jeg gått med palestinaskjerfet mitt på meg konstant i flere dager, bare tatt det av når jeg skulle sove. I morgen skal vi kjøre forbi Stonehenge og se på Englands høyeste kirkespir. Jeg savner Norge litt, men bare litt. Vi spiller brettspill med engelskmenn og diskuterer reglene på norsk. Life is good.

Piss og potet

I går kveld dro jeg tidlig fra Blæst og gikk glipp av gratiskonsert med Geoff Berner. Hvorfor? Fordi jeg skulle reise til England tidlig i morges. Halv åtte skulle jeg stå opp og pakke ferdig, før vi skulle bli hentet kl. halv ni og kjørt til flyplassen. Det ble ikke noe tidlig til sengs, skjønte du vel? I stedet satt vi oppe til sent, så en episode av BBC-adapsjonen av Henning Mankells Wallander-saga, spiste pasta, la inn musikk på mp3-spillerne våre, og deretter gikk vi og la oss. Needless to say, jeg følte meg dratt gjennom gjørma da jeg sto opp i morges.

Flyturen var ikke særlig minneverdig - jeg sov lykkelig gjennom mesteparten av den - men så kom det spennende prosjektet å leie bil i England. Kjæresten skulle kjøre på feil side av veien, med automatgir og (i begynnelsen, før vi tok til vettet) uten GPS. I ettertid takker jeg den genistreken som gjorde at han bestemte seg for å betale ekstra og få med en liten boks som pekte oss i rett retning til enhver tid.

Bilturen fra Stansted til Sidcup, Kent, tok litt over to timer. Lang vei? Ikke så mye det, som at Noe(tm) hadde skjedd som lagde køen fra Helvete. Selvsagt måtte jeg på do etter den første timen, noe vi løste ved at jeg hoppet ut av bilen, tisset i veikanten, og tok igjen bilen og heiv meg inn i passasjersetet igjen. Jeg måtte jogge litt, men det gikk fint. Det som ikke var fullt så kult var å tisse uten å ha dopapir eller i det minste en serviett. Underbuksene blir litt vel fuktige, og lukter litt rart når man holder på sånn. Jeg bestemte meg for å la det gå, siden jeg hadde med skift og kunne bytte bukser (og underbukser) ved destinasjonen. Så, tre kvarter senere, måtte jeg tisse igjen. Jeg var drittrøtt, hadde koffeinmangel-hodepine, hadde ikke spist på nesten tre timer, og var tørst som en potteplante i Sahara. Jeg tok hoppe-ut-av-bilen-stuntet igjen. Funket like bra denne gangen. Faktisk var det det eneste som funket bra på hele turen, unntatt GPS'en og det faktum at alle tre i bilen (jeg, kjæresten, og søstersen) slapp unna uten å skamkvæle hverandre. Det viste seg senere at køen skyldtes en bilulykke. Vraket så ut som et trekkspill, men jeg kunne ikke se blod og gørr, så forhåpentligvis var det ingen dødsfall.

Vel fremme i Sidcup fikk vi handlet på supermarkedet (og ergo endelig spist noe mat før blodsukkeret tok seg en tur til jordens indre for å slåss mot dinosaurer) og bestilt bord på restauranten Harvester. Jeg fikk endelig prøvesmakt et Cadbury's Creme Egg (smakte kjip melisglasur inni, dommen: Aldri mer!), og Harvester viste seg å være et kult pub/grill-konsept, kjåkfullt av lokale gærninger, og de serverer triple porsjoner av alt og kaller det en vanlig porsjon. Jeg sølte bakt potet på buksene mine (som fra før av sikkert luktet litt emment etter bil/tisse-stuntet), og de ble kjapt vraket da vi kom oss tilbake til leiligheten. Piss og potet på buksene = tid for klesvask, lizzm.

I morgen er det duket for togtur inn til London, shopping på Forbidden Planet, og generell feelgood. Det eneste aberet er at jeg føler en forkjølelse snike seg innpå meg. Lemsip virker som veien å gå.

Til Elverhøi

...eller egentlig ikke. Til England. I morgen reiser jeg for å besøke lillesøsteren min i Kent. Deretter skal vi besøke en venninne i Salisbury. Vi skal shoppe for penger vi ikke har, og delta på ekte britiske "Easter Shenanigans", komplett med eggrulling ned en bakke og leting etter godteriegg i hagen. Huset i Salisbury er etter sigende fullt av katter i alle fasonger og størrelser. Jeg gleder meg.

Men altså: Endelig en ferie til et land der jeg skjønner hva folk sier! Siden dette blir den eneste ferien jeg tar i år, bør den jaggu bli bra også. Når det gjelder ferier har jeg oppdaget at jeg - i tillegg til at jeg ikke liker å reise - ofte inntar "Rocky-innstillingen" til ferieturene. Hvorfor drar jeg på ferie? Selvsagt for å se nye steder og føle at jeg har tid til kjæresten min, men også for å kunne lene meg tilbake og slappe av, og ikke tenke på alle de tingene man vanligvis bare må gjøre for å få hjulene til å gå rundt. Nå når jeg er i England skal jeg ikke tenke på regninger, søknader, skattekort, renter, eller andre plikter eller mongokjedelige økonomiting. Hvis jeg har lyst til å lese litt, skal jeg gjøre det. Hvis jeg vil ut og ta en pils, skal jeg gjøre det. I motsetning til par-feriene jeg har vært på, der jeg og kjæresten kun har hatt hverandre til underholdning, kommer denne ferien til å bli mye bedre. Andre mennesker til å underholde oss! Snabelaktig.

Rapporter fra United Kingdom (og selve reisen) blir å finne når jeg har fått kommet meg dit og lokalisert noe internett.

Våren er ellers kommet til Trøndelag også. Så smått. Jeg har gått ut uten lue. Snart skal jeg gå ut uten skjerf også, og bli fryktelig overrasket og bitter når jeg blir forkjølt etterpå. Må huske å bunkre Lemsip mens jeg er i utlandet.

Jeg velger meg April

I dag var min siste dag i muskelterapi. Takk, guder og gode krefter! Jeg er så jævlig sinnssykt lei av å stå på tredemøllen på 3T og se på snøstormen som herjer triangelbygget og Maskinagentur på den andre siden av hovedveien. Snøstormen, ja. I April.

"Jeg velger meg April," sa en eller annen dikter. Jeg tror jaggu det var Bjørnson. Han har jeg generelt sett lite til overs for (Synnøve Solbakken meg i ræva); nå også med skepsis til hans lovprisning av denne måneden. Jeg er på dag to av April, og irriterer meg allerede over hvor lite vår som har kommet til Trondheim.

Av de sikre vårtegnene er disse nå på plass:
- Hestehov (la jeg merke til først i forgårs)
- Hundebæsj
- Regn i stedet for snø
- Jeg har gått i joggesko utendørs for første gang i år
- Sommertid

Dette mangler:
- Knopper på trærne
- Antydninger til grønt gress
- Snøsmelting (skikkelig)
- Gå ut uten lue
- Fuglekvitring

At Bjørnson hevder at "i [April] blir somren til!" er kanskje å ta i litt. Men så tror jeg også Bjørnson var kjent for det; å ta i. Han var i alle fall utro som bare pokker. På et tidspunkt hadde konen hans sagt at om han var utro igjen, skulle hun hoppe fra verandaen. Da han så kom hjem, var det første han sa til henne: "Hopp, Karoline! Hopp!" Da snakker vi manipulativ satan, altså.

Forresten, skriver man månedsnavn med stor bokstav i Norge? Eller blander jeg med engelsk nå?

Vakuum

Jeg eksisterer i et vakuum. Det er ingen som egentlig gjør det, siden alle eksisterer som en sum av påvirkninger og opplevelser som innbefatter forholdet mellom dem og de sosiale og kulturelle omgivelsene, men jeg gjør altså det.

Denne helgen, i det minste.

De siste tjuefire timene har jeg levd i en drømmetilstand. Da jeg våknet i morges var det halvveis i en drøm, og da jeg la meg igjen etter å ha vært på toalettet, gled jeg sømløst inn i en ny. Etter at jeg sto opp har jeg skrevet og sett TV-serier, på sofaen i den lille boksen som er leiligheten vår. Visdomstennene mine verker, det samme gjør fingrene og håndleddene mine.

Jeg er i stasis, og eldes ikke. Så lenge jeg bare kan sitte her og være beskyttet fra virkeligheten. Jeg vet det er umulig.

Vess æ fekk være sola di

Det er sol ute. Egentlig, i en fornuftig og hyggelig verden, er det fint. I går ble jeg invitert på utepils, som etterhvert ble innepils; en idé fremkalt av det fine været og til tross for minusgradene som fremdeles (og igjen) knuger Trondheim og suger livslysten ut av f.eks. meg. Jeg ble sittende sammen med tre venner, som etter hvert økte til fire pluss kjæresten min, og vi var vel strengt tatt ganske giddy alle tre, beruset på en mikstur av øl og vårsol.

Kanskje ikke det optimale med tanke på at jeg skal i terapitrening igjen i dag, og har vondt over hele føkkings kroppen. Men jaja. Det var da verd det. Jeg våknet til og med ti minutter før vekkerklokken i dag, som er en interessant observasjon forøvrig. Jeg vil vanligvis aldri stå opp før jeg må. I går sov jeg for lenge, og var susete i hodet mesteparten av dagen.

I serien "Hva en arbeidsløs fyller dagene med" kan jeg nå opplyse om at jeg er godt inne i sesong 2 av TV-serien Life med Damien Lewis i hovedrollen. Charlie Crewes er en politietterforsker som nettopp har sluppet ut av fengsel etter tolv år for et drap han ikke begikk. Han har fått et forlik på 50 millioner dollar, blitt zen-buddhist, og ansatt en av sine medfanger (en underslagsdømt forretningsmann ved navn Ted) til å styre økonomien sin. Som del av forliket har han også fått igjen jobben sin i LAPD, og partneren hans er en eks-alkoholisert eks-dopmisbruker som er blitt partneren hans for "straff" og for å varsle dersom han gjør noe tullete. Episodene har ganske dumme plot, men det overhengende plottet ("hvem drepte ofrene som Charlie Crewes ble dømt for") er veldig bra. TV-nerdz, se opp for opptredener av kjente fjes som Adam Arkin (Chicago Hope, noen som husker den?), Brent Sexton og Robin Weigert (Deadwood), og Christina Hendricks (Firefly).

Mannedrap

...is on my mind. Sånn er det når man står opp møkkatidlig etter en kort natt med ekstremt dårlig søvn (for varmt med dyne, for kaldt uten, kjæreste som vrir seg), bare for å finne ut at bussen man skulle ta ikke kom før fem minutter senere enn man trodde, og dermed ikke korresponderer med den neste bussen man burde tatt fra sentrum for å komme seg dit man skal i tide. T-fitte-kortet mitt hadde selvsagt ikke fylt seg opp selv om jeg puttet penger på det for over en uke siden, og ikke hadde jeg småpenger på meg heller, så den barmhjertige-men-sure bussjåføren lot meg sitte på til sentrum hvor det finnes minibanker som spytter ut busspenger.

Fett nok. Det meste av dette kan jeg koke ned til min egen udugelighet, i og med at jeg kan klokken, men at den egenskapen tydeligvis går i glemmeboken hver gang jeg skal rekke en buss, og at jeg er for indoktrinert i busskort-modus etter mange år som student, at jeg aldri har småpenger. Dette kan jeg leve med, evt jobbe med for å få det til å bli bedre. Hvis jeg gidder. Så jeg kommer meg til sentrum, og lo and behold, den rette bussen står og venter på meg, og den har faktisk ikke gått ennå. Konge. Da trenger jeg bare å ta ut penger til å kjøpe billett.

Men nei. I et tilfelle av det ekspertene kaller "min type flaks" er minibanken på 7-11 ute av drift. Greit. Løpe videre til neste minibank, 20 meter oppi gaten. Den jævla fittetryneminibanken tar ikke kort fra Fokus. Neivel? Den tar altså ikke kort fra en av landets største føkkings banker. Jeg forbanner luremusminibanken med hele mitt hjerte idet jeg løper videre til neste. På dette tidspunktet har selvsagt bussen gått, men nå handler det om prinsippet, og om å rekke neste buss med hånden full av kronasjer. Det har vært litt for mange billettkontroller i det siste på den strekningen til at jeg tør å dra t-kort-bløffen og late som om jeg ikke visste at kortet ikke funker og dermed (som regel) få lov til å sitte på likevel. Jeg ankommer tredje minibank som også er ute av føkkings drift! Hva faen? Det er nå to minibanker igjen innenfor rimelig radius, og jeg løper til den første, og den spytter ut pengene mine som en lydig liten bikkje, og jeg river seddelen til meg og løper tilbake til bussholdeplassen mens jeg forbanner teknologien og det samfunnet som ikke klarer å bestemme seg for om det skal omfavne den eller ikke.

For det er en annen ting: Hvorfor i heiteste har bussene opplegg til t-idiot-kort, men ikke til annen betaling enn kontant? Hva med å føkkings trekke bankkort? For det første er det verdens mest upraktiske situasjon å havne i når man bipper et t-kort som har gått tomt uten et eneste jævla knyst av et forvarsel, og så står man der med lommer tomme for cash fordi man - i et så jævla opplyst teknosamfunn som det vi lever i i dag - har vokst fra å gå rundt med krøllete femtilapper og svette tiere på seg, når man i stedet kan ha en kjekk liten stålboks med minibankkortet i. Minibankkortet som man ikke kan bruke på bussen fordi... ja, hvorfor det, egentlig? Det finnes overhodet ingen grunn til dette annet enn for å gjøre livet upraktisk, flaut, og irriterende for byens befolkning. Ingen! Grunn! Overhodet! Det gir meg lyst til å finne en ansvarlig jeg kan rive hodet av, for så å benytte halsåpningen som avtrede.

Dersom dette fortsetter blir det GTA: Trondheim. Balltre, maskinpistol, helikopter, og blodig ran av TT-kontoret. Bare vent.

EDIT: Siden jeg skrev dette har selvsagt t-kortet prøvd å rævpule meg igjen. Ved innlogging for å se hvor mye som står på reisekontoen, får jeg beskjed om at passordet mitt er feil. Jasså? Jeg sjekker mailen min for å se om jeg kan ha lagret noe der. Der finner jeg fire mailer som alle er engangskoder fra t-kortet, fra tidligere slike innloggingsforsøk. Fire! Og jeg vet med sikkerhet at jeg alltid bytter til standardpassord på slike innlogginger, så det vil si at jeg har byttet til standardpassordet mitt fire føkkings ganger uten at det har hatt noen betydning som helst, for neste gang jeg skal logge inn, så må jeg få tilsendt en ny helvetes engangskode, for så å bytte tilbake til det samme jævla passordet for femte gang! Hver gang!

Ikke nok med det, men når man bestiller engangspassord på denne måten, pleier det å gå rimelig raskt. Men ikke fra t-kort, nei, du verden! De har jo greid å gjøre meg forbannet hele tiden frem til nå, why change a winning streak? Der kommer det ikke mail når man har bruk for det, og det tas ikke hensyn til at når man nettopp prøvde å logge inn på kontoen sin så kan det hende at det er fordi man trengte å gjøre det akkurat nå. Nå! Ikke om en føkkings uke!

Jeg kommer til å dø ung av sprengte blodkar i hjernen.

Tidagersuke

Jeg vil herved fremme forslaget om en uke bestående av ti dager. For å ta et par blad fra tegneserien M (av Mads Eriksen), vil dette være dagene i en ny og revolusjonerende standard-uke:

Smøndag - Overgangsdag til jobbuken. Stå sent opp, være på jobb et par timer, gjøre klart til arbeidet som skal ta til på mandag. Kule egget.
Mandag - Jobbuken starter som vanlig.
Tirsdag - Vanlig tirsdag.
Onsdag - Vanlig onsdag.
Bwönsdag - Enda en "halvdag" med mange pauser, tidlig hjem.
Torsdag - Vanlig torsdag.
Fredag - Vanlig fredag.
Flørdag - Ekstra helgedag. Jippi!
Lørdag - Vanlig lørdag.
Søndag - Vanlig søndag.

I tillegg til at dette vil gi flere "halvdager" og en ekstra helgedag, vil det også si at en ukes arbeid vil bli spredt over flere dager, altså trenger man færre arbeidstimer per dag. Vakkert, mener jeg.

Ferskenkjernen

Jeg blødde neseblod ved synet av Gud
jeg var ikke nær døden i øyeblikket, men nær livet
det strøk meg over hornhinnene som vingene til en møll
mot en lyspære

det er lenge siden jeg var søt og føyelig
det er lenge siden jeg var marsipan
men jeg blødde neseblod ved synet av Gud

og selv den mykeste fersken har en hard kjerne
som du, om sommeren, kan knekke en tann på
hvis du biter for hardt
og løpe gråtende til mamma og få trøst

Copyright meg selv. Egen oversettelse; originalen ligger her.

Watching the Watchmen

Litt på samme måte som før Ringenes Herre-trilogien kom på kino, satt jeg skjelvende i buksene og fryktet det verste da det endelig ble klart at Watchmen skulle bli film. Jeg fulgte oppdateringene slavisk, spekulerte over hvilke deler de kom til å kutte ut av serien (de lange tekstbrokkene var mer eller mindre selvsagte outtakes), og hvilke løsninger som kom til å bli valgt for å drive historien eller karakterene. Jeg forventet nesten at Alan Moore skulle ønske navnet sitt fjernet fra filmen allerede før første filmingsdag, av rent prinsipp, og fryktet castingen som man frykter ebola. Da Zack Snyder (som regisserte 300) ble engasjert, ble jeg håpefull, men la bånd på meg fordi jeg vet at selv gode regissører kan bæsje på leggen. Ryktet om at Gerard Butler skulle spille The Comedian gjorde meg svett - selv om jeg liker Butler, er han langt fra riktig for den rollen.

Og sånn gikk no dagan. Jeg ble faktisk ganske fornøyd over å se stort sett ukjente eller "små" navn bli koblet til rollene i filmen. Brad Pitt som Ozymandias? Nei takk. Store navn vil bare trekke oppmerksomhet vekk fra historien, og filmen vil bli et trekkplaster i form av stjerner, ikke i kraft av seg selv. Etter hvert kom verdens aller mest blodsexy trailer på nettet, og jeg visste at enten var dette saftig luremus, eller så hadde Snyder faktisk klart det.

Filmen er tidvis så tro til tegneserien at den virker som om den er filmet rute for rute. De har klart å sminke ned Patrick Wilson så han virker nærmest uattraktiv, og aldringsprosessen til The Comedian og den originale Silk Spectre er veldig godt utført. Filmen er mye mer "gørrete" (og dermed mer tro til opphavet) enn jeg hadde forventet at Hollywood ville våget, samt at jeg ble (gledelig?) overrasket over å se Dr. Manhattans blå penis flere ganger enn jeg giddet å telle.

For de fanatiske puristene vil det nok komme som en skuffelse at slutten er endret noe (på grunnlag av at man har utelatt den delen av plottet som er knyttet mot gutten som leser tegneserier ved avisboden), men jeg mener det fungerte. Når man først skulle utelate noe, var dette det riktige, og endringene er flettet inn nærmest sømløst. At dette gir historien et mer positivt, mindre apokalyptisk preg får bare være. Adapsjon handler om tilpasning til et annet medie, og selv om originalens meta-virtuousitet over tegneseriemediet for alltid vil stå som en milepæl, er filmen et verdig forsøk på å overføre i alle fall en brøkdel av intensjonen med selve historien til lerretet.

Når jeg husker tilbake til min frenetiske leting på IMDB etter hvem som ble castet og hva de hadde på merittlisten, ble jeg (igjen; positivt?) overrasket over å kun gjenkjenne to navn fra film, og ett fra TV. Patrick Wilson er kanskje det største navnet på listen, med filmer som Phantom of the Opera og Hard Candy bak seg. Billy Crudup er en god nummer to, med Almost Famous og Big Fish. Fra TV plukket jeg ut Jeffrey Dean Morgan fra Supernatural og Grey's Anatomy. Morgan er faktisk en skuespiller jeg mener er undervurdert, noe som bare ble bevist gjennom hans innsats som The Comedian. Det samme går forsåvidt for de to andre snusmumrikene - Wilson lider under det faktum at han ser ut som om han er avkommet til et sukkerspinn som har sex med en flaske matolje, men i Watchmen beviser han at det ligger noe bak et litt klissete ytre. Crudup er kanskje den som imper mest, med et nærmest uttrykksløst ansikt badet i blått lys, og en mild, men fjern røst. Rimelig langt fra de små og ubetydelige rollene han har hatt i like små og ubetydelige filmer. Om det er hans egen penis som vises på filmen vites ikke, og er kanskje heller ikke så interessant.

Apropos penis og andre kjønnsrelaterte ting: Filmen klarer å portrettere forholdet mellom den originale Silk Spectre og The Comedian på en måte som ikke gjør at jeg brekker meg over hennes svakhet og som gjør at jeg ikke lenger frykter for at publikum skal oppfatte den delen av plottet som kvinnefiendtlig eller nedlatende. Det er noe ekte der, noe uforklarlig som likevel blir forståelig. Det er ikke store greiene, men likevel. Jeg må også legge til at fremfor alt annet så er filmen ufattelig sexy, men på en litt "uskikkelig" og fetishistisk måte - kostymene, maskene, dualiteten i hovedpersonene - disse tingene gjør at når man ser rollenes seksualitet portrettert, så blir man en smule beskjemmet. Samtidig er det nettopp denne lille skammen som gir dette apektet av filmen det lille ekstra, det som gjør det spesielt, og skiller det fra en hvilken som helst annen kjedelig, Hollywood-polert portrettering av seksualitet. Som sammenligning kan jeg trekke frem sexscenen mellom Billy Bob Thornton og Halle Berry i Monster's Ball - skitten, stygg, ekte, og den tilfører filmen noe. Den er ikke en unnskyldning for å spekulere i Berrys pupper. Det samme gjelder seksualiteten i Watchmen. Dette er ikke pynt. Dette er et stykke av det grumset alle mennesker har i seg, og som Watchmens Rorschach er den første til å anerkjenne (og tidvis fordømme) eksistensen av. det er også en del av det grumset alle mennesker trenger. Instinktene våre dreier seg om overlevelse og sex, noe vi blir minnet på til stadighet i løpet av filmen.

Gå og se den. Mer er det ikke å si.

Breiflabb overaaaalt

Så har jeg nettopp kommet hjem etter en femdagerstur til Bergen. Hvorfor Bergen? Tja. Laiv. Laiving i Bergen har jeg udelt positiv erfaring med, så det anbefales sterkt, dersom du har slike legninger. Forrige gang jeg var på bergenslaiv var jeg jo for så vidt ikke en gang innom selve byen, så denne gangen var det litt digg å ha mesteparten av mandagen til å fjase rundt på kafé sammen med lokale venner med sjarmerende skarring. Vi overnattet hos en trøndervenninne oppe ved Brann Stadion (der er det forøvrig en nydelig liten park like ovenfor), fikk middag både på søndag og mandag, og pratet trønderlaiv i mange timer. Linsesuppe med chili og sitron er forøvrig good eatin'.

Det deiligste med bergensoppholdet var at været var tidvis mye mer vårlig enn i Trondheim. Det var ikke bedre vær per se, siden det på et tidspunkt virket som om selve syndefloden skulle komme med sine førti dager regn i økonomipakke, dvs komprimert ned til tre timer, men det var mildere og det lå ikke snø noe annet sted enn på fjelltoppene rundt. Jeg fikk endelig se bare veier, og snøklokker og krokus vokste om kapp i grøntområdene. Det varmet et trønderhjerte som har vært pakket i møkkete hålk-is på snart fjerde måneden. Nabolaget til venninna vår var også fullt av søte små hundevalper, og på mandagen gikk vi på en kafé i sentrum som hadde to typer sjokoladekonfektkake og veldig god kaffe. Kaféen heter Erna, og ligger litt ovenfor Torgallmenningen.

Selvsagt er ikke Bergen perfekt, slik det gjerne er med mange ting. Da vi skulle ta buss og spurte om hva holdeplassen vi skulle av på het, fikk vi vite at holdeplassene ikke har navn. In the sweet words of Virgin Mary; "Come again?" Bussene har nummer, men holdeplassene har verken nummer eller navn, og det er derfor ganske vanskelig å vite hvor og når man skal av eller på. Et lite helvete for besøkende med akutt bussbehov, med andre ord. Spør du meg er det kanskje den dårligste avgjørelsen siden mor og far Jensen fant ut at de skulle lage lille Siv. Heldigvis skulle vi ikke reise så mange steder med buss, men det var et stressmoment jeg kan klare meg uten når jeg befinner meg i fremmed by.

Ellers må jeg si at jeg ikke forstår meg på folk som disser bergensdialektene. For meg er det nemlig udelt sjarmerende å høre på skarring, konsekvente -en-endelser, og dårlige forsøk på å snakke trøndersk. Bergenslaivere: I loves ya good.

St. Valentin i kulden

Kulden svever like over oss og gjør oss frigide
krymper hudene våre, får oss til å klø
og øynene våre er store og tørre -
de stirrer over våtkanten mot et monotont landskap

Det er ingen ende på disse enorme pupillene
disse bunnløse brønnene våre øyne engang er

Hjernene våre vrir seg ved formasjonene av iskrystaller
munnene våre er piper av damp fra langsomme livsmotorer
knoklene våre sprø av krystallisert marg
som sprukne metallmuttere i arktisk maskineri

Hva holder vi fast ved i krampe
med giktiske fingre?
Hjertene våre pumper sørpe; hvis du skjærer i oss
får vi sprekker, ikke sår
vi blør ikke, vi lekker

Hjertene våre vil knuses
som små kopper av porselen
og alle ting går sakte
og er ubrukelige


Copyright meg selv. Egen oversettelse. Originalen finnes her.

Faens fittetrynevinter!

Ikke nok med at vinteren 08/09 føles lenger enn vanlig, den er slemmere også. Jeg har allerede nevnt i denne bloggen at jeg tidligere ikke har falt og slått meg på over fem år? Vel i år har jeg brutt samtlige rekorder og kan stolt rømme med første og beste sirkus som passerer Trondheim under tittelen "The Amazing Falling Girl" ("See her get fucking hurt, it's apparently fun!").

Selvsagt falt jeg rett på den ekstra stive delen av korsryggen; på de musklene som jeg har brukt timesvis på å trene i løpet av ukene med muskelterapi. Og ræva, selvsagt. den jeg sitter på. Sånn at det skal gjøre vondt å sitte. Og selvsagt tok jeg meg for med begge armer, og det gjorde så vondt at jeg nå for første gang i år (strengt tatt første gang på mange år) har blitt sett gråtende offentlig. Fy faen. Jeg kjenner ilinger i albuen som stikker helt opp i føkkings nakken!

Ikke nok med det, men denne vinteren greier tidvis å snu sine få lyspunkt om til dritt også. I dag hadde jeg min første vikartime på snart et helt år, og klassen startet ut med å lyve om navnene sine fullstedig åpenlyst, invitere inn en elev fra en annen klasse og så lyve om hvem han var, og deretter krangle på anmerkningene de fikk for å lyve. Dagens ungdom må være fullstendig tilbakestående. Neste gang jeg føler noen biologisk klokke tikke, skal denne hendelsen minne meg på hvorfor den klokka må knuses med slegge og kjøres igjennom en bilknusemaskin før man senker delene ned på forskjellige dyp i Mariannegropen. Jeg synes synd på den ene eleven som faktisk kunne faget noenlunde, den eneste som svarte på oppgaver og holdt seg mer eller mindre i ro.

Timeplanboogie

Storfan av improvisasjon som jeg jo er, blir jeg fremdeles gretten når planene mine ikke klaffer. Særlig når det er jeg som har tatt initiativet til å ha en plan til å begynne med. Når man egentlig ikke har så mye å fylle dagene sine med annet enn en løs idé om at man skal skrive en bok, og den idéen til stadighet blir avbrutt av endeløse bussturer til Tiller og tilbake igjen for muskelterapi, da kan det være greit med litt selvdefinert struktur.

For eksempel gjorde jeg en avtale om å spille rollespill med en fast gruppe hver tirsdag i oddetallsuker. Hvilket til nå har funket helt greit. Jeg har to grupper jeg prioriterer til spilling nå etter jul, og det er den ukentlige D&D-kampanjen, og denne nye, faste. I situasjoner hvor D&D-kampanjen kræsjer med andre ting har jeg pleid å prioritere D&D, fordi vi gjorde en avtale da kampanjen ble startet om å prioritere å få spilt den ukentlig. Dette er selvsagt fullstendig urealistisk, men holder innsatsen til medlemmene oppe slik at vi faktisk spiller oftere enn en gang i måneden og knapt nok det. D&D-kampanjen har likevel hatt hull i sin spilleplan i det siste på grunn av arbeidstidene til gruppemedlemmene, men nå har det visstnok ordnet seg med en ukedag hvor vi skal kunne spille D&D omtrent ukentlig igjen. Hurra. Gjett hvilken ukedag det er, folkens. Riktignok ikke begrenset til oddetallsuker, men det er heller ikke holdbart å ombooke annenhver uke - det vil bare legge mer usikkerhet til både min og andres timeplaner. Hvilket plager meg, fordi jeg da er nødt til å bæsje i skuffen til den nyeste gruppa og booke en ny fast dag.

Crap on a crutch.

Muskelterapien jeg har begynt med er snart inne i den tredje av fire uker. Timeplanen er totalt mongo, med økter på 3x45 minutter hver mandag, onsdag og torsdag, henholdsvis klokken 12:30, 13:00, og 09:15. Ikke medregnet en halvtimes busstur (mer i rushtid) hver vei, og ikke medregnet at jeg i løpet av 45-minutt nummer tre blir slått i mellomgulvet av brå sultfølelse, siden det da har gått minst to timer siden sist jeg spiste noe, og blodsukkeret mitt er nede på gulvnivå og murrer. Vi har en veldig positiv og blid fysioterapeut, jeg liker henne, men når blodsukkeret styrer blir jeg jo før eller senere til Hulken. Og da skal det veldig lite til før jeg er glad for at blikk ikke kan drepe - når jeg står på tredemøllen og skal rette meg opp i ryggen, og hun for ørtende gang dytter meg i korsryggen fordi stillingen min ikke er perfekt.

Apropos tredemøller - av en eller annen kosmisk grunn blir jeg utrolig svimmel av å gå på tredemølle. Det å rette seg i ryggen blir på en måte underordnet det å ikke ramle over ende på en smertefull og flau måte. Jeg foretrekker faktisk å sitte og jokke på en luftpute av gummi (for å stabilisere bekkenet) i alles påsyn. Hurra for suggestive øvelser.

Det drønk, get krønk, get føøkkt øpp!

Jeg er føkkt. Jeg har nå vært våken i ca 24,5 timer i strekk. Først muskelterapi, så lunsj med kjæresten, så rollespilling. All night beibi! Det er en stund siden sist. Nei, nå lyver jeg. Sist var i juleferien. Men jeg har jo ikke ferie, for jeg er arbeidsløs. Sånn kan det gå.

Nå må jeg sove/besvime (stryk det som ikke passer).

Her kommer tøffe tøffe tøffe tøff

Tog til og fra Oslo... jeg kan tenke meg bedre måter å tilbringe 14 timer til sammen på. Særlig når den ene reisen innebærer å sitte med ryggen mot kjøreretningen, i et sete hvor stollommen foran meg er halvveis revet av og dermed ubrukelig, sammen med en dame som spiser matpakke som lukter sterkt av sitron(!) og klager over at hun må sitte baklengs.

Ja, du må sitte baklengs. Toget er fullt. Jeg driter i om det plager deg, jeg vil høre på musikk og lese spillbøker i fred. Ti still.

Det har vært en hyggelig tur ellers, da. Koselige folk i koselige omstendigheter på Holmestrand, samt en tur innom Grünerløkka og jyplingkollektivet der på torsdag, som endte i øl og en fantastisk deilig sovesofa som jeg hadde fått låne (nesten utelukkende) fordi jeg tok med en bøtte med frossen Innherredssodd i gave til beboerne (sodden var selvsagt tint som faen da jeg endelig var kommet frem etter sju timer i et tog der det trakk minusgradertrekk langs gulvet, men vinduskarmene kokte armen min). Og ostesmørbrød til frokost på fredag.

Toget til Holmestrand på fredag var selvsagt forsinket med minst en time, og min plan om å heltemodig hjelpe til med å rigge til og lage mat og sånt, døde litt. I stedet spiste jeg litt grandiosa for første gang på årevis, tror jeg, drakk ugudelige mengder kaffe, og prøvde å psyche meg til det jeg skulle gjøre senere på kvelden. Helgen skled deretter ut i stadig dårligere vitser, så jeg føler at jeg var i riktig miljø. Jeg merker dog at jeg er sosialt sliten nå, at jeg har gitt mye av meg selv i helgen, og at jeg derfor i ettertid knuger grådig på det lille som er igjen. Jeg har selvsagt også savnet vennene mine her i byen, og kjæresten min, og internett. Men nå skal jeg på trening for å få mindre vondt i armene.

PC or not PC

I jakten på en mediespiller til den nye media-PC'en i husholdningen, har min kjære kjæreste brukt husholdningens laptop til å innstallere et operativsystem på en usb-nøkkel (ja, det går an). Problemet oppsto i ettertid, da laptopen ukritisk bootet fra en drive som ikke lenger sto plugget i PC'en (nemlig usb'en), som den dermed ikke fant (fordi vi hadde tatt den ut), og dermed ble den stående og knipe igjen som en sitronsuttende amish-kjerring på Reeperbahn.

Da vi skulle løse problemet hadde vi selvsagt tidspress - jeg skal til Oslo om to dager, og må da ha med meg en (fungerende, mind you) laptop. Ikke bare det, men kjæresten hadde også klart å kveste skulderen sin igjen (dette er noe som skjer hyppigere enn jeg liker å tenke på), og dermed ble jeg "tastaturansvarlig" for de mange, mange forsøkene på å boote fra Vista-dvd'en og taste inn kommandoer i DOS. I og for seg spennende, jeg lærte noe nytt, men samtidig ubehagelig å sitte og lære på tvang, under tidspress, mens hele meg glødet av et hvitt, pulserende raseri.

Dette med raseriet skjer, som dere sikkert har skjønt, relativt ofte.

Denne gangen skal mitt hat, min grusomme, utilgivende avsky rettes mot Linus Torvalds. Jepp, oppfinneren av Linux. Misforstå meg rett; idéen er god, den. Jeg liker open source. Gratis greier? Ja, takk. Problemet er bare at det som er gratis ofte også har en kvalitet og en pålitelighet som er deretter. Mulig det er mange IT-nerder som vrir seg på stolen over meg nå, og føler seg krenket på vegne av Torvalds eller hvem faen som driver og lager alle de der fancy-navnede distribusjonene, men jeg har - foreløpig - hatt minimalt med problemer med Microsoft-produkter sammenlignet med de mange, mange timene med misnøye og frustrasjon som har oppstått i mitt hjem over en eller annen Linux-distribusjon. Dessverre, for jeg skulle så gjerne ha likt Linux. Viljen er der, men empirien... den viser en annen virkelighet. Derfor vil jeg gjerne, en dag, en vakker dag, stå på trammen til Linus Torvalds, ringe på dørklokken, og når han åpner, spørre ham om han har tenkt å gi meg tilbake disse timene med tårer og sinne som hans oppfinnelse har røvet ut av livet mitt og som jeg aldri noen sinne får tilbake. Jeg vet at det er et urimelig ønske (for det første kunne jeg jo bare latt være å bruke oppfinnelsen hans til å begynne med, men alas, det er ikke meg, det er kjæresten som insisterer), men likevel... lysten, ønsket om å demonstrere mitt lille hjertebarn, hatet, er i aller høyeste grad til stede. Jeg skulle gjerne skutt inn noe om effektiv bruk av balltre mot kneskåler her også, men let's face it: Så personlig er det tross alt ikke.

Det var dagens lille utblåsning. Når alt kommer til alt, gikk det jo bra til slutt. Vi fikk ordnet opp, og ingen filer er tapt. Hurra! Men jeg kommer til å være mye mer kritisk til Linux i fremtiden (som om jeg ikke var kritisk nok fra før). There's no such thing as a free lunch.