snidePhone

Er det bare meg, eller er det faktisk sånn at alle som har en iPhone er uoverordentlig klysete over det faktum? Det er ikke meningen å tråkke på noens tær; flere av mine veldig gode venner har en iPhone, og jeg er nå glad i dem uansett... men det er noe jeg har lagt merke til hver gang noen har snakket om å skaffe seg iPhone (eller at de har en): Hvor utrolig mye kulere den er enn alle andre ting i verden, inkludert kattunger, Star Wars, og haier med laserkanoner festet på hodet. Never mind at de veier mer enn mora di og må lades hvert kvarter, at man ikke kan ha på seg votter når man bruker dem (hvilket gjør dem ubrukelige i litt kaldt vær), og at hvis skjermen er føkkt, så er hele greia føkkt. Jeg hører også at man f.eks. ikke kan sende mms med dem, skjønt det er jo mindre viktig.

Problemet mitt ligger ikke i selve dingsen, egentlig. Den er sikkert fin og praktisk eller whatever. Jeg har sett kule apps, som terningkaster og GPS med temperaturmåler. Det er jo fett. Men det er altså noe med innstillingen til folk som kjøper den - noe bittelitt nedlatende, noe bittelitt oppblåst. Det er kanskje bare innbilning, på samme måte som jeg bare innbiller meg at butikkmannen ser ekstra mye på meg hver gang jeg kjøper dopapir. Jeg klarer bare ikke helt å shake følelsen. Det er som om de har en klubb som bare er til for andre som eier en "snidePhone", og alle andre er ikke helt opp til par. Som en annen kleskode: "Har du ikke en iPhone? Da kommer du ikke inn HER," lizzm.

Jaja. Det er vel bare meg. Jeg stikker gjerne iPhone-mistankene mine i samme tønne som "Jeg liker ikke kaffe latte" og "Spisse sko er kjempestygt". Det er nok mulig at jeg bare er helt hysterisk ujålete. Beklager, jålekopper, you're on your own.

Where everybody knows your name

Noen ganger må jeg innrømme at jeg føler meg utilpass. Med verden, med folk, og med ... alt, egentlig. Det skjer rimeligvis ofte, siden jeg er en sånn person som tidvis leter (nøye) etter ting jeg kan ta ille opp og føle meg negativt innstilt til. Noen ganger sitter jeg på bussen og føler at jeg har tatt på meg fjeset feil, at øyenhullene i ansiktshuden ikke passer helt til øynene eller what have you. Jeg går rundt i sentrum og føler at gamle damer fnyser av meg, at jeg har på en lue som gjør at jeg kunne vært æresmedlem i Blånissene, og at selgerne av den der uteliggeravisa (jeg husker ikke hva den heter) ser på meg som en pompøs, gjerrig snobb fordi jeg ikke har penger til over for å kjøpe et eksemplar.

Når dette skjer, foregår en transformasjon i personligheten min. Jeg begynner å streve for å bli likt. Og er det noen typer folk jeg selv hater, så er det folk som strever for å bli likt. Det funker ikke. Det er greit å være alminnelig høflig og grei, men ikke vær overstrømmende med mindre du faktisk pleier å være det. Ikke glis i tide og utide hvis det ikke faller deg naturlig å gjøre det. Ikke le når du synes noe ikke er morsomt. Men sånn blir jeg. Litt. Jeg gliser til kassapersonalet i butikken. Jeg sier ja takk til pose og nei takk til kvittering med høy og litt skjærende stemme. Jeg blir en annen og mye mindre saklig person. Jeg hater meg selv litt, og det skinner igjennom bak all overhøfligheten og overvennligheten.

Jeg er ikke en høflig og vennlig person. Jeg liker de menneskene jeg liker, og til skogen med resten. Samtidig er jeg oppdratt til å tåle alle mulige folk, og det gjør jeg også. Jeg tåler. Det holder hardt noen ganger, men jeg tåler. For det handler ikke bare om meg. Det handler om alle sammen, at vi skal kunne fungere i samme verden, sammen om ting. Det handler om at man må kunne oppføre seg, en sannhet jeg er rimelig sikker på at dagens oppvoksende generasjon mangler innsikt i. Nå høres jeg ut som en surpadde, men unger som går på skole i denne byen virker som dessertgenerasjonen tatt et par skritt videre. Mer som "dessert, kaffe, konjakk, og dyr italiensk stripper"-generasjonen. Med sukker på. Og tequilashots. En del voksne folk oppfører seg også som om de eier verden noen ganger. Men hva er det egentlig å eie? Jeg sier som Jokeren i Batman: "Hvorfor kontrollere verden når du kan se den brenne?"

Ikke at jeg vil brenne opp verden. Da hadde det blitt trasig å leve. Først veldig varmt, så veldig kaldt og svart og kjedelig.

Det jeg vil frem til er at når man føler at fjeset er skjevt og at man har usynlig dopapir festet til skosålen og flekk på nesen... da er det greit å vite at man har folk å oppsøke som driter i det. Folk som setter pris på deg og ikke tvinger deg til å ta frem skrikestemmen i butikken. At det finnes steder man kan slappe av helt til man har drukket så mye kaffe at avslapning er en lost cause, hvor man kan skifte litt gir og la verdens stimer av sure kjerringer sige forbi vinduet. Et av disse stedene er den amerikanske dineren som nettopp åpnet i Trondheim; Pair-a-Dice. Betjeningen er blide og koselige, kjenner deg igjen etter at du har vært der et par ganger, og man kan bestille ved bordet. De kommer rundt med kaffekannen og gir deg så mange påfyll på kaffen som du bare greier å bøtte i deg så lenge du gidder å sitte der for 28 gærninger, og de matcher inventaret, som holder en smooth femtitallsstil bortsett fra i hjørnet ved vinduet, til venstre for inngangen, som er innredet som stuen til noens farmor på søttitallet og får meg til å tenke på konfirmasjonsselskap. En av servitørene komplimenterte meg til og med på den litt billige t-skjorten min, med påtrykk av en panter i gull og en rose og noe greier som ser ut som det er rippa fra veggen på et billig tatoveringsstudio, og mens jeg overrasket mumlet en takk, fikk jeg nytt påfyll på kaffen og et smil og et blunk. Makan! ...and I mean that in the best possible way.

Ellers: Den siste traileren til Watchmen. I høydefinisjon.

Feh

Jeg er ikke i perlehumør. Jeg er i det hele tatt i litt råttent humør, faktisk. Til tross for at jeg har fått kjøpt billig, billig bomullsstoff til laiv-kostymet mitt og faktisk får det sydd i stedet for å måtte bale med nål og tråd på egen labb. Det kan ha noe å gjøre med at jeg sto opp litt før tolv og ikke spiste frokost før etter tre. Det kan ha noe å gjøre med varmen, for det er sykt varmt fremdeles. Det kan ha noe å gjøre med at jeg har utrolig lite penger, og at jeg mistet/ble frastjålet 100 av dem i løpet av dagen mens jeg gikk rundt i sentrum for å se etter solbriller og på Hysterisk Marked for å se etter laivkompatible gjenstander. Det kan ha noe å gjøre med at jeg krangler mye med kjæresten for tiden, bare om småting, alltid om småting, konstant, og det er dårlig stemning, og rotete, og varmt, og kanskje PC'en min ikke kan berges, den med alle skriveriene mine lagret på, romanprosjekter og bilder og tegninger og jeg vet ikke hva. Og jeg brant nesten maten da jeg fikk i oppdrag å lage middag. Jeg er sur og grinete og litt trist.

Fjerde dag i Paris: Turen gikk til Notre Dame, hvor vi ikke gadd å gå opp i tårnene, men holdt oss på bakkenivå og kikket i skattkammeret på den runde dingsen der visstnok Jesu tornekrone skal være lagret inni. En hurv med monstranser inneholdt bein og tenner og til og med en diger lårknokkel av diverse helgener. Noe klær skulle liksom være kjortelen til en eller annen hellig person.

Etter Notre Dame møtte vi to kompiser som skulle "overta" kjæresten for meg da jeg skulle reise dagen etter. Vi hadde spekulert en stund på om noen av dem kunne fransk, og det viste seg at det kunne de ikke, nei. Kjæresten min, som såvidt sto i tysk på videregående og aldri før hadde satt sine bein i fransk, måtte da trå til som språkekspert etter at jeg hadde reist. Etter at vi hadde spist sammen med kompisene dro de videre til hotellet, og vi ruslet oppover mot jøde/homse/shoppingstrøket som jeg ikke husker navnet på. Der var det massevis av koselige og fancy små sjapper som vi stort sett gikk forbi - enten fordi de var stengt, eller fordi det var kø. Vi stakk innom en sykt avansert sjokoladebutikk hvor alt kostet skjorta, og deretter gikk vi på en isbar og kjøpte vannmelonsorbet (fantastisk!).

Kvelden gikk med på å lokalisere Le Grand Café, og bestille treretters middag. Le Grand Café kan mildt sagt anbefales. Døgnåpen, GOD service, bra mat, og skjønne lokaler. Art Deco hele veien, kelnere i dress og tversover som snakker engelsk, og man blir gitt god tid på å bestemme seg for retter og desserter. Treretters-ordningen vi bestilte var faktisk heller ikke særlig dyr.

Da vi skulle bestille biff som hovedrett, fikk vi også brukt det franske uttrykket "à point" som betyr "ved punktet" og anerkjennes som den beste måten å steke en biff på. Ikke for blodig, ikke for stekt, men altså "ved punktet". Kelneren ble så glad da vi brukte det uttrykket at han smilte hjertelig. Melonsuppe til forrett var forøvrig fantastisk; ikke så tjukk at den mettet for mye, frisk og kjølende, og ikke så søt slik at den kjentes som en dessert. Jeg ble litt skuffet over at deres crème brûlée var laget med bourbon, og valgte en mangomousse til dessert som ble litt for søt og klebrig. Hadde det vært mer av den hadde jeg sannsynligvis latt den være, men det var en liten porsjon, og da rakk det ikke å bli kvalmt. Jeg ble litt overrasket over at biffen med peppersaus ble servert med pommes frites, men det hadde jo tidligere vist seg at absolutt alt i Paris blir servert med pommes frites, nær sagt til og med iskremen, men det er kanskje en liten overdrivelse. Uansett har jeg fått nok av pommes frites for de neste månedene. Det kuleste på Le Grand Café var da jeg sa til kjæresten at jeg lurte på om vi kanskje skulle bestille mer vann, da en kelner passerte bordet vårt og offhandedly satte fra seg en vannkaraffel uten å se på oss og uten at han på forhånd og bare sekunder tidligere hadde kunnet forstå hva vi snakket om. Magisk!

Drosjeturen hjem var forsåvidt ikke fullt så magisk, siden sjåføren ikke snakket engelsk og tok feil av adressen til hotellet (på hotellets visittkort) slik at turen kostet oss 10 euro ekstra. I tillegg holdt jeg på å tisse meg ut etter at vi hadde begynt å kjøre fra den gale adressen, slik at da vi endelig kom til hotellet kunne jeg knapt gå uten å være redd for å springe lekk i bokstavelig forstand. Dette konkluderte aftenen. Mer i neste post.

Det er for mange misforståelser i verden.

Langt, langt borte

I natt, da jeg kom hjem fra en fortreffelig hack-n-slash-spilling med D&D, hvor jeg faktisk fryktet for rollen min flere ganger, fant jeg ut at jeg var blitt litt døv på høyre øre. Det er som om jeg har en dott der, og den klager svakt, litt som den konstante etterklangen av en skoleklokke. Når jeg lytter til noe, f.eks. rennende vann, og dekker til venstre øre, hører jeg liksom lyden av vannet lang, langt bortefra. Dette skremmer meg litt, for jeg kan ikke komme på noen grunn til at dette skal ha skjedd. Jo, jeg sto litt nær en av høyttalerne ved åpningen av Olavsfestdagene, men det var da bare litt høy prating? Jeg er ganske paranoid og hypokondrisk når det kommer til en av sansene mine - min mørkeredsel gjennom hele barndommen var tuftet på den bunnløse angsten over å bli blind, f.eks.

Men jeg skal fortelle om min tredje dag i Paris.

Planen var å gå i Louvre, og deretter til Notre Dame. De ligger i OK gangavstand fra hverandre. Det viste seg at vi ikke rakk annet enn Louvre, som jeg skal fortelle om nå. Vi ankom Louvre i ellevetiden på formiddagen, og slapp igjennom om en ganske slunken kø og inn i glasstrekanten som er blitt enda mer berømt enn den var på grunn av Dan Brown. Vi ordnet en brosjyre, og puslet ut hva vi hadde mest lyst til å se. Deretter begynte vi med første etasje. Jeg skal ikke detaljere hva vi så på eller ikke så på, for det ville blitt kjedelig. Suffice to say at det var kjølig der inne - i de områdene der kunstverkene krevde det - og at det ikke var lov til å drikke og spise inne i utstillingssalene. Fett nok. Problemet kom da vi fant ut at kaféen var full og ikke kunne slippe inn flere (hvilket var en grov løgn, siden vi så mange ledige bord), og da det ble så hett og tett i rommene mellom verdigjenstandene og de italienske maleriene at vi rett og slett måtte ut av museet for å samle oss. Jeg var på dette tidspunktet eksepsjonelt grinete, og kjæresten min skal ha all ære for å ha holdt ut med meg i det hele tatt og ikke bare dumpet ræva mi der og da.

Første pause fra Louvre tilbragte vi på en fortauskafé rett over gata fra den Franske Bank. Vi innbilte oss at det var der Jan Kounen filmet Dobermann fra 1997, og tok et bilde av bygget for sikkerhets skyld. Deretter gikk vi og tuslet litt til, og bestemte oss for å finne kaféen Muscade, som i følge guideboken vi hadde lånt med oss skulle ha noen av verdens beste sjokoladekaker. Vi fant dem, og det hadde de. Dæven døtte sykkelstøtte. Jeg spiste en enkel kake laget av to sjokolademakroner limt sammen med litt glasur, til søtti norske kroner. Det var verd det. Ved hyppig bruk av det vi kalte "iddiotboka", en bok med bilder av dukker som sier ting på fransk, med bokstavelige norske uttalelsesguider og norsk oversettelse ("L'addicion, s'il vous plait." Laddisjånn, si vo ple. Regningen, takk.), fikk vi spurt kelneren etter to kopper svart kaffe. Det er tydeligvis ikke mulig å få en vanlig kopp svart kaffe i Paris - alle gangene vi har bestilt det har vi enten fått espresso, eller espresso tilsatt varmt vann i en litt større kopp. Han ga oss et uttrykk vi kune bruke for å være sikre på at vi fikk den sistnevnte utgaven, men det er fortsatt ikke det jeg vil kalle "vanlig" svart kaffe. Nåja. "C'est pas grave." Se pa grav. Det er i grunnen ikke så farlig.

Selv etter pauser og tjo og hei var Louvre mer eller mindre uutholdelig i lengden. Det var et flott museum, misforstå meg rett, men noen ganger blir det litt overveldende - gjerne så overveldende at det liksom kan være det samme. Varmen og mangelen på oksygen i enkelte rom gjorde også at jeg holdt på å besvime et sted mellom balsamerte krokodiller, bladgull, og nakne gudinner uten armer. Jeg fikk dog sett Mona Lisa - hun så ut akkurat som vanlig og var et lite antiklimaks. Det kuleste var den egyptiske utstillingen (hvor vi slo av en rekke Stargate-spøker), og de to maleriene av Caravaggio i den store, luftige korridoren med de italienske malerne. Kronen til Ludvig XIV var ikke fullt så spennende, siden den så ut som om den var pålimt glassperler fra Panduro (det var sikkert edelsteiner, men det så ut som noe man kunne laget i barnehagen).

Til slutt på kvelden dro vi for å finne Le Grand Café. Den skulle ligge oppe ved Operaen, og vi tuslet i den generelle retningen og forsøkte å finne ut fra kartet i guideboken hvor restauranten lå. Lang historie kort, vi fant den ikke, og sure og grinete, slitne og svette, fant vi en annen restaurant som hadde åpent sent nok til at vi kunne få mat. Jeg spiste pølser og pommes frites, og det var kanskje de beste pølsene jeg har spist noen gang. Det kan ha vært fordi jeg var så sulten, men de var altså veldig, veldig gode til pølser å være. Mens vi spiste, raste plutselig et vell av folk på rulleskøyter forbi vinduet. Det tok mellom et kvarter og tyve minutter fra vi først oppdaget dem til de var borte. Da husket vi at vi hadde lest om det ukentlige rulleskøyteløpet i guideboken tidligere. Det var snodig å se på. Vi bestilte crème brûlée siden vi aldri hadde smakt det før, og fikk hvert vårt lille badekar fullt med dessert. Godt, men kvalmende i lengden.

Som en ettertanke: Hvorfor har franskmennene to trafikklys per fotgjengerovergang? Med et skilt som advarer om at man må gå over veien i to omganger? Først grønn mann for første etappe, deretter vente midt i gaten, og så gå siste etappe når det blir grønn mann der. Sykt unødvendig igrunn.