Eitt dråk, fleire dreker

I mitt tidligere innlegg om helter innser jeg at jeg har glemt en. Det vil si, jeg har sikkert glemt flere enn en, men jeg kom på en til som skulle stått på den listen. Grunnen til det er en tilfeldig post på Hyperionforumet, som dirigerte meg videre til denne siden.

Joss Whedon, hvor har du vært i hele mitt liv? Opptatt med å lage Buffy, Angel, og Firefly/Serenity, I bet, men etter det? Hvor ble det av dine tapte genistreker, født som små, rævsparkende, blonde kvinner med høye hæler og hjerte av gull?

Joss Whedon har, som mann, slått flere slag for kvinner og kvinners rettigheter enn noen kvinne jeg kan komme på i farten. OK, så er ikke det så imponerende av meg, men likevel. Hvilke fantastiske kvinnelige karakterer Whedon har greid å koke opp i løpet av sin TV-karriere: Buffy Summers, Willow Rosenberg, River Tam, Winnifred Burkle, Faith, Zoe Washburn, Darla, Drusilla, Kaylee Frye, YoSafBridge... Whedon har gitt meg troen på at kvinner kan fungere som (sterke!) hovedpersoner, og stille mannfolkene i skyggen. Problemet er bare at dette stort sett kun applikerer til Whedons egne produksjoner, og ikke til TV-serier som sådan. Selv om karakteren Temperance Brennan i TV-serien Bones er sterk og enestående, og ikke skapt av Whedon (men av en kvinne: Kathy Reichs), er det en lei tendens i TV-serier til at hovedpersoner er menn, og en av mange bipersoner kanskje er en kvinne. Kanskje. Og da er hun en fellesplott-drivende person som ikke nødvendigvis har så mange egne plott i serien. Kor e alle heltar hen? Tja. Kor e alle kvinner hen, bør kanskje heller være spørsmålet.

Hvor er den kvinnelige karakteren som ikke trenger å reddes?

Menn er som regel saviours mens kvinner er savees. Selv superhelten River Tam i Firefly må jo faktisk reddes jevnlig av den litt frøkenaktige broren. Det er vel bare i Buffy at, vel, Buffy er den som redder karene i serien fra almost certain doom på en daglig basis. Hun sparker ræv, men kan fortsatt lure på om hun valgte de rette skoene til den svarte håndvesken. Jeg merker at jeg er litt forelsket i konseptet Buffy. Hun kler seg ikke i puppeforstørrende badedrakt med tangarævsplitt og stiletthæler mens hun sjonglerer kniver med underlivet, sånn som en rekke superheltinner har en tendens til å gjøre. Hun er ikke tøff i trynet, inyourface trassig og full av selvskryt - hun er som kvinner flest; usikker, opptatt av hvordan andre oppfatter henne, og hun prøver å tilpasse sin spesielle situasjon til et tilnærmet vanlig liv. AIDS-syke mennesker har kjent seg igjen i hennes situasjon, hvor de har sammenlignet hennes visshet om at hun vil dø ung, med sin egen. De har måttet tilpasse seg til tanken på at det er noe med dem som kommer til å gi dem en tidlig død. Det er ikke vampyrer, men de ser vampyrene i Buffy som symboler på noe annet. Det er mulig det er en long shot, men jeg liker tanken på at underholdende over kanten-elementer kan ha en dypere betydning.

And now for something completely different: a man with a tape recorder up his brother's nose.

Jeg har bursdag. Hurra.

Tittelen på innlegget refererer til en sær dialekt fra Romsdal. Eitt dråk, fleire dreker betyr en jente, flere jenter. Dette lærte jeg av en matematikklærer på HiST som nektet å tro at det var en kjønnsforskjell på matematikkevnene til skoleelever. Fin fyr, lignet litt på Gordon Freeman fra Half-Life-spillene. Tror ikke han ville ha vært like hendig med et brekkjern, dog.