I morgo, i morgo, men inkje i dag

Her om dagen ble jeg påminnet hvor flink jeg er til å utsette ting. For to år siden hadde jeg øyekatarr, og tok noen øyedråper mot dette. Kuren ble aldri fullført, fordi jeg var på laiv de to siste dagene, og derfor skitten på fingrene konstant (man måtte være ren på hendene før man begynte å fikle med øyedråpene). Likevel gikk katarren over, men jeg har etter dette opplevd rennende øyne, særlig i skarpt sollys, sterk kulde, eller tørr vind.

Så begynte øynene å renne mer. Det begynte i sommer, og ble verre utover høsten. Men tror du jeg bestilte meg legetime? Hå nei du. I tillegg har jeg begynt å få sterke hodepiner med jevne mellomrom, i panna like over det øyet som renner verst. Jeg har ikke hovnet opp, men man vet aldri hva som ligger og lurer inni hodet der. Et reir med kreft-edderkopper, f.eks.

Og så var det den evige plagen: Visdomstennene. Den ene er trukket, men jeg har igjen tre. Den ene kan igjen trekkes normalt, skulle jeg tro, mens de to siste sitter begravet dypt inne i kjeve og kjøtt. På tvers. Og gir meg tidvise voldsomme smerter.


Alt dette er for så vidt ting som kunne vært løst veldig enkelt om jeg bare hadde bestilt de riktige legetimene og tannlegetimene da jeg burde gjort det. Visdomstennene ble jeg advart om for over to år siden. Men jeg er sein av meg. Alt kan utsettes. Denne mangelen på effektivitet kan bli min død.

Det er jo også slik at jeg sitter på et årsvikariat, og hvis jeg blir borte pga lege- og tannlegebesøk i eininga, tror jeg at jeg kanskje mister muligheten til å få det fornyet til høsten. Jeg vil heller miste noen tenner enn å miste jobben.


Jeg har også hull i en tann, tror jeg. Eller to tenner. Hvem vet? Det er to år siden jeg var hos tannlegen sist. Det kostet meg noen tusen kroner. La gå at jeg har penger nå, men jeg skal jo også spise. Dvs. hvem trenger mat når man ikke har tenner?