It can't rain all the time

Som så mange har fått med seg går jeg igjennom et brudd. Ikke bare et brudd med kjæresten, men et brudd med alt jeg har slått rot i de siste ti-elleve årene. Et helt liv har blitt trukket vekk under meg som et teppe som trekkes vekk under beina mine, og jeg er fremdeles i fritt fall. Et helt liv jeg trodde jeg begynte å kjenne retningen på, har gått i oppløsning som en sky av sporer fra en døende sopp. Jeg skulle ønske jeg hadde en bedre allegori, men det har jeg ikke.

Det var ikke jeg som gikk, men jeg som måtte flytte. Frarøvet både hjemmet mitt og det jeg trodde var den store kjærligheten. Nytt bosted er ordnet fra og med høsten av, men inntil da lever jeg fra hånd til munn. Det verste er dog ikke dette, men det faktum at jeg av og til glemmer at jeg svever i fritt fall, og når jeg ser ned (altså husker hvilken situasjon jeg faktisk er i), ser jeg bare en avgrunn. Synet av den gapende kofferten jeg lever ut av om dagen skremmer og deprimerer meg, for jeg vet at jeg ikke bare er en besøkende, jeg vet at jeg ikke kan dra hjem - i alle fall ikke til den personen som hadde blitt definisjonen på "hjem" for meg.

Jeg skal ikke lyve og si at det var et stygt brudd, for det var det ikke. Jeg var bare ikke enig. Vennlige sjeler påpeker at jeg vil komme over det, at livet går videre, men jeg beklager - det hjelper ikke. Ikke ennå. Jeg orker ikke å konsentrere meg om alt jeg burde gjøre nå som sjansen byr seg; flytte utenbys, få meg jobb, skrive bok, reise, whatdeføkk. Jeg bryr meg ikke. Noen ganger tenker jeg at det kan være det samme med alt.

Andre ganger tenker jeg det ikke. Det er tross alt ikke noen vits i å bekymre seg for meg; jeg er alt for rasjonell til å gjøre noe så komplett idiotisk som å hoppe utfor ei brygge eller momse i meg sovepiller. Gud bedre. Noen ganger er det likevel et problem at alle mener jeg er så sterk og flott. Har det slått noen, noen gang, at jeg kanskje ikke har lyst til å være det? Noen ganger vil man bare være liten og stakkarslig. Verden kan seile sin egen sjø. Jeg gidder ikke å høre på problemene dine på et halvt års tid, minst. Nothing personal.

Og til de som kunne tenke seg å si ett og annet negativt til min eks: Drit og dra. Jeg vil ikke høre noe piss. Bruddet var rent, det var tvert av, men det skjedde ikke uten dårlig samvittighet og melankoli. Det var sannhet, og sannhet bør man sette pris på i denne verden av løgn og dekor. Vi er fortsatt venner, selv om jeg trenger den fysiske distansen (ute av øye, ute av sinn?), og fremdeles føler meg ille til mote av å nærme meg leiligheten der vi skulle bo for alltid.

Det er kanskje på tide å innse at ingenting varer evig, og at det er nettopp dette som gjør det vakkert.

Om det bare kunne slutte å være vintertemperaturer i Trondheim nå, så tror jeg at jeg kunne følt at livet var litt mer levelig. Jeg fryser!