FUCKERRR

I fjor leste jeg boken Too Fast For Love av Jonas Inde, illustrert av Martin Kellerman. (Jepp, den Martin Kellerman.) Bortsett fra å være en innsikt inn i sinnet til en noe forstyrret kar, nemlig forfatteren, var det igrunn lite å hente av underholdning fra boken. Jeg bet meg dog merke i Indes personifisering av de psykiske problemene sine: han pleide å kalle vrangforestillingene sine for "Apan" (apen), og kom til stadighet med innskutte setninger om hva Apan sa og gjorde i spesielle situasjoner, og om hvordan han stagget Apan med Zoloft. Han var heller ikke nådig med sin reisefelle Martin. Jeg skjønner ikke helt hva som er greia med denne Jonas Inde. I Sverige er han visst kjendis av noe slag, men han fremstår egentlig som en komplett kødd i sin egen bok. Nåja.

Det jeg skulle frem til, som fascinerte meg mest med boken, var hendelsen som bl.a. også er skildret i en av Rocky-stripene til Kellerman: den gangen Inde husker på en flause han begikk en gang, og som resultat av dette roper han spontant "FUCKERRR!" ut i rommet. På en overfylt diner. Hvorpå Kellerman prøver å få ham til å la være å gjenta bragden, men ikke lykkes helt. Samtidig som dette på ingen måte kan kalles sunn oppførsel, skjønner jeg på en måte den mentale prosessen bak. Inde er deprimert og har dårlig selvtillit, noe han tar igjen ved å fremstå som en komplett kødd. Noen ganger husker han derimot at han skal jekke seg ned noen hakk, fordi han kommer på at han også kan gjøre tabber. Dessverre uttrykkes hans nedjekking av seg selv gjennom roping av ukvemsord, og ikke stille inne i hodet hans.

Grunnen til at jeg kom på dette i dag, er at jeg våknet i morges av et mareritt jeg ikke helt kunne plassere, men jeg vet at innholdet i drømmen ikke bare var Noe Farlig(tm), men også utrolig flaut. Jeg husker ikke hva drømmen handlet om, men jeg våknet altså av at jeg drev og skammet meg over noe. Det var utrolig ubehagelig. I det øyeblikket begynte jeg å huske andre ting, flauser jeg faktisk har begått, dumme ting jeg har sagt og gjort i livet. Det strømmet på. Jeg ble litt kvalm, og fikk ikke sove mer. Jeg hadde nesten lyst til å rope "FUCKERRR!", siden jeg jo var alene i mitt eget hjem og ikke midt i en full diner i USA, men det ble med tanken.

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør at jeg alltid husker flaue ting. Jeg husker gode ting også, og vonde ting, men ikke like livaktig som jeg husker det flaue (som også ofte er sterkt linket til det vonde). Jeg husker fremdeles en gang jeg dummet meg ut i barnehagen, fordi jeg ville være like tøff som min navnevenninne Nalle-Maja i tegneserien Bamse, Världens Stärkaste Björn. Jeg husker da jeg var sju og tok hånda til en fremmed mann i stedet for pappaen min i en fornøyelsespark i Sverige, og maste om at han måtte gå fortere, for han gikk veldig sakte. Flaut. Det verste er kanskje den gangen jeg sa til en fyr "Kysser du mora di med den kjeften?" og han fortalte meg at hun var død av kreft. Hva gjør man med sånt? Hva skal man si, liksom? "Unnskyld" dekker det bare ikke helt.

Slike ting husker jeg i livaktig detalj. Da får jeg lyst til å rope "FUCKERRR!". Men jeg lar det være. I stedet prøver jeg å huske andre ting: Da jeg kysset kjæresten min første gangen. Øyeblikket da jeg skjønte at søsteren min så opp til meg. Den gangen jeg og kjæresten sto på verandaen og så på lynet som slo ned over Trondheim, og vi følte det trykkende varme været slå over i kjølende sommerregn som smatret mot asfalten som en mitraljøse. De gangene jeg lekte romskip med bestefaren min, som nå rusler over de Evige Moltemyrer. En gang da jeg ble gjenkjent for å ha laget et dikt som noen likte så godt at vedkommende ville ha en kopi. Det finnes mange fine ting, minner jeg meg selv om. Mange vonde eller flaue ting finnes også, så klart, men uten dem hadde ikke de fine tingene vært så fine. Man må være en fucker noen ganger for å sette pris på å være en kul person ellers. Noen ganger må man bare be Apan om å holde kjeft.