Vi små en alen lange

Så er 17. mai overstått, heldigvis også i år uten antydning til korps, kø, snørrunger, trengsel, übernasjonalromantikk, osv. Ni av oss dro fra kaotiske Trondheim til et lånt feriehus på fredelige Frosta over 17. mai-helgen, drakk øl, spiste kake, og skjøt ballonger med luftgevær, og det var utrolig mye bedre enn alternativet.

Nå skal det jo presiseres at ingen av de involverte har barn, så det var ingen komplikasjoner der eventuelle barn ville ha gnålt høl i huet på samtlige om å få mer is, mer pølse, mer gudvethva. Unger som bazookaspyr krone-is-spy på 17. mai har jeg overhodet ingen ønsker om å oppleve, og forhåpentligvis slipper jeg å ta stilling til det på mange år enda. I stedet opplevde jeg et rått drikkepress på Fernet Branca (som jeg ikke ga etter for, siden det lukter malingfjerner av skiten), og jeg lærte meg å spille Amerikaner - igjen. Jeg tror muligens jeg har lært det spillet tretten-fjorten ganger nå uten å huske det fra gang til gang.

Før jeg dro hadde jeg tenkt å poste artikkelen jeg skrev om dramaturgi og karakterutvikling i rollespill og TV-serier, men så kom jeg på at dersom sensor sjekker nettet for om jeg har kopiert teksten fra noe sted så er det jo litt kjipt om han/hun finner den selvsamme teksten ordrett gjengitt på en anonym blogg (selv om bloggen og artikkelen er skrevet av samme person). Ergo venter jeg til etter sensuren har falt. Det er vel bare et par uker igjen til det.

Jen, hvis blogg dere finner i margen et sted, skal gifte seg om ett og et halvt år. Da skal jeg være brudepike. Jeg driver fortsatt og vurderer om jeg skal skaffe meg en kjole eller få sydd en kjole eller rett og slett kjøpe en dress.
Det er vel mest kosher med kjoler på brudepiker, men samtidig så har jeg aldri likt verken kjoler eller skjørt. Folk sier det kler meg å gå i dem, men gudene vet at jeg ser ut som et lubbent lemen uansett hva jeg har på meg. Det hadde dog vært snasent å ha en kjole så jeg kan se litt feminin ut for en gangs skyld - jeg følte at det ble most noen ugler da venninnen min Vero forsnakket seg og kalte meg mann i helgen. Hun skal også være brudepike, så jeg kommer til å ha masse tid på meg til å ta igjen. Mohaha.

Vero har også i sin blogg (se link på siden her) utfordret meg til en greie:

"Plukk opp nærmeste bok.
Slå opp på side 123.
Finn den femte setningen.
Post de neste tre setningene.
Tag fem andre, og gi heder og ære til den som tagga deg."

You might make someone remember a wedding ceremony, but you couldn't implant a whole courtship and marriage. In any event, the memory is temporary. It fades within 2-5 hours and certainly vanishes after a night's sleep.

Jeg har egentlig ingen å tagge som Vero ikke allerede har tagget (tagd?), så jeg tagger alle som vil hurra!

Ellers er jeg lam på venstre side av ansiktet etter nok en tur til tannlegen. Det er vanskelig å drikke vann, og det gjør litt vondt å le. Det kjipeste ved å være til tannlegen er ikke lenger svelginga av litervis med vann som genereres av boret. Det er heller ikke bomullen som blir dyttet inn i hamsterkinnene dine. Det er ikke å ligge opp ned. Det er et stykke papir av metall, som sandpapir nesten, som tvinges inn og rasper mellom tennene sånn at tannlegen skal kunne tvinge inn ei løkke av stålbånd som skrus fast inni der fåglarna vet hvorfor! Dæven døtte sykkelstøtte!

Men tennene blir fine, da. Unntatt den jeg skal trekke fordi det er billig og lettvint. Den skal ut. Auf wiedersehen, gamle gnager, det var hyggelig å ha deg til å kna tyggegummi, sette fast bringerbærsteiner og valmuefrø i, pusse med superliten tannbørste, og... nei, vent. Alt det der suger jo lut. Mulig det bare kommer til å bli flott å bli kvitt den skittanna, altså. Jepp.