Timeplanboogie

Storfan av improvisasjon som jeg jo er, blir jeg fremdeles gretten når planene mine ikke klaffer. Særlig når det er jeg som har tatt initiativet til å ha en plan til å begynne med. Når man egentlig ikke har så mye å fylle dagene sine med annet enn en løs idé om at man skal skrive en bok, og den idéen til stadighet blir avbrutt av endeløse bussturer til Tiller og tilbake igjen for muskelterapi, da kan det være greit med litt selvdefinert struktur.

For eksempel gjorde jeg en avtale om å spille rollespill med en fast gruppe hver tirsdag i oddetallsuker. Hvilket til nå har funket helt greit. Jeg har to grupper jeg prioriterer til spilling nå etter jul, og det er den ukentlige D&D-kampanjen, og denne nye, faste. I situasjoner hvor D&D-kampanjen kræsjer med andre ting har jeg pleid å prioritere D&D, fordi vi gjorde en avtale da kampanjen ble startet om å prioritere å få spilt den ukentlig. Dette er selvsagt fullstendig urealistisk, men holder innsatsen til medlemmene oppe slik at vi faktisk spiller oftere enn en gang i måneden og knapt nok det. D&D-kampanjen har likevel hatt hull i sin spilleplan i det siste på grunn av arbeidstidene til gruppemedlemmene, men nå har det visstnok ordnet seg med en ukedag hvor vi skal kunne spille D&D omtrent ukentlig igjen. Hurra. Gjett hvilken ukedag det er, folkens. Riktignok ikke begrenset til oddetallsuker, men det er heller ikke holdbart å ombooke annenhver uke - det vil bare legge mer usikkerhet til både min og andres timeplaner. Hvilket plager meg, fordi jeg da er nødt til å bæsje i skuffen til den nyeste gruppa og booke en ny fast dag.

Crap on a crutch.

Muskelterapien jeg har begynt med er snart inne i den tredje av fire uker. Timeplanen er totalt mongo, med økter på 3x45 minutter hver mandag, onsdag og torsdag, henholdsvis klokken 12:30, 13:00, og 09:15. Ikke medregnet en halvtimes busstur (mer i rushtid) hver vei, og ikke medregnet at jeg i løpet av 45-minutt nummer tre blir slått i mellomgulvet av brå sultfølelse, siden det da har gått minst to timer siden sist jeg spiste noe, og blodsukkeret mitt er nede på gulvnivå og murrer. Vi har en veldig positiv og blid fysioterapeut, jeg liker henne, men når blodsukkeret styrer blir jeg jo før eller senere til Hulken. Og da skal det veldig lite til før jeg er glad for at blikk ikke kan drepe - når jeg står på tredemøllen og skal rette meg opp i ryggen, og hun for ørtende gang dytter meg i korsryggen fordi stillingen min ikke er perfekt.

Apropos tredemøller - av en eller annen kosmisk grunn blir jeg utrolig svimmel av å gå på tredemølle. Det å rette seg i ryggen blir på en måte underordnet det å ikke ramle over ende på en smertefull og flau måte. Jeg foretrekker faktisk å sitte og jokke på en luftpute av gummi (for å stabilisere bekkenet) i alles påsyn. Hurra for suggestive øvelser.

Det skytes for få folk i Norge

Du hørte meg.

Jeg har begynt mitt nye, strukturerte liv. Det begynte ved at jeg sto opp åtte i morges, leste litt på forum og kikket på nyheter på nettet, og tok en dusj. Så leste jeg en kommentar på denne bloggen om denne artikkelen. Det hender jeg sier "don't get me started". Men nå er jeg altså nettopp "started".

Begrepet "folk" er ofte brukt i betydningen "den grå massen, det anonyme fellesskapet". For meg har betydningen av begrepet snarere glidd over i det mindre nøytrale "idioter jeg ikke kjenner". Idioter har jeg erfaring med. De finnes overalt. Jeg kjenner en del idioter, og det positive jeg har å si om dem er at jeg i det minste vet hvem de er og hvor de står. Det er idiotene jeg ikke kjenner som gir meg rykninger i øyemuskulaturen - truslene jeg ikke har oversikt over. At jeg ikke vet med sikkerhet at den som spyr verbalt søppel utover offentligheten egentlig er en mammadalt med hudproblemer som bare kanaliserer sin egen frustrasjon. Jeg er aller mest redd for det jeg innerst inne vet - at de som skriker høyest er de stylede pampene, fremtidens pengemakt, de som velger pappas forretningskontakter fremfor å følge med i timene med samfunnskunnskap på skolen. Ytringsfriheten blir brukt som unnskyldning for hva som helst, ytret av hvem som helst, og nåde deg om du ønsker at noen av dem skal holde kjeft og bli voksne.

(Og ærlig talt, vil vi strengt tatt at de skal bli voksne? Står ikke den eldre garde bak mye av gnålingen? Then again, hva vil vi gjøre den dagen vi blir pensjonister og ikke har noe bedre å gjøre med livene våre, eller det som er igjen av dem? Jeg ville i alle fall prøvd å lage litt baluba. Nåvel.)

Det er vel bare ytringsfriheten som styrker min rett til å si at jeg av og til har lyst til å skaffe meg en AG og krype opp i et klokketårn for å meie ned forbipasserende fullstendig udiskriminert. Dette raseriet mot menneskeheten forårsakes ikke av flertallet, men av den lille, begrensede gruppen med merkelappen "idioter jeg ikke kjenner". Men kjære deg, sier du kanskje. Du kan da ikke dømme hele menneskeheten på grunnlag av et lite mindretall? Neivel, kan jeg ikke det? Alle føkkings andre gjør jo det, virker det som. Det er bare å hive seg med. Vil du værra med, så heng på. Hvorfor ikke bare gi opp og bli til en av dem? Det er så mye greiere å bare breke med flokken, bare gi seg over til massenes kollektive vilje... men hvilken vilje er det?

Min teori er at massene ikke har noen vilje. De er redde. De er sauene som har hørt om ulven, og som breker i flokk mot en annen sau fordi den har litt ulvefarget ull. Det er ikke noe de er ute etter å oppnå, det er bare en masse ting de er ute etter å unngå. Med andre ord er det ingen produktivitet, det kommer ingenting utav det, annet enn mer frykt, mer motvilje, mer sinne. Massene er bortskjemte barn som, når de ikke får viljen sin, skriker og skriker til de blir blå i ansiktet og mødrene må ta dem med av trikken på en mye tidligere stasjon for å ikke forarge både passasjerer og sjåfør mer enn nødvendig. Massene er grauten som forbanner sukkeret og kanelen som gjør den spiselig.

"Det stinker nordmenn," var kommentaren som ABCs journalist valgte å åpne artikkelen sin med. Sagt av innvandrerjenter. Men fy, sier du. Sånt sier man ikke. Uten tanke for at nordmenn har sagt det samme om innvandrere i årtier allerede. Årsak og virkning, kjære landsmenn. Kjære rasefeller. Åå, et ladet ord! Jeg legger ikke skjul på at jeg er hvit som skolekritt, men jeg nekter å motta noen som helst skyld for noe som andre skolekritthvite mennesker har gjort mot f.eks. noen som er sjokoladebrune. På samme måte som innvandreren som driver pizzakiosk på Sykkylven sikkert ikke synes det er noe tøft å bli sammenlignet med Osama Bin Laden.

Og til alle pappskaller som skylder på palestinere og/eller jøder for opptøyene i Oslo: De opptøyene klarte nordmenn fint å starte på egen hånd. Gaza-konflikten var bare en unnskyldning. Når sinte, unge mennesker blir sinte nok kan vold utløses av hva som helst. For høye priser på bussbilletter? Opptøyer. Drittvær? Hærverk. Prison Break har byttet sendetid? Mordbrann. De egentlige grunnene må man vel grave litt i samfunnet for å finne frem til, men jeg kan love deg at Gaza nok har ganske lite med det hele å gjøre til syvende og sist. Det var noen som i en kommentar til den tidligere nevnte artikkelen mente at det var innvandrernes feil at Siv Jensen ikke kunne delta i demonstrasjonstog av frykt for å bli angrepet. Av innvandrere? Tro du meg, jeg kunne hatt god lyst til å hive egg på hatten hennes selv, jeg. Skolekritthvite kan også bli rasende på bablende idioter som prøver å drive sandkassepolitikk ("bæsjen til faren min er hardere enn bæsjen til faren din"); faktisk vil jeg påstå at det er nær sagt en folkeplikt for Norges folk i fellesskap å kaste egg på Siv Jensen til hun får allergisk sjokk og må hjem og hvile seg på sofaen. Der gjør hun i det minste ingen skade. Med mindre hekseauraen hennes får alle planter innenfor en ti meters radius til å visne, da.

Det skytes for få folk i Norge. Men hvem er det man skal skyte? "Alle" er jo en naturlig impuls. Men det er slett ikke alle som fortjener det. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at de aller færreste fortjener det. Og de som faktisk blir skutt i Norge er sjelden blant disse. Jeg skulle ønske politikere av og til ville ta et blad fra forfatteren Tor Åge Bringsværd, som mener at alle politiske vedtak burde avgjøres av det endelige spørsmålet: "Men er det koselig?" Nå virker det kanskje ironisk at jeg snakker om å fremme det koselige, rett etter å ha ytret et ønske om å plaffe ned folk med AG. Sannheten er dog, dessverre, at verden ikke er så koselig som en ofte skulle ønske. Men jeg satser på at det hjelper at jeg tross alt ikke kommer til å skyte noen. Hvor skulle jeg fått geværet fra?

Peace out.

Where everybody knows your name

Noen ganger må jeg innrømme at jeg føler meg utilpass. Med verden, med folk, og med ... alt, egentlig. Det skjer rimeligvis ofte, siden jeg er en sånn person som tidvis leter (nøye) etter ting jeg kan ta ille opp og føle meg negativt innstilt til. Noen ganger sitter jeg på bussen og føler at jeg har tatt på meg fjeset feil, at øyenhullene i ansiktshuden ikke passer helt til øynene eller what have you. Jeg går rundt i sentrum og føler at gamle damer fnyser av meg, at jeg har på en lue som gjør at jeg kunne vært æresmedlem i Blånissene, og at selgerne av den der uteliggeravisa (jeg husker ikke hva den heter) ser på meg som en pompøs, gjerrig snobb fordi jeg ikke har penger til over for å kjøpe et eksemplar.

Når dette skjer, foregår en transformasjon i personligheten min. Jeg begynner å streve for å bli likt. Og er det noen typer folk jeg selv hater, så er det folk som strever for å bli likt. Det funker ikke. Det er greit å være alminnelig høflig og grei, men ikke vær overstrømmende med mindre du faktisk pleier å være det. Ikke glis i tide og utide hvis det ikke faller deg naturlig å gjøre det. Ikke le når du synes noe ikke er morsomt. Men sånn blir jeg. Litt. Jeg gliser til kassapersonalet i butikken. Jeg sier ja takk til pose og nei takk til kvittering med høy og litt skjærende stemme. Jeg blir en annen og mye mindre saklig person. Jeg hater meg selv litt, og det skinner igjennom bak all overhøfligheten og overvennligheten.

Jeg er ikke en høflig og vennlig person. Jeg liker de menneskene jeg liker, og til skogen med resten. Samtidig er jeg oppdratt til å tåle alle mulige folk, og det gjør jeg også. Jeg tåler. Det holder hardt noen ganger, men jeg tåler. For det handler ikke bare om meg. Det handler om alle sammen, at vi skal kunne fungere i samme verden, sammen om ting. Det handler om at man må kunne oppføre seg, en sannhet jeg er rimelig sikker på at dagens oppvoksende generasjon mangler innsikt i. Nå høres jeg ut som en surpadde, men unger som går på skole i denne byen virker som dessertgenerasjonen tatt et par skritt videre. Mer som "dessert, kaffe, konjakk, og dyr italiensk stripper"-generasjonen. Med sukker på. Og tequilashots. En del voksne folk oppfører seg også som om de eier verden noen ganger. Men hva er det egentlig å eie? Jeg sier som Jokeren i Batman: "Hvorfor kontrollere verden når du kan se den brenne?"

Ikke at jeg vil brenne opp verden. Da hadde det blitt trasig å leve. Først veldig varmt, så veldig kaldt og svart og kjedelig.

Det jeg vil frem til er at når man føler at fjeset er skjevt og at man har usynlig dopapir festet til skosålen og flekk på nesen... da er det greit å vite at man har folk å oppsøke som driter i det. Folk som setter pris på deg og ikke tvinger deg til å ta frem skrikestemmen i butikken. At det finnes steder man kan slappe av helt til man har drukket så mye kaffe at avslapning er en lost cause, hvor man kan skifte litt gir og la verdens stimer av sure kjerringer sige forbi vinduet. Et av disse stedene er den amerikanske dineren som nettopp åpnet i Trondheim; Pair-a-Dice. Betjeningen er blide og koselige, kjenner deg igjen etter at du har vært der et par ganger, og man kan bestille ved bordet. De kommer rundt med kaffekannen og gir deg så mange påfyll på kaffen som du bare greier å bøtte i deg så lenge du gidder å sitte der for 28 gærninger, og de matcher inventaret, som holder en smooth femtitallsstil bortsett fra i hjørnet ved vinduet, til venstre for inngangen, som er innredet som stuen til noens farmor på søttitallet og får meg til å tenke på konfirmasjonsselskap. En av servitørene komplimenterte meg til og med på den litt billige t-skjorten min, med påtrykk av en panter i gull og en rose og noe greier som ser ut som det er rippa fra veggen på et billig tatoveringsstudio, og mens jeg overrasket mumlet en takk, fikk jeg nytt påfyll på kaffen og et smil og et blunk. Makan! ...and I mean that in the best possible way.

Ellers: Den siste traileren til Watchmen. I høydefinisjon.

Glass

En trend jeg har lagt merke til i løpet av mine siste fem år i Trondheim, er glassknusertrenden. Hva den går ut på? Å knuse så mye glass som mulig på gatene i Trondheim, spesielt i Møllenberg-området. Knuste flasker over alt. Jeg er glad jeg ikke har kjæledyr, for jeg ville konstant ha vært nødt til å plukke glasskår ut av potene deres og koste på meg dyre dyrlegeregninger samt sjelekvaler over at dyrene min skulle ha det vondt. Jeg mener, er det virkelig nødvendig å knuse alt glass man kommer over? Hva skjedde med å sette fra seg den tomme ølflasken sånn at de gamle jubbene som leter etter panteflasker kan komme og ta den med seg? Jeg husker faktisk en tid hvor man kunne gå barføtt på asfalten i denne byen. Men ikke nå lenger, nei. Ganske meningsløse greier, spør du meg.

Av andre meningsløse tidtrøyter er det å spille Xbox. Det vil si, meningsløst, men ganske gøy. Spillet Lost Odyssey er et eventyrspill der man spiller den udødelige Kaim Argonar - kriger fra en annen verden. Kampene er turbaserte, slik som i Final Fantasy, og gjør strategi i kamp så mye lettere å forholde seg til for oss som er litt treige på labben. Det merkes at spillet er japansk, for i tillegg til en rekke andre udødelige karakterer (og en litt snotty trollmann) som legges til Kaims brave gjeng er to unger(!) på en åtte-ti år som kan å trylle og slåss. I alle cutscenes er de skvetne og barnslige, men i kamp er de urokkelige pillarer av bravur. Snodig, det der. Rent bortsett fra regelrett railroading av handlingen, samt et par virkelig irriterende sniking-i-labyrint-løsninger hvor man er nødt til å gjøre alt fra begynnelsen hver gang man blir oppdaget, er det faktisk et rimelig bra spill. Stemningen blir virkelig til å ta og føle på igjennom en rekke noveller forkledd som drømmesekvenser som dukker opp igjennom spillet. Ja ja, jeg vet - den gjengse gamer vil vel gjerne bruke argumentet "jeg vil spille, ikke lese" - men prøv det gjerne. Om det blir for kjedelig eller tar for lang tid, kan man bare skippe over sekvensene ved å trykke B i stedet for A hver gang de dukker opp. Det er faktisk også mulig å skippe over de lange, noen ganger litt goofy cutscenene, men i så fall går man glipp av mye av bakhistorien i spillet.

Ironisk nok er det jeg som bruker Xboxen mest her i huset nå for tiden, etter å ha sittet i lengre tid og murret fordi kjæresten fikk til å spille Mass Effect, noe som virket totalt dødfødt på meg. Bra story, dårlig spillkontroll. Takke meg til turbasert kamp!

Å spille Xbox har nå i det hele tatt vært en liten velsignelse for meg i det siste. Jeg har vært murrete og utilpass en stund, uvisst hvorfor, annet enn at det kan ha noe å gjøre med min stadige arbeidsløshet. Det var spennende å være på laiv igjen forrige helg, og etter en spennende laiv blir det alltid litt kjedelig å returnere til "gompeland", for å bruke et Harry Potter-uttrykk. Og ikke nok med det, men det virker som det blir lite rollespill utover, siden folk er så forbannet opptatte hele tiden. Ræv og ræv.

Jahopp. Så har jeg greid å skrive en totalt innholdsløs blogg denne gangen også. I must be losing my grip.

Amazon.co.uk, du som er i Himmelen

...la din pakke komme.

I går, etter at jeg hadde kommet meg av tannlegens oppussingsarbeid, gikk jeg for å hente pakken fra Amazon som lå og ventet på meg på butikken. Det var en stor, men overraskende lett pakke, tatt i betraktning at jeg hadde tatt'n helt ut og kjøpt bøker for nesten tusen kroner etter lønningsdagen i April. Bildene du ser rundt omkring er det som lå på stuebordet kort tid etter at jeg hadde revet opp teipen.


Jeg elsker bøker. Jeg elsker å lese. Jeg har bøker liggende som jeg enda ikke har lest, som jeg kjøpte før jul, men ikke har åpnet fordi jeg har vært sliten, travel, lat, eller uinspirert. Jeg regner med å kunne kjøre på med lesing 24-7 i sommer, hvis jeg da ikke finner noe nyttig å okkupere tiden med.

Nyttig, ja. Brukte jeg nettopp ordet "nyttig" i konjunksjon med "ikke lese"? Det gjorde jeg jaggu! Rettelse: Lesing er nyttig! Men det får ikke salt på bordet og øl i magen. Det finansierer ikke reiser til fjerne og eksotiske steder sånn som Dublin og Lofoten.

..med mindre du er bokanmelder. Det er jeg dessverre ikke. Det hadde jo vært en drømmejobb. Rante ivei om håpløsheten av å utgi gråteromaner der helten er glætt og sleikete, hans kvinne er ømtålig og ikke så rent lite skrullete, og hvor alt klaffer til slutt så de kan pule gråtende og lykkelige over at verden innretter seg etter dem. Tøys, sier jeg!

Verden innretter seg aldri etter folk. Folk har å innrette seg etter verden. Ellers blir verden sur og grinete, og da vet man
hvordan det går. Nå har vi jo forsåvidt gjort verden grinete nok allerede, tenker jeg, med alskens svineri som flyter langs ozonlag og på havoverflater. Astmatiske harepuser, trær med kreft i knoppene, et hav av ren lupus. Det er pesta som kommer, sann mine ord.

Nå innser jeg jo at ved å støtte opp om boksalget i verden så dømmer jeg skog på skog til døden. Det er min svakhet. God litteratur er verd noen små tapte kurer mot kreft, det, altså. Eventuelt kan man resirkulere og spare seg samvittighetskvaler.

Eller som Tyler Durden hevder: Man må ikke søke selvforbedring, for selvforbedring er masturbasjon. Man må i stedet søke selvforverring. Kun når man er på bunnen kan man forstå hvordan man skal kunne reise seg.

Nå skal det sies at Tyler Durden kanskje ikke er rett mann å bygge sin livsfilosofi på, med mindre du er rape gæærn. Les Fight Club av Chuck Palahniuk (eller se filmen), så skjønner du fort hva jeg snakker om.

Ellers har jeg nettopp skrevet ferdig en hjemmeoppgave i Drama, hvor jeg har sammenlignet rollespillkarakterer mot TV-serie-karakterer for å vise hvordan karakterutvikling kan foregå. Høres dette spennende ut? Vel, jeg kommer til å poste artikkelen her i bloggen min etter hvert, til spott og spe/heder og ære. Jeg gidder ikke vente til jeg får sensuren på den, så man kan vente å se artikkelen her i løpet av de nærmeste dagene.

Så det.